Jeg har gått og ventet på dette helt siden gutten min var liten.
Tenårene.
Jeg trodde jeg var forberedt, men hvem kan egentlig forberede seg helt på noe slikt?
Det er som å ha en levende tornado i hus, som sprer edder og galle og klær og søppel der det måtte passe, og helst der det ikke passer.
Mamma sa til meg da jeg var ungdom på mitt verste, og ja, jeg var ganske vill, jeg gjorde mye dritt, hun sa ihvertfall "Lene, en dag vil du få igjen, en dag vil du ha en tenåring i hus, og jeg håper du vil få igjen når den dagen kommer."
Hun har nå i seinere tid sagt at hun ikke ønsket at det skulle bli såååå ille som det faktisk er nå.
Jeg vet at foreldre er en prøvelse for ungdom, men det er jamme meg andre veien også.
Jeg husker også at jeg snakket med gutten min da han var rundt 8 år, jeg fortalte ham om det å komme i puberteten, det å løsrive seg, ønske å stå på egen bein, samtidig som du trenger virkelig foreldrene dine, på en helt annen måte enn før, jeg fortalte han at den dagen kom han til å synes at vi som foreldre var de teiteste på hele kloden... Den gang fortalte han meg med tårer i øynene, at DET kom aldri til å skje.
Joda sa jeg, det skjer alle, det er helt naturlig.
Dagen kom raskere enn jeg ante.
Det første hintet fikk jeg midt under heftigste eksamenslesning i fjor.
Herre fred, det var ikke bare bare, å sjonglere eksamensforberedelser og prepubertal gutt, og passe på at alt ordnet seg.
Alt ordnet seg, jeg kom godt ut av det med begge deler.
Men, jeg fikk virkelig kjenne på hva som ville komme.
For eter dette har det bare bygget seg opp, jeg ve ikke om klimakset er nådd, men tviler sterkt på det.
Men jeg/vi kan jo håpe.... Men han er tross alt BARE 14 år, hav er det i den pubertale sammenheng? Pffff....
Hverdagen som gikk noenlunde greit før, er blitt en kamp fra morgen til kveld.
Med tenåring i hus, er det kraftig inskrenkning på "voksentid", altså tid en får for seg selv til å puste ut når barna er i seng.
Alt er en kamp med ham:
-Stå opp
-Spise
-pusse tenner
-pakke ransel
- OPPDRAGELSE
-Få avgårde til skolen
- Trening
-Middag
-Lekser!
-TV/data
-LEGGING!
Jeg føler alt jeg gjør er å kjefte og rope fra jeg drar han opp om morgenen, til jeg beordrer ham i seng.
Jeg er blitt en nazi mor jeg selv hadde hatet.
Men alt, for en ting, jeg er glad i ham, jeg vil ham det aller beste.
Det er viktig å gjøre lekser, å få i seg mat er viktig, sove er kjempeviktig, trene... dusje, passe språk bruk, være snill med søsken, være høflig mot voksne..Og andre barn... Ikke røyke, det er er FARLIG, ikke drikke... DU er FOR ung, null kontroll... FARLIG.....
GAAAADDDDD!!!!! ER det mulig?
Altså, er det mulig å være så teit mor, og samtidig være SÅ teit ungdom... Jeg ser begge, han ser bare en side. Jeg ser jeg er teit, han ser KUN at jeg er teit.
Egentlig har jeg mer enn nok med å dra min egen rompe gjennom skole nå, men jeg må dra ham gjennom det også.
Herrefred.... Min lille gutt begynner å bli stor, og han trenger meg mer enn noen gang. Men det ser han ikke selv, før han selv er blitt stor :)
Kjempebra innlegg.Kjenner meg virkelig igjen her. Jeg har vært alene med to tenåringsgutter nå er heldigvis den ene dratt i militæret. Og jeg savner ham ikke, og har heller ikke dårlig samvittighet for det. Han ble fort voksen der og så vet jeg han trives. Han kom til og med hjem og lærte meg hvordan jeg skulle re singer og at jeg ikke måtte slenge igjen ting på bordet......
SvarSlettHaha :) Morsomt.. Tenk at gutten skal oppdra mor, herlig.
SvarSlettDe blir plutselig store, men syns det kunne vært mer sjarm over slderen på veien.
De sier vær alder harsin sjarm, kan hende, men i dette øyeblikket ser jeg ikke mye sjarmerendes.
Det er normalt at en ungdom, som går i 9-ene klasse, holder på med mye kødd. Det er då de får mulighet til det, og vis han får mye kjeft, kan det vær at han blir enda mer sur, og gjør det enda, og enda mer. Jeg vett hvordan det er, du har bare lyst å gå ut og ikke tenke på det som skjer hjemme.
SvarSlett