Jeg drømte om deg i natt

 

Vet du hva, jeg drømte om deg inatt.
Å? Sier du, etterfølgt av hva da? Hvorfor? og gjerne, Hvorfor forteller du meg dette?
 Og kanskje har du tanker som at jeg er litt spesiell, litt halvgal? Litt creepy? Litt for direkte? Eller bare rett og slett rar? Kanskje syns du det er interessant? Og blir nysgjerrig? Men kanskje du tenker det ikke er så normalt å si en slik setning til noen du ikke kjenner så godt, kanskje er vi kollegaer, kanskje er du en nabo, en gammel bekjent,  men kanskje også en god venn, eller er det damen i kassa på rema, hun som ser litt skummel ut, men som er ganske blid og som jeg dessverre ikke vet navnet på.

Første gang jeg oppdaget at det å si en slik setning til noen ble mottatt som noe helt annet enn jeg tenkte, stemningen i rommet endret seg, var langt tilbake, i 20årene mine. Jeg spilte mye world of warcraft den gang og var sosiale med folk der inne, som man er om man spiller et slikt type spill. Vet du så vet du, vet du ikke, så ja, man er sosial online, men mange ganger også offline. 
Uansett, jeg drømte om en av mine bekjente fra der inne, en pen ung mann kan man legge til, selv om det ikke har noe med saken å gjøre, men en fjern bekjent var det.
Så jeg buser ut og deler ut som det troffeet jeg føler det er, at jeg drømte om deg inatt.
Han rykket til og så overasket ut, litt målløs og forskrekket, litt redd for å spørre om hva jeg drømte og hvorfor ham? Kanskje han trodde at jeg på en veldig direkte måte la an på ham? Jeg vet ikke, men det er ihvertfall første gang jeg selv reagerte på noens reaksjon på at jeg drømte om dem.

Det fikk meg til å gruble over dette, hvorfor reagerte han sånn på at jeg hadde drømt om ham? For det var vell helt naturlig at man drømmer om folk vell? Selv folk man ikke kjenner så godt? Og swt må jo være kjekt å høre at man har vært i drømmene til noen?
Jeg skjønte ikke helt reaksjonen, men forstod at det gjerne ikke var så vanlig å si slike ting, eller kanskje, bare kanskje var det ikke så vanlig at man drømte om folk? Var det jeg som var uvanlig her, men hvorfor? 

Jeg tror jeg har funnet svaret og det er at jeg drømmer uvanlig mye og husker uvanlig godt drømmene mine. De er som en parallell til mitt våkne liv. Jeg er våken , og jeg drømmer og opplever vell så mye når jeg sover som jeg drømmer.
Jeg kan huske opptil flere detaljerte drømmer ila en natt og jeg husker de lenge, skriver jeg dem ned, husker jeg dem for alltid. Og for meg er det helt naturlig å drømme om folk, enten jeg kjenner dem godt, eller lite. Det kan gå langt imellom at jeg drømmer om en spesiell person, eller de kan være jevnlige statister i drømmene en liten periode. Men det er alltid spesielt for meg første gang jeg drømmer om en jeg kjenner, eller har møtt, og jeg kan lett si det til deg, for det er på en måte litt stort. Jeg drømmer ikke om alle jeg har truffet på. Men det at jeg drømmer om deg betyr ikke at jeg har noen dypere følelser for deg, men kanskje du betyr noe i hverdagen min, i en periode, eller det er en person jeg ikke har sett på mange år,  men så lenge jeg har møtt deg, så kan jeg drømme om deg. 

Jeg trodde som dagt dette var helt normalt, at alle gjør det hele tiden. Men man snakker ikke om drømmene sine egentlig, så mye har jeg oppfattet, noen jeg syns er rart for det er en så stor del av livet.
Men så viser det seg at ikke alle drømmer, eller ihvertfall ikke husker drømmene sine, noen husker drømmene når de er veldig spesielle. Og det å drømme om noen er spesielt.
Det er ikke det for meg, sorry om du tror det, det inngår bare i drømmebildet mitt.

Jeg drømmer hovedsaklig om tre typer mennesker:

• Folk jeg har møtt, kjenner, omgås, vært en del av livet. Disse blir oftest statister i drømmene, men de har sine oppgaver og de har sin egen vanlige personlighet og interesser, så jeg vet hvem du er i drømmen, men det er oftest at drømmen ikke handler om deg, men at du er en brikke i  drømmeverdenen den natten.
• Mennesker uten ansikt. Dette er kun statister og har sjeldent stor betydning, har de derimot stor betyding er det alltid skummelt. For jeg liker ikke å omgås mennesker som ikke har ansikt, eller ansiktstrekk, gjerne bare hull som en pepperkakemann. Eller et helt slett ansikt. Er dette hovedpersonen i drømmen så er det et skikkelig mareritt. Men ellers så er de bare der og jeg merker de ikke.
• Folk jeg kjenner godt, som bror min, pappa, ungene mine, nære venner, avdøde besteforeldre. Disse kan ha en stor rolle i drømmene, eller jeg kan bare møte på dem og utveksle ord eller gjenstander og gå videre i drømmen, De kan absolutt være statister de og. Men de kan være annerledes enn jeg kjenner dem, eldre, yngre, kanskje de ikke kjenner meg i denne dimensjonen, men jeg kjenner dem? Da dreier drømmen seg mye om det, eller det er ihvertfall en stor del av drømmen.

Jeg drømmer mye, det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, og jeg trodde alle gjorde det.
Drømmene mine er oftest vonde drømmer, mareritt. Jeg har måttet sette meg ned, skrive dem ned i perioder, lengre perioder, analysere dem for å få kontroll. De tok helt over livet mitt en periode, flere perioder i livet. Men dette skjer typisk i en krisedel av livet, mog det er forsåelig, men det er ikke akseptabelt at drømmene skal ta mer plass enn selve situasjonene som gir krise. For det er følelsene fra drømmene som mest sitter i kroppen, som er helt annerledes enn følelsene fra den faktiske opplevde situasjonen. Men de følelsene av redsel, angst og mental smerte er så store og tar så mye plass at alt, hele hverdagene dreier seg om redsel, sorg og smerte enten fra virkeligheten eller fra drømmene. Derfor måtte jeg ikke legge lokk på drømmene