Hvem skulle trodd det i dag?

Hvem skulle trodd det i dag ja...
Det er egentlig ikke et spørsmål, heller en konstatering på hvordan jeg har det i dag.
Jeg har det fint.
Og hvem hadde trodd det for 10 år siden?
Jeg minst av alle i hvertfall.

Fra før har jeg skrevet innlegg på hva som førte til at det gikk som det gikk, som var en rekke ting, arv og miljø kan vel ikke legges langt under teppe.
Jeg har skrevet innlegg om hvordan det var den gangen, hvordan det opplevdes,
og jeg har skrevet mange innlegg om hvordan det oppleves i dag, det er ikke alltid en dans på roser.
Strengt tatt aldri, jeg kjemper hver dag, men kampene er anderledes, og tapene ikke lenger så store. Målene mine nås, store og små, for jeg vet hva jeg må gjøre for å nå mål, det er jobbing, ofte er det et blodslit, men det er alltid verd det.

Det jeg ikke har skrevet så mye om, det er hva som skjedde etter at jeg hadde nådd bunnen av alle Lenebunner.... Jeg har fortalt om mye som har skjedd i tiden mellom der og nå, men jeg har aldri skrevet/fortalt om all den hjelpen jeg fikk, all den hjelpen jeg trengte.
Jeg vet ikke hvorfor, det har vel bare blitt sånn.

Mitt O store sorte hull, er den gang jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.
Jeg er heldig, jeg har bare vært inne en gang, jeg skulle nok gjerne vært inne flere ganger før det, men jeg nektet, jeg har nevnt det før at jeg trodde det å bli innlagt var starten på et liv inn og ut av psyk ( Jeg kan foresten linke til flere av innleggene i slutten av dette innlegget).

Da jeg ble lagt innvar bunnen nådd, og selve innleggelsen var bare starten på en nny begynnelse, den ga meg et spark bak.
Det krevde mye jobbing og mye vilje for å komme seg videre.
Jeg er glad jeg ikke visste den gang hvor mye det egentlig krevde, om jeg hadde gjort det igjen? I dag kan jeg svare ja, men hva jeg hadde tenkt den gang er heller usikkert.

Da jeg kom ut av psykiatrisk, føltes det som om jeg stod på bar bakke, virkeligheten klarte ikke synke inn, ikke var jeg klar til å ta den inn over meg heller.
Heldigvis hadde jeg fantastiske foreldre som støttet meg med mye av det jeg trengte mest, de visste det, jeg gjorde det ikke.
De avlastet meg mye med sønnen min, og økonomisk.
Økonomisk ved at jeg fikk i huset deres (mens de bodde en annen plass) for en slik og ingenting, men dessverre fikk jeg økonomiske problemer til tross for dette. Det er dømt til å gå sånn når det ikk er noe inntekt, men allikevel utgifter.

Jeg gikk på den tiden på ganske mange medisiner, over en ganske lang periode på flere år.
Jeg gikk også hyppig til psykologen min, tre ganger i uken på det meste, alt etter behov.
Psykiater gikk jeg også til, det var han som styrte medisinene mine, legen min hadde ikke nok kompetanse til å ordne det best for meg.
I en periode kom det goså en psykiatrisk sykepleier hjem til meg en gang i uken, dette varte ca et halvt år.
Planen var at jeg skulle ha hjemmehjelp som skulle vaske og rydde litt, jeg maktet stort sett ingenting.
Hvorfor det ikke ble noe av vet jeg ikke.
I perioden hvor jeg hadde kontakt med psykiatrisk sykepleier gikk jeg også jevnlig til byens kontaktsenter, for å treffe andre i lignende situasjoner, og bare få et avbrekk i hverdagen.
Innimellom slagene hadde jeg gode perioder.
Men oftest ble de spist opp av de tinge, vonde periodene.
Jeg var et ikke-menneske, slik føltes det ihvertfall, jeg bare eksisterte, jeg våknet, kjempet, og sov, jeg sov mye den perioden, det gjør jeg alltid når det er tøft, jeg var så trøtt så trøtt hele tiden.

