Lene... Pappa har fått hjerneslag- DEL 3

Denne historien er delt i fire deler, hva hver del handler om er beskrevet nedenfor.

Del 1- Hjerneslaget, hva hendte? Hvordan det skjedde. Les HER
Del- 2 Hva skjedde videre, i tiden rett etter. Les HER
Del 3- Hva hendte med oss, hva hendte med familien? Hva som skjedde med oss, med pappa, med meg.
Del 4- Hvordan går det i dag? Livet etter hjerneslaget.
------------------------------------------------------------------------
Etter det som skjedde, hva hendte med oss? Med pappa, med mamma..Med den øvrige familien?

Det siste jeg skrev om i forige innlegg var at pappa var på rehabilitering.
Han måtte lære alt på ny.
Talesenteret var ødelagt og han var lam på hele høyresiden.
Ingen visste hvor mye han kunne trene seg opp.
Jeg avsluttet sist med;
"Men store sår var blitt påført familien vår, splittelser og uvennskap lå å ulmet i farvannet at det som hadde skjedd.
Det var bare spørsmål om tid før det brøt ut".

I dag skal jeg fortelle om nettopp det.

Pappa har alltid vært flink med penger, jeg tror vi kan gå så langt til å kalle det en lidenskap.
Han kjøpte og solgte på aksjer, han hadde stålkontroll.
Han anbefalte oss alltid å sette inn penger på aksjefond "det er ingen bedre måte å spare på".
Og vi fikk av og til penger av ham inn på fond, selvom ikke det var ofte, for fint fortalt, så vernet han om pengene sine.
Det som skjedde når han havnet på sykehus i koma var at mamma satt igjen uten penger, og med stor utgifter til lån, på en leilighet et hus, diverse biler osv.
Selvfølgelig kom pengene inn, pappa hadde en godt betalt jobb, så det var ikke det det stod på... Det var bare det at pengene forsvant så fort de kom inn på konto.
Hvor de ble av?
Ja, det lurte vi alle på. Men pappa drev som sagt på med aksjer, så mesteparten ble trukket til akjsekontoer, gudene må vite hvor.
Mamma gikk til banken for å høre om de kunne hjelpe henne, men til og med kontakten til pappa i banken som hadde god greie på penger og aksjer og alt det som trengtes.
Men han klarte ikke finne ut av det, uansett hvor mye han prøvde.
Pappa var den eneste som klarte å ordne opp i det.
Så mamma hadde ikke penger til mat i måneden.
På toppen av at det var en svært tung tid med tanke på usikkerheten med hva som ville skje med pappa, så ble de økonomiske problemene bare større og større.

Jeg, min sønn, min søster og hennes sønn og min bror bodde på det tidspunktet i barndomshjemmet vårt mens foreldrene våre bodde i en leilighet.
Dette betalte vi kun 4000,- for i måneden, tilsammen, inkl var strøm og telefon.. Vi var heldige, veldig heldige, og bortskjemte.
På den tiden hadde jeg ingen penger, absolutt ingen, men akkurat det kan lese om HERSå der går jeg ikke i dybden.
For å klare seg, måtte mamma selge huset, så vi måtte flytte.
Uten penger klarte ikke jeg meg særlig bra.
Det var ikke det at jeg ikke ville jobbe, det er en lang historie, jeg var i en veldig vond situasjon, før dette i det hele tatt.
Så jeg måtte løse inn BSUkontoen min og selge alle akjsefondene mine for å i det hele tatt få en plass å bo, og jeg hadde ikke penger til hvitevarer. Så etter en tid uten det var jeg så heldig å få noen hvitevarer av beskjente, brukte selvfølgelig, ting de skulle kaste.

Mamma solgte barndomshjemmet vårt og prøvde å betale mye av gjelden på bilene og leiligheten, men det var ikke nok, huset ble ikke solgt for mye.
I dag er den summen det ble solgt for latterlig liten, men så er tidene anderles også.

Mamma slet virkelig, oppi alt dette prøvde hun å fullføre studiene hun hadde begynt på, hun skulle bli hjelpepleier. Hun klarte faktisk å fullføre også, oppi alt, så hun fikk seg jobb, det var bra, hun hadde nesten aldri jobbet før pappa fikk slag.
Jeg vet ikke hvem av oss, bortsett fra pappa, som slet mest.
Hvordan det gikk med pappa i det heletatt vet vi ikke, vi vet ikke hvor mye han forstod av alt som skjedde rundt han.
Men han grein ofte.
Noe som var veldig vondt å se, jeg følte meg liten.

