Jeg har gått på cipralex i snart to år og det har vært helt fantastisk.
Nå har jeg sluttet.
Herregud tenker nok mange da, hvorfor i alle dager skal du slutte på noe som funker?!?!
Det er et godt spørsmål, faktisk.
Jeg har lest en plass det at skal du ha gode svar må du stille gode spørsmål, så jeg skal prøve å gi et godt svar.
Det enkle svaret bli at jeg slutter pga av bivirkningene.
Det mer utfyllende svaret vil også fortelle at jeg slutter pga bivirkningene, eller Bivirkningen.
Jeg har i lang tid vurdert virkning/bivirkning opp mot hverandre og i lang tid har det vært virkningen som har gått seirende ut, ikke å lenger.
Herregud som jeg har lagt på meg! Overfladisk? Knappt.
Da jeg begynte på cipralex for snart to år siden veide jeg rundt 58kg, nå veier jeg sikkert 90kg, uten at jeg har turd å gå på vekten på lenge.
Dette er ikke meg, jeg kjenner meg ikke igjen, det er en vond følelse.
Jeg orker det ikke lenger, hadde jeg visst at det var et øvre tak på hvor mye jeg kom til å legge på meg, så kanskje, men dette stopper jo aldri.
Jeg har hatt en helt vill matlyst, har vært sulten hele tiden, selv når jeg er mett.
For ikke å snakke om søtsuget, jeg har hatt lyst på søtt hele tiden.
Jeg hater å være sulten, ihvertfall veldig sulten, og sulten hele tiden? Nei det går ikke.
Nå har jeg ikke tatt dem på en stund og jeg er tilbake i normale spisevaner, nå spiser jeg normalt, så jeg håper vekta blir noenlunde normal igjen om tid og stunder for jeg kommer IKKE til å gå inn for å slanke meg,det er så styr.
Jeg begynte på cipralex pga angstn min, jeg klarte ikke håndtere angst og studier. Nå har jeg fått kontroll på studier. Nå var det på tide å slutte på tabelettene.
Men jeg merker dessverre at depresjonen blir hypigere og dypere nå, og jeg har inntatt en zombitilværelse. Jeg håper det går over etter en tid.
Vi får se..
Jeg gikk selv på Cipralex rundt ett års tid grunnet angst, da MÅTTE jeg slutte. Cipralexen er jo "fantastisk", helt til den begynner å jobbe imot sin egen virkning. Cipralexen ødela livet mitt til stor grad - den gikk ut over konsentrasjon, taleevne og måten å kunne uttrykke seg og beskrive ting i enkelte situasjoner - jeg falt inn i en dyp deprisjon. Dette en nå 2-3 år siden, i bivirkningene er der forsatt - noen mye svakere, heldigvis. Men uff a' meg. 21 år og ødelagt av bivirkninger, akk.
SvarSlettUff Tone :( Det var trist å høre.
SvarSlettJeg har hørt mye om bivirkningene ja, de du nevner er ikke nye for meg. Jeg kjente litt på det selv også. Jeg for min del ble mer avhengig av dem enn jeg i utgangspunktet trengte å bli, Jeg fikk de for angst, og de var jammen meg en god pute, gjerne en litt for god pute... Og n¨år jeg innimellom prøvde uten dem falt jeg rett i dyp depresjon og abstinensene var store, herlig.
Jeg håper det går bedre med deg nå, at det ihvertfall vil gjørde det på sikt :)