Jeg har en liten søster....Om litt av det vonde og det tunge

Jeg har en liten søster...
... som alltid har tøyd grensene og som aldri hatt plass i noen A4boks.
... som er den staeste på jord.
... Som går sin helt egen vei, og noen ganger går hun seg vill.
Jeg har en liten søster som ikke klarer å dele det hun har på hjerte,
verken av glede, sorg eller smerte.
Jeg har en liten søster som er den mest irriterende på jord.
Jeg har en liten som jeg er så uendelig glad i.

_______________________________________

Min søster delte nettopp sin historie her inne (kan leses HER).
Jeg vil ikke si så mye på det hun har skrevet, utenom et par ting.
Det ene er at det hun skrev er hennes historie, hennes opplevelse av situasjonen.
Og en sak har flere sider.
Det er mange involverte, mange tanker, mange følelser og sannheten rommer så mye.
Jeg kunne skrevet tusen innlegg her inne og forsatt ikke fått dekket sakens dybde og vidde, følelser den gir, situasjoner vi kommer opp i som familie, situasjoner vi havner i med venner og kjente og ukjente, heller ville jeg aldri i ord her inne fått dekket over hvor vondt dette er for de involvert, og da selvfølgelig min søster og hennes barn mest.
Enkelt sagt er det vanskelig.

En ting vil jeg kommentere av det min søster skrev i innlegget sitt.
Og det er at ingen visste hvor langt nede hun var, jeg kjenner igjen en krise når jeg ser den, jeg ser tegnene, hører det på når personen snakker, ser det i blikket, pausen i samtalen, og de usagte ordene personen aldri sier.


Og for å si det slik, så var det noe vi i nærmeste familien snakket om,
 men vi visste ikke hva vi skulle gjøre, Så det var ikke uventet.
Men det var så veldig, veldig vondt å gå å vente på at noe kanskje, muligens skulle skjer.
 Det er en gang slik i Norges land at en kan ikke tvinge på mennesker hjelp om de ikke ønsker det, eneste gangen vi kan tvinge på mennesker hjelp, er om de er fare for seg selv eller andre, eller de er psykotiske.
Men det viser seg at en ikke kommer langt med kun en mistanke.
Jeg snakket med legen min om hvordan jeg kunne gå fram, men det var liten hjelp.
 Flere ganger prøvde jeg å oppmuntre og snakke med min søster til å oppsøke hjelp.
 Det var så mange svar hun ga på akkurat det,
"jeg trenger det ikke" var det hyppigst brukte.
Men den vondeste var "ingen kan hjelpe meg".
 Nå hadde det seg slik at hun var hjemløs og pengeløs, så hun vandret rundt og sov der hun fikk sengeplass. I september/oktober oppholdt hun seg hos oss.
Noe som var så utrolig vanskelig.
Situasjonen gikk så innpå meg at jeg til slutt måtte oppsøke hjelp selv.
 Jeg var konstant bekymret, jeg sov ikke om nettene,
jeg hørte etter lyder på at hun var der, for hun sov ikke noe særlig.

En natt måtte jeg ta babyen min på armen og kjøre henne til legevakten pga et vondt tilfelle av panikkangst, men selv om jeg er sykepleier,så kunne jeg ikke si med sikkerhet at det var det det var.
Jeg trodde at hun rett og slett holdt på å dø.
 Saken ble så nær,
var så bekymret hele tiden at det gikk utover barna og samboeren.
Jeg fungerte ikke.
Det er bare til å se på blogginnleggene fra september/oktober.
I oktober har jeg skrevet FIRE innlegg, og de bærer veldig preg av situasjonen.

 I midten av oktober vandret hun videre...
Det gikk noen dager før jeg hørte fra henne, jeg følte meg fysisk dårlig.
Virkelig dårlig, for jeg følte det stod såpass dårlig til med henne.
Så da hun ringte meg en formiddag og fortalt at hun hadde gjort noe dumt, at hun hadde prøvd å begå selvmord og nå var tvangsinnlagt på psyk, så var det som en boble brast i meg.
Jeg kan ikke klare å beskrive de følelsene dette ga,
mest av alt lettelse for at hun ikke hadde klart det.
Og  lettelse at ventingen var over, nå ville hun få hjelp...

 Etter dette blir det veldig innviklet, og jeg kommer ikke til å utbrodere noe om det,
 heller ikke hva jeg tenker om hele denne saken.
 Men jeg har ihvertfall ikke helt den samme oppfatningen av saken som hun har beskrevet.
Men jeg kan si at barnevernet ikke har vært så veldig flinke, de har håndtert denne saken på en mildt sagt dårlig måte.

 Jeg skal skrive noe mer og denne saken i et annet innlegg, men for de som ønsker mer detaljer om denne saken, vil bli skuffet.
For det er ikke min rett å legge ut noe av det.
Men det jeg skal fortelle om, det er hva det har gjort med meg.
Gjerne det høres rart ut, med tanke på at det er min søster som er i situasjonen,
men jeg skal pokker meg love dere at gå å vente på at det skal gå gale,
og det å se hvor dårlig hun har vært, å ikke kunne gjøre så mye, har vært ekstremt vanskelig.
 Det å vite at hele livet hennes er snudd på hodet og ikke kunne gjøre noe og det å vite at mine tantebarn kanskje skal i hver sitt fosterhjem og da den begrensede muligheten vi har til å treffe dem, er vondt.