Krampeangstanfall 26: Medisinabstinenser

Jeg har ikke tatt medisinen min på flere dager, jeg hater det, å ikke ta dem, men det har bare blitt sånn. Det er ikke så mye angsten som sniker seg innpå som er problemet, som bivirkningene av ikke å ta dem.
Abstinenser, jeg hater det.
De kommer så plutselig.
Når jeg våkner om morgenen er de der, ringingen i ørene, hodeverkog hjertaklapp, enrom hjerteklapp, jeg må ligge i ro i sengen en stund før jeg reiser meg opp, i redsel for å falle pga av svimmelheten..
Hadde jeg bare gjort et bedre forsøk på å finne medisinen for to dagersiden, når brettet var tomt, hadde jeg bare gjort et forsøk i går i det minste.
Jeg håpet vel egentlig at jeg kunne slutte på dem nå, det gikk jo så fint, to hele dager uten noen tegn til abstinenser, og angsten holdt seg på avstand... Selv om jeg i går kjente en snikende følelse av den velkjente panikkangsten fylle meg opp ivenndig, men det fikk ikke godt takk,det var mer en kortvarig følelse.
Angst for angsten.
Kan det være det som tuslet innpå? Fordi jeg visste at jeg ikke hadde tatt medisinen?

Seinere på dagen er symptomene mye mer markerte, fysiske og psykiske.
Det ringer i ørene, jeg har hetetokter, og kaldsvetter om en annen.
Jeg svimler, herrgud som jeg svimler, jeg er sikker på at jeg går som en fyllik og andre MÅ legge merke til det.
Finmotorikken er treg og hakkete, jeg føler jeg beveger meg i sirup.
Til tider snøvler jeg, så jeg holder kjeft, jeg er ihvertfall roligere enn normalt, folk MÅ legge merke til det, jeg er aldri rolig.
Gud så trøtt jeg er, hele tiden er jeg trøtt nå, men sove gjør det bare verre, det beste er å bare sitte rett opp ned i sofaen, da kjenner jeg minst på det, men jeg kan ikke, verden krever meg.
Jeg skjelver og har et vannvittig tåkesyn, samtig som jeg er sykt lysømfintlig og oversensitv for lyder... Lyder og sterkt lys reagerer jeg alltid på, men ikke som nå, det er helt sykt.
Noen ganger er det også som om jeg får støt, det begynner i hodet og brer seg ned over kroppen, men aldri ned i beina.
Alt føles så uvirkelig, jeg kan ikke kjenne meg selv i gjen, alt virker så fremmed, hadde jeg ikke opplevd dette før hadde jeg blitt redd, jeg hadde nok blitt deprimert.
Jeg hadde helt sikkert blitt svært deprimert og fått panikkangst.
Jeg hadde nok tatt for en alvorlig depressiv fase, en nedtur, et dalsøkk..Jeg hadde nok forvekslet det med det.
Men jeg vet bedre, medisinene, den lille tabeletten.
At en liten sak kan gjøreså mye, det er utrolig.
Men så er det utrolig at den lille der kan holde panikkangsten såpass borte fra hode mitt.
Jeg vet dette går over, endten jeg tar tabletten eller lar væreå ta den.
Det tar bare lengre tid om jeg lar være.
Jeg orker ikke det.
Jeg er ikke klar til det.
Det er for mye som krever meg til at jeg kan gå rundt slik.

Men ingen vet det, ingen merker noe, tror jeg ihvertfall.
Jeg sier ikke noe, oppfrer meg bare som meg selv, rare rare meg.

____________________________________________



Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/