Oppi alt dette så ble familien splittet, sakte men sikkert.
Familien til pappa mente at mamma hadde handlet feil med pengene til pappa.
Farmor og mamma begynte å bli uvenner, det samme med onkel og tante, altså broren til pappa.

Så skjedde det som jeg hadde fryktet fra dag en, mamma ville skilles.
Jeg tror jeg var den første hun sa det til.
Hun visste det ble en kamp uten like, og uvennskapet ville få bensin på bålet.
Men jeg må si jeg skjønner henne.
For mennesker utenfor så var det vanskelig å se det vi så.
Mamma slet, noe så forferdelig.
Et ekteskap er til døden skiller der ad heter det, men hva med stadiet i mellom det da? Hva med når du er ung? Hun var jo såvidt entret 40 årene, og mannen var blitt pleietrengende, hva da?
Mange, ja svært mange vil nok være uenlig med meg, men jeg ser den, klart og tydelig.
Som mamma sa, pappa var ikke lenger den hun hadde giftet seg med, vi vet ikke hvordan det stod til med pappa, men han var mer et barn i odet enn en voksen mann.
Du kan ikke leve for andre.
Vi lever i en tid hvor personlig lykke blir verdsatt over alt annet.
Å gå fra forhold til forhold fordi man ikke er lykkelig i det man er i, det er helt ok.
Men når det er snakk om å gå fra en som er syk fordi man selv er utmattet, bunnskrapt og har aldeles ikke mer å gi.. Ja da er man egoistisk.
Er man? Virkelig?
Det kan diskuteres i det vie og brede, men jeg er enig i avgjørelsen, selv om jeg helst så at hun hadde blitt.
For vår del, for pappa sin del.
For jeg skal ikke skyve under en stol, at det var tungt for oss.
Vi var de som måtte ta oss av pappa.
Vi ble de nærmeste.
Jeg har aldri hatt noe særlig bra forhold til pappa, så for meg var det unaturlig å plutselig være så mye med ham.
Jeg kjente ham ikke fra før følte jeg, så jeg måtte bli kjent med ham, en annen enn den jeg kjente som pappa i utgangspunktet.

Dette skjedde ca et år etter pappa fikk slag.
Og som ventet så ble det total splitt i familien.
Pappas del av familien beskylte mamma for å ha stjålet penger av pappa.
Og det gikk så langt og ble så smålig at de beskylde henne for å ha handikapparkeringsbeviset til pappa i bilen... Noe hun ikke hadde, hun brukte ikke det.
Det er lenge siden jeg har vært på besøk hos min onkel og tante, for hver gang jeg er der borte så blir det slengt dritt om mamma, og det er vanskelig.
Jeg kan ikke ta noen sider i denne saken, begge er foreldrene mine, jeg er tross alt glad i begge.
De kan svartmale min mor så mye de vil, men jeg vil ikke høre på.
Til og med min mors side begynte å snakke stygt om mamma fordi hun skilte seg fra en mann som trengte henne.

Det endte med at pappa gikk til rettsak mot mamma, det var onkel og tante som snakket med han om det.
Og det var den totale splittelsen.
Pappa fikk medhold, pga at mamma bodde i leiligheten som han hadde kjøpt.
Vel, der er jeg enig.
Hun måtte betale penger til pappa, avbetaling.
Det kan vel ses på som et lån..Hvem er uten lån i dag?
Retorisk spørsmål, selvfølgelig er mange uten lån.

Jeg syns det er synd det som har skjedd, jeg savner søskenbarna mine, de er uten skyld i dette, men det er vanskelig å være med dem også.
jeg vet at dette blir snakket om der borte, jeg vet de deler samme syn som foreldrene, eller, jeg kan ikke være sikker..Men jeg regner med det.

Farmor og mamma kan omgås i bursdagsfeiringer i dag, men det har tatt tid.
pappa og mamma kan nesten ikke omgås.
Det er vanskelig for oss, noe vi søsken har snakket mye om.
Det er så mye uvennskap der.
Mamma er lei, såret og sint for at pappa gikk til sak mot henne. Alt hun gjorde var jo å hjelpe, men også å prøve å klare seg oppi alt.
Pappa er såret for at hun gikk fra ham, fordi han trengte henne..Fordi han fortsatt er glad i henne. Han har bilde av henne på nattbordet, det er trist.
Men det var kjærligheten for ham.