Dagen begynte dårlig...

I dag hadde jeg en mindre god dag.
Jeg klarte å huske å grabbe med meg solbrillene på vei til skolen, sånn i tilfelle jeg reagerte på mye lys.
Pokker, jeg gjorde det. Hater når jeg gjør det, myser spom bare det, selv med solbriller på.
Hater det så intenst, for det er første tegn på at jeg er på vei ned.
Og jeg har ikke tid til å ta turen ned nå.
Jeg har så mye å lese, det er så mye å forstå, så mye å fordøye.
Men jeg har ventet det, det er sånn når jeg beynner et nytt semester, det er for mye nytt, det tar tid å venne seg til det.
Jeg takler egentlig ikke så godt altfor mye nytt.
Uff, jeg vet jeg høres kjedelig ut nå, men uansnett hvor enn spennende jeg syns det er med nye ting og det å oppleve all verdens greier...Så har jeg det aller best nå ting er forutsigbar..Da har jeg kontroll.
Dette gjelder selvfølgelig ikke hele tiden, det er det som er så vanskelig.
Jeg som er verdens mest nysgjerrige... Det er ikke en lett kombinasjon.
Å måtte få med seg alt, men gjerne også reagere på det.

Ivertfall, lysømfintlig som fy og et daft humør troppet jeg opp på skolen.
Men jeg sleit som bare det med medisninutregningen, tallene bare hoppet og danset, og ingenting klarte å feste seg.
Det hjalp veldig å sette seg med noen andre, da ble uroen inni kroppen mindre, nesten visket bort, sånn at jeg klarte å konsentrere meg.

Forelesningen i dag var om nevrologi, der i blandt hjerneslag..
Jeg grudde meg for det, det er så nært siden pappa har fått hjerneslag for ca 9 år siden.
Det var en vond tid, og jeg var erdd for at det skulle rippe opp i gamle sår fra en fjern, vond fortid.
Det gjorde det, det var vondt. Og det var absolutt ikke dette jeg trengte i dag.
Så lurer jeg litt på om jeg fikk en dårlig dag fordi jeg viste at det var dette temaet vi skulle ha om i dag? Det kan være, men jeg tror som jeg tror dette som med det meste, at det er flere årsaker.

Jeg kom veldig i tanker under forelesningen.
Hva skjedde egentlig med pappa?
Jeg vet han fikk hjerneblødning, først et så et til... Men det kan jeg fortelle en annen gang.
Ihvertfall så skulle jeg gjerne likt å sett journalen hans fra den gang.
Jeg tror jeg skal spørre han om det, for alt er så svevende, så fjernt.
Det hadde vært fint med noen svar.
For det nytter ikke å få inn informasjon når man nettopp har mottatt en slik beskjed...
"Din far far har hatt en kraftig hjerneblødning... V vet ikke om han noen gang vil våkne..."

Dette ble litt langt, så jeg skal avslutte nå.
Dagen tok seg faktisk opp.
Jeg er fjern enda, men jeg regner med det vil gå stille og rolig for seg denne gang.
Jeg håper det ikke kommer en skikkelig dryg nedtur, men hvis det gjør det, så går det så fint.
Gleder meg bare til det er over, sånn at jeg kan begynne å lese for alvor :)