Å leve videre etter en voldtekt

Dette er opprinnelig et gammelt innlegg, men jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger at jeg ønsker å bringe det opp og fram i lyset igjen.

Det kan være vanskelig for mange å kommentere på slike innlegg, det kan være vanskelig å vite hva du skal skrive, det er et alvorlig og vondt tema.

Jeg har blottet meg selv helt og totalt i dette innlegget, eller disse innleggene får jeg vel si, for det er tre deler til sammen.

I første del har jeg  skrevet om selve hendelsen, og for å gjøre det på en ordentlig måtte måtte jeg virkelig hente fram igjen de følesene jeg hadde den gangen, følelser jeg har brukt år på å fortrenge.

Men jeg mener at kan være til hjelp for andre å lese dette, og da følte jeg at jeg måtte beskrive det på beste mulige måte, selve handling, følelsene og hva som ble sagt den kvelden, og dette måtte gjøres så nøye som mulig.

Jeg kan ikke skjule at det tok på,det tok virkelig på å gå gjennom hele den kvelden en gang til, mer enn jeg har sagt til noen, og jeg måtte kjempe en liten kamp med meg selv for å riste av meg det vonde fra den gang.

Men jeg er stolt av å ha fått det fram.

Jeg tror de som leser det virkelig kan klare å sette seg inn i den kvelden, hvordan det føltes.

I innlegget etter, beskrev jeg hva som skjedde i tiden rett etter, hva som skjedde med meg, hvordan er det egentlig å leve med å ha blitt voldtatt i tiden rett etter?

Hvilke følelser dominerer?

Hva tenker du?

Jeg vet i dag at det jeg følte deler jeg med de fleste andre som har vært gjennom det samme, skam og skyld dominerer.

Jeg vil med innlegget mitt rive bort det, prøve å få jenter, og gutter som har opplevd det samme, og som leser dette til å se at det er vanlig å føle det, men at dette ikke er sannheten.

Ved å lese hva jeg gikk gjennom så kanskje kan andre se hva de må/bør gjøre lenge før det jeg gjorde.

Det er det jeg håper.

Men også så er tankene mine bak innlegget å åpne øynene til andre, å få andre til å forstå å tenke over hva en voldtekt kan gjøre med en person.

Om det ikke blir snakket om, så betyr ikke det at det ikke blir tenkt på.

Det verste er å tie det i hjel, fordi andre ikke vet hva de skal si.

Snakk om det, få vedkommende til å søke hjelp, om dere ser at denne trenger det...De fleste trenger det.

Det siste innlegget beskriver hva voldtekten førte til i årene etterpå, altså lenge etterpå.

Hvor mange år henger vel ikke en slik hendelse igjen?

Kanskje vil en alltid preges av det.

Men, det er viktig for din egen del å ikke bli et offer.

Du har ingen grunn til å bli et offer.

Du kan leve med det, ikke oppi det.

Du må videre.

Ikke la det gå så lang tid som som det gjorde for meg.

I dag har jeg tatt et oppgjør med fortiden, jeg kan tenke på det uten at det gjør meg noe.

Det har skjedd, ja, men det dominerer ikke livet mitt.

Å snakke om det, kan hjelpe mange.

Jeg har som sagt fått mange gode tilbakemeldinger.

Mange syns det er vanskelig å kommentere slike innlegge, og det forstår jeg, men jeg setter alltid stor pris på kommentarer.

Mange har derimot sendt meg e-mail, jenter som har opplevd det, foreldre som har barn som har vært gjennom en slike hendelser og på en måte forstår barnet sitt bedre etter å ha lest.

For det er ikke alltid lett å snakke om slikt, spesielt gjerne ikke med foreldre.

DEL 1- Voldtekten.

DEL 2- Tiden rett etter.

DEL 3- Årene etter.