Et problem relatert til min søsters situasjon...

To innlegg har det vært her om min søsters situasjon, en vond situasjon.
Og selv om fokusert er på hennes barn og hun selv, så har det enorme ringvirkninger på oss alle.

Min mor, min far, mine besteforeldre, min bror, og min svigerinne, mine venner (som må forholde seg til meg), mine barn, min samboer og meg selv.

Fortvilelsen har preget bloggingen i lang tid, uten at jeg på noen måte har kunne skrive om det.

Siden hun har lagt inn et innlegg selv, så har jeg kommet med et innlegg hvor jeg har fortalt litt om hvordan jeg har opplevd det, og i det innlegget skrev jeg at jeg minst skulle skrive et innlegg til.

Men først, for de som ikke har lest innleggene så kan du lese dem her:

- Min søsters innlegg HER.

- Hva jeg skrev om saken HER

Så nå skal jeg dele en ting som har vært veldig vanskelig for meg oppi denne saken.

En uventet opplevelse, selv om jeg burde visst det, muligens kanskje.

En opplevelse jeg tviler jeg har delt med mange, om noen i det heletatt. Jeg har nevnt det så vidt for min egen mor. Ellers har jeg tatt så avstand fra andre, og snakket minst mulig om saken, og hvordan jeg selv opplever det.
Innlegget tar for seg et tabu i det norske samfunn (jeg tror kanskje du vil forstå tabuet), og jeg har dårlig samvittighet for å skrive det, for bare å tenke på det.
Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha innlegget her en gang, for så vondt er det, og så dårlig samvittighet har jeg.

Så her er en vond opplevelse jeg har hatt, en av de.

Opplevelsen eller problemet kan jeg si, har med min minste sønn å gjøre.

Min lille Marco.

Da jeg ble gravid med Marco, var jeg/vi, så lykelige.

Vi skulle få nummer 3, min siste puslebrikke i min barneflokk.
Men bare få dager etter at jeg fant ut at jeg var gravid,  (september).

Jeg tror det var en uke det var snakk om.
Nyheten var så fersk for oss på det tidspunktet, at vi hadde ikke helt forstått det.

Bare en uke etter at graviditeten var et faktum, fikk jeg en telefon.

Min svoger var død.
Far til mine tantebarn, som bodde i Thailand.
Og det var ingenting vi kunne gjøre for å stille opp i sorgen.
Det var forferdelig.Konstant kvernet dette i hodet mitt.

Graviditeten ble skjøvet til side.

Samtidig som jeg var i en veldig krevende del av studiene, så det måtte være fult fokus der, samtidig som situasjonen med min søster hele tiden ble mer og mer alvorlig.

De var fortsatt i Thailand, vi/jeg kunne fortsatt ikke gjøre noe.

Jeg  utviklet tidlig ekstrem svangerskapskvalme, jeg kastet opp hver dag, flere ganger til dagen helt til siste slutt, samtid som jeg fikk mange flere virkelig forferdelige svangerskapsproblemer.

Eksamener var det umulig å lese til. Og jeg gikk fra å være en flittig dedikert student, til å bare gli gjennom studiene.
Hodet var ikke med, samtidig som tiden aldri strakk til.

Så kom julen da.

Jeg var på dette tidspunktet 17 uker på vei, og hadde for alvor begynt å kaste opp, og dagene var et lite helvete.

Uken mellom jul og nyttår skulle jeg lese til eksamen.

Jeg hadde før det ikke åpnet en bok, noe jeg tidligere ikke har opplevd. 

Høstsemesteret var preget av to intense praksisperioder med store forventninger til innleveringsoppgaver, med ingen mulighet, ingen fridager til å lese.
Få dager etter nyttår skulle det være eksamen, så uken mellom jul og nyttår skulle jeg da lese.

Men ikke lenge etter at jeg hadde åpnet den første boken, stod barnevernet på døren...
Min søster hadde tatt en snartur hjem for å feire nyttår.
Og barnevernet bare ventet at hun skulle dukke opp.

Jeg måtte ha mitt eldste tantebarn hos meg fram til over nyttår.
Og han trengte meg.

Jeg klappet bøkene sammen. 

En dag lesing hadde jeg da jeg stilte til eksamen.

Jeg fikk B.

Når jeg ser tilbake syns jeg det er utrolig, en bragd av dimensjoner.

Poenget er, tiden gikk med på alt annet en å tenke over graviditeten.

Jeg hastet inn til legen for kontroler, jeg hastet inn til jordmor, og hastet avgårde like fort som jeg kom busene inn dørene.

Hodet var ikke med, tiden var for knapp.

Min søster reiste tilbake til Thailand med ungene.

Noe jeg ikke kan legge skjul på at jeg ikke var enig i, og det var vanskelig.

Dessuten var barnevernet i kulissene og bare ventet at hun skulle komme tilbake.

Så bachelorskriving, mens oppkasten herjet som verst.

Lukter som får meg til å tenke på den tiden er kaffe, fyr i peisen og "clean cotton"-lukt, som min medbachelorskribent brukte.

Nå blir jeg kjempekvalm av alt reint tøy og ren bomullslukt.

Jeg brekker meg.

Fortsatt ikke tid til å tenke på graviditeten, til å nyte livet som vokste i meg...Til å tenke over min aller siste graviditet, det var ikk planen, det var ikke sånn det skulle være.

Mai kom, min sønn skulle Konfirmeres, jeg satte alle kluter til for å gjøre dagen perfekt.

Jeg var høygravid og holdt en gråtkvalt, surrette tale.

Hodet var ikke med.

Min slster var ankommet Norge for anledningen, og jeg fryktet at barnevernet på ny skulle komme inn og ta barna før konfirmasjonen var over.

