Å bli mor i ung alder

Jeg var 18 år da jeg ble mor for første gang, langt i fra den yngste, men idag vil jeg si det var for ungt, for meg ihvertfall.

Jeg gledet meg mye over graviditeten, over barnet jeg ventet. Men jeg hadde ingen tanker om framtiden. Så langt tenkte jeg ikke.
Barnefaren og jeg var ikke sammen, vi hadde hatt et langt og greit forhold, men det gikk ikke lenger, han var en fin gutt, han sa han støttet meg uasnett hvilke valg jeg måtte ta.
Og det har han absolutt gjort, i behynnelsen da jeg var gravid støttet han meg veldig, selv om jeg bare ville ha ham bort. Bruddet mellom oss var for nytt for meg, jeg trengte avstand, en avstand som var umulig å få til pga av graviditeten.
Da barnet ble født støttet han meg, men selvfølgelig gikk det seinere over fra meg til barnet, det er bare naturlig og jeg hadde ikke ventet annet.
Han er en fantastisk far, det har han alltid vært.


Jeg var ung da jeg ble gravid, jeg hadde tatt pause fra videregående, jeg trengte å tenke hva jeg skulle gjøre videre skolemessig. Man bør ikke få barn når man går på videregående, alt blir så vanskelig, faglig og sosialt.
Å gå på vgs når man er blitt foreldre følts rart, det var et hav av avstand mellom meg og de andre.

Da jeg fylte 18 år, var jeg 5mndr på vei, og jeg kunne kjøpe øl.
Jeg kjøpte en sekspakning bare fordi jeg kunne, og jeg gikk på byen den kvelden.. Bare fordi jeg kunne.
Jeg drakk ikke, jeg gikk bare ut, ølene donerte jeg bort.

Det var helt andre ting jeg skulle ha gjort i stedet for å få barn, som å gå på skole, starte en utdanning, en kariere kanskje, være sosial, være tenåring, rase fra meg...
Men jeg forberedte meg på fødsel, jeg gledet meg.
Jeg leste bøker hver uke, hvor stort var forsteret nå? Hva kunne det? Hvor stort var hjertet?
Følte det? Kunne det tenke?

Alt dette var veldig interressant... Men hva med framtiden?
Hva skulle vi leve av?
Jeg tok det helt totalt for gitt at jeg skulle bo hos mine forelsre og at de skulle forsørge oss.. Jeg hørte jo til i familien.

Jeg tok det for gitt.
Og slik ble det jo, men det er ikke slik det skal være.
Barn får barn.


Da fødselen var i gang, visste jeg hele forløpet, alt som skulle skje.
Det var med stor interesse jeg entret sykehuset.
Det var vondt, men ikke på langt nær så vondt som jeg ventet, jeg må si, jeg var faktisk skuffet da det hele var over.
Det skjedde så fort og det var ikke så vondt som jeg hadde ventet.

Jeg vet ikke om jeg hadde sett for meg at det var under fødselen at jeg skulle forberede meg mentalt til å bli mor, jeg vet ikke.


Plutselig var han der, en mørke blå liten bylt.
Han var så mørk at det alle første jeg tenkte var "oj, hva er det jeg har gjort? Har han en neger til far? Når har det skjedd? Hvor var jeg??"
Det var bare tanker som dukket opp, han var bare blå pga lite oksygen.


Jeg fikk ham i armene, og det eneste jeg klarte tenke var hvor uendelig sulten jeg var.
Jeg så på den lille aå helt perfekte gutten, og følte ingenting.
Hvor var denne morsfølelsen alle skrøt av?
Var det virkelig slik det føltes å være mor? Tomt?
Morsfølelsen kom, men ikke før måneder seinere.
Men gudene skal vite at jeg var glad i den lille, jeg beskyttet han, var stolt og glad.. Men morsfølelsen lot vente på seg, helt til den plutselig en dag bare var der, eller, den hadde bare kommet snikende.

Det har gått bra med oss.
Men jeg skulle ønske jeg hadde tatt utdanning før jeg fikk barn, jeg skulle ønske jeg hadde funnet en mann jeg ville vær med før jeg fikk barn, jeg skulle ønske jeg hadde inntekt før jeg fikk barn.. Det er så mye jeg skulle ønske var i orden før jeg fikk barn, for det er ingen tvil om hvor tungt alt ble, hvor mye som krevdes.
Men jeg kom meg gjennom alt, jeg fikk meg utdannelse da jeg var 25 år, og nå er jeg på min andre utdannelse.

Det er først i dag jeg føler meg klar for å få barn.
Jeg fikk mitt andre barn da jeg var 29 år, det var helt anderledes.
Morsfølelsen kom ikke med en gang, men visste den ville komme, bare jeg ble kjent med den lille.
Og det stemte, morsfølelsen kom, og dte raskere og sterkere enn jeg ventet.
Alt var mye letter. Selv om jeg begynte å studere da andremann bare var 1 år så var det noe helt annet, jeg hadde erfaring og en tyngde jeg aldri kunne fått da jeg var 18 år.
Det er den dag i dag forskjell i forholdet mitt til barna mine.
For førstemann, er jeg mor, men jeg føler det ofte som om vi er mer som søsken en mor og barn. Men jeg har sterk morsfølelse, men på en annen måte enn for andremann.
For andremann føles jeg som en mor og kun en mor. Jeg er like glad i dem, men på forskjellige måter.

Det er forskjell på folk, det vet jeg godt. Noen er klar for barn når de er 18 andre når de er 30.
Andre blir aldri klar og noen er klar når de er 15, på noen måter i hvertfall.
Jeg følger bloggen til Ruth med stor interesse, det hun har å fortelle er svært interessant.
Hun ble mor som 14åring, hun er i dag 15år.
Hun trives veldig godt i rollen som mor, og hun virker absolutt som en god mor.
Jeg syns hun er fantastisk flink.
Bloggen hennes kan du lese HER.

Det første bildet av meg og min lille. Han er i dag 13 år, og da han så dette bildet sa han at jeg bare var en liten jente jo! Hehe.