Den kom med et brak her i begynnelsen av helgen, den begynte med en snikende angst som slo ut i panikkangst.
Hva det var som gjorde det? En bemerkning, en bitteliten bemerkning som ellers ikke hadde nådd inn i hjernen min, men fløyet fint ut gjennom andre øret uten spor av noe slag.
Mye har hendt i det siste, det har opplevds som om verden står på hodet for meg, men det har ikke gjort noe før en liten sak uten betydning.
Jeg vet, siden jeg er så heldig å faktisk kjenne meg selv bittelitt, at det ikke var den lille dråpen, men alt som brygget inni meg.
Det er nok sånn for de fleste, at begeret renner over.
Men tar de på seg rulleskøytene og renner ned bakken uten mulighet til å bremes av den grunn?
Jeg håper ikke det.
Nå suser jeg avgårde, ned, ned..Ned.
Jeg holder meg fast, jeg holder meg oppe, slik vil det alltid være.
Huff.. Håper ikke nedturen blir så altfor ille, og at bremsene snart fungerer..
SvarSlettKjenner meg igjen, prøver alt eg har å bruke hode å rulle meg opp igjen.
SvarSlettTusen takk Hild Frøya :) JEg klarer dette, bare så bææsj det skjer akkurat rett før hjemmeeksamen, men det ordner seg..
SvarSlett