Lene... Pappa har fått hjerneslag -DEL 1

Jeg skal nå skrive om en hendelse som har hatt stor betydning for livet mitt.

Historien om når min far fikk hjerneslag, hva som skjedde, hva det gjorde med meg, med oss som familie, i tiden etter.. Og årene som er gått.

Dette er noe som er veldig vanskelig for meg, det var vanskelig den gang, og det er forsatt vanskelig, om en på en annen måte.

Ingenting jeg har opplevd har gjort meg mer voksen en det, selv ikke det å få barn.

Man blir bråvoksen, over natten, på minuttet, på sekundet.

Jeg kommer til å dele denne historien inn i fire deler, ellers blir den ikke fortalt ordentlig, og det blir for langt å lese..Og skrive på en gang. Alle delene blir ikke like lange, bare så det er sagt.

Og det blir for mye følelser for meg å måtte brette ut alt på en kveld.

Del 1- Hjerneslaget, hva hendte? Hvordan det skjedde.

Del- 2 Hva skjedde videre, i tiden rett etter.

Del 3- Hva hendte med oss, hva hendte med familien? Hva som skjedde med oss, med pappa, med meg.

Del 4- Hvordan går det i dag? Livet etter hjerneslaget.

---------------------------------------------------------------------

Det var en skikkelig sløv søndag morgen. Egentlig mer formiddag enn morgen i grunnen.

Jeg lå å halvsov på sofaen mens den lille gutten min satt og så Power Puffjentene på tv.

Det var 2002, ute ulte det om hjørnene, det var februar, det var kaldt, det er slaps, som det virkelig kan være i rogaland.

Jeg strak meg og gjespet og skikket bort på bildet av mamma og pappa som 1åringer.

Prøvde å se om lille gutten min lignet på en av dem, kanskje begge?

Det var rart å kikke på bildene, jeg hadde en underlig følelse i kroppen av å se på bilde av pappa.

En følelse jeg ikke har klart å beskrive på noen annen måte, enn en følelse av å være stille før stormen.

Underlig i grunnen.

Mens jeg kikker på bildet, ringer telefonen.

Jeg ventet at det skulle være søsteren min,

Hun er inne på sykehuset med gutten sin, han er innlagt pga dehydrering, og legers feildiagnostisering, det var ikke snakk om lange tiden før han faktisk ikke hadde vært mer.

Det var en liten kamp dette der i grunnen.

Jeg tar telefonen og blir faktisk litt overasket over å høre mor min i andre enden, slik er det når du venter noe, men så er det ikke det.

Som å løfte en tom melkekartong når du tror den er full.

Hun høres tynn ut i stemmen.

Hun høres gammel ut.

Hun er ikke gammel, hun er bare 41 år.

Jeg husker ikke de eksakte ordene som kommer ut av røret og inn i øret mitt, synker inn i hjernen min.. Og det gjorde meg kald. Alt blodet forsvant fra hodet, vekk fra hjernen, vekk fra hjerte..Vekk fra kroppen.

Men det var noe om at pappa var på vei til sykehuset, han hadde fått slag, hun hadde prøvd det hun kunne å holde ham til livet, og det var vist ikke lett for ambulansen å komme fram..Så mye slaps som det var.

Hun skulle straks etter i bilen, hun ville bare ringe meg først, for hun viste jo ikke hva som ville skje.

Om jeg kunne være så grei å ringe min søster?

Det var ikke lett å ringe min søster, men jeg var i sjokk, jeg må ha vært det, eller på det tidspunktet tror jeg ikke det hadde sunket inn, det tok lang tid før det gjorde det.

Jeg var nummen i fingrene når jeg slo nummeret til sykehuset, ikke for å høre om pappa hadde kommet inn, men for å bringe den vonde beskjeden videre til min lillesøster.

Min lillesøster som hadde hatt nok kamp som det var.

Min lillesøster som trengte trygghet og stabilitet.

Ikke en opprivende beskjed som dette.

Hun hadde nesten mistet sønnen sin, ikke bare nå, men når han ble født et år tidligere, 3mndr før tiden.

Hun var bare 17år den gang, og ikke klar for den kampen det var.

Hun var ikke klar for dette.

Jeg ville ikke gi henne beskjeden, men jeg måtte.

Hun ble glad når jeg ringte, for hun hadde gode nyheter.. De skulle utskrives fra sykehuset samme dag.

Hun reagerte sikkert som meg, kanskje det var verre for henne, for hun har alltid vært og vil alltid være pappas jente. Men jeg vet ikke, for vi har ikke snakket så mye om det.

Men det jeg vet, og det jeg angrer på er at jeg ringte så tidlig, men vi viste ikke noe, vi visste ikke hvordan det ville gå.

Selvfølgelig siden hun allerede var på sykehuset, så var jo hun den første til å se pappa.

Hun hadde stormet ned på akutten.

Og jeg vet i ettertid at akkurat det var vanskelig for henne, hun skulle ha sluppet det.

Sluppet å se alt kaoset, det totalet kaoset, hun skulle ha sluppet å se hva alvorlig det faktisk var.

Men hun så det, og det var ingeting hun kunne gjøre.

Jeg hørte det på min mor seinere, hvor sterkt det hadde påvirket min søster.

Det var så rart å tenke på.

Fredag, to dager før dette hendte hadde pappa passet på den lille gutten min, så jeg kunne sove, eller gå ut.. Jeg vet ikke, jeg husker ikke.

Egentlig er hele den tiden et virvar av vondefølelser, en kolosal grå masse av endeløse dager i uvisshet og følelsesmessig kaos.

Men, han hadde ihvertfall tatt med seg gutten min ut på tur, men jeg husker når han stod i døren hvor elendig han så ut, han var helt grå i ansiktet, og han klaget FAKTISK over en dundrende hodetverk.

