En ting jeg aldri glemmer

Den siste tiden har det vært oppe i media om barn og bursdagsfeiring, barn som ikke vil gå i bursdag til andre barn fordi de ikke er "populære", altså ikke likt av de andre barna.
Og barn som har bursdagsselkaper hvor det ikke dukker opp en eneste gjest, fordi ovennevnte grunn.

Dette er mobing, og må slås hardt ned på.
Av foreldre og skole/barnehage.
Jeg er sikker på at det går ann å nå inn til hver eneste barn, en må bare finne måten å forklare det på, så de forstår, så de føler det.
Foreldre og skole/barnehage er med på å forme barna, og selvfølgelig, barn formes også av sine venner.
Vi voksne MÅ og SKAL ta ansvar!
Vi kan ikke la barna våres vokse opp uten empati for sine medmennesker, husk at våre holdninger er med på forme våre små.
Jeg har personlig hørt noen temmelig dårlige holdninger av forldre, og jeg grøsser med tanken på det.
Jeg leste om en mor som sa til sønnen sin "selvfølgelig skal du ikke leke med barn du ikke liker".
Og jeg hørte en mor viske til sin datter da jeg hentet min sønn i barnehagen " du trenger ikke gå i bursdagen til .... om du ikke liker henne".

Det er en ting jeg ikke glemmer fra min sønns oppvekst, jeg er seriøs når jeg sier at jeg fortsatt får en vondt og ulmende klump i magen når jeg tenker på det, noe jeg gjør inni mellom, ikke ofte nå, det er jo 12 å siden, men det hender det dukker opp, og den dårlige samvittigheten skyller over meg som en bølge av skam.

Det hente da sønnen min var 4 år, og jeg husker det som om det var igår.
Noen av dere syns sikker det er ganske sært å huske dette så godt,  dere syns sikkert at jeg bare skal legge det fra meg og ikke tenke på det, for det er jo så lenge siden.
Men, det ga et varig inntrykk, så det er ikke så lett.

Hendelsen tar selvfølgelig for seg akkurat dette temaet, barn og bursdag og det å ikke være likt av de andre barna.

En dag i barnhagen lå det en innbydelse på plassen til sønnen min, det var en innbu\yldese alle barna fikk, for det var slik i barnehagen at skulle en feire en bursdag hadde barnehagen slått hardt ned på at alle skulle bli invitert. Enten de eller KUN jentene, eller KUN guttene. Det skulle ikke utelates noen, nettopp fordi ingen skulle føle seg utenfor.
Og sønnen min var klar til å gå i bursdag han, jeg spurte hva vi skulle kjøpe til denne gutten, og sønnen min hadde en klar ide, noe med pokemon, for det likte bursdagsbarnet.

Dagene gikk.
Og en dag da jeg ryddet rommet til sønnen min, fant jeg innbyldelsen som jeg tydeligvis hadde glemt.
Og utbrøt noe som "Åh nei, du skulle jo i bursdag på fredag, oj, det glemte jeg".
Sønnen min så opp på meg og sa, "ja det glemte du".
"Det var egentlig veldig dumt mamma, jeg hadde veldig lyst til å gå i den bursdagen, men ingen andre hadde lyst, så det var ingen i barnehagen som gikk i bursdagen og .... Var veldig lei seg dagen etter på i barnehegen".
Så fortsatte han " Det var veldig dumt mamma, jeg hadde veldig lyst å gå i bursdagen og gi han pokemonting, men jeg gikk ikke...For du glemte det mamma".

Selvfølgelig stod det på innbydelsen at vi måtte ringe hvis vi ikke kom, noe jeg ikke hadde gjort.. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at moren sikkert hadde ventet oss.
Herremin, jeg ble virkelig orntlig lei meg og vurderte å ringe moren for å snakke med henne om dette, og gjerne invitere gutten bort, men jeg er skamfull når jeg sier at jeg aldri ringte.

Jeg glemmer det aldri.
Hverken det at jeg glemte det, min sønns blikk når han sa at ingen kom, og det at en stakkars gutt fikk en virkelig vondt opplevelse, og at jeg  var med på å gi den opplevelsen.

Etter det har jeg alltid vært veldig nøye med dette med bursdagsinnvitasjoner, og ringt i god tid hvis ungene mine ikke kan gå. Men mest av alt har jeg funnet tid til bursdagsfeiringer.
Selvom det ikke alltid går.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme den følelsen, men helt ærlig så syns jeg det er til pass for meg.