Krampeangstanfall... Et bloggprosjekt som har gitt mange gode innlegg.

For en tid tilbake var jeg med i et bloggprosjekt startet av jenta som trodde hun var gutt.
Bloggen til denne anonyme jenta førte senere til et teaterstykke.
Min rolle her, var å skrive et blogginnlegg hver søndag under innleggstittel "krampeangstanfall..Og så det jeg ønsket å kalle innlegget". Det var flere bloggere som skrev, hver søndag, og det kom veldig mange bra innlegg ut av dette prosjektet.
Nøkkelordet her var selvfølgelig angst. Det kunne være selvskading, selvmord, angst, depresjon osv.. Det var en veldig vid grense. Angst kan være så mye.
Det kunne være selvopplevd, eller andres historie (så lenge det var greit å dele den), det trengte ikke nødvendigvis være tekst, men kunne også være bilder, malerier, sanger, dikt, du vet hva de sier om at det bare er fantasien som setter grenser? Ja slik føltes det virkelig her.

Jeg måtte tenke meg nøye om før jeg ble med i prosjektet,fordi det ville kreve en god del av meg.
Hver søndag måtte jeg levere et innlegg om angstfulle temaer, angst slik jeg så det, slik jeg opplevde det.
Klart jeg hadde mye å komme med, men det krevde en dypdykk inn i tankene mine, det krevde ærlighet og åpenhet, og det å utlevere seg selv å stå naken igjen.

28 innlegg skrev jeg, og om jeg kan si det selv, så er det noen av de innleggene som er utrolig gode.
Men det krevde sin kvinne. Det var tungt, mange av innleggene var svært tunge å skrive.
Noen ganger krevde det at jeg gikk inn i meg selv, for å lete fram følelser og minner jeg hadde lagt laaangt bak meg. Mens andre innlegg ble skrevet rundt følelser jeg følte rundt den tiden jeg skrev, jeg vet ikke hva som var vondest å skrive om?
Vonde minner fra fortiden? Rive opp gamle sår..Eller utlevere seg helt ved å skrive om nuet, skrive om problemer og angst jeg kan slite med.

Så hvorfor gjorde jeg det?
For ikke å gjemme meg, for ikke å glemme,for å dele og gi videre av erfaring og opplevelser.
For å bidra og for å behandle, meg selv, for i lengden var det terapi.
Jeg ønsket å gi videre tanker, følelser, handlinger og opplevelser... Fortelle hvordan og hvorfor jeg kunne handle og tenke som jeg har gjort, utvide forståelse for hvordan noen i det hele tatt kan tenke og handle som det. Gi litt ettertanke, gi litt av meg selv. En hel god del om meg selv faktisk.

Det aller meste jeg skrev om var av aller høyeste grad, selvopplevd.
Og jeg har opplevd en del rundet temaet angst, så det var mye å ta av.
Men det er ikke utømmelig, og jeg ønsket ikke å bli i "krampenagstanfall" i all evighet, for det gjorde noe med meg. Selv om det var godt å dele, så var det også vondt å hele tiden MÅTTE skrive om de tingene.
Mulig jeg kunne skrevet i flere år til, men det holdet med 28 innlegg.

Jeg har lagt alle innleggene under HER.

Men jeg vil legge til enkeltvis noen av de jeg syns er best av de jeg har skrevet.

- Dødsønske med tidsfrist

-Når små bagateller blir til enorme, uoversiktlige problemer...

-Når dagen veier 1 tonn

- Smerte

- Venner, når en trenger dem

- Jeg er redd..

- Når alt blir meningsløst

- Når verden raser, og du med ( om å bli lagt inn på psyk)

- Psykose

- Livsangst og dødsangst

- Skjebnekveld

- En helt vanlig hverdag (panikkangst)

- Verden er farlig, livet er min fiende 

- Angst med et hint av paranoia...

Krampeangstanfall 28: Når sinne tar plassen til depresjonen

Jeg er sint, jeg er sur, jeg er rasende for tiden.

Lunten min er skikkelig kort.

Det kribler og kryper på huden og suser i hodet, jeg vil bare stå å trampe i gulvet og skrike... Eller legge meg ned under dynen og hyle ned i puten.

Jeg er så sint så sint at folk burde holde seg borte.

Jeg er aldri sint.

Svært sjeldent ihvertfall.

Hjemme kan jeg bli sint, men ikke som nå.

Nå kan jeg bli sint for alt.

Det som er spesielt er at jeg kan bli sint på alle sånn det er nå.

For fille ting, for store ting, men oftest ting andre syns er fille ting, men for meg er det et helt hav av frustrasjon bak det.

Jeg er antisosial og gretten.

Jeg blir gretten når mennesker ikke kan skjønne og akseptere, i det minste akseptere, når jeg sier nei nå for tiden, jeg er ikke den som sier nei, men når jeg nå gjør det så er det en grunn.

Det føles som et stort overtramp mot meg hvis jeg blir mast på nå, og jeg sier nei.

Og det skjer av en eller annen grunn ofte, mas altså.

Men det kan være fordi det meste er mas nå.

Mest er jeg antisosial og vil være i fred, jeg trenger å være alene.

Jeg har vært på vei ned, ned i dalen, men så får jeg dette i stedet.

Egentlig bedre det, med sinne, egentlig, men jøss...Det er ikke meg det heller.

______________________________________________

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 27: Et glass rødvin.. Og et til

Jeg kunne tatt en beroligende tablett i dag, men jeg valgte å la være. I stedet tok jeg et glass vin, som raskt ble til to glass.

Det er en tung kveld, en kveld med tankekjør og såre øyne.

Det er en av de kveldene...

Jeg sitter her med vinen min og lar tankekjøret gå sin gang.

For hver slurk vin jeg tar minsker kaoset i hodet et kvart hakk,

Men det er en fin grense å balansere på, ikke for lite og ikke for mye..Alkohol.

På slike kvelder som dette tåler ikke hodet mitt mer alkohol enn disse to enhetene, da blir alt verre.

Det er på disse dagene jeg sier nei til å være med ut på fest, på byen...Hvor som helst egentlig. Det er disse dagene jeg trenger for meg selv med et glass rødvin.

