Selvskading, hvorfor?

Selvskading er noe alle har hørt om, har de ikke hørt om det kommer de garantert til å høre om det.
Jeg leste et sted at så mange som en i hver klasse på videregåendeskole driver med selvskading. På videregående har 10% av jentene og 1-3% av guttene utøvd selvskading i løpet av det siste året.
Selvskading er ikke bare kutting eller risping, det kan være klyping, biting, kvelning, stikking, brenning, dunking, piller, etsing og sulte.. Selvfølgelig mye, mye mer, men jeg nevner bare noe.
Selvskading er ikke bare oppmerksomhet, men det er mange som tror det. Det kan være et resultat av mange grunner, samlet, noen grunner kan være psykisk smerte, sinne, avmakt, ønske om å straffe seg selv osv.

Jeg skal fortelle om den gangen jeg drev med selvskading og hvorfor, andre gjør det gjerne av andre grunner, jeg vil dele min erfaring så dere kan få et innblikk.


Første gang jeg skadet meg selv var et rop om hjelp, jeg ville ha oppmerksomhet, jeg ville bli presset opp i et hjørne, tvunget til å si hva som var galt... Men det skjedde ikke.
Derimot fikk skadingen positivt utfall, jeg fikk oppmerksomhet, det ble snakk rundt det, jeg likte det.
Ingen visste at jeg hadde påført meg blåmerkene i ansiktet med vilje, ved hjelp av bunnen på en glassflaske.
Det var resultatet av en vellykket fest, trodde de andre. Jeg var 16 år.
Jeg hadde venner, det var ikke det, men jeg hadde problemer, de ble større og større og jeg klarte ikke sette ord på dem.
Jeg følte meg ensom, sammen med andre, jeg skjønte ikke hva som var galt.
Skadingen gjorde at jeg fikk oppmerksomhet og da forsvant ensomhetsfølelsen, en stund.

Neste gang jeg skadet meg selv var av samme grunn, det hadde jo fått så positivt utfall sist at jeg ikke så noe problem i det, det gikk jo ikke ut over andre enn meg selv.
Trodde jeg.
Den gang var det også ensomhetsfølelsen som dominerte, men denne gang var det også blandet med sjalusi.
Jeg var fortsatt 16 år, jeg hadde kjæreste og jeg var så sjenert at jeg rett å slett ikke klarte å si at jeg ble lei meg når han ikke viet meg oppmerksomhet, men bare snakket med de andre jentene (BARE var det ikke, men jeg følte det den gang).
Jeg gikk da og skar meg i fingen, dypt, smart når man er full.
Det var ikke menigen å skjære så dypt. Jeg har fortsatt arret...
Jeg fikk oppmerksomhet, men ikke like positivt, kjæresten min ble forskrekket, han trodde det hadde klikket for meg.
Men han pleiet meg hele natten, så på sett og vis var jeg jo fornøyd.
Men jeg hadde gjort ham redd, det likte jeg ikke, så jeg lovte å ikke gjøre det igjen.
Og jeg gjorde ikke det... På mange år.
Neste gang jeg gjorde det var av helt andre og mye mer alvorlige grunner.

Jeg var nå blitt 21 år, og jeg hadde opplevd mye siden jeg var 16 år.
Jeg var blitt voldtatt (skrevet om tidligere) og jeg slet med enorme psykisk problemer, problemene kom ikke bare pga voldtekten, men det var en utløsende faktor.
Det føltes som om hele verden gikk imot meg og jeg følte ikke jeg hørte hjemme.
Jeg følte jeg satt på en øde øye i ensomhetens hav hvor alle andre var på land, hvor jeg ikke kunne nå dem, og de ikke meg.
Avstanden jeg følte var smertefull, samtidig som jeg følte jeg mer og mer gikk inn i en zombitilstand, jeg var ofte apatisk, jeg følte ikke noe.
Jeg lengtet etter å føle, noe.
Smatidig som jeg ikke ville føle, for jeg visste at den psykiske smerten var så sterk at det var kun den jeg kom til å føle.
Jeg var fanget i min egen kropp, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut.

Å skade seg selv var noe jeg gjorde uten å tenke i første omgang.
Jeg trengte avlastning fra smerten jeg følte på insiden.
Fysisk smerte var bedre enn det psykiske sprenget jeg hadde på innsiden.
Første gangen beit jeg meg i armen, hardt, for å holde igjen skriket som ville ut.
Jeg beit så hardt at jeg begynte å blø.
Men det hjalp, skrike ble igjen på innsiden, samtidig som det føltes bedre.
Det var da jeg fant ut at fysisk var bedre nn psykisk.
Selvpåført fysisk smerte dempet det vonde, det fikk meg til å leve, en liten stund.

Jeg tror smerteoppfatelsen min den gang er ganske forskjelig fra i dag, keg kjente det liksom ikke på samme måten.
Jeg kjente det, men det var akkurat som å åpne for å slippe ut trykk, det var nydelig, samtid som det var ufattelig skremmende.
Jeg var jo ikke normal følte jeg. Jeg distanserte meg bare mer og mer fra andre mnennesker.

