søndag 10. oktober 2010

Lene... Pappa har fått hjerneslag- DEL 4 (siste del)

Dette er siste delen om min fortelling om pappa sitt hjerneslag.
Jeg har tatt for meg selve slaget, hva som skjedde da, hva vi følte og tenkte.
Hva som skjedde i den nærmeste tiden etter slaget, usikkerheten om fremtiden for oss alle i familien pga slaget har jeg fortalt om.
Jeg har også fortalt m hva det gjorde med familien, spilttelsen som oppstod tidlig, og på sikt.
SLike ting er en enorm omvelting, for den det gjelder og de nærmeste.
Det er ikke en person som rammes, det er en familie.

Del 1- Hjerneslaget, hva hendte? Hvordan det skjedde. Les HERDel- 2 Hva skjedde videre, i tiden rett etter. Les HER
Del 3- Hva hendte med oss, hva hendte med familien? Hva som skjedde med oss, med pappa, med meg. Les HER
Del 4- Hvordan går det i dag? Livet etter hjerneslaget.

I denne fjerde og siste delen skal jeg dele hvordan det går i dag, med pappa, med mamma, med oss og med familie forøvrig.
Det er i år 9 år siden slaget, men dette er noe vi lever med hver dag.
Valg som er blitt gjort, ting som ikke kan omgjøres, og ting som aldri kan forandres.
Det har vært en berg og dalbane, mye ned, og noe opp, og mange looper.

______________________________________________________

Et år etter slaget ble mamma og pappa skilt.
Hjerneslaget hadde gitt alle dype sår.
Den trygge familien ble revet fra hverandre.
Ikke pga skilsmissen i seg selv.
Det var selve hjerneslaget som var utgangspunktet for skilsmissen, og skilsmissen var vel utgangspunktet for splittelsene i familien.

Vi har ikke så mye kontakt med pappas familie.
Bror til pappa og konen har gått hardt ut mot mamma, og etter at mamma og pappa skilte seg var det vanskelig for oss å være med dem, foe det ble alltid på en eller annen måte snakket stygt om mamma, hun ble beskyldt for de rareste og groveste ting.
Og jeg vet hva mamma har vært igjennom etter at pappa fikk slag, jeg vet hvor tungt alt var, hvilke valg hun måtte ta, for å klare seg.
Hadde vi visst at pappa kom til å klare seg, hadde nok valgene vært anderledes, men vi kan ikke basere det på det vi faktisk vet i dag, hun måtte handle ut i fra det som faktisk var den daværende situasjonen.
Jeg kan ikke høre på det de har å si om mamma, da velger jeg heller å holde avstand.
De tar ikke kontakt de heller.
Bare om det er noe stort, som når min søster nå skulle flytte til Thailand, da fikk jeg en telefon fra onkel hvor han lurte på om dette var tilfelle.
Da var det år siden jeg hadde snakket med dem.

Farmor og jeg har fått veldig god kontakt, det har vi aldri hatt før.
Det er fint.
Slaget knyttet oss sammen, vi hadde en felles sorg.
Jeg får se hennes svake sider nå, hun stoler på meg.
Før har hun hatt et hardt, beskyttende skall rundt seg, jeg har aldri klart å trenge inn, hun har aldri latt meg og hun har aldri vist mye interresse for meg, for mitt eller for søskene mine forøvrig.
Hun og mamma var ikke gode venner etter slaget.
Men jeg tror de har innsett at de må omgås av og til, i selskaper, for vår del.
Så nå fungerer de tålig greit sammen.
Men det skal sies at de aldri har hatt noe greit forhold, det har aldri vært noen hemmelighet, så nå er det vel så bra som noen gang.