Det er disse kveldene jeg er sårbar, uten et beskyttende skall, uten hud og blottet for alt forsvar.

Det er slike kvelder jeg må si nei til selskap og festligheter uten en god grunn, uten en grunn som lar seg forklare til dem som ikke vet, det er disse kveldene jeg lett kan bli kalt kjedelig og voksen... For folk forstår ikke,de har ikke muligheter og kunnskaper til å se hva som ligger bak.

Øynene svir og tårene triller, hjerte hamrer og angsten sniker.

Alkoholen døyver det litt og litt.

Det blir lettere å puste og kroppen slapper av.

Jeg skjelver ikke lenger. og trangen til hulkegråt er for lengst forsvunnet.

Det er en slik kveld da alt er feil uansett hva det måtte være.

Forsvaret mitt er nede, forsvaret mot meg selv.

Jeg er min egen største fiende, meg selv og tankene.

To glass rødvin, så er det seng...

________________________________________

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 26: Medisinabstinenser

Jeg har ikke tatt medisinen min på flere dager, jeg hater det, å ikke ta dem, men det har bare blitt sånn. Det er ikke så mye angsten som sniker seg innpå som er problemet, som bivirkningene av ikke å ta dem.
Abstinenser, jeg hater det.
De kommer så plutselig.
Når jeg våkner om morgenen er de der, ringingen i ørene, hodeverkog hjertaklapp, enrom hjerteklapp, jeg må ligge i ro i sengen en stund før jeg reiser meg opp, i redsel for å falle pga av svimmelheten..
Hadde jeg bare gjort et bedre forsøk på å finne medisinen for to dagersiden, når brettet var tomt, hadde jeg bare gjort et forsøk i går i det minste.
Jeg håpet vel egentlig at jeg kunne slutte på dem nå, det gikk jo så fint, to hele dager uten noen tegn til abstinenser, og angsten holdt seg på avstand... Selv om jeg i går kjente en snikende følelse av den velkjente panikkangsten fylle meg opp ivenndig, men det fikk ikke godt takk,det var mer en kortvarig følelse.
Angst for angsten.
Kan det være det som tuslet innpå? Fordi jeg visste at jeg ikke hadde tatt medisinen?

Seinere på dagen er symptomene mye mer markerte, fysiske og psykiske.
Det ringer i ørene, jeg har hetetokter, og kaldsvetter om en annen.
Jeg svimler, herrgud som jeg svimler, jeg er sikker på at jeg går som en fyllik og andre MÅ legge merke til det.
Finmotorikken er treg og hakkete, jeg føler jeg beveger meg i sirup.
Til tider snøvler jeg, så jeg holder kjeft, jeg er ihvertfall roligere enn normalt, folk MÅ legge merke til det, jeg er aldri rolig.
Gud så trøtt jeg er, hele tiden er jeg trøtt nå, men sove gjør det bare verre, det beste er å bare sitte rett opp ned i sofaen, da kjenner jeg minst på det, men jeg kan ikke, verden krever meg.
Jeg skjelver og har et vannvittig tåkesyn, samtig som jeg er sykt lysømfintlig og oversensitv for lyder... Lyder og sterkt lys reagerer jeg alltid på, men ikke som nå, det er helt sykt.
Noen ganger er det også som om jeg får støt, det begynner i hodet og brer seg ned over kroppen, men aldri ned i beina.
Alt føles så uvirkelig, jeg kan ikke kjenne meg selv i gjen, alt virker så fremmed, hadde jeg ikke opplevd dette før hadde jeg blitt redd, jeg hadde nok blitt deprimert.
Jeg hadde helt sikkert blitt svært deprimert og fått panikkangst.
Jeg hadde nok tatt for en alvorlig depressiv fase, en nedtur, et dalsøkk..Jeg hadde nok forvekslet det med det.
Men jeg vet bedre, medisinene, den lille tabeletten.
At en liten sak kan gjøreså mye, det er utrolig.
Men så er det utrolig at den lille der kan holde panikkangsten såpass borte fra hode mitt.
Jeg vet dette går over, endten jeg tar tabletten eller lar væreå ta den.
Det tar bare lengre tid om jeg lar være.
Jeg orker ikke det.
Jeg er ikke klar til det.
Det er for mye som krever meg til at jeg kan gå rundt slik.

Men ingen vet det, ingen merker noe, tror jeg ihvertfall.
Jeg sier ikke noe, oppfrer meg bare som meg selv, rare rare meg.

____________________________________________



Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 25: Når små bagateller blir til enorme, uoversiktelige problemer

Det kribler i hele kroppen, jeg svetter og kaster meg rundt i senga.
Uroen vokser i takt med sekundene som tikker avgårde.
Klokka blir 2, den blir 3 og 4 og kryper raskere enn middels fort mot 5.
Skal jeg ikke få sove i natt?
Jeg må opp, jeg må tenke.
Jaja, så blir det ikke søvn i natt.
Klin umulig å få sove nå, jeg vet jeg må opp om en times tid,
en time fra eller til vil ikke gjør så stor forskjell.
Saken er, jeg får ikke sove i natt.
Til det er uroen for stor.
Den vokser fra en liten mikroskopisk ert, til et hav av enorme dimensjoner.
For hva?
Hva startet uroen?
Det er absurd.
En ubetalt regning, det er det som startet dette kapløpet med tiden,
uro vs.tid.
Uroen vant soleklart, igjen.
En ubetalt regning jeg plutselig kom på, fristen var gått ut før jeg la meg.
Problemet er; Jeg har ikke regningen.
Jeg må få en ny tilsendt.
Absurd fordi det er ikke noe problem overhode, det kan vel alle si seg enig i, til og med jeg er enig i det, nå når morgenen er på plass og nattens uro må vike for dagens ubestridde ro.
MEn i natt var det et problem, et enormt problem som bare toppet berget av opphopede småplukkproblemer.
Liten tue velter stort lass?
Jeg har hørt det før, og jeg klarer å kjenne meg såpass igjen at det føles som om det er min egen hjerne som har sopet ordtaket sammen.
"Små problemer får Lenelene ut av fatning" døper jeg det om til, ja det passer fint.
I natt passet det perfekt, det var den eneste sannheten som fantes, i natt.
Det kribler fortsatt i kroppen, jeg har en dump følelse i magen, jeg MÅ ordne med den regningen.
Men så er det telefonenskrekken som brer seg til over meg som oljesøl i åpent vann.
Jeg må ta den telefonen, jeg må få sove i natt...

