Virkeligheten på en post-it lapp.

Drøm- Virkelighet..

Alt føles som i en drøm, verden oppleves i en drømmetilstand.

Derfor er jeg redd for alt, jeg er redd for å se ting som ikke finnes, for i drømme kan alt skje.

Det ligger en gul post-it lapp foran meg, på denne er det skriblet ned akkurat det samme som er skrevet over. Ordene lyser mot meg mot gul bakgrunn, harde ord, slurvete-i-farten ord, skrevet ned når hverdagspoesien griper en i et øyeblikks klarhet.

Jeg har mange slike lapper.

De er viktige for meg.

De forteller meg hvem jeg er, hva jeg tenker, hva jeg tenker når jeg ikke tenker de vanlige tankene.

De forteller meg hva jeg tenker når jeg er helt på bærtur, som nå.

Jeg har lapper med tanker og jeg lapper med drømmer, vonde drømmer, mareritt? Neh, bare vonde drømmer, noen ganger mareritt.

Post-it lapp fenomenet, eller skrible ned tanker der det måtte passe fenomenet, har hjulpet meg masse opp gjennom årenes løp.

Det begynte fordi psykologen lurte på hvordan jeg hadde det.

Hvordan kan jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det i hverdagen, når jeg har det strlende akkurat den timen jeg er hos han?

Så når virkeligheten slår meg med et øyeblikks klarhet, eller når uvirkeligheten oppleves som verst... Kald det hva du vil, det er to sider av samme sak... Da må jeg ihvertfall skrive det ned.

Sånn at jeg kan lese det seinere, slik at jeg kan fortelle med større innlevelse om mine dårlige perioder, min ulltimate berg og dalbanetur, på de dagene jeg har det helt fint.

For er det ikke slik at når dagen er på sitt lyseste så har man allerede glemt nattens vonde drømmer?

Jeg tror det er slik,og slik er det med følelser og depresjon og angst også.

De legger seg som en hinne på innsiden av huden og gir bare en annelse av det ubbehaget det gjorde da du opplevde det. Jeg kjenner at noe er ubehagelig, jeg VET at jeg har det vindt innimellom... Men jeg kan ikke forklare det om jeg ikke skriver det ned.

Egentlig burde hele leiligheten, hele bilen og hele meg vært en hel haug av gule post-it lapper nå om dagen.

Jeg har det ikke bra.

Jeg har det faktisk ganske dårlig.

Jeg har et tankekjør uten like.

Et eget lite følellsemessig fengsel, tungttungttungt er det.

Det er slike dager jeg føler avstanden til andre er som et helt verdenshav, og det blir bare verre av å omgås andre. Til og med de alle nærmeste.

Jeg vet jeg har det ikke fordi jeg er redd for å se ting som ikke finnes...

..Jeg er redd for mørket, for i mørket bor ting som ikke finnes.

Jeg er redd for mitt eget speilbilde om natten, for det kan forandre seg til noe ikke finnes.

Jeg er redd for skygger, og jeg er redd for følelser, jeg er redd for å bli avvist og jeg er redd for nærhet... Fordi normal skal det få deg til å føle, noe, noe godt? Jeg føler ingenting, derforer jeg redd for nærhet.

Men mest av alt er jeg redd for det som ikke finnes, det som bor i mørket, det som bor i natten, det som holder meg våken, det som sliter meg ut.

Jeg er redd for hvis'er og om'er, "hvis det er noe i mørket", fornuften er som blåst bort, men allikevel ikke.

Jeg omgås min største frykt om dagen... Redselen for å bli gal.

For hvis jeg ser ting som ikke finnes.... Så...