En mildt sagt pinlig opplevelse..

Det er mange år siden denne hendelsen, jeg var vel i begynnelsen av 20 årene den gang.

I dag ler jeg selvfølgelig av det hele, men det var som overskriften sier, en mildt sagt pinlig opplevelse.

Det var sommer, tidlig sommer, det var varmt, jeg var sammen med min nye kjæreste og kompisgjengen hans i byen.

Vi satt og hadde en utepils sammen med tusen andremennesker.

Det var sånn typisk første solsteik,så ALLE skulle sitte der og ha en utepils, plassen var inngjeret og det var vakter.

Flott det.

Jeg satt der og tenkte på mitt og var vel egentlig ikke helt med i samtalen. Det var første sommeren jeg var sammen med den nye kjæresten min (en eks i dag), og vi følte vel egentlig begge at vi var mer venner enn kjærester... Men nok om det.

Det som skjer så, er at jeg spotter en type jeg kjenner igjen. Det var en jeg hadde et av mine få one night stands med, og det rett før meg og kjæresten ble sammen.

Jeg lurte alltid hva som hendte der, vi hadde hatt litt kontakt, men plutselig så bare ebbet det ut i ingenting, av noe jeg tror var en stor misforståelse... Vel, jeg spottet ihvertfall denne typen.

Jeg fikk litt kriblinger i magen, jeg hadde ikke sett ham siden tidlig det året, og hadde alltid lurt i ettertid, jeg husket ikke etternavnet hans, eller telefonnummeret.

Jeg lot ham bare gå og merket meg ikke videre med det, jeg satt jo der med KJÆRESTEN min for guds skyld..

MEN, etter en stund så går han forbi enda en gang.

Han kunne vel egentlig ha gått forbi så mange ganger han bare ville uten at jeg hadde gjort så mye ut av det, hadde det ikke vært for at jeg nettopp hadde lest en bok, "den niende innsikt".

En alternativ bok om meninger med livet. Det fnnes forskjellige innsikter vi mennsker skal oppnå og Jaddijaddi, den ene innsikten som trigget det hele her, og lett påvirkelig som jeg sikkert var.. Var den at hvis du så en person du ikke hadde sett på lenge, gjerne helt uventet, så var det en mening med det, og du burde ta kontakt, hvis du unnlot å ta kontakt, og personen dukket opp en gang til, ja da VAR det virkelig en mening med det og du burde virkelig ta kontakt.

Jaja tenkte jeg, og her er det vel en av mine heller korttenkte tanker som fører til handlinger, var det handle uten å tenke? Nei, egentlig ikke det heller.

Jeg fikk det ihvertfall for meg at jeg MÅTTE snakke med ham, det var jo en mening med det.

Men saken var det at han var på full fart bort fra der jeg oppholdt meg og jeg måtte mellom alle bordene og rundt,tilbake for å komme ut.

Jeg hadde jo ikke tid til det...

SÅ det jeg like godt gjorde,var at jeg slengte meg over gjerde, det var mye raskere, hvis ikke kunne jeg risikere at han forsvant, og jeg trodde ikke jeg ville finne ham igjen.

Jeg feilkalkulerte nok grovt,eller beina mine var forkorte, for i det jeg steppet over gjerde, så dro jeg like godt hele gjerde med meg,HELE gjerde, rundt HELE uteplassen, mennesker datt overende og jeg lå nesegruss og paddeflat i asfalten.

Jaja, det var jo bare å løpe avgårde, så jeg i det minste rakk å finne typen.

Men jeg kom ikke av flekken, en av vaktene holdt meg igjen, dro meg på innseiden og rettet opp gjerdet, ved hjelpa av de andre vaktene.

Han så innmari stygt på meg og sa ganske klart i fra, ville jeg ut. måtte jeg gå rundt.

Mange lo, og jeg var ganske så varm i toppen, gjengen til typen min bare glanet på meg og lurte veldig på hav jeg dreiv med... Jeg lurte vel egentlig selv også.

Jeg gikk aldri rundt,og jeg fant aldri han typen, har aldri sett ham siden faktisk.

Jeg fant vel egentlig ut ganske greit at det var ikke noe mening i det der..... Eller?