**************************************************

Normalt er ikke slike små bagateller noe jeg tenker særlig mye på.
Jeg tar den fordømmandes telefonen og ordner opp.
I grunn så er det ikke den lille bagatellen som er problemet, heller ikke å ta den telefonen.
Jeg vet hva det kommer av, jeg har nettopp funnet det ut.
Om det gir ro å vite hva det kommer av?
Ja, egentlig så gjør det det.

Jeg har alltid svinget i humør, jeg er bipolar, manisk depressiv, livet er en berg og dalbane tur, jeg vet aldri når det går opp og når det raser ned.
Det eneste jeg kan gjøre er å holde meg fast og bli med på turen, for turen må jeg ta om jeg vil være her, og det vil jeg, det er nå helt sikkert.
Bagetteller har en tendens til å hope seg opp som et forvarsel til en nedtur.
Jeg vet nå at når små fiseproplemer blir altoverskyggendes verdensproblemer, ja da er jeg på vei ned.
Ikke pga de små fiseproblemene, jeg vet ikke hvorfor jeg går ned, men jeg vet at store bagatellproblemer er inngangsbilletten til nedturen.
Og på sett og vis, så er det greit, så lenge jeg vet det, så er det greit.
Fiseproblemene blir ikke mindre for meg, men jeg klarer å ha klare tanker om at dette er egentlig ikke et problem i Leneverden, men siden du er på vei ned så er det bare slik.
Og det er greit, så lenge jeg vet...

*********************************************


Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 24: Når dagen veier 1 tonn

Noen ganger når jeg våkner, ønsker jeg ikke å stå opp.
Jeg mener, ikke fordi jeg er trøtt og ønsker vekkerklokken dit pepperen gror, som faktisk er ganske nøyaktig veggen midt imot sengen.
Nei, det er ikke det at jeg er trøtt-
Noen ganger er det bare nok å ligge i sengen.
Noen ganger tar det alle kreftene du har, hva skal du gå på resten av dagen? Når reservekreftene dine går med til et nødvendig talettbesøk og kanskje en kopp kaffe, for å muligens å vinne mer krefter, for kanskje å klare neste punkt på morgenlisten, som er å få på seg klærne.

Hvis jeg da har våknet, kastet vekkerklokken i veggen midt i mot sengen, besøkt toalettet, tatt en kopp kaffe og så fått på klær... Hvis jeg da er totalt pumpet for krefter og det da danser små hvite flekker foran øynene mine, hva da?
Hvis denne trøtthetsfølelsen ikke kommer av at jeg ranglet natten før, eller fordi jeg har en totalt utslitende jobb, eller en dustesjef som krever at jeg gjør to andre sine jobber i tilleg til min, eller 10 barn som hyler og skriker og krever mer av meg enn som mennesklig er, eller at jeg har overtrent fordi det er en kjekkas på treningssenteret som jeg bare må se på hver dag, hva om det ikke finnes noen annen god grunn for at jeg er så utrolig trøtt enn at hjernen har stivnet fast i hodet mitt og nekter å fungere som den skal før jeg sover i 20 døgn... I strekk?

Jeg tuller ikke, enkelte dager skulle jeg ønske at jeg aldri stod opp, jeg kjenner det i kroppen slike dager, alt er tungt, seriøst, ALT er tungt.
Det kjennes som om tannkosten veier 20 tonn og tannkremen 10 tonn, for ikke å snakke om vannet som skal på...Også.
Slike dager bli så halveis, det beste er å sove, men lar ikke det seg gjøre, må man kutte.
Så hvor kutter man?
Frokost, først og fremst...
Studier.
Tvkikking.
Vasking og rydding.
Solsialt.
Der kuttes det.
Når alt er tungt, så er det der det kuttes.
******************************************************

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 23: Dødsønske med tidsfrist

Jeg har gjort noen utrolige valg i livet mitt.

I dag ser jeg på valgene som riktige, men den gang var det bare valg.

Noe av det utrolige med disse valgene er at de ble tatt i en tid da valg var vanskelig, ja nesten umulig.

Jeg kan ikke si hvilke valg som har vært viktigst, men jeg føler jeg er ganske nær når jeg sier at valget om å leve var et av de aller viktigste valgene jeg har tatt i hele mitt liv.

Kanskje er det nettopp det valget som har hatt mest å si for mennesker rundt meg, mennesker som er glad i meg, mennesker som gjerne trenger meg?

Selvfølgelig var det mange andre valg, som var minst like viktige, som førte til at dette O store valget ble tatt.

Valget i seg selv var mer en resignasjon.

Jeg hadde slitt så lenge med tanken på døden, jeg orket ikke livet (ønsker du lese mer om det kan du lese her)

Velge livet var vanskelig, vanskeligere enn noen kan forestille seg, jeg hadde gitt opp alt.

Jeg hadde kuttet alle tråder, alle bånd, inni meg.

Venner, foreldre.... Men sønnen min, det var ham som holdt meg igjen, det er gjerna barn som holder en igjen.

Men det var ikke kjærlighet i seg selv som holdt meg igjen, men plikt.

Jeg følte ingenting, hvordan kan du føle noe når du er død på insiden?

Plikten holdt meg igjen, jeg følte jeg hadde begynt noe, noe jeg måtte fullføre, jeg måtte være mor.

Ja, for en mor jeg var, en mor som var død på innsiden, som ikke følte noen for sitt eget barn en gang, hva har en slik mor å gi?

Plikt... Selvfølgelig var den plikten kjærligheten, plikt, det siste båndet.

Resignasjonen og plikten tok form hos psykologen min, der ble ordene født.

Ikke fordi han ville det, eller fordi han tvang meg til å tenke i de baner, men fordi bare der kunne jeg være helt ærlig.

Jeg ga meg selv et løfte, jeg skulle ikke forlate livet frivillig før sønnen min var 18 år, voksen.