Dette høres gjerne egoistisk ut.

Men jeg klarte ikke tanken på at dette skulle prege konfirmasjonen.

Jeg var "sååå" langt fra en kolaps.

Hodet var ikke med, og tiden var så knapp.

Jeg var 35 uker på vei.

Barnevernet kom inn på banen 16mai.

Barna ble plasert vekk.

17mai var helt forjævlig.

Da jeg var 37uker på vei og i min siste praksis, med truende fortidlig fødsel og sliten til innerste lag i ryggraden.

Ja da skulle jeg pynte en god venninne til brullyp.
Aldri i livet om jeg kunne trekke meg fra dette, dette var så viktig for henne.

Jeg husker nesten ikke dagen, unntatt at bruden ble vakker og at jeg pustet lettet ut, et mål til kunne jeg krysse av på listen før fødsel og slutt på studiene.

10 dager etter endt studiet hadde jeg termin.

Jeg viet dagene fra termin til han ble født 5 dager etter til å tenke på graviditeten, jeg skøv alt vekk, det var som om jeg var nyoppdaet gravid og jeg fikk panikk, jeg hadde ikke fått noen følelser for barnet, navn var ikke tenkt på.

Mitt siste svangerskap, som skulle nytes.

Jeg håpet jeg skulle gå over termin, rett og slett for å kjenne etter på gravidteten.

Jeg gjorde det også.

Fødselen kan du lese om HER

Dagene før fødsel var trøblete, smertefulle, men fødselen i seg selv var perfekt.

Men hodet var ikke med.

Jeg fikk ikke tenkt mye over hva som hendte.

Så ble baby Marco født, en stor gutt på over fire kg.

10min etter han var født, stod min søster i døren.

Hun hadde vært uten barna 1mnd og  1 dag.

Og min glede kontra hennes sorg var til å ta og føle på.

Jeg skøv gleden min til sides, jeg klarte ikke håndtere den.

Stemningen for min del kompakt og ladet.

Jeg skjønte uten at hun sa det, at hun skulle reise til Thailand, alene, den kvelden.

Jeg var glad for at hun var der, på fødestuen, for at hun fikk se sitt tantebarn.
Samtidig som situasjonen igjen tok fokuset.

Så reiste hun, uten et ord til noe om at hun reiste.

Jeg klarte ikke tenke på annet.

Hvor var hun?

Hadde hun det bra?

Hva kunne jeg gjøre?

Så ble Marco lagt innpå nyfødtintensiv. Han var syk.

Det var så uvirkelig, jeg klarte ikke ta det over meg.

Jeg ble bare slitt istykker innvendig, av dårlig samvittighet ovenfor min søster, for hva jeg hadde og det hun manglet.

Jeg hadde dårlig samvittighet for min nyfødte.

Fordi jeg rett og slett ikke klarte å håndtere tilnytningsprossessen.

Jeg var tom, følelsesløs.

Alt jeg klarte å konsentrere meg om var min søster.

Herregud, jeg grein floder av tårer på kveldene, barseltårene ble til tårer for henne.

Var dette virkelig min siste fødsel?

Jeg gråt i flere måneder.

Jeg hadde vansker med tilknytning til min lille.

Jeg måtte gå på vissheten om at han var fantastisk, en nybegynner unge som ikke krevde for mye og at han var min. Tilknytningen, følelsene ville nok komme, men jeg manglet dem NÅ.

Det neste halvåret var trøblete, det var fælt, alt var uvisst og trist. Gleden ble skjøvet bort.

Ville min søster få tilbake ungene?

Når isåfall?

Når fikk vi vite noe?

Februar kom. Jeg skulle ut i jobb
Jeg var nyutdannet sykepleier, og skulle i jobb for første gang. Til g med dette klarte ikke ta inn over meg.

Hvor var permisjonen blitt av?

Var dette virkelig min siste permisjon?

Jeg hadde ikke tenkt over det.

Jeg elsker Marco, med hele mitt hjerte.

Følelsene har krøpet innpå meg, men jeg har måttet kjempe for det, tvinge dem fram.

Og kanskje har jeg fortsatt et stykke å gå

For det er temmelig uvirkelig enda, han blir 1 år nå på mandag.

1 år, og tiden har bare føket avgårde, jeg har ikke fått tenkt, jeg har ikke nytt stunden.

Er dette virkelig min siste baby?

Misforstå innlegget rett.

Jeg føler sterkt for baby Marco nå.

Men det har vært en kamp. Følelsene har kommet seint, tilknytningen var ikke slik den skulle være, til det var motpolene for store, konsentrasjonen var en helt annen plass.

Jeg klarte ikke håndtere situasjonen innvendig. Utvendig, fasaden min sa nok noe helt annen.

Den dårlige samvittighet, for at jeg har mine barn og min søster ikke har sine barn er så sterk.
Og spesielt når jeg er med henne.

En dårlig samvittighet jeg ikke kan styre.

Det føles bare vondt.

Jeg klarer på ingen måte å skyve det bort. Selv om jeg ikke er alltid like enig med min søster i denne situasjonen, så elsker jeg henne så  mye, og ønsker bare å beskytte henne mot alt vondt.

Og i prosessen klarer jeg ikke beskytte meg selv og mine for følelsene og depresjonen og den overaktive svingende bipolare lidelsen min som dominerer meg.

Alt jeg ønsker nå, er å få et endelig svar, hva skjer?

Hvor skal barna være?

Hva skal vi forholde oss til.

Vi trenger et svar, min søster, hennes barn trenger et svar.

Selv om dette er min søsters historie, så har vi alle en indre kamp i denne saken.

Dette er noe av min.

Dårlig samvittighet, sorg og tilknytningsproblemer.