Han hadde fått en dør i hodet dagen før, på et kurs han hadde vært på gjennom jobben.

Det hadde visst vært et ganske kraftig slag også, mot hodet.

Da jeg kom inn på sykehuset, satt papp på sengekanten og vat skikkelig bustete på håret, hehe, jeg har aldri sett han så bustete på håret før, og jeg måtte smile, både av bustehodet og av lettelse for at han faktisk satt på sengekanten.

Mange murstein ramlet av mine skuldre, men ikke alle, det kan jeg si i ettertid, jeg var svært anspent.

Min søster og mamma hadde akkurat gått, alt var jo fint. Han skulle bare ligge til observasjon en liten stund.

Før vi gikk spurte jeg om gutten min kunne gi morfaren en klem, det ville han ikke.

I ettertid har det vært veldig sårt for ham, jeg tror at han fikk skyldfølelse for ikke å ha gitt den klemmen "morfar som bare var snill, og jeg ville ikke gi ham en klem en gang.." det har han sagt.

Han var ikke 4 år en gang, men han husker det, han husker det veldig godt, den siste dagen med morfar, den siste dagen med morfar som han hadde kjent ham til da.

Jeg tror, eller jeg vet at han tok på seg mye skyld for det som skjedde, pga den klemmen han ikke ga. Selvom jeg har prøvd å fortelle at selvfølgelig var det ikke noe vi kunne vite, det som skjedde.

Vi samlet oss hos mamma den kvelden, vi gråt, vi skalv, vi var lettet, men samtidig rystet.

Mamma sa at hun var så glad det var over, men jeg klarte ikke fri meg fra tanken på at det var det ikke.

Jeg hadde en følelse som vokste i meg, av redsel, av panikk.

Jeg delte dette med mamma, jeg sa rett ut at jeg følte ikke det var over, jeg følte bare det var en begynnelse..Det var stille før stormen.

To dager etter skulle mamma på tidligvakt på sykehuset.

Hun jobbet, eller var utplasert på slagposten (faktisk) hun holdt på å utdanne seg til å bli hjelpepleier. All ære til henne at hun faktisk klarte å fullføre. Mamma er god, hun er best.

Da hun kom på vakt fikk hun vite på morgenrapporten at det var en pasient som hadde fått slag den natten, et kraftig slag.

Han hadde reist seg opp i sengen, eller i hvertfall falt ut av sengen og slått seg ganske kraftig.

Han hadde knust noe bein i ansiktet og var hoven og blålillsvart over det hele. Armen var kraftig forstuet og jeg vet ikke hva.

Han lå på gangen til konstant observasjon.

Denne mannen var pappa.

Slik fikk mamma vite om det, på vaktskifte, på jobb, ikke en telefon hjem.. Ingeting.

Det var en total glipp.

Noe som sitter dypt i meg, hvor vondt det var for mamma den gangen å få vite det på den måten, så hjerteløst, så kalde fakta rett i tryne.

Det var ikke riktig, det er ikke slik det skal være.

Pappa lå i koma.

Legene visste ikke noe. Ikke hva som kom til å skje, ikke hva som hadde hendt.

Ikke når han kom til å våkne, eller OM han kom til å våkne.

Jeg spurte alle spørsmålene, jeg snakket med leger, mamma var så utslått.

Hun var blitt minst 20 år eldre over natten, på sekundet, der på vaktrommet den morgenen.

Det var tungt, å bli voksen så fort, på en så alvorlig måte.

Vi gikk som zombier alle sammen, vi fungerte ikke, vi spiste ikke, vi sov ikke.. Vi pustet nesten ikke.

Vi snakket ikke sammen, ikke om det, ikke om hva som kom til å skje om hvis hvordan.

Hva som ville skje i fremtiden.

Aldri noensinne har jeg levd så i øyeblikket som da.

Å tenke fremover var farlig, vi visste ikke hva som ville skje.

Aldri noengang tenkte jeg "hvorfor oss, hvorfor skjer dette oss", jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det er min holdning til alt som skjer.

Det kan like godt skje meg som deg, det er ikke noe forskjell der, det er ikke vits å dvele ved det en ikke kan gjøre noe med.

Vi har ingen knapp som kan spole tilbake tiden, tilbake til der hvor pappa fikk døren i hodet..Og jeg kunne ikke ha stoppet det på noen måte.

Så hva er vitsen ved å tenke sånn?

To ting husker jeg godt, to ting jeg tenkte.

Den ene tingen var at jeg var livredd at mamma og pappa skulle skille seg, og jeg hukser jeg gråt ovenfor mamma og fortalte at jeg ikke ønsket de skulle skille seg pga dette.

Selvfølgelig skulle de ikke skille seg!

Det andre var at det jeg bekymret meg mest for hvem i all verden skulle orden økonomien min nå? Hvem skulle regne ut restskatten min? Styre pengene mine?

Jeg hadde jo ikke peiling.. Det høres kanskje rart ut at jeg som var 22 år, ble 23 ikke hadde styring på økonomien min... Men jeg hadde ikke det, han elsket å jobbe med slik, derfor fikk han også gjøre det. Det skal sies at jeg fikk en baksmell på skatten på 30000,- det året også.. Men det er jo en annen historie som kan leses HER.

Jeg tror det er en forsvarsmekanisme, når noen problemer er så store, når det er noe vi ikke har kontroll på, så konsentrerer vi oss om de tingene vi kan gjøre noe med.. Som økonomi.

Det var i hvertfall det jeg klarte å konsentrere meg om, det var det som bekymret meg, hvordan det ville gå med pappa klarte jeg ikke å gripe fatt i, da svimlet det for meg....