Jeg traff min nåværende bestevenninne rett etter at jeg hadde vært innlagt på psykiatrisk, og hun ble et stabilt holdepunkt for meg, jeg setter enormt pris på henne, det vil jeg alltid gjøre.
Alltid når jeg har det verst. treffer jeg nye mennesker som jeg får sterke bånn til, og det er gjennsidig, er ikke det rart?
Mine aller beste venner har jeg truffet ved slike anledninger, alle i årene etter innleggelsen, jeg har ingen venner fra tiden før, jeg kuttet alt, jeg måtte begynne på ny.

Etter at jeg var innlagt var det ca 3- 3,5 år i en kjempe mørk dal, alt jeg gjorde var å prøve å holde ut hverdagen, og når hverdagen var litt lettere prøvde jeg å bygge meg opp.
Det gikk sakte, men sikkert.
Jeg startet på frisørskole da jeg var 24 år, 3 år etter innleggelsen, , jeg hadde ingen utdanning å leve på, og dette var et mål for meg.
Første mål var å klare det halve året med skole, det var skremmende å sette et mål som var så langt fram i tid, for i begynnelsen av min vonde periode kunne jeg bare ha mål som strak seg minutter frem i tid, seinere jobbet det seg opp til dagsmål, en lang tid etterpå kunne det bli ukesmål.
3 år seinere kom altså mitt første halvtårsmål.... Det var skremmende, men jeg klarte det.
Jeg gjennomførte, med gode karakterer også, oppi alt dette så er jeg perfeksjonist når det kommer til skole, enten bra eller ingenting, det kan være veldig tungt iblandt.

3 måneder etter at skolen var ferdig, flyttet jeg til Bergen, uten sønnen min.
Dette måtte jeg gjøre for å klare å jobbe meg opp, klare å bli ferdig med det jeg hadde begynt på, klare å stable livet ordentlig på beina.
Jeg skal ikke skrive så mye om den perioden, men det var grusomt, helt forferdelig det første året. Å aldri vite når jeg skulle bo med sønnen min igjen var det tunge, helt grusomt, jeg får frysninger av å tenke på det.
3 år bodde jeg der, men etter de 3 årene var jeg også kommet meg, jeg hadde stablet meg på beina.
Da jeg flyttet hjem fra Bergen, hadde jeg en utdanning, en god jobb, en samboer og en trygghet jeg aldri noen gang hadde hatt før.
Et nytt liv.

Nå er det fire år siden jeg flyttet hjem fra Bergen, og i dag er jeg et ressurssterkt menneske, som er halveis i den utdanningen jeg alltid har drømt om.
Jeg har en annen utdannelse å falle tilbake på om alt skulle skjære seg.
To barn har jeg, egen leilighet og ny bil.
Jeg har utrolig gode venner, og en støttende familie.
Jeg har pågangsmot, og en vilje til å nå mål jeg setter meg, jeg vet hva det vil si å jobbe for noe.
Noe som er viktig for meg er å kunne hjelpe andre, andres lidelser er noe av det som smerter meg mest og er det som lettest vipper meg av pinnen, så jeg jobber for å hjelpe andre.
Det fantastiske er at ved å hjelpe andre så hjelper jeg også meg selv.
Men, jeg har fortsatt tunge dager, noen er veldig tunge, det kan være lange perioder, men jeg vet nnoe jeg ikke visste før, jeg kommer meg opp og aldri skal jeg der jeg var.

Mange lurer på hvordan jeg klarer å ta utdanning, få gode karakterer, ha uttallige verv, engasjere meg, ha familie og allikevell tid til å være med venner?
Det tyngste jeg noensinne har gjort var å jobbe meg opp fra det hllet jeg var i, alt etter det er en bonus.

***********************************************
Noen innlegg som jeg har skrevet før:
Å være fattig i Norge, slik jeg opplevde det
Voldtatt og leve med det
På innsiden, når man trenger psykiatrisk hjelp
Selvskading, hvorfor?
Selvmord, om å ha et ønske om å slippe å leve