I dag er min eldste sønns siste dag på ungdomsskolen.
Det er ganske rart, hvis jeg tenker etter.
På en måte er det jo nå jeg er klar til å få barn, jeg har jo en på 5 og en på 1 år, og han som blir 16 år.
Han skal begynne på videregående til høsten.
Kanskje er det nå jeg skal føle meg gammel?
Hah, som om det skjer...
Mange har spurt meg hvordan det føles å ha en tenåring, ikke for tenåringens del, men rett og slett fordi hen er så stor, de lurer på om det er rart?
Og på en måte, men samtidig ikke i det heletatt.
Hvorfor?
Fordi han har vokst sammen med meg, det er ikke som han plutselig ut av det blå er blitt så stor.
Men jeg får noen aha-opplevelser innimellom, siden tenåring typisk vokser i rykk og napp, og jeg ser på ham å plutselig innser at han voks enormt i høyden, eller at plutselig hendene er blitt så store ifh til kroppen.
Så er det modenheten som også kommer i rykk og napp.
Min sønn begynner å bli voksen, ihvertfall etter samfunnets standard.
Og utsagnet over stemmer så godt, tenåringer behandles som barn, men forventes og oppføre seg som voksne. Verken barn eller voksne.
Det er den verste alderen for foreldre. Fordi en ikke alltid vet hvordan en skal behande dem, det er ikke alltid lett å følge med, hvor modne er de? Eller hvor umodne er de.
En ting er sikkert, som tenåringsmor blir en veldig god til å å gi moralprekener...
Og ja, jeg kan ikke legge ut bilde av ham, rett og slett fordi han har nektet meg, og det er tross alt han selv som bestemmer det.
Det er rart det der, at ungene "plutselig" blir så store. Jeg har en voksen sønn med samboer. Poff! så var han voksen, liksom. På en måte kjennes det som det ikke er så lenge siden han lå i sandkassen og lekte med småbiler, men samtidig virker det sååå lenge siden. Og de to minste! Mellomsten som er midt i ungdomsskolen, gror oppover som en solsikke og begynner å se voksen ut allerede. Veslejenta mi, Minsten, babysøs, er blitt en liten "dame" allerede. Tid er relativt, sier jeg bare!
SvarSlettTid er veldig relativt. Jeg ser det mer og mer ettersom tiden går, eller la oss kalle det flyr.
SvarSlettJeg ser gamle, virkelig gamle mennesker jeg har stelt med på sykehjem, som kan sitte drømmende å fortelle om da barna var små. Og de kan fortelle hvor utrolig nært minne er, som om det var nettop igår, samtidig som de kjenner på kroppen at det er leenge siden.
Tid er veldig relativt.