Krampeangstanfall 23: Dødsønske med tidsfrist

Jeg har gjort noen utrolige valg i livet mitt.

I dag ser jeg på valgene som riktige, men den gang var det bare valg.

Noe av det utrolige med disse valgene er at de ble tatt i en tid da valg var vanskelig, ja nesten umulig.

Jeg kan ikke si hvilke valg som har vært viktigst, men jeg føler jeg er ganske nær når jeg sier at valget om å leve var et av de aller viktigste valgene jeg har tatt i hele mitt liv.

Kanskje er det nettopp det valget som har hatt mest å si for mennesker rundt meg, mennesker som er glad i meg, mennesker som gjerne trenger meg?

Selvfølgelig var det mange andre valg, som var minst like viktige, som førte til at dette O store valget ble tatt.

Valget i seg selv var mer en resignasjon.

Jeg hadde slitt så lenge med tanken på døden, jeg orket ikke livet (ønsker du lese mer om det kan du lese her)

Velge livet var vanskelig, vanskeligere enn noen kan forestille seg, jeg hadde gitt opp alt.

Jeg hadde kuttet alle tråder, alle bånd, inni meg.

Venner, foreldre.... Men sønnen min, det var ham som holdt meg igjen, det er gjerna barn som holder en igjen.

Men det var ikke kjærlighet i seg selv som holdt meg igjen, men plikt.

Jeg følte ingenting, hvordan kan du føle noe når du er død på insiden?

Plikten holdt meg igjen, jeg følte jeg hadde begynt noe, noe jeg måtte fullføre, jeg måtte være mor.

Ja, for en mor jeg var, en mor som var død på innsiden, som ikke følte noen for sitt eget barn en gang, hva har en slik mor å gi?

Plikt... Selvfølgelig var den plikten kjærligheten, plikt, det siste båndet.

Resignasjonen og plikten tok form hos psykologen min, der ble ordene født.

Ikke fordi han ville det, eller fordi han tvang meg til å tenke i de baner, men fordi bare der kunne jeg være helt ærlig.

Jeg ga meg selv et løfte, jeg skulle ikke forlate livet frivillig før sønnen min var 18 år, voksen.

Da trengte han meg ikke på sammme måte lenger.

Naivt.

Hvem kan tror at et barn ikke trenger sin mor i en alder av 18år.

Ikke jeg nå, ikke jeg den gang heller.

Men jeg fikk en frisone, jeg vant tid, og pga valget slapp jeg å tenke, slapp å ta valget igjen.

Klart tanken har streifet meg i ettertid, om jeg bare fikk dø.. Men det er lenge siden, det er så lenge siden at jeg kan puste støv av årene som har gått.

Men minnene er der, hvordan kan jeg glemme?

********************************************************

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/