Ambivalensen lenge leve...

Jeg opplever at jeg er ganske ambivalent for tiden.
Ikke til alt, neida. Egentlig langt i fra.

Jeg skal forklare det litt nærmere.

Og jeg føler jeg må gjøre det ved å begynne med et eksempel.

" Jeg kjenner plutselig at jeg har lyst til å begynne å luke bedet, eller gjerne male gangen.

Ja, det er en god ide! Det må jo bli gjort, og nå har jeg litt overskudd, så fram med luketing, eller malingsspann, alt ettersom hva det er som skal gjøres.
Har jeg ikke det jeg trenger, så er det bare til å kjøpe det.

Så kom igang, chopchop... Få det gjort!"

Er det noen som tenker det er noe galt med akkurat det jeg skrev over?

Er det overhode noe galt med å plutselig begynne å luke eller male?

Jeg lurer.

Virkelig.

Problemet mitt er egentlig såre enkelt:

Jeg er så utrolig redd det er en manisk fase som spiser seg innpå meg og som smeller i tryne med enormt kraft... Og som en ballong som blåses opp, så er det med manien, den blåses opp, til den sprekker.

Og sprekker den, går luften ut.

Og vips, så blir bedet eller gangen stående halvveis gjort,

En halvveis utført male- eller lukejobb, er ikke som et glass halvt fullt, man kan ikke se på det som enten halvfullt eller halvtomt.

Det er bare en jobb som ikke er gjort ferdig.

Og slik kan det bli stående lenge, for er det manien som snakker, så er det ofte det at jeg ikke har overskudd til jobben før jeg ble manisk.

Det er ikke gitt at det blir gjort ferdig i den neste maniske perioden heller, for da kan det være noe helt annet som er en god ide.

Og TJOLAHOPP, TO ting stå uferdig.

Ingen vits å utbrodere det faktum at, JEG HATER DET!

Så jeg er litt ambivalent for tiden, jeg er min egen største kritikker.

"Er det virkelig en god ide? Er du manisk nå Lene? Har du tenkt på dette lenge, har du hatt lyst til å gjøre dette lenge, ikke bare akkutt idag? Er det gjennomførbart? Koster det mye å få gjort, og har du isåfall råd til det akkurat nå?

Hvis du venter en dag med å begynne, vil det være en like god ide i morgen? 

Hvor ofte tenker jeg på det? over hvor lang tidsperiode, og er det maniske trekk over de periodene tankene kommer opp i?"

Ser du nå ambivalensen jeg prøver å beskrive?

Jeg ORKER ikke begynne med noe om jeg er manisk, men samtidig så er det da jeg har mest energi til nettopp å få gjort det.

Alle spørsmålene over må jeg besvare før jeg går igang med et prosjekt.

Det er ikke sånn at jeg sitter klar med skriveblokka og spørr meg selv ut, men jeg tar en mental sjekk.

Og viser det seg at jeg faktisk er manisk (noe jeg klarer å resonere meg fram til) må jeg spørre meg selv; er det en god ide? Vil du bli ferdig? Er prosjektet for stort til å begynne med å bli ferdig med på kort tid?

Og selvfølgelig er jeg virkelig manisk vil det ALLTID være en god i de å begynne.

Men, jeg har lært meg å holde igjen, på en eller aennen måte har keg lært meg å kaste ut ankeret og bremse opp. Ikkelett, og ikke alt det går på.

Og det er nettopp det som gjør meg ambivalent.

Hver gang jeg får lyst til å gjøre noe.... er jeg manisk? 

Så i redsel for å være nettopp det, spørr meg selv om det spørsmålet hver gang

Slitsomt.

Det er vondt, for jeg mistenker jeg forkaster ting (les: gode ideer) i redsel for å være manisk eller premanisk, nettopp fordi jeg er så redd for at det skal bli stående uferdig.

Og det er grunnen til at jeg alltid maler ferdig en vegg helt og holdent før jeg beveger meg på neste, på den måten blir det ikke for tydelig.

Jeg tar heller ingen store avgjørelser i livet før jeg har tenkt på dem over tid.

...Men, dessverre så er ikke det en idiotsikker metode, heh, fordi hvis jeg putselig blir manisk OG har tenkt på noe over tid... Jo, så vil jo det si at det er en veldig god ide å begynne på det, for det er jo det jeg ønsker og de er jo en god ide, eller?

Jeg vet egentlig ingenting om hvordan "normale" folk har det når de kommer igang med noe. Jeg vet ingenting om det utarter seg som dette. 

Men jeg føler ofte de kommerigang fordi de har tenkt på det, det ligger over dem, og de planlegger at til helgen, ja da skal jeg få gjort det...Så får de kanskje gjort noe av det.
Men jeg tror også at de noengang får sånne "energiboost" som fører til at huset blir malt eller den nye bilen endelig blir kjøpt.

Men for lille meg er det vanskelig å skille disse "normale" fra de "unormale".

Åååå, ambivalensen lenge leve.