Min søster har tatt dette med familiesplittelsen tungt.
Hun fikk virkelig kjenne på det det året hun skulle gifte seg.
Det er fem år siden denne sommeren.
Hun inviterte ikke onkel og tante, vi vet at det hadde kunne blitt mye problemer, mye vondt hadde de kommet, for mamma, for pappa, for henne.
Og siden det var hennes bryllup, hennes dag, så valgte hun å la være... Men det var tøft, for hun ønsket at de hadde vært der.

Min søster har virkelig slitt med pappa sitt slag.
Hun har alltid vært pappa sin jente, noe jeg aldri har vært.
De har hatt et forhold jeg aldri har kommet i nærheten av.
Men sånn er det av og til.
Jeg og pappa er for forskjelligem hun og pappa er veldig like, begge er innesluttet og sårbare, og stae, FY så stae.
Huhn har tatt seg mye av pappa.
Han var en periode hos henne og familen hennes hver lørdag og spiste.
Noen ganger søndagen også.
Jeg bodde 3 år i Bergen, så da ble mye av ansvaret lagt på hennes skuldre.
Vi er redde for at pappa skal være ensom, derfor prøver vi å inkludere ham så mye vi kan.
Dette har Tonje vært flink til.
Nå i disse dager har hun tatt med seg mann og de tre barna og flyttet til Thailand for tre år.
Hun er utdannet sykepleier.
Ble akkurat ferdig utdannet i år.

Min bror, Endre, var den yngste av oss når dette hendte.
Han var 17 år og han trengte foreldrene sine, begge.
Han var i en periode i livet hvor han trengte veiledning over valg han skulle ya.
Men alle ble totalt fraværende.
Så han klarte ikke finne ut hva han skulle gjøre med livet sitt.
Han har hatt litt små jobber inni mellom, men har aldri klart å finne ut hva han skal gjøre, hvilke utdaning han skal ta.
Til i år.
Nå er han i gang med utdaningen sin.
Innen data. Det er fantastisk at han har kommet i gang.
Han har en eneorm støtte i den mest fantastiske samboeren han kunne ha funnet.
Evy er god som gull.

Mamma og pappa ble sparert et år etter slaget.
Mamma klarte ikke mer, hun var uslitt, jeg har skrevet om det i et av de andre innleggene om slaget.
Hun har slitt mye.
Hun pådro seg en spiseforstyrrelse, hun raste ned i vekt.
Jeg vet ikke om hun straffet seg selv eller hva det var, men mat var farlig.
Hun var så tynn en periode at jeg var oppriktig bekymret for henne.
Dette snakket Tonje og jeg mye om, hva vi skulle gjøre... Men det var ikke noe vi kunne gjøre.
Hun slet seg ut på jobben, å være hjelpepleier var ikke noe for henne.
Hun er en født omsorgsperson, men det ble for mye.
Og det å pleie folk på jobb for så å komme hjem for å pleie en slagrammet mann er vell ikke et liv noen av oss kan tenke oss.
Hun fant etterhvart en mann.
Men han var ikke noe bra.
De var sammen en stund, men heldigvis ble det slutt.
Og etter bruddet raste hun ytterligere ned i vekt.

For 4-5 år siden fant hun seg en kjekk mann og i fjor giftet de seg.
De har begge sin bagasje, som jeg ikke skal ta for meg i bloggen.
Men de klarer seg bram, de er bra for hverandre.
Og jeg tror mamma er lykkelig.
Ihvertfall lykkeligere enn hun har vært på mange lange år.
De har kjøpt hus sammen og de koser seg.

Pappa kom seg, han har en fantastisk viljestyrke, det har han alltid hatt.
Så han klarte, til tross for at vi og han ble fortalt at han aldri kom til å gå pga av lammelsen på hele høyre siden, så klarte han av ren viljestyrke å lære å gå igjen.
På korte avstander.
Han har også lært seg å bruke venstrehånden til å skrive med.
Selv om språksenteret i hjernen var totalt ødelagt så har hjernen hans funnet en løsning, andre deler har overtatt noe av språket, så han klarer å kommunisere, når han ikke er presset.
Han må ha god tid på seg når han skal snakke.
Han snakker i korte setninger, stakkato og tenker mye.
Vi snakker helt vanlig til ham, og inni mellom kommer det ord han ikke kan uttale, som han gjerne ikke har sagt før, eller hørt på lenge.
Da stopper han helt opp og tenker og prøver å absorbere det ordet, han prøver å uttale det, han tygger på det, han tar det til seg.
Han prøver hele tiden.
Han har en elekstrisk rullestol som han kommer seg frem med.
Han er mye ute på tur.

