søndag 30. juni 2013

Omtenksomme venner... Når en har det vanskelig.



Dette innlegget er på ingen måte et angrep eller en klage på noen, men jeg føler bare jeg må skrive noe om dette, for jeg vet det er et kjent problem for mange. Og jeg kan dele at jeg kjenner meg godt igjen.
Da tenker jeg på mennesker som opplever å gå gjennom noe vondt, sorg, sykdom osv.

Det er de omtenksomme vennene jeg tenker på.
Når mennesker opplever vonde perioder i livet, kan det være vanskelig for venner å vite hvordan de skal forholde seg.
Når du spør mennesker på forhånd hvordan de ville forholdt seg om en av deres venner hadde opplevd noe vondt, så hadde alle hatt et svar klart.
Om det er slik de hadde forholdt seg hvis noe vondt virkelig hendte en nær venn, er heller usikkert.
Det er alltid så veldig lett å ha svar klar på forhånd, gjerne nesten like lett som etterpåklokskap.

Mange vil fortelle på forhånd at det de vil gjøre er å stille opp for vedkommende, og de vil også fortelle hvordan dette skal gjøres.
Hvordan det skal gjøres, hvordan de vil stille opp kommer litt an på hvem personen er og hvem venen er, altså r det forskjeller.
Men mange vil fortelle at de vil være der for vedkommende.

Når så en situasjon inntreffer, er det godt mulig at det ikke oppfører seg slik de på forhånd hadde tenkt.

Jeg har selv opplevd dette på kroppen (eller hva man kan si?) og gjerne også vært den som selv har oppført meg annerledes enn jeg på forhånd hadde tenkt.

Men det letteste for meg er å snakke om det jeg selv har kjent på, men siden jeg selv gjerne har oppført meg slik, så kan jeg jo fortelle hvorfor jeg tror det er nettopp slik en handler.

Når en situasjon oppstår, er det for mange veldig lett å ta kontakt, være der, støtte opp, fortelle vedkommende at "JEG ER HER FOR DEG". Så kan de fortsette, en ringer, en sender melding, en avtaler å treffes, en dukker spontant opp gjerne.... Men for noen så er den første telefonen, den telefonen hvor de sier "JEG ER HER:::", gjerne en av de få telefonene/samtalene de faktisk tar til vedkommende.

Jeg kan personlig si at den samtalen er god, når du trenger den, er den god.
Men ettersom tiden går, dabber gjerne de innkommende samtalen bort, meldinger dabber av, gjerne det kommer noen meldinger som "Hvordan går det?" "Ring hvis du trenger meg" eller "Håper det går bra, jeg tenker på deg...".
Men det holder ikke.

Mange sier at de vil gi deg tid, og de sier gjerne at de venter til du tar kontakt med dem når du er klar.
Det holder ikke.....

For når du går gjennom noe tungt og det sosiale dabber av for du er for sliten til å ta kontakt selv, ja det er egentlig akkurat da du trenger den telefonen, kanskje akkurat da du trenger besøk, kanskje du trenger å bli dratt opp av sofaen og tørket tårene på og dratt med ut i verden.

For det er DET mange trenger.

For... Ettersom tiden går og alle skal være så sabla omtenksomme og gi deg tid.

Til til å tenke på problemer, tid til å forsvinne ned i depresjon og selvmedlidenhet uten at noen kan dra deg opp, tid alene uten noen rundt deg, tid til å sitte alene og føle at verden går deg forbi, at ingen bryr seg, tid til å se ditt sosiale nettverk smuldre bort, tid til å tenke over hvor vanskelig det er å ta den telefonen til den det er så veldig lenge siden du har snakket med.... Tid til å gjøre gapet mellom deg og venner stort, større og enda større.

Tid.

Nei! IKKE gi noen tid, vær der, bry deg, hvis at du er der, ikke bare SI at du er der.
Er ikke de fleste mennesker sosiale individer? Hvem vil vel egentlig sitte alene med tankene?
Selv om noen sier de ønsker tid for seg selv, så er det godt mulig de innerst inne ikke ønsker det.
Det er nok dem som ønsker det også, og det er jo noe av det som gjør det vanskelig. Noen ønsker det, men hele veien? Alltid?
 Jeg vet ikke...
Men jeg kan ikke tenke meg det.

Det er godt å snakke med noen, det er godt å gå ut og treffe folk, kanskje snakke om problemer? Men kanskje mest for IKKE å snakke om problemer, for det har du tid nok til å tenke gjennom selv.

Jeg kan tenke meg at en av grunnene til at noen tar mindre og mindre kontakt, er nettopp pga problemene, sykdomen, vanskene, sorgen... For det vondt ig tungt å snakke om, men mange ganger trenger personen nettopp det å IKKE snakke om det tunge, personen trenger bare å være inkludert.

Og jeg vil bare si en annen ting før jeg runder av.
Når noen er i en slik situasjon, så kan de rundt gjerne tenke at vedkommende tar kontakt om han/hun trenger det, om personen ønsker det...
Men akkurat i slike tunge faser er det lett for at det sosiale sklir ut, fordi det er så mye annet som opptar kanskje, eller det er vanskelig å ta kontakt, eller en er sliten, eller har egentlig i bunn og grunn nok med en selv. Kanskje føler en på gapet mellom en selv og de rundt, men nettopp da er det godt å se at noe er normalt.
Se at vennen dine er der, se at den biten er normal.


Det var noen tanker fra meg, noe å tenke over.
Kanskje mange av oss kan bli bedre akkurat her? Det er en vanskelig situasjon, vanskelig å vite hvordan en skal være å ikke være mot dem som har det vondt.
Det kan være vanskelig å være venn her, på mange måter.
Men livet er ikke alltid solskinn og rosa skyer.
Livet er forandring,
livet er til tider vanskelig.


2 kommentarer:

  1. Mitt telefonummer er fortsatt 98353636. :)
    Lillesøs med de altfor store problemene.

    SvarSlett

Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.