Da trengte han meg ikke på sammme måte lenger.

Naivt.

Hvem kan tror at et barn ikke trenger sin mor i en alder av 18år.

Ikke jeg nå, ikke jeg den gang heller.

Men jeg fikk en frisone, jeg vant tid, og pga valget slapp jeg å tenke, slapp å ta valget igjen.

Klart tanken har streifet meg i ettertid, om jeg bare fikk dø.. Men det er lenge siden, det er så lenge siden at jeg kan puste støv av årene som har gått.

Men minnene er der, hvordan kan jeg glemme?

********************************************************

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 22: Smerte

Smerte, et totalt negativt ladet ord.
Om en da ikke forbinner ordet kun med fødsel, men det gjør vel de færreste av oss.
Alle har en tanke, en følelse som går gjennom dem når de hører dette ordet.

Det jeg tenker pånår jeg hører ordet smerte, det jeg tenker på og det jeg dveler ved er ikke smerte i ren fysisk form, men smerte når den er psykisk.
Det er smerte for meg.
Når jeg hører dette ordet, og når jeg tenker på det føles det som om noe presser på brystet mitt og det prikker i fingrene, kroppen min reagerer fysisk, selvom det uten tvil er psykisk smerte som plager meg.

Psykisk smerte kan være så vondt, det kan være så altoppslukende, men samtidig er den så uhåndgripelig og udefinerbar at man heller ønsker seg fysisk smerte, for den kan i mange tifeller være letter å kontrolere og fokusere på.
Og ikke minst, den er hångripelig, du vet hvor du har vondt, og som regel vet du hvorfor du har vondt, og er du heldig vet du også hvordan du kan stoppe det.

Jeg skal ikke si at fysisk smerte ikke gjør meg noe, det er bare det at psykisk smerte er så mye verre.
Jeg har følt mye fysisk smerte, men på langt nær så mye som psykisk.
Dette har gjort at jeg er overfølsom for andres lidelser, og er det noe vondt som skjer i verden, som ulykker og katastrofer, så er jeg der, i tankene.
Jeg føler med dem, så veldig.
Jeg vet at i mange tilfeller så får disse menneskene hjelp, ihvertfall for de fysiske tegnene på smerte, men hva med de psykiske?
Angst, redsel, frykt,panikk, ensomhet osv, det er det jeg tenker mest på, for det er det som smerter meg mest.

En annen ting som gjør psykisk smerte så mye verre en den fysiske, er evnen den har til å komme igjen og igjen og igjen og igjen, noen ganger virker det som om du aldri klarer å bli kvittet den.
Fysisk smerte (som oftetst) er mer konkret der og da.

***********************************************


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 21: Venner når vi trenger dem

I motgang lærer du dine venner å kjenne sier et ordtak.
Og det er nettopp det det er, et ordtak, ord.. Helt til du plutselig en dag, ikke bare skjønner betydningen av ordtaket, men kjenner det svi i sjelen.

For mennesker med psykiske problemer er gode venner alfa omega, det kan være forskjellen trygg og utrygg, godt og vondt, liv og død.

Da jeg var på mitt aller, aller verste for 10 år siden, da jef ble lagt inn på psykiatrisk sykehus, fikk jeg virkelig kjenne på disse ordene.
Og de gjorde ingenting bedre, tvert i mot, de gjorde alt så mye vanskeligere, nesten umulig.
Jeg har aldri følt meg så sviktet i hele mitt liv, jeg har aldri følt meg så forlatt, så anderledes eller så uønsket.
Selvfølgelig var det ikke med vilje dette ble gjort, men det hadde og har fortsatt ingenting å si.
Jeg trengte mine nærmeste venner, og de var ikke der.
Til og meda samboeren forlot meg.
Jeg at det var en vanskelig tid for dem også, men det var tross alt jeg som kjempet for livet, det var jeg som trengte dem, og de var ikke der.
Dette gjorde at jeg etter oppholdet, og definitivt var på vei til å velge livet, det var da jeg brøt all kontakt med alle vennene mine fra før den tiden, alle barndomsvenner, alle skolevenner, alle.
Bedre å være alene enn å være sviktet av de du omgås og skal stole på.

Jeg fikk en hard lekse, den sved, det gjør fortsatt vondt å tenke på, men ikke så mye idag, jeg har lært så uendelig mye.
Det jeg har lært er;
Du kan velge bort venner som tapper deg for energi, det er ditt liv du lever, vær med de som får deg til å føle deg godt.
Noen ganger så vil disse vennene tappe deg for energi, fordi de har det vanskelig, men det betyr mye for vennskapet at du er der gjennom slike perioder.
Forholder vokser, eller forholdet svekkes.
Alt ettersom hva en velger å gjøre.

__________________________________________


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 20: Jeg er redd

Jeg er redd,
hva er jeg redd for?
*
Jeg er redd for alt,
..Og ingenting...
*
Jeg er redd for å bli glad i noen,
jeg kan jo miste dem..
*
Jeg er redd for å bli forrlatt,
bedre å ikke ha noen som kan forlate meg.
*
Jeg er redd for å elske,
Jeg kan bli skuffet.
*
Jeg er redd for åpne meg,
men gjør jeg det ikke, kan ingen overhodet
forstå meg.
*
Jeg er redd for å være alene,
Selv om jeg trekker meg vekk.
*
Jeg er redd for å gråte,
men det er vanskelig å le.
*
Jeg er redd for å leve,
men jeg er livredd for å dø.

********************************************

Dette er bare et dikt om følelser jeg av og til har.
Ja, jeg er redd, ofte veldig redd også.
Men det er ingen som vet det, best å la det være slik ;)
Men nå som jeg har det meste i hodet på plass så går det faktisk ann å sette ord på det og hva er mer naturlig da enn å snakke om det?
Dele det en har lært? På en måte andre kanskje kan lære av?
eller i det minste skjønne..

'********************************************

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 19: Når alt blir meningsløst

Noen ganger, som nå, er alt meningsløst.
Ikke alt, ikke hele tiden, men store deler av dagen.
Noen ganger, nesten hele dagen.
Noen ganger mot alt, noen ganger mot noe...
Noen ganger gir jeg faen.
Andre ganger later jeg som om jeg ikke gjør det, men jeg gjør det, så veldig faen også.
Men det er ikke meg, jeg er ikke sånn.
Jeg vil aldri være slik.
Så hvorfor er jeg slik?