Etter den episoden ble det flere, og de kom ofte.
Favoritten min var biting, jeg beit meg gul og blå.. Og svart, og noen ganger gjennom huden.
Men det ville jeg unngå, for det ble så stygge arr.
Risping og skjæring med kniv og saks likte jeg også (Likte som i at det var metoder jeg foretrakk å benytte), men det ble arr av det, og det ville jeg ikke ha, det ble så mye oppstyr da.
Ofte brukte jeg en gaffel til å spidde meg med, det var fint, det ble ikke arr.
Jeg ville ikke det skulle bli arr, for da minnet det meg om hvor ille det var fatt med meg. Og jeg ville ikke ha masse arr på armene (for det var helst der jeg gjorde det) for da var det alltid en sjanse til at andre kunne legge merke til det.
Jeg ønsket ikke at noen skulle se, det var mitt, kun mitt!
Det var mitt utløp, det var min frisone, det var mitt anker til livet.
Om noen så, så ville de ha svar, svar jeg ikke kunne gi dem, så det var best å være forsiktig.
Bare en visste om det, psykologen min.
Men det var ikke med glede jeg delte det med ham, men han vet alt om meg, det er en person jeg aldri har skjult noe for.
Han ville se arrene husker jeg, da ble jeg på en måte flau, for jeg hadde jo ikke så mange.
Men noe har jeg, de tidligste, og de siste.
De første for jeg var uerfaren og ikke visste hvor dypt jeg skulle skjøre, de siste for jeg ikke brydde meg om nnoe lenger.

Oppi alt dette fikk jeg jo kjæreste, det er en annen historie, men det jeg vil fram til er jo at han oppdaget dette med selvskadingen.
Selvom jeg bare gjorde det inni mellom så var det ofte nok til at han la merke til det.
Han så meg jo uten klær tross alt.
Selv om jeg prøvde å skjule det,så gikk ikke det.
Hans reaksjon var sinne, han skjønte ikke, og jeg kunne ikke forklare.
Egentlig hadde det vært best uten kjærest, av alle grunner jeg kunne teke meg.
Jeg trengte ingen, ingen kunne jo gi meg nnoe sm helst.
Men han hadde det like ille som meg, allikevel forstod han ikke.
Ensomheten ble bare tydeligere for meg.
Jeg måtte finne alternative metoder.

Kvelning, hendene rundt halsen til blodet hveste i ørene på meg og hodet dundret, jeg slapp alltid rett før jeg besvimte.
Men det lettet ikke på trykket på samme måten, så det var en kortlivet metode.
Jeg hadde jo ikke smertemurringen etterpå, den var viktig, jeg måtte kjenne det lenge, ikke bare der og da.

Så fant jeg ny, slutte å spise. Jeg nektet meg selv mat i dager, så spiste jeg igjen.
Jeg gikk kke ned så mange kilo, for jeg spiste jo, hadde bare opphold.
Det virket greit nok det, men når det ble som verst måtte jeg fram med kniven eller bite.
Han ble kjempesint, men det var ikke alltid jeg klarte å ta hensyn til det.
Sinne hans ble på en måte en selvskadingsmetode det også.

Selvskadingen forsvant like brått som den hadde begynt.
Jeg var blitt bedre.
Jeg tror siste gang jeg skadet meg, med vilje, var da jeg var 25 år.
Det er 6 år siden.
Jeg har ingen behov for å skade meg selv.
Inni mellom, når jeg har virkelig harde dager så tenker jeg på det, men har funnet andre måter å takle det vanskelige på.
Jeg begynte å skrive dikt.
Faktisk så ga det mye, jeg fikk ut smerten på en fin måte.
Jeg kan legge ut et dikt jeg skrev, en annen gang, det er enormt fint.

Jeg tror ikke det er mange rundt meg som vet at jeg har vært selvskader, min mor aner ingeting, best å la det vær sånn, min søster kanskje, min venner nei, mine venner den gang, noen kanskje, mine venner idag, ikke mange.
Det var rett å slett ikke noe jeg ønsket å dele, jeg ville ikke ha oppmerksomhet, jeg ville ha fred.
Jeg fikk utløp for den smerten jeg følte på insiden.

Det finnes mange grunner for selvskading, ofte er det flere grunner en bare en for at man skader seg selv.
Noen vil ha oppmerksomhet, men jeg tror nok at de fleste gjør det av andre grunner.

Jeg legger ut noen nyttige linker om termaet;
http://www.selvskading.info/
http://www.helsedirektoratet.no/psykiskhelse/fakta_om_psykisk_helse/selvskading_585044
http://www.ungdom.psykisk.no/voksne/er-du-bekymret-for-ditt-barn/selvskading/
http://no.wikipedia.org/wiki/Selvskading