Noen tanker fra en sykepleierstudent...

Å bli sykepleierstudent innebærer stor forandring, holdningsforandring og en aldri så liten personlig forandring.
Jeg er ikke den personen jeg var før jeg begynte og studere, og jeg kommer ikke til å være den personen jeg er i dag når jeg er ferdig med å studere heller.
Man er i en evig vekst som mennekser... Konstant.
Men det var ikke det jeg ville skrive om i dag.

Som sykepleierstudent må man virkelig tenke over sine egne holdninger og tanker, og man må til enhver tid jobbe med å forandre seg til noe mer.
Det er ihvertfall hvordan jeg ser det.
Som sykepleier, og sykepleierstudent vil du alltid måtte forholde deg til dine egne fordommer og dine egne redsler.
Du kan velge å ta avstand fra disse tingene, eller du kan jobbe med dem.
Jeg skal forklare litt lenger ned i innlegget, først vil jeg dele en samtale jeg hadde her om dagen.
Samtalen var mellom meg og en annen student, en tredjeårs student.
Samtalen i seg selv eg ikke det viktige her, men hva jeg følte og tenkte.

Tredjeårsstudenten spurte meg hvor jeg kunne tenke meg å være i kirurgisk praksis, noe jeg ikke har tenkt så mye på enda, siden den praksisen er til høsten, men litt har jeg tenkt, og det som hele tiden kommer tilbake til meg er gynekologisk.
Dette fortalte jeg henne.
Hun fortalte meg så at der kunne hun ikke tenkt seg å være, pga at man der jobbet med kvinner som ønsket abort.
Okey, jeg ser den, og jeg har tenkt på den, og nå tenkte jeg mer.
Og da fortalte jeg henne akkurat hva jeg har tenkt.

Som sykepleierstudent vil man hele tiden møte utfordringer.
Personlige som faglige.
En personlig utfordring kan være nettopp det å måtte forholde seg til en kvinne som skal foreta en provosert abort, når du selv er abortmotstander.
Utfordringen er her dine egne fordommer og følelser.
Ja, jeg er abortmotstander.
Men jeg tenker at som sykepleier er det viktig å vite hvor du står og hva du tenker.
Jeg prøver å jobbe med mine fordommer, hver dag, jeg prøver å jobbe med mine redsler i faget, hver dag.
Som sykepleier ønsker jeg å kunne takle de sistuasjoner jeg kommer i, og en provosert abort, eller barnemishandling, eller dødsfall, eller andre hendelser jeg kan møte i en hverdag som sykepleier.
Jeg ønsker ikke flykte fra noe eller noen, tvert om, for å bli en god sykepleier ønsker jeg å møte mine fordommer, og forbedre meg, eller ihvertfall takle det profesjonelt.
Jeg ønsker å møte min frykt, og takle den.
Jeg vil ikke flykte, hvordan kan jeg hjelpe noen da?