lørdag 21. mai 2011

Amputerte følelser

Nå skal jeg prøve å forklare noe om følelser, godt mulig jeg har forklart noe om dette før, men jeg ville vie et helt innlegg til det.
Det er ganske viktig, ihvertfall for meg, det er jo en del av mitt liv.
Og det kan nok være nyttig å vite for mange andre også.

Jeg skal prøve å dele hvordan det føles å ikke føle.
Føle å ikke føle blir jo en måte å si det på.

Jeg går mye opp og ned i følelser, de aller fleste rundt meg merker nok ikke stort til det, mindre og mindre som årene går faktisk, og det er naturlige grunner for det ( det skal jeg fortelle bittelitt seinere i innlegget).
Noen ganger når jeg et punkt, jeg vil si relativt ofte faktisk,hvor jeg ikke føler. Totalt stopp på følelser, følelser ut mot mennesker, og hvilke følelser disse gir meg også.
Jeg føler ingen glede, jeg føler ingen sorg, jeg føler ingen kjærlighet, ingenting.
Eller jo, all denne "ikke-følingen"gir meg mye frustrasjon, som leder til sinne.
Så jeg har kort lunte i disse periodene, jeg kan bli veldig sint og veldig frustrert.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt det slik, da jeg var liten og i ungdommen var det helt grusomt, det er det fortsatt, men på en helt annen måte.
Jeg taklet det så dårlig før, nå klarer jeg meg.
Før visste jeg ikke hav det var,jeg trodde det var noe alvorlig i veien med meg, det var ikke normalt å ikke føle??
Til slutt ble jeg så opphengt i at jeg ikke følte, at jeg faktisk ikke klarte å tenke på annet, jeg klarte ikke kjenne igjen følelser heller, så det ble en evig tid uten følelser.
Men nå, og det er noe av dette som gjør at jeg er så glad for ikke å være ung, jeg mener superung, nå har jeg et helt spekter av følelser å bygge på.
Jeg VET at jeg føler, jeg hater, jeg elsker jeg avskyr, jeg liker, jeg gleder meg, jeg gråter, jeg føler innimellom ren og skjær glede, jeg elsker, gud som jeg kan elske.
Når jeg kommer i perioder hvor jeg plutselig ikke føler noe mot noen så er det disse følelsene jeg henter fram, ikke følelsene, det går ikke, men minne om dem. Ok det hørtes rart ut,jeg ser det. Jeg skal prøve å forklare det enklere.

Når jeg ikke føler noe er det veldig viktig for meg og mitt liv, og ikke minst de rundt meg, at jeg er så normal som mulig, og det er jeg. Jeg ler der jeg skal le, smiler når det kreves, klemmer noen når det må gjøres jeg kan til og med flørte og kommunisere helt perfekt, selv om jeg ikke føler det spor for det jeg gjør.Jeg VET hva jeg skal gjør i enhver situasjon fordi jeg kjennermeg selv, hvordan jeg ville ha reagert om jeg hadde følt.
Men det er så utrolig frustrerende å ikke føle! Jeg hater det.
Og frustrasjonen blir til sinne. Men aldri sorg, for når jeg har det slik klarer jeg ikke å føle sorg.
Jeg føler et stort tomrom inni meg, men jeg er ikke trist, jeg klarer ikke gråte... Selv om jeg hadde ønsket det, gråter gjøre jeg når jeg begynner å føle igjen, tror meg, det gjør jeg.

Det aller, aller verste er, og det er helt grusomt... Jeg kan illustrere det med et eksempel:
Min yngste sønn kommer hjem fra barnehagen (min lille som jeg elsker over alt), noe som i seg selv til vanlig vil gjøre meg overlykkelig, men som nå ikke gir noen følelser, utenom frustrasjon. Men det skuler jeg godt. Vi klemmer og smiler og alt er flott, jeg forteller hvor godt det er å se ham (selv om jeg ikke føler noe) HAN trenger å høre det, det vanlige, JEG trenger å gjøre det, for vår begges del.
Denne dagen har han med seg en tegning hjem som han er så stolt av, og han holder på å sprekke av stolthet når han skal vise den til meg, han kikker forventningfullt på meg. Det går helt fint, jeg roser ham, han er så flink! Jeg smiler, mye og gir ham en ekstra god klem og sier at DEN må vi henge på kjøleskapet sånn at alle kan se den når de kommer til oss. Han er SÅ stolt og holder på å boble over av stolthet.

Hvorfor er denne situasjonen så vondt?
Fordi jeg ikke føler.
Og fordi jeg er så redd at han skal merke det og kanskje tenke at "mamma likte ikke tegningen min egentlig, hun bare sier det" Tenker han det har jeg ingen mulighet til å gjøre noe med det, fordi han er så liten at han aldri hadde klart å fått fram en slik tanke i ord, og hvorfor skulle han egentlig, for mammaen skal jo være virkelig stolt.
Og det er mammen, alltid, når hun bare føler, når mamma er vanligemamma.
Det er tungt å være en mamma som ikke føler.
Det er tungt å ikke føle på den enorme kjærligheten jeg er blitt så vant med å føle,det er så ensomt inni meg selv.

Men snart, snart er det over, denne følelsesløse-zombi-perioden, denne amputerte tilstanden av ikke føleri. Jeg hater det. Jeg irriteres, jeg blir så frustrert når det ventes mye føleri av meg om dagen at det kan ende med at jeg sprekker i et sinnesanfall. Jeg hater det.

2 kommentarer:

Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.