Lene... Pappa har fått hjerneslag- DEL 2

Dette er andre del av fire deler.
Første del kan du lese HER.
Del 1- Hjerneslaget, hva hendte? Hvordan det skjedde.
Del- 2 Hva skjedde videre, i tiden rett etter.
Del 3- Hva hendte med oss, hva hendte med familien? Hva som skjedde med oss, med pappa, med meg.
Del 4- Hvordan går det i dag? Livet etter hjerneslaget.

Jeg avsluttet første del med at pappa lå i koma, og legene ikke visste hva som ville skje.


Pappa og meg

I slutten av februar 2002 havnet pappa i koma, etter sitt andre hjerneslag som han fikk mens han lå på sykehuset.
Det var en svært tung tid, ingen visste noe. Om noe.
Vi klarte ikke tenke, alt var blitt snudd opp ned. Pappa var den trygge pålen i livet mitt, han fikset og ordnet med økonomien min og hjalp meg med det jeg trengte hjelp til. Jeg gikk gjennom en tøff tid før dette hendte, med voldtekten som lå og pustet meg i nakken, den rev og slet i meg, uten at jeg egentlig var klar over det. Jeg hadde jo "glemt" det, gjemt det, og skulle aldri tenke på det igjen.
Alt ble forverret, fra å være psykisk ustabil fra før, havnet jeg nå i et slags vakum. Jeg var på vent, jeg holdt pusten, hjernen min virket ikke, det var bare bomull inni der.
Ettersom tiden gikk og pappa fortsatt lå i koma, så begynte jeg å svinge i humør.
Min bipolare lidelse ga meg virkelig et kjør. Jeg var i dype daler og jeg var på de høyeste topper.
Jeg hadde ingenting som holdt meg igjen føltes det som, det var ingen som styrte, det var ingen som dro i tøylene og sa "tenk".

Pappa lå i koma.
Jeg vet ikke om du har sett noen nære ligge i koma.
Følelsene som skyter gjennom kroppen når en går inn i rommet hvor personen ligger er ubeskrivelige.
Det er så smertefult, du føler de så liten.
Du ser at mennesker ikke er allmektige, vi er små, og dette følete jeg så på.
Jeg var en liten jente som søkte trøst hos pappa, men pappa kunne ikke svare.
Kunne han svare noengang?
Ingen visste.
Denne uvissheten var forferdelig.
Hadde han bare død, så var det over.
Men det dro ut og dro ut.
Han bare lå der.

Hjernen var så hoven ble vi fortalt, det var derfor. Kroppen og hjernen trengte å hente seg inn igjen. Det er det jeg husker.
Så kom den tiden hvor han åpnet øynene.
Alt du leser, alt du hører om hvor fantastisk det er.. Det er bullshit.
Ihvertfall i en slik situasjon.
Vi klarte ikke bli forberedt på det som møtte oss.
Han så, men han så ikke.
Han var forsatt i koma.
Han lå og lagde lyder, som han ikke kontrolerte.
Han stønnet og grein.
Han tisset på seg og spytte rant.
Dette var ikke pappa.

Han lå på rom med en gammel mann, jeg syns å huske at han var i begynnelsen av 70årene, og han hadde også fått hjerneslag, men han var kommet seg veldig bra.
Jeg husker så godt hva jeg tenkte når han sa til sykepleieren at han var for ung til å få hjerneslag.
Det var vel den eneste gangen jeg tenkte "hvorfor pappa?".
For mannen på rommet var i begynnelsen av 70årene.
Pappa var akkurat blitt 50 år.
Det er ikke slik det skal være, men det er slik det ble.

Den 10 mars hadde jeg bursdag, jeg ble 22 år.
Og i den anledning hadde vi bestil en tur til Newcastle.
Jeg, min søster og venninnen min Susanne.
Turen var bestilt før jul.
Jeg var så i tvil på om vi skulle reise eller ikke.
Jeg ønsket ikke å forlate pappa, men jeg higet etter avslapping, komme meg vekk, la tankene hvile.
Etter mye snakk med legene så bestemte jeg at vi skulle reise, jeg tok avgjøreslen for min søster også, vi var i samme båt.
Legene rådet oss til å reise, vi trengte det og det var bare 3 dager og pappa var stabil nå, han var på vei ut av koma, den kritiske perioden var over.
Legene mente at vi måtte pleie oss selv, de ville passe på pappa.
Selv kjente jeg at det var det rette å gjøre.

