En fødselshistorie

Dette er en koselig historie, til en forandring.

Siden jeg har nedskrevet hva som skjedde for 2,5 år siden så kan jeg like så godt dele det her.

En fødsel er en fantastisk opplevelse, jeg skulle gjerne født 1000 ganger til, så fantastisk er det.

Hver fødsel er unik.

Så selv om du har født før så vet du aldri hva som venter deg i din neste fødsel.

Men første fødsel kan være en pekepinn på hvordan fødsel to kan bli, ofte så tar den halve tiden av første.

Dette er min andre fødsel, min første fødsel varte i 5 timer,bare sånn at det er sagt.

----------------------------------------------------------------------------------

Jeg hadde masse masserier, men ingenting hendte. ( maserier er egentlig ikke rier, det kan gjøre litt vondt, men er en annen smerte enn rier).
Slik holdt det på hele søndagen.Så klokken 8 på kvelden den 9/3 kjørte vi inn på føden for å sjekke om noe var på gang.
Kvart over 8 ble jeg lagt på ctgmåling (belte rundt magen som måler hjertelyden til baby og rieaktivitet.) Typisk, ingen sammentrekninger i det hele tatt! Ergo ingen rier!
Jordmora spurte om jeg ville hun skulle sjekke åpningen, jo kunne for såvidt det, men var så redd for å bli skuffet, hadde 2cm åpning på fredagen.
4cm åpning og totalt avflatet livmortapp, jo det gikk jo veien.
Hun strippet meg (røsket helt inni åpnngen til livmoren, det er ganske vondt) aauu! Hun ga meg en tabelett med sovemedisin (hadde ikke sove på flere dager)og paracet for smertene.
Så ble vi sendt hjem, det var jo ikke noe som skjedde.

Tenkte å reise inn til min mor for å spise noe mat, i tilfelle noe skulle skje,
hun bor nærmere sykehuset.
Halv 10 kom den første rien, den var intens.
10 min etter den kom neste, enda mer intens.
5min neste, au. Det gikk så fort...
Fikk kastet innpå noe mat så ringte vi føden igjen og sa at vi måtte bare komme inn igjen.
Kvart over 10 var vi tilbake på føden,
men de var midt i vaktskifte og så vi måtte sette oss ned å vente litt.

Jeg syntes riene var såpass intense og kom så tett at samboer måtte gå å hente jordmor(Fødte ganske så fort første gang, så jeg var litt bekymret for å føde i gangen et øyeblikk).
Vi kom rett inn på ei fødestue.
Det var vanskelig å sjekke åpning for jeg hadde så mye rier.
6cm, og vannposen godt ned i bekkenet.
Var overlykkelig når jeg fikk på den stygge sykehustrusa og den stygge, men dog så behagelige sykehustrøya.
Ba om klyster, som jeg såvidt fikk. (jordmoren syns jeg hadde for tette rier, altså var kommet så langt i fødselsforløpet til å få klyster...Men jeg ville IKKE bæsje på meg under fødsel!)
Klarte ikke sitte på do så lenge, det var for intenst og følte jeg hadde mer trykketrang enn overhodet nødvendig.

Satte meg i en stol på rommet kl 11, fikk litt lystgass, men det var mest for å kontrollere og fokusere på riene enn for å dempe smertene. Kontrollerte riene veldig bra, selvom de var veeeldig vonde på dette tidspunktet, alt skjedde FOR fort.
Kvart over 11 kikka jeg på klokka,
telte riene,
10 på halv 12 hadde jeg hatt 3 rier..
Fikk ikke puste, det gikk så fort.
Men jeg prøvde for alt i verden å ikke miste kontrollen, pustet, gud det hjalp så vanvittig.
Spøkte litt innimellom om at babyen kunne jo fortsatt bli født idag da (Jeg hadde bursdag dagen etter, og hadde helst lyst til at han skulle ha sin egen dag).
Jordmor sa at hun kunne jo ta vannet,
så kunne det hende at han kanskje kunne komme rett før 12 da,
men hun var redd det ville bli altfor intenst for kroppen min.
Hun sa vi kunne se det an et kvarters tid.
Da lo jeg og sa at et kvarter med disse riene kommer nok til å bli ganske intenst ja (vet ikke hva det var, kanskje lystgassen jeg prøvde å ta innimellom som gjorde meg i så godt humør?)
Hadde ikke før fått sagt det før jeg faktisk satte i et hyl, hele kroppen presset, og vannet fosset mellom beina mine.
Jordmor fikk fart på seg,
Samboeren min var helt fra seg, stakkar, for jeg ropte at dette klarer jeg IKKE!
Og jeg tror det hørtes ut som om jeg skulle dø.Men det var så utrolig uventet.
Der satt jeg rett opp ned i en stol og pressa til jeg var blå i ansiktet.
Skal nevnes at det eneste jeg var redd for var å revne,
revna så veldig ved sist fødsel, så lokalbedøvelse var lagt klar til pressriene. ( for det hadde jeg sagt fra om at det ville jeg ha, eneste ønske mitt). ( Og jo, jeg hadde og sagt at jeg ville ha et rom med badekar, for jeg ville sitte i badekar, men jeg kom aldri oppi der...)
Meen, bedøvelse ble jo ikke brukt, så tror der å da at jeg ble redd for at det samme skulle skje igjen, at jeg skulle revne intenst, for det gikk for fort. Mulig det var derfor jeg ga fra meg et hyl...

Jordmora klippet opp trusa i en fei og konstaterte at hodet stod i åpningen.
Hun spurte om jeg klarte å komme meg i senga,
eller om jeg helst ville hun skulle prøve å ta imot ham når jeg satt.
Men hun kunne ikke hindre meg i og revne om jeg ble sittendes i stolen sa hun så jeg for oppi senga (jeg ante ikke at en fødende kunne bevege seg så fort). Å gå med et hode langt nedover beina er IKKE det mest behagelige i verdenr...
Der lå jeg og mens barnepleieren kom løpene inn,
Husker så godt at hun prøvde å si hei til meg, pressa et hylehei tilbake..hehe.
MEN så ble jordmora mi effektiv, hun tok fulstendig kontroll på riene mine, sa press, pust om hverandre...
2 pressrier til så var han helt ute (jeg måtte holde igjen på en ri for å prøve å hindre revning).
Det var helt fantastisk.
Fikk minimalt med rifter,
6sting,
skal sies at der jeg revnet var ikke godt, men i motsetning til sist så var dette skrubbsår.
Jordmor sa at hun var heldig som hadde fått vært med på denne fødselen for den var visst så fantastisk, rask, kontrollert, men intens.
Halv 12 var han ute, 3586g 53cm og 36cm rundt hodet.
Perfekt.
HALV 12... Og sin helt egen bursdag!!

Lille rosin og meg!