Alt føles tomt.
Alt er vondt.
Livet oppleves som å gå på rulleskøyter i oppoverbakke.
Ikke fordi jeg ikke får til det jeg vil, for det gjør jeg alltid.
Som regel.
Ikke fordi jeg ikke har noen som bryr seg,
eller at jeg ikke har noen å bry meg om.
Men fordi hodet mitt er
bomull og tankene mine grøt.

Ingenting gir noe mening.
Har du noen gang tenkt så lenge på universets gåter at du føler deg liten og meningsløs?
Tanken på at universet er uendelig vokser som en urealistisk og uforståelig følelse i kroppen, som du til slutt bare må slutte og tenke på, fordi det overgår din fatte-evne?
Har du tenkt det? Har du følt det?

Eller har du noen gang grublet så mye på meningen med livet at du føler deg helt lost?
Har tankene dine da kretset rundt dette? Hva gjør jeg egentlig her? Hvem er jeg?

Har du noen gang tenkt disse tingene, og fått følelser som dette,
da er du steike meg nær det jeg føler når alt er meningsløst.
Bortsett fra at jeg kan ikke bare la være å kikke opp på himmelen og undre over hvor alt slutter?
For følelsen åler seg mellom alt jeg er glad i, den snor seg inn i alle tanker og alle gleder, til den får meg til å tenke en tanke:
Hva er egentlig vitsen?

Jeg hater disse tidene, jeg hater denne delen av meg, denne delen som ikke vil la meg være i fred.
Den delen som ikke lar meg være den jeg kan være, den jeg burde være,
den delen som ikke lar meg være den jeg er.
Den lar meg ikke være Lene som jeg vil være.

Hva er vitsen med å føle slik?
Hva er det sinnet mitt vil beskytte meg mot?
Hva er det som gjør at jeg aldri helt kan fri meg fra tankene om meningsløshet?

Jeg hater det,
jeg forbanner det,
jeg avskyr det,
men mest av alt, jeg forstår det ikke.
______________________________________

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 18: Hvordan en psykose kan føles..

Det er ikke alltid så lett å forklare,
det er ikke alltid så lett å forstå, uansett hvor godt og grunndlig noe blir forklart heller.
Noen ganger sier bilder mer enn ord.
Dette bildet føler jeg viser og forklarer veldig mye av hvordan jeg følte det da jeg følte det slik.
Jeg har prøvd å fange følelsen.
Men om du får samme følelse av å se på bildet som meg, det er heller usikkert.
Du bør foresten se bildet stort.
_________________________________________________________________
Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 17: Når verden raser... Og du med..

Alt gikk på vane den morgenen.
Det var innarbeidede rutiner, ikke noe som krevde noe videre tanke eller følelse.
Hvordan skulle jeg ellers ha kommet meg opp?
Eller avgårde?

Noe var anderledes denne morgenen.
Det var ikke dumpheten i magen, eller susingen i hodet, heller ikke kraftløsheten, nummenheten eller tankekjøret.
Var det mattheten? Eller ubehaget av å bare være til?
Nei, alt det var jeg godt kjent med.
Det var en snikende følelse, en følelse av å rakne i sømmene.
En følelse av å ha nådd en grense etter å ha vaklet lenge på kanten av stupet... Det var ikke lenger noe å holde fast i.
Men tidlig denne morgene var følelsen fortsatt bare en snikende skygge, en skygge som kom til å sluke alt på dens vei, meg selv inkludert.
Men det visste jeg ikke i det jeg låste døren, eller når jeg festet sønnen min godt i barnestolen i bilen, eller når jeg kjørte mot barnehagen.
Jeg visste det ikke, men jeg ante det.
Hele morgenen ante jeg det.
Noe var feil, men hva?

Det var først da jeg hadde levert sønnen min i barnehagen og gikk mot bilen, alene, at det traff meg.
Med en enorm styrke.
Fasaden begynte å slå sprekker, hvordan skulle jeg klare å oppholde meg blandt andre?
Fasaden, masken jeg hadde hatt på meg de siste ukene smuldret og blåste bort med vinden.
Jeg følte meg naken, men uten å egentlig bry meg om det.
Det slo meg at jeg ikke brydde meg om noe.
Ikke kjæresten min, ikke vennene mine, ikke meg selv... Heller ikke min sønn.
Alt blåste bort med vinden..

Hvorfor og hvordan jeg ente opp på skolen den dagen vet jeg ikke, men det var der jeg havnet, og det var der jeg skulle.
Jeg skulle ha norsk tentamen, men det var helt latterlig, for aldri kunne en norsk tentamen ha betydd så lite for noen som den gjorde for meg akkurat den dagen.

Jeg gjorde tre fornuftige ting den dagen, den første var at jeg gikk til rådgiveren for hjelp.
Det var noe alvorlig i veien med meg, men jeg visste ikke hva det var.
Men det var som om verden rundt meg sakte men sikker ble til en stor elv av grums, som ble vanskeligere og vanskeligere å komme gjennom.
Hun var ikke der, hun som var mitt eneste håp var ikke der.
I mangel på å foretat meg noe bedre, gikk jeg til klasserommet hvor det skulle avholdes norsktentamen.
Jeg satt forerst i rommet, jeg vet at jeg stirret tomt framfor meg uten å se noe.
All opphisset og forventningsfult snakk, all spenningen som er å ta å føle på i et klasserom før eksamen ble bare en jevn, svak dur ytterst i ørene mine.
Da eksamen var delt ut så jeg på den lenge.
Hva var det egentlig som stod der?
Jeg klarte ikke å tyde et eneste ord, ordene som måtte stå der fløt sammen foran øynene mine.
Det kunne like godt vært arabisk som norsk... Eller rett og slett havregrøt. Jeg kjente det ikke igjen.