Den kvelden fikk jeg en telefon, den telefonen kunne jeg vært foruten.
Det var ikke sykehuset, det var ikke noe galt med pappa.
Det var farmor som ringte.
Hun lurte på hva som feilte meg, som reiste bort i en slik tid?
Hva om pappa døde om vi var bortreist?
Hun sa rett ut at om han gjorde det, så var det min feil.
Noe jeg ikke skjønte hvorfor skulle være det.

Jeg og farmor har aldri hatt noe bra forhold, hun var aldri der når jeg var liten, hun skaffet seg hun når hun visste at jeg var super allergisk, og det satte strek over vårt forhold.
Og nå ringte hun altså å sa slik.
Om jeg var knust fra før, så nådde jeg bunn der og da.
Det var min far hun snakket om, jeg var hans datter, jeg hadde det vondt hun hadde ingen rett til å si slik i denne vonde stunden.
Jeg begynte å hulke og skreik til henne at hvis hun skulle slenge sånn piss så ville jeg aldri snakke med henne igjen.
Dage etter ringte hun opp igjen og hun beklaget seg. Hun BEKLAGET seg.
Jeg har aldri hørt farmor si unnskyld til noen.
Men hun sa det til meg.
Hun sa videre at hun var lært opp til ikke å vise følelser, men hun satt nå inne med så mye sorg som hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere, og så ble hun så fortvilet når hun hørte at jeg skulle reise at hun tok det utover meg.
Og det skulle hun aldri ha gjort.

Jeg er glad for den telefonen.
Forholdet vårt ble ikke bedre, da.
Men pga det som skjedde, pga den telefonen, så har vi i dag et veldig nært forhold, jeg har fått en farmor.
Hun kommer til meg om det er noe, er hun lei seg, så ringer hun til meg.
Hun vet at hun alltid kan spørre meg om det er noe.
Det er veldig fint.

Vi reiste på tur.
Det var fantastisk.
Men før vi reiste satt vi i mange timer hos pappa.
På en måte sa jeg vell farvell til ham, om det verste skulle skje.
Men det verste skjedde ikke.
Når vi kom tilbake var det på stedet hvil.

Jeg syns det var så fælt å se min stolte, unge far slik.
Jeg ønsket inderst inne at han skulle dø.
For vi ble fortalt at han aldri kom til å bli den samme som før.
Området som var skadet/dødt i hjernen var for stort.
Talesenteret var ødelagt blandt annet.
De visste ikke hvordan det lå til med hukommelsen hans, romoppfatelsen var også veldig ødelagt.
Det var mye som var ødelagt.
Men hjerne er nå en gang fantastisk, vilje, livsvilje er også en god medisin.
Men der pappa lå og vi visste alt dette, og uviteheten om fremtiden.
Og uverdigheten han gjennomgikk var helt forferdelig.
Jeg ønsket at han skulle dø.
Pappa som jeg kjente ham var borte.
Jeg ønsket å legge en pute over ansiktet hans, han kunne ikke ha gjort motstand.
Jeg gjorde det ikke.
Men følelsene og tankene mine snakket jeg med psykologen min om.

Pappa kom seg litt etter litt.
Han kom på rehabiliteringshjem.
Han var der lenge.
Men det tok lang tid å bli bedre.
For han ble bedre, vi visste bare ikke hvor god han kunne bli.
Jeg husker det første han sa til meg.
Det var en dag jeg kom å besøket ham.
Han lyste opp og utbrøt "KUKSI"!
Jeg så på ham med engang at det ikke var det han mente å si.
Han skulle nok si navnet mitt, han kjente meg igjen.
Men jeg ble Kuksi.

Det gikk tid før han begynte å snakke, mange måneder.
Men han begynte å snakke.
Stakkato, og enkle ord. Den delen av hjernen som styrer med ord er borte, for alltid.
Spørsmålet var bare om andre deler i hjernen kunne overta noe av rollen. Og det gjorde den.
Litt.
Han er lam på høyresiden, så han måtte lære alt på ny.
Han måtte lære å skrive med venstrehånden.
Men han var her, og han hadde vilje, livsviljen var sterk.

Men store sår var blitt påført familien vår, splittelser og uvennskap lå å ulmet i farvannet at det som hadde skjedd.
Det var bare spørsmål om tid før det brøt ut.