Krampeangstanfall 25: Når små bagateller blir til enorme, uoversiktelige problemer

Det kribler i hele kroppen, jeg svetter og kaster meg rundt i senga.
Uroen vokser i takt med sekundene som tikker avgårde.
Klokka blir 2, den blir 3 og 4 og kryper raskere enn middels fort mot 5.
Skal jeg ikke få sove i natt?
Jeg må opp, jeg må tenke.
Jaja, så blir det ikke søvn i natt.
Klin umulig å få sove nå, jeg vet jeg må opp om en times tid,
en time fra eller til vil ikke gjør så stor forskjell.
Saken er, jeg får ikke sove i natt.
Til det er uroen for stor.
Den vokser fra en liten mikroskopisk ert, til et hav av enorme dimensjoner.
For hva?
Hva startet uroen?
Det er absurd.
En ubetalt regning, det er det som startet dette kapløpet med tiden,
uro vs.tid.
Uroen vant soleklart, igjen.
En ubetalt regning jeg plutselig kom på, fristen var gått ut før jeg la meg.
Problemet er; Jeg har ikke regningen.
Jeg må få en ny tilsendt.
Absurd fordi det er ikke noe problem overhode, det kan vel alle si seg enig i, til og med jeg er enig i det, nå når morgenen er på plass og nattens uro må vike for dagens ubestridde ro.
MEn i natt var det et problem, et enormt problem som bare toppet berget av opphopede småplukkproblemer.
Liten tue velter stort lass?
Jeg har hørt det før, og jeg klarer å kjenne meg såpass igjen at det føles som om det er min egen hjerne som har sopet ordtaket sammen.
"Små problemer får Lenelene ut av fatning" døper jeg det om til, ja det passer fint.
I natt passet det perfekt, det var den eneste sannheten som fantes, i natt.
Det kribler fortsatt i kroppen, jeg har en dump følelse i magen, jeg MÅ ordne med den regningen.
Men så er det telefonenskrekken som brer seg til over meg som oljesøl i åpent vann.
Jeg må ta den telefonen, jeg må få sove i natt...

**************************************************

Normalt er ikke slike små bagateller noe jeg tenker særlig mye på.
Jeg tar den fordømmandes telefonen og ordner opp.
I grunn så er det ikke den lille bagatellen som er problemet, heller ikke å ta den telefonen.
Jeg vet hva det kommer av, jeg har nettopp funnet det ut.
Om det gir ro å vite hva det kommer av?
Ja, egentlig så gjør det det.

Jeg har alltid svinget i humør, jeg er bipolar, manisk depressiv, livet er en berg og dalbane tur, jeg vet aldri når det går opp og når det raser ned.
Det eneste jeg kan gjøre er å holde meg fast og bli med på turen, for turen må jeg ta om jeg vil være her, og det vil jeg, det er nå helt sikkert.
Bagetteller har en tendens til å hope seg opp som et forvarsel til en nedtur.
Jeg vet nå at når små fiseproplemer blir altoverskyggendes verdensproblemer, ja da er jeg på vei ned.
Ikke pga de små fiseproblemene, jeg vet ikke hvorfor jeg går ned, men jeg vet at store bagatellproblemer er inngangsbilletten til nedturen.
Og på sett og vis, så er det greit, så lenge jeg vet det, så er det greit.
Fiseproblemene blir ikke mindre for meg, men jeg klarer å ha klare tanker om at dette er egentlig ikke et problem i Leneverden, men siden du er på vei ned så er det bare slik.
Og det er greit, så lenge jeg vet...

*********************************************


Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/