Da jeg hadde sittet der og stirret vekselvis på arket og framfor meg i noe som fortonet seg som 1000 år, men like gjerne kunne ha vært minutter... Reiste jeg meg og gikk ut.
Og nå gjorde jeg det andre fornuftige den dagen.
Jeg gikk til rådgiveren, men hun var ikke der, hun som var den eneste som kunne hjelpe meg, var ikke der.
Jeg satte meg ned på gulvet, foran døren hennes og bare satt.
Hvor lenge vet jeg ikke.
Men hun kom til slutt.
Og det var da jeg gjorde det tredje og mest fornuftige den dagen.
Et spørsmål spurte hun meg, og jeg svarte kun et ord.
Ja...
____________________________________

Slik var det den morgenen jeg fikk sammenbrudd.
Den verste følelsen, eller den verste tilstanden jeg har vært i..Noensinne.
Ingenting kan sammenlignes med det, mye har jeg opplevd, men ingenting kommer i nærheten av det.
En dag å rive ned, flere år å bygge opp.
Nei, det kan nok virke som en dag, men det var ting som hadde ulmet lenge og til slutt ble presset for stort.
Skjønte dere hva spørsmålet på slutten var?
____________________________________


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 16: Jeg har en hemmelighet..

Dette er ikke noe jeg snakker om.
Jeg vet ikke hvor mange som vet det, eller hvor mange som kan tenke seg til det heller.
Egentlig så har det ingen betyding for andre, og det er såvidt det har noen betydning for meg selv, men allikevell så har det alt å si også.

Store deler av tiden går jeg rundt og føler meg usikker på meg selv.
Ekstremt usikker.
Sjenert og redd.
For alle.
Usikkerheten gnager på meg innefra, den forteller meg at jeg ikke er noe,
og at jeg må trekke meg tilbake og ikke snakke med noen.
Jeg blir usikker på hvem jeg er, og hva jeg driver med,
jeg kan være redd og engstelig for å ta ordet, for at alle skal se på meg,
for å få oppmerksomhet, for å måtte få ansvar.
Jeg merker at stemmen min ikke alltid bærer når jeg har det slik.
Jeg føler at alle ser på meg, de ser gjennom meg, de ser at jeg er svak, og jeg hater det.
Jeg føler meg liten og ubrukelig, og det kan jeg føle ofte.

Det blir slik når jeg er vei ned, når jeg er på vei til å bli deprimert.
Det varer ofte utover depresjonen også.
Jeg blir utrolig sårbar, jeg kan føle en snikende angst for folkemengder, og for å eksponere meg selv...

Men jeg gjør det.
Jeg viser det ikke til noen.
Jeg later som ingeting, for jeg vet at jeg kan skjule det, og det gjør meg sterk.
Det vil si, jeg kan som regel skjule det.
Jeg presser meg selv til alt mulig, for jeg nekter å la meg hindre av det.
Det er først når jeg lar meg hindre av det at jeg virkelig føler meg svak.
Og jeg hater å føle meg svak.

___________________________________________

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 15: En historie delt i to

DEL I: Når hjelpen ikke kommer...

Vi har alle hørt om dem, mennesker som aldri fikk hjelp.
Eller mennesker som fikk hjelp, hvor hjelpen i seg selv ikke var nok.
Når vi leser ordene "når hjelpen ikke kommer.." så tenker nok mange av oss på dem som har tatt selvmord, de fikk ikke hjelp, de fikk ikke nok hjelp, eller de ville ikke ha hjelp.
Men dette er bare en halv sannhet.
Det er mange mennesker som ikke begår selvmord, det kan hende at disse menneskene ikke tenker på selvmord, mend et kan også være at de faktisk tenker det, men aldri virkelig ønsker det nok.

Noen mennesker får aldri hjelp, selv om de trenger det.
De lever blandt oss, og de trenger oss, men klarer ikke rekke ut hånden og si "jeg trenger deg".
Kanskje vi ikke ser dem?
Eller kanskje vi er for usikre til å gjøre noe med det?
Kanskje vi tenker at de har kontrollen, eller at det vil ordne seg til slutt..
Eller kanskje vi rett og slett ikke vil trenge oss på andre menneskers liv...
Det kan være så mange grunner, og hver eneste grunn kan nok rettferdiggjøres for en selv, om det skulle gå riktig ille for dette mennesket som trenger oss.

Jeg har ikke tid.. Jeg har nok med mitt... Jeg har egne problemer å ta meg av... Jeg så ikke at vedkommende hadde problemer... Jeg innså ikke hvor alvorlig det var... Jeg ville ikke trenge meg på... Var det ikke best at vedkommende ordnet opp selv? Er vi ikke alle ansvarlige for vre egne liv? Jeg har ikke krefter til å innvolvere meg så veldig i så store problemer... Burde ikke denne personen bedt om hjelp om han trengte det?

________________________________________

Del II: Når hjelpen kommer...

Mennesker som som trenger hjelp, trenger ofte ikke så mye hjelp av akkurat deg.
Det kan hende at det er nok å spørre et enkelt spørsmål..
" Har du det bra? Egentlig?"
Det kan være nok for dette mennesket, det kan være nettopp dette denne trenger, en å snakke med, en å lette seg på.
Det kan være at dette mennesket trenger litt mer, men det er ikke så mye som skal til av deg som medmenneske.
Det kan være du trenger å ta kontroll om denne personens liv et kort lite øyeblikk.
Konfrontere personen, ta kontrollen å være med til legen å snakke for vedkommende, eller kanksje bare supplere der det trengs.
Eller kanskje denne personen trenger å høre fra deg eller andre at han bør oppsøke hjelp.
Kanskje trenger du bare å si "jeg er her for deg.."

Det er i grunnen så mye vi kan gjøre, og det krever ikke så mye av oss.
Det krever ikke så mye av oss,
men det lille det krever kan bety en stor forandring for den andres liv.....
Og egentlig, burde vi ikke alltid ha tid til å hjelpe et medmenneske?

