Fra virkeligheten: Lisbeths historie

Når rett person sier de rette ordene på det rette tidspunktet, kan det ha en utrolig stor gjennomslags kraft. Dette opplevde jeg en fredagskveld I mars 2011.
Jeg har en sykdom som det er på høy tid at jeg tar et oppgjør med. Jeg adresserte sykdommen for noen år tilbake. Jeg har spiseforstyrrelser. Det er mer enn en sykdom, det blir en livsstil.

Historikken;

I en alder av 17 fikk jeg prolaps I ryggen og måtte opereres da jeg var 18. Deretter fikk jeg betennelse i bukspyttkjertelen pga steiner i galleblæren. Jeg var døden nær men overlevde betennelsen. Galleblæren måtte opereres ut og jeg ble frisk. Så kom kyssesyken etterpå og jeg var syk I et halvt år med denne. Dette var i tidsperioden 18-20år.


Etter all sykdom begynnte vekten min å rase nedover uten at jeg hadde tatt noen grep selv. Det gikk så fort at jeg mistet menstruasjon i 3-4mnd. 35kg rant av i løpet av et halvt år. Jeg var Ganske isolert i denne perioden da jeg var rimelig ødelagt psykisk av mange store påkjennelser på kun kort tid.

Da jeg begynnte å sosialisere meg igjen var det mange venner og kjente som ikke gjenkjente meg pga vektnedgangen. Jeg måtte forklare at det var meg, Lisbeth. Folk var sjokket og jeg måtte forklare historien min til mange mennesker. Det ble veldig mye fokus på min “nye” kropp, å det er fra dette punktet spiseforstyrrelsene begynnte å kontrollere meg, 20år gammel. Det gikk sport i det å kjempe mot vekten.


Leve med bulimi;

Hver eneste dag blir styrt av mat. Alt planlegges rundt spiseorgier og tømming.
Min typiske dag starter med å tenke på mat. Jeg står opp, går på badet og steller meg til jobb. Når jeg ankommer jobben er det kaffe som gjelder. Kaffe er alt som inntas frem til lunchen. Kaffe øker forbrenningen. Jeg drikker mellom 1 og 1 1/2 liter frem til lunsj mellom kl.11.30 og 12.00

Lunsjen min er som oftest en tallerken med salat og et halvt glass eplejuice. Dette måltidet beholder jeg ettersom jeg er på jobb og det ikke er mulighet for å kaste opp uten risiko for å bli hørt.

På jobb planlegger jeg hva jeg skal handle av mat på vei hjem, og rekkefølgen det skal inntas for at det skal være lettest mulig å få det opp igjen etterpå.

Siden jeg har levd med dette i 7 år vet jeg veldig godt hva som er lett å kaste opp og hva som er vanskelig å kvitte seg med. Jeg vet at når det første jeg spiste kommer opp så er magesekken tom igjen. Jeg vil ikke gå innpå detaljer angående type mat osv. da det kan gi ideer til andre med spiseforstyrrelser som kanskje leser dette. Men jeg kan si at det som er lettest å kaste opp blir spist først å det som er vanskeligst blir spist helt til slutt.

Det er ganske ekkelt, men ja, oppkastet blir analysert nøye for å være sikker på at alt jeg har inntatt er kommet ut igjen.

Mengden mat som inntas er så sykelig at jeg på dette tidspunktet ikke tørr å komme med eksempler på en typisk spiseorgie. Jeg kan fortelle at jeg kjøper såpass mye mat at det går HARDT utover økonomien min. Disse mengdene med mat må inntas fort, derfor blir rekkefølgen på maten satt opp og klargjort før jeg begyner å spise. Det tar ca.30min fra du inntar mat til kroppen begyner å ta opp næringen. Jeg har dermed kort tid på meg fra jeg begyner å spise til magen skal være tømt igjen. Det blir et kappløp. Jo fullere magen er jo lettere er den å tømme. Ofte er magen så på spreng når jeg er ferdig at jeg må gå sammen krøpet til badet fordi jeg ikke klarer å reise meg opp å gå normalt.

Følelsen av å være mett er grusom for meg. Følelsen av å være sulten blir positiv. Jo mer kroppen skriker etter mat jo høyere blir min følelse av mestring, kontroll og tilfredshet.

Nå er tiden inne med å ta noen grep. Det å kaste opp maten gir store konsekvenser på sikt. Skade på blandt annet tenner, nyrer, lever, hjerte, magesekk, tarmsystem, og i noen tilfeller også infertilitet. Dette er konsekvenser jeg ikke er villig til å leve med.
Det som virkelig er skumelt med bulimi er pluttselige dødsfall pga. hull på magesekken eller hjerteinfarkt. Sykdommen min setter en stor demper på livskvaliteten min, dette kan jeg ikke godta lengre.
Trening er også en stor del av å leve med denne forstyrrelsen. Trening i seg selv er bare positivt, men her gjelder det om å barbere seg og ikke kutte av hele hodet.

Kampen mot meg selv er startet. Nå blir det viktig for meg å tenke at Roma ikke ble bygget på en dag. Dette skal jeg klare, dette må jeg klare!

(Må også tilføye at jeg er lei av at temaet skal være så tabu belagt når det er så utbredt i dagens samfunn, derfor velger jeg å dele dette.)

________________________________________

Tusent takk til Lisbeth som lot meg dele sin historie her inne.

Den er virkelig bra skrevet.

Jeg liker ærligheten hennes, jeg liker hvordan hun skriver om livet sitt, som ikke kan være noe lett, hverken å skrive om eller opplevde.