En flott leilighet midt i byen har han kjøpt, med utsikt ut over fjorden.
Han klarer seg bra.
Han sitter fortsatt å spekulerer i aksjer, om det er så lurt vet jeg ikke.
Men han har det fint.
Han har sluttet å gråte.
Og de siste årene, de tre siste årene vil jeg si, ser det ut som om han har innfunnet seg med skjebnen sin.
Og han lever livet på en ny måte.
Han sørger nok enda, men han har også innfunet seg med at livet er slik.
Han er blitt vant til det, han har daglige rutiner og han har interresser.
Han bestiller lt han kommer over av bøker og blader.
De typiske, "få tre bøker og vær medlem et år uten å måtte kjøpe noe mer"bokklubber, og bladabbonement av samme type.
Når et år er gått, så avbestiller han.
Han ringer om det er noe han trenger hjelp til.
Men det er dessverre bare da han ringer også, han ringer ikke bare for å snakke.
Men det er greit.
Han er totalt forandret fra slik han var før.
Hvordan han er mentalt, kan jeg bare spekulere i, men han har det greit.

Jeg selv har slitt mye, men det har jeg dekket så godt i bloggen fra før av.
Men jeg kan jo fortelle litt.
Alt skjdde på en gang når det gjalt meg.
Alle vonde ting så ut som de rottet seg sammen periodevis, og de tok meg klasevis.
Jeg hadde ikke såvidt stablet meg på beina før jeg på nye ble veldtet over ende.
I dag har jeg det greit.
Jeg har ikke noe A4liv.
Mange vil faktisk si at de aldri ville hatt mitt liv, at jeg må endre på det, at jeg må gjøre sånn og sånn for jeg kan ikke være lykkelig som det er idag.
Men jeg har trygghet, jeg har grei økonomi, jeg har barn jeg elsker over alt, jeg holder på å utdanne meg, jeg har en flott samboer, jeg har gode venner og jeg har flott familie.
Jeg har stabilitet, det viktigste av alt for at jeg skal fungere.
Mye vondt skjer fortsatt, men jeg er rustet til å ta det.
Alt jeg har vært gjennom har gjort meg sterk.
Jeg skulle ønske jeg ikke var nødt til å være så sterk, men livet er nå en gang som det er.

Jeg har en pappa.
Det var en gang jeg ønsket at han hadde død, for det var uutholdelig å se på ham der han lå.
I dag er han en mann med vilje, med glede over det han faktisk har i livet, en mann som ikke hadde ønsket å dø den dagen.
Han er en mann som lever etter hjerneslaget.

1 kommentar:

  1. Oij! Dette var veldig sterkt å lese. Jeg har ikke ord. Du klarer virkelig å formidle masse følelser her knyttet til det som har skjedd.

    Tusen takk for fine kommentarer fra deg. Jeg satt virkelig pris på ordene dine. Jeg mener det dypt. Ellers går det bedre med meg sånn generelt sammenlignet med noen måneder tilbake da jeg hadde det verre, selvom jeg har opp og ned dager nå. Kvalmeangst lapp-skrivingen min har jeg nylig begynt med, så det blir spennende å se ett mønster etterhvert :)
    Håper det går bra med deg. Du virker som en sterk jente med mye arbeidsvilje. Fortsett skrivingen din forresten. Du formidler veldig mye.

    SvarSlett

Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.