::_______________________________________::


Mine tidligere Krampeangsanfallinnlegg:1- Angst, med et hint av paranoia2-Når psykisk blir fysisk3-Verden er farlig, livet er min fiende4-En helt vanlig hverdag5-Skjebnekveld
6-Å tørre å være seg selv7-Bekjemping av tvangstanker
8-Livsangst og dødsangst
9-Psykose10-Jeg er tom
11-Å føle seg anderledes
12-Initiativløshet og trøtthet ved depresjon13-Når det psykiske kommer i veien for det sosiale14- Hva er angst?
::____________________________________________::


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 14: Hva er angst?

angst -en sterk uro el. frykt: gripes av, føle angst for noe / dødelig angst / angst og beven Synonymer: beklemthet, bekymring, beven, engstelse, fobi, lampefeber, nervøsitet, panikk, pine, redsel, skrekk, sky, uro

Norsk-engelsk-angst subst.malarm, anxiety, fear, anguish (psykologi), angst (eksistensialistisk, psykologi) angst og beven- fear and trembling
få angst -be filled with fear


Angst Angst er en ubehagelig følelse av å være redd og anspent. Andre tegn er hjertebank, at det kan kjennes trangt i halsen, problemer med å puste, svette, skjelving, kraftløshet og uro i magen.
Er det riktig ille, kan man få panikk, være livredd og ha dødsangst hvis angsten ikke snart gir seg.

Hva er en fobi? Av og til kommer angsten i spesielle situasjoner som i en heis eller i et fly slik at en unngår slike situasjoner.
Slik angst kaller vi en fobi. På folkemunne sier vi heisskrekk og flyskrekk.

Hva kommer angsten av? På samme måte som smerte er et signal om at noe er galt i kroppen, er angst et signal om at noe i sjelen er i ubalanse, noe vi ikke vet hva er.
I motsetning til redsel hvor vi frykter noe som påviselig er farlig, er angst oftest ubestemt eller knyttet til ting eller situasjoner som en ikke synes det er noen grunn til å være redd for.



Er angst farlig? Angsten i seg selv er ikke farlig, men den kan være et tegn på at sjelen reagerer på motstridende behov og ønsker som vi ikke er oss bevisst.
Noen ganger kan psykiatere og psykologer hjelpe med å finne ut av hva denne konflikten består i, og dermed kanskje få løst den. I andre tilfelle kan det være mer hensiktsmessig å lære teknikker som gjør at man mestrer angsten bedre.

Ved angstanfall begynner noen mennesker å puste så raskt og dypt at de tømmer ut for mye kulldioksyd fra lungene sine. Da blir man uvel og svimmel - oftest med følelse av å skulle besvime og får prikking og nummenhet i fingre og hender.
Dersom man besvimer, retter tilstanden seg av seg selv. Ellers kan man enkeltbehandle dette med å puste i en pose eller bare forme hendene som en kopp foran nese og munn.

Hva kan jeg selv gjøre for å lindre angsten? Du kan trene deg opp i avspenningsøvelser. Du kan forsøke å tenke gjennom situasjonen og se om du kjenner igjen hva du før har gjort for å få angsten til å gi seg.
Angstdempende medisiner kan være til god hjelp i akutte situasjoner. Mange av dem er vanedannende. Man bør derfor helst unngå å bruke dem daglig. Prøv heller å jobbe med angsten.

Når bør jeg søke hjelp? De fleste har ved en eller flere anledninger opplevd angst. Først når angsten blir så sterk at den begrenser og hindrer en i å utføre vanlige oppgaver, er det grunn til å søke hjelp hos psykolog eller psykiater.
Mange steder er det også organisert selvhjelpsgrupper der mennesker som opplever angst kommer sammen og støtter og hjelper hverandre.
(Hentet fra helsenett.no)
_____________________________________________

Mine tidligere Krampeangsanfallinnlegg:
1- Angst, med et hint av paranoia 2-Når psykisk blir fysisk 3-Verden er farlig, livet er min fiende 4-En helt vanlig hverdag 5-Skjebnekveld 6-Å tørre å være seg selv 7-Bekjemping av tvangstanker 8-Livsangst og dødsangst 9-Psykose
10-Jeg er tom 11-Å føle seg anderledes 12-Initiativløshet og trøtthet ved depresjon 13-Når det psykiske kommer i veien for det sosiale
_________________________________________________


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 13: Når det psykiske kommer i veien for det sosiale

Mange har tanker om depresjon, angst og andre psykiske lidelser.
Og når det gjelder det sosiale sammen med disse lidelsene, så tenker noen at dette ikke skal være til noe hinder... Bedre å være med andre enn å sitte hjemme å furte.

Jeg sitter ikke hjemme å furter, jeg kjemper en intens kamp med meg selv.

Selvfølgelig er det ikke til gagn for noen om en blir sittendes hjemme, med vonde tanker, rote seg inn i tankerekker en ikke kommer seg ut av.
Og ja, det er jo av og til sånn, ofte faktisk, men ikke når jeg er på det verste, da er det ikke dette som er problemet.
Vonde tanker har jeg alltid, i mer eller mindre grad, uten at det går ut over det sosiale på noen måte.

Når jeg bare er sånn lett til middels nedfor (la oss kalle det det) er det bra å være med andre, det kan få meg ut av negative tanker og det kan hindre meg i å bli enda mer nedfor.
Jeg kjenner godt til når jeg er slik, og da oppsøker jeg andre, selv om det til tider er vanskelig så presser jeg meg, for jeg vet at jeg har godt av det, og jeg VET at andre ikke vil merke noe særlig til tungsinnet mitt.

Men når jeg er enda lenger ned så nytter ikke dette.
Jeg klarer ikke skjule følelsene i like stor grad, og det oppleves tung å være med andre, og det kan være tungt for andre å være med meg.
Jeg ønsker ikke dette.
Jeg trenger tid for meg selv.
På den måten klarer jeg raskere å komme ut av det, faktisk.

Gi meg tid, ikke mas, aksepter at jeg trenger tid, tro meg når jeg sier at jeg ikke kan, for helt ærlig, jeg klarer ikke, og jeg vil ikke, jeg ønsker jo ikke noe akkurat på det tidspunktet, og jeg har ingenting å gi.

