Om redselen for å miste kontrollen

Jeg har en stor redsel, det er så ille at jeg tror det går under kategorien angst.
Redselen for å miste kontrollen over meg selv.
Det kan høres fryktelig rart ut, det skjønner jeg, men jeg skal forklare hva det faktisk dreier seg om, og jeg skal faktisk også fortelle HVORFOR jeg har denne redselen og hva den innebærer.
(Jeg kommer til å nevne ting som jeg har skrevet om før, der det skjer linker jeg til de tidligere innleggene, men det er ikke nødvendig å lese dem for å få en forståelse for dette innlegget)

Jeg tror nok, uten at jeg kan si med sikkerhet, at den kan spores helt tilbake til min yngste barndom når jeg led av en forferdelig astma og måtte inn og ut av sykehus, jeg hadde overhode ingen kontroll på meg selv, på livet, på om jeg ville leve eller om jeg faktisk kom til å dø, for så ikke var det, og selv jeg var veldig ung, så skjønte jeg såpass.
Jeg tror det er grunnlaget, men jeg er ingen psykolog, eller psykiater, så jeg kan ikke si for sikkert.
Det jeg derimot vet med sikkerhet, er NÅR denne redselen for alvor satte seg i kroppen min, og den har siden aldri sluppet grepet.

I går hadde vi en veldig interessant forelesning om anestesi, altså bedøvelse, narkose osv.
Det ble stilt spørsmål om hva folk er redd for når det gjelder narkose.
Det er så mye forskjellig, alt fra kvalme etter operasjonen til det å aldri våkne opp mer.
Jeg har ikke noe redsel for det, men jeg har en virkelig stor redsel for å bli lagt i narkose.
Veldig, veldig, utrolig redd for det faktisk.
Ikke for ikke å våkne, ikke for å bli kvalmen, ikke for å våkne å høre hva som blir sagt, redselen er for meg delt i to.
Og begge henger tett sammen.
Den ene er at jeg skal miste kontrollen på meg selv, dette skal jeg gå nærmere innpå.
Blir jeg blir lagt i narkose, har ingen kontroll på hva som skjer med meg. Men det er jo bare greit, tenker nok mange, men nei, ikke for meg.
Det andre er at jeg er livredd for å føle smerte under operasjonen uten å kunne gi beskjed om det. Jeg vet om to dette har hendt med, og det må være noe av det verste en kan opplevde, når det gjelder fysisk smerte, disse to er nå også så preget av dette i det daglige, selv om det er år siden.
Og jeg som ikke er redd for smerte, men igjen, så er det heller det at jeg ikke har kontroll over meg selv og derfor ikke kan gi beskjed om det.
Jeg håper inderlig at jeg aldri må opereres, jeg vil isåfall ikke ha narkose.

Denne redselen for å miste kontrollen går så langt tilbake som til da jeg var innlagt på psykiatrisk, det var ikke innleggelsen i seg selv som var årsaken, men det var der inne jeg kjente på det for første gang, det var der den for alltid markerte seg i kroppen min, i hodet mitt, i hele meg.

Da jeg ble lagt inn, var jeg psykostisk.
En opplevelse jeg ikke unner noen.
Det var mange grunner til at jeg var psykostisk, igjen så kommer dette med at det ikke bare er en grunn som fører til noe, men mange.
Voltdekt, seksuelt misbruk som barn, min bipolare lidelse, barndom med alvorlig sykdom, og mange andre ting.
Alt dette var det som lå inni meg og gnaget.
Og når du sliter med så mye så er det ikke særlig smart å gjøre det jeg gjorde, noe jeg ikke er stolt over, men jeg gjorde det. Og hvorfor lurer jeg fortsatt på den dag i dag, men jeg andte ikke at jeg hadde så store problemer selv på den tiden, det viste seg jo i ettertid. Men dette fikk det ihvertfall til å bikke for meg.
Dette er noe jeg ikke har skrevet om tidligere, men jeg kommer nok til å gjøre det, en dag.
Jeg røykte hasj.
En eneste gang.
Jeg freaka totalt ut, helt fullstendig, badtrip så det holdt.
Jeg gjør dette kort.
Jeg ble ikke hysterisk og gal.
Jeg gikk inn i meg selv, inn i min dystre verden, og kom ikke ut igjen.
Jeg husker at jeg på det tidspunktet satt å så på American history X, og jeg var med i selve filmen, ikke en film man ønsker å være med i, jeg klarer i dag ikke se den filmen.
Alt måtte jo bli bedre når jeg våknet, tenkte jeg.
Det ble det ikke.
Det ble ikke bedre etter en uke, heller ikke to uker, jeg var fanget i meg selv.
Etter en stund så raknet det for meg, og jeg ble lagt inn.
Og jeg var da svært psykotisk.
Jeg ville ikke leve, jeg ville ikke dø, jeg var fullstendig vettskremt for all medisinen de ga meg der inne, jeg trodde de ville forgifte meg.
Jeg var redd ALT!
Jeg hadde overhode ikke NOE kontroll på meg selv, ingen, null, nada kontroll på meg, følelsene kunne jeg ikke kontrolere, reaksjoner som jeg aldri hadde hatt før kom uventet og ofte. Sinnesutbrudd, krampeanfall, hysterisk latter, fortvilet gråt som var så kraftig at det virket som om hele innsiden skulle kom ut, ansgt som fortsatt gjemsøker meg om kveldene.
Det var et levende mareritt, og jeg hadde ingen kontroll på meg selv, hva jeg gjorde, hvordan jeg handlet...

Det gikk 1 år etter dette før jeg klarte å røre alkohol. Og da i små mengder.
Nå er ikke det noe problem, så lenge jeg holder noenlunde kontrollen.
Blir jeg fullstendig på druen får jeg vannvittige angstanfall, gjerne der og da, eller dagen og tiden etter.
Kan takler ikke noe som kan forandre meg, min stabilitet er viktig, totalt nødvendig faktisk.
Jeg må ha kontrollen.
Blir jeg lagt i narkose har jeg ikke kontroll.
Så fram mot jeg eventuelt skulle fått narkose hadde jeg nok vært helt gal.

Jeg må ha kontrollen, helst på alt.
Dette er også en av grunnene til at det er så stress for meg å begynne på nytt semester, jeg har overhode ikke kontroll på noe, på pensum, jeg har mye å lære, jeg blir oppkavet og stresset, men det pleier å roe seg mot eksamen, for da har jeg kontroll... Uttennom nå, mye har skjedd som gjør at jeg ikke har klart det denne gang, derfor er jeg i total følelsesmessig ubalanse om dagen.
Jeg kan gå fra enorme raserianfall til hysterisk gråt, til å le hjertelig til å synke ned i en bunnløs dal av angst, alt under 10 min.