Om å drømme

Jeg kjente panikken bre seg gjennom meg det sekundet jeg skjønte at noen var etter meg.
Det var ingen vei å flykte.
Jeg kavet meg frem i mørke, mørke som lå som en tykk grøt rundt meg, holdt meg igjen, truet med å sluke meg.
Men det var ikke mørke som skremte meg, ikke det at jeg ikke så en hånd foran meg.
Men tanken på at noe var etter meg, noe jeg ikke visste hva var, jeg følte i hele meg at dette noe ikke ville meg noe bra.
Jeg kjempet meg framover, men beina beveget seg så seint.
Jeg visste hvor jeg var i det minste, jeg var hjemme, så mørke gjorde ikke så mye... Fordi jeg kjente hver minste krok i huset, hver minste støvkorn visste jeg om... Alt utennom dette ukjente, som ville ha tak i meg.
Jeg var fanget.
Jeg visste instinktivt at dørene var blit låst, og jeg hadde ingen nøkkel.
Trappen, hvor var trappen.
Jeg fant den i det jeg mistet forfeste og ramlet ned.
Det tok ingen ende, og selv om jeg nærmet meg bunden av trappen i et svært raskt tempo, så visste jeg at det som var etter meg var raskere...

Det ble stille, helt stille.
Det var som om selve huset og mørke rundt meg holdt pusten.
Jeg visste hvorfor, DET hadde nådd meg.
Men jeg kunne ikke se det, selv om det så meg, i mørke.
Panikk, for en forferdelig følelse...

Dette er utdrag av en helt vanlig drøm jeg har hatt, en helt vanlig natt.
Jeg drømmer mye, jeg drømmer ofte, jeg drømmer drømmer jeg skulle ønske jeg ikke drømte.

Helt siden jeg var liten har jeg drømt mye, og det har aldri vært noen kjekke drømmer heller, aldri.
Jeg kan fortsatt huske drømmer jeg hadde som barn.
Og siden jeg var barn har jeg prøvd å jobbe med det.
Jobbe for å slutte å drømme.
Jobbe for å drømme fint istedet for slike drømmer jeg har.

I perioder sover jeg ikke, i redsel for å drømme.
Mange syns sikkert dette er rart, men de vet ikke hvor mye en skikkelig ekkel drømm kan ødelegge en dag.
Det er som om drømmen forfølger meg gjennom dagen, og faktisk kan den henge igjen i dager... Følelsen fra drømmene.
Følelse av håpløshet, ensomhet og fare, alltid fare.
Jeg sover minst mulig, for da drømmer jeg minst mulig.

Jeg har gjort mye for å prøve å ta kontroll på drømmene.
Noen ting har jeg gjort som har hjulpet, og de vil jeg dele.

- Skrive ned drømmer hjelper for å huske drømmer. Husker du drømmer er det letter å ta kontrollen på drømmene. Det verste er å gå rundt med en vond følelse i kroppen som skyldes en skikkelig dårlig drøm, men ikke klare å huske hva du drømte.
Nå trenger jeg ikke skrive ned hva jeg har drmt, jeg husker det alltid. Kanksje fordi jeg faktisk skrev de ned en lang periode?
- Prøve å tvinge seg våken i en drøm. For å gjøre dette må du bli bevisst på at du faktisk drømmer, det trengs øvelse. Men jeg klarer det nå, og jeg gjør det bare når det er de aller verste drømmer.. Men selvfølgelig så er de ikke alltid det går, noen ganger klarer jeg bare ikke å våkne, hvor enn mye jeg ønsker det.. Det er ekkelt.
- Prøv å tving drømmene over i et annet spor, du kan faktisk kontrollere hva du drømmer. Her gjelder det også å bi bevisst at du drømmer. Men du trenger ikke bli veldig bevisst det, du trenger bare fokusere på noe annet i drømmen enn det du i utgangspunktet. Det er mye lettere enn å tvinge seg ut av søvnen, og det forstyrrer ikke søvnen på noen måte heller.
-Ikke legg deg for seint! Hehe, dette rådet skulle jeg ønske jeg var flink til å følge selv, men jeg sover ikke så mye. Jeg sitter alltid oppe lenge.
Men jeg har merket at jo seinere jeg legger meg, jo reddere blir jeg for å sove, og jo reddere jeg er for å sove, jo mer drømmer jeg når jeg først sovner.
- Og selvfølgelig, ikke sov for lenge.... Det sier seg vel selv.

_________________________________________________

Jeg gikk og gikk.
Sanden tok aldri slutt, det var sand hvor enn jeg så.
Den var oransjlig på fargen, men det var gjerne pga av at himmelen var en dyp brun/oransj farge?
Sandyner over alt....
Jeg måtte ha gått der i flere dager, slik føltes det.
Og alt var oransj.
Jeg hater oransj.
Hvor var alle?
Noen ravner tegnet seg mot horisonten.
Fint, da var det ihvertfall liv i denne forlatte ørkenen.
Hjerte slo kollbøtte!
Jeg skimtet noe annet mot horisonten!
Jeg satte opp farten, jeg småløp.
Det var uklart, i evig tid var det uklart, men til til slutt skimtet jeg konturene av et slott, et skikkelig prinsesseslott.
Midt i ørkenen.
Jeg kavet meg over den neste sanddynen, jeg var sliten.
Jeg falt...
På andre siden av sanndynen reiste jeg meg for å børste av meg sanden som var over alt, og så ned på noen føtter.
Bare føtter, uten sko... De også oransje.
Jeg hater oransj..
Jeg kikket opp.
Og opp, og opp.. Det tok aldri slutt.
Det var en indianer.
En svær indianer, med ansiktet låst i alvorlige furer.
Han stod med hendene i kors og to små brennende øyne kikket ned på meg over krokenesen.
Jeg syns jeg skimtet en flamme danse inni øynene hans, eller var det bare den oransje sanden som gjenspeilte seg?
Han tok den ene hånden foran seg og viste tegn til at jeg skulle stoppe, jeg fikk ikke gå lenger.
Med den andre hånden tok han tak i håret sitt, på toppen av hodet.
Hånden han hadde stoppet meg med grep om en svær kniv i beltet.
I en rask bevegelse hadde han kappet av seg hodet, og nå dinglet han det foran meg... Fortsatt med det samme brennende blikket på meg.
Jeg løp, samme vei jeg hadde kommet fra.
Mot hva?
Jeg vet ikke hvor jeg kom fra, jeg ville bare vekk....

Denne drømmen hadde jeg da jeg var liten, men den har forfulgt meg hele livet.
Jeg vet at det blir en dårlig drøm når det er et visst oranslig preg over drømmen, det er da jeg prøver å våkne....