Når jeg har det slik, skjermer jeg meg fra alle, jeg klarer bare akkurat det jeg må, om jeg er heldig. Jeg klarer ikke å være sosial, det gjør det bare verre, mye verre, for jeg føler mer på de negative følelsene om jeg presser meg til noe jeg ikke makter.
Jeg blir en person jeg ikke liker, en person jeg ikke ønsker at andre skal stifte bekjentskap med, så la meg slippe å være sosial akkurat da, det krever for mye.
La meg heller ta den tiden jeg trenger til å komme meg opp, for jeg kommer meg alltid opp, jeg blir alltid den samme.. Om jeg bare får tid.

________________________________________________

Mine tidligere Krampeangsanfallinnlegg:

Angst, med et hint av paranoia
Når psykisk blir fysisk
Verden er farlig, livet er min fiende
En helt vanlig hverdag
Skjebnekveld
Å tørre å være seg selv
Bekjemping av tvangstanker
Livsangst og dødsangst
Psykose
Jeg er tom
Å føle seg anderledes
Initiativløshet og trøtthet ved depresjon
_____________________________________________

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangsanfall 12: Initiativløshet og trøtthet ved depresjon

Trettheten sitter i hvert fiber i kroppen.
Den sitter i beina, i fingrene, i øynene, i armene, føttene, hver celle i kroppen kjenner på denne tunge unaturlige trøttheten.
Det første du vil gjøre når du står opp om morgenen, er å legge deg i gjen.
Selv etter en god dusj, en kopp kaffe, ingenting klarer å få trøttheten på avstand.
Det er en tung trøtthet, tyngre enn den gode slitne følelsen du får etter en lang dag med en hard arbeidsøkt.
Trøttheten overskygger alt du gjør, farger hver minste handling og tar fra deg gnisten og fjerner håpet om å lykkes med dagen.

Alt er tungt å gjøre, det prikker i hunden og skiler i musklene, det flimrer foran øynene og dundrer i ørene, hjernen kjennes ut som om den er av vatt. ALt går tregt.
Du er sliten, bare sliten.
Du mangler initiativ for noe, for du er så trøtthet.
Motivasjonen kan være tilstedet, men uten initiativ så er det ikke så lett.

Det er tungt å sove. Jo mer du sover jo trøttere blir du.
Men du kan ikke la være å sove, du er trøtt hele tiden.
Tankene går tregt, ingenting fester seg.
Alle plikter må vike, musklene fungerer ikke.

Jeg hater denne følelsen, jeg hater denne tilstanden, å være sløv er ikke meg, men det er sånn det er i denne perioden, jeg kan ikke for det.
Alt jeg ønsker er at det skal gå over.
____________________________________________

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Krampeangstanfall 11: Å føle seg anderledes

Jeg føler meg anderledes.
Jeg har alltid følt meg anderledes.
Jeg vet ikke om dette er noe alle føler på, men jeg har alltid følt på dette.
En følelse av å ikke være som alle andre, og jeg hatet det.
Jeg hatet det, for det hindret meg i å føle meg vell blandt andre, fordi det gjorde meg usikker, fordi det gjorde meg til en ukjent, ukjent for andre, ukjent for meg selv.

Jeg har alltid hatt problemer med å føle de rette følelsene i forskjellige situasjoner.
Som barn var jeg ikke redd for det andre var redd for.
Jeg ble ikke glad for det andre ble glad for.
Jeg ble ikke bekymret for det andre bekymret seg for.
Jeg ble ikke sint for det andre ble sinte for.
Jeg ble ikke såret som andre rundt meg, jeg ble enda mer såret.
Jeg ble ikke lei meg som andre, jeg ble enda mer lei meg

I dag tenker jeg det samme som jeg tenkte da jeg var liten.
Føler jeg på rette måten?
Hvorfor føler jeg anderledes enn andre rundt meg?

Men så er spørsmålet, føler andre som de gir uttrykk for, eller spiller aller andre også bare et spill?
For det gjør jeg.
Alltid et spill, en maske, et stykke.. I et liv.
Jeg blir glad, men det skal mye til for å få meg glad, ting og handlinger andre blir glade for gir meg ikke like mye virker det som.
Jeg blir lei meg, men noe knuser meg totalt, mer enn andre... Jeg kan bli helt fra meg for små banale ting.

I dag vet jeg godt at alle reagerer forskjellig.
Jeg reagerer sterkere på negative følelser og hendelser enn på postive følelser og hendelser.
Jeg har vanskelig for å ta inn over meg positive hendelser og de positive følelsene lar oftere enn ikke, vente på seg.
Det tar tid å føle glede, men sorgen kommer raskt.
Det krever mye av meg å prøve å føle som andre, men jeg klarer det bedre nå enn før, det krever bare at jeg blir bevisst på det, jeg må virkelig søke etter det, slike positive føleser kommer sjeldent spontant hos meg.

Mest sannsynlig er det flere som meg, jeg er kanskje anderledes fra de fleste, men er jeg unormal?

Det er jeg ikke...Tror jeg.

___________________________________________________

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/

Krampeangstanfall 10: Jeg er tom

Tankene svirrer, men jeg er tom.
Tom på insiden, rundt er det bare et skall.
Oppleves jeg så tom som jeg føler meg?
Jeg tror ikke det.
På utsiden er jeg den samme, den livlige, den sprelske.
På insiden er jeg tom, tankene svirrer, men det føles som om de flyr gjennom bomull.
Hodet mitt er av bommull, av vatt, av melis.
Jeg bare er.
Å være er bra.
Jeg er ikke lei meg, jeg er ikke nedfor, jeg er bare tom.
Jeg er på en mellomstasjon, mellom følelser.
Det er ingen glede, det er ingen tristhet.
Alt er bare tomt.
Jeg har kortsluttet, jeg må lades, jeg må vekk, bort, jeg må ha ro.
Dert er egentlig ganske deilig, samtig som det er tungt.
Slippe å føle de store følelser, en pause fra alt.
Jeg er ingen zombie som ikke føler, jeg er bare på pause.
Jeg bare lader, jeg bare er.
Jeg er egentlig ganske tom.

_____________________________________________

Det jeg har prøvd å beskrive over, er rett og slett hvordan jeg føler det nå.
Av og til føler jeg meg ganske tom.
Og det er greit.
Jeg hatet det i mange år.
Men det er en del av meg, en del av den jeg er.

_____________________________________________



Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/