X-faktor

Jada, da gjør jeg noe jeg aldri gjør, og det er å kommentere et tvprogram.
Hovedgrunnen til at jeg aldri skriver om tvprogram er nok det at jeg aldri ser på tv.
Men i høst har jeg begynt sporadisk å følge med på X-faktor og skal vi danse.
Det syns jeg er ganske kjekt å se på.

Så ikveld hadde jeg faktisk på tven og satt og gløttet halvveis mot den når X-faktor var på.
Det gikk fra gløtting fra kjøkkenkroken, til full konsentrasjon foran tven godt plasert i sofaen.
Noe som svært sjeldent skjer.
Hvorfor lurer sikkert du på, for det lurer jeg på, egentlig.

Jeg at kveldens episode fasinerte meg.
Veldig også.
At alle er flinke er det liten tvil om, det må jeg innrømme selv om alle ikke synger etter min smak.
Flinke til tusen var de.
Det som fasinerte var ikke dette, for det venter en jo når en ser på programmet så langt som det er kommet i forløpet.
Følelsene fasinerte meg.
Det var så himla mye følelser i sving.
Jeg ble rørt, jeg ble lei meg om hverandre av å se på alle følelsene, og jeg er IKKE gravid og hormonel, ei heller en sippekjerring, ikke skal jeg ha mensen heller ( for en blir jo unektelig svært hormel da også..).

Det var helt tydelig at dette var veldig viktig for de aller fleste deltagerne, og enten de røyk ut, eller kom med videre, så grein de... Og det gjorde de som avga dommen også.
Det er noe å se på mennesker som ønsker noe så sterkt, det gjør noe med meg.
Viljen deres er så sterk, men så avhenger det bare ikke av stå-på-viljen og kvaliteten på de de fremviser..For alle er jo gode.
Det står på dommerne, mye.
Og hva skal du gjøre som dommer og alle er gode?

Når du har gitt alt, det aller beste du kan, så er du enormt sårbar.
Du blottlegger deg så veldig.
Og det skinte så veldig gjennom på alle deltagerne.
Jeg tror du må være ganske sterk for å være med på noe slikt.