Jeg har ikke tid til å slite, men jeg gjør det.
Det er så mye fint som skjer rundt meg for tiden, men det hjelper lite når det negative, det vonde tar mesteparten av oppmerksomheten.
Det burde ikke være sånn, jeg burde stoppe opp, tenke på alt jeg har oppnådd, alt det fine som skjer, være stolt or det jeg har fått til,jeg burde le og feire.
I stedet så gråter jeg.
Jeg kan telle på en hånd de dagene jeg ikke har grått de siste 5 ukene.
Det er så tungt, og tyngre blir det før det, forhåpentligvis går over. Men når?
Egentlig så burde jeg sette alle kluter til for å bli ferdig med siste året av sykepleierutdanningen nå, jeg er ekstremt perfeksjonist når det gjelder studiet, jeg venter svært mye av meg selv... Det hjelper ikke akkurat på nå.
Jeg nærmer meg slutten av første praksisperiode nå, og burde være glad for at jeg er godt i gang, og snart skal over i neste fase, neste praksis...
I stedet måtte jeg ringe veilederen min i går og forteller at jeg gjerne ikke klarer alt jeg skal gjøre, halve samtalen bestod av at jeg gråt.
Jeg er utrolig stolt, det er utrolig vondt ikke bare å innse sine begrensinger, det er vondt å be om hjelp til noe jeg helt fint burde klare. Men jeg er strekt til det ytterste.
Nå tror ikke jeg at jeg ikke lykkes, men det er svært tungt, og jeg trenger hjelp. Ikke hjelp i form av medisiner, åååå nei, langt ifra, hjelp i form av veiledning til å nå det jeg skal nå.
Jeg har tatt av 12kg på to måneder, det er altfor mye, altfor fort.
Jeg ønsket å gå ned i vekt ja, men maks en kg i uken, maks 8 kg på denne perioden, jeg har gått ned 12... Det er ingenting fint med det.
Jeg har aldri opplevd å ikke kunne spise opp den maten jeg tar til meg selv, nå pirker jeg nesten bare i maten.
Men fortsatt så mener jeg at jeg ikke er deprimert, jeg vet hva deprimert er, jeg har levd i depresjon i flere år, jeg kjenner depresjonens natur, jeg er ikke der.
Jeg er nedfor, i grenseland, ja, jeg innrømmer at det er en hårfin balanse jeg går her.
Heldigvis og takk alle makter for at jeg kjenner meg selv så godt som jeg gjør, noe som gjør at jeg vet hva jeg trenger og hva jeg ikke trenger til enhver tid, jeg vet begrensinger, jeg vet hvem jeg skal ringe når, jeg vet når jeg ikke kan snakke med noen, jeg vet når jeg bør sove framfor noe, jeg vet at næring er viktig å få i seg, uansett om jeg ikke orker. Jeg er glad jeg kjenner meg selv. Og jeg er takknemlig for de nære jeg har, som bare vet at jeg kjenner meg selv så godt, som forstår at jeg sier ifra.
Jeg ser ingen umiddelbar løsning her, jeg ser heller ikke en langsiktig løsning engang, jeg håper bare på pusterom innimellom, som gjør det lettere å gjøre alt som må gjøres.
Selv om ting er tungt, ekstremt tungt, så finnes det absolutt lyspunkter. Men det som er synd er at disse ikke kan nytes i sin fulle rett. Men det kommer nok, bare vent.
En dag skal jeg fortelle om alt det positive, og en dag kan jeg gjerne også dele alt det som tynger nå, men nå er ikke tiden.
Jeg tar på meg en maske for de som ikke kjenner meg, ja jeg tar på meg en maske for de som kjenner meg godt også.
Tidligere innlegg om lignende ting
<3
SvarSlett