Om tanker og følelser.

Jeg er veldig glad i å skrive, jeg elsker å sette ord på ting som følelser, tanker og opplevelser.
Ting som gjerne blir sett på som vanskelig å sette ord på.
Det er utfordrende å videreformulere mye av tankene vi tenker og mange av følelsene våre lar vi gjerne bare vær å snakke om.
Og opplevelser, vi har vel alle opplevlser vi ikke ønsker å snakke om.
Det kan være fordi vi ikke har lyst at andre skal vite om det, eller man rett og slett ikke vet hvordan man skal si det.

Jeg hadde det slik i mange år.
Det var så mye jeg bar på, alene.
Misbruk og depresjon, dødsangst og sjalusi.
Mye som ikke er lett for et barn, eller en ungdom å sette ord på.
Jeg snakket ikke om noe av dette med noen som helst fram til jeg var 19 år.
Da begynte jeg å gå til psykolog, og det forandret livet mitt, til det bedre.

Han vekket en person som hadde sovet hele livet, han vekket den personen som hadde en stemme og som hadde mye å fortelle, å dele, å rope ut "slik skal det ikke være!"
Han vekket meg til den jeg er i dag.

Dette var ikke gjort over natten, det tok uke, måneder før jeg følte meg sikker nok til å dele mine inderste ting, mine mørkeste hemmelighet.
Jeg fortalte om dødsangst som barn, men også om et inderlig ønske om å dø.
Jeg fortalte om misbruk, seksuelt misbruk, fra både voksne og barns side.
Jeg fortalte om mobbing, og utestengelse.
Jeg fortalte om sjausi, en enorm sjalusi til andre, barn, ungdom som hadde et annet liv en det jeg hadde.
Sjalusi til søsteren min.
Sjalusi i forhold... Sjalusi som bare var tegn på usikkerhet og redsel.
Jeg fortalte om sorg og depresjon og selvforakt.
Jeg fortalte om voltekt..
Alt dette fortalte jeg, og mer.
Men det jeg aldri fortalte om, var glede.

Glede, et enkelt ord...
Glede, er det en menneskerett?

Han lurte tidlig på i forløpet om når jeg følte glede?
Glede var for meg et ukjent ord, for meg hadde livet vært en uendelig kamp, slik føltes det.
Sorg, mye sorg, og dødsangst, angst, depresjon og følelsesløshet... Bekymring, redsel, usikkerhet og tilknyttningsangst.
Glede, kjenner jeg i dag, men det krevde mye å finne betydningen av det ordet for min del.
Jeg tror alle har sin egen oppfattlese av glede.
Jeg har funnet min, men ikke før jeg var godt voksen.
Ikke før jeg kjente meg selv.

Psykologen vekket meg, han fikk meg til å åpne meg og tømme ut alt som lå å ulmet under huden.
Alt fortalte jeg, han spurte, jeg svarte..
Til han ikke spusrte så mye mer, for jeg bare snakket.
Og siden har jeg snakket, til ham, til andre..Til alle.
Jeg har gått fra å være en ekstermt tilbaketrukket og stille person, til å være en sprudlende og livlig person som alltid ALLTID har noe å si. Det er vanskelig å tie stille.
Alt kan jeg snakke om, alt.

Det jeg må lære meg, det jeg faktisk holder på å lære meg, er å tie stille.
Ikke bare det å tie som i "hysj ikke snakke", men lære hvem jeg kan si hva til.
Jeg er så åpen og ærlig at jeg har problemer med å se at ikke alle rundt meg kan høre alt.
Det er ikke alle som syns det er greit å bli pøset over av alle slags rare historier.
Jeg har lært meg at jeg ikke skal fortelle mine inderste historier til mennesker jeg ikke kjenner godt.
Men tro meg, det har jeg gjort.
For det er mitt liv, det er det jeg har opplevd, det er det jeg har snakket og sbakket hos psykologen, det er jo slik jeg lærte å snakke.
Derfor er det vanskelig å holde tilbake alltid.
Men jeg vet at ikke alle oppfatter det slik jeg ønsker og mener.
Noen syns rett og slett jeg er rar, og skrullete.
Så jeg holder igjen.
Så har jeg lært at når jeg snakker om alvorlige ting, så må jeg se trist og alvorlig ut..Ellers stemmer det ikke overens med hva andre tenker om slike ting.
Uansett hvor langt bak meg noe er, hvor lite vondt det gjrør... Så må jeg se ut som om jeg er preget av det, da passer jeg inn i normalen, slik andre mener at det skal være.
Men det gjør ikke noe, jeg har ikke noe problem med ikke å passe inn i normalen.
Jeg er bare meg.
Skrullete og tullete, og elskelig og ærlig.
Jeg er et berg av følelser, på godt og vondt, og jeg har ofte behov for bare å prate om det.
Og jeg gjør det.

Jeg er ikke den stille lenger, jeg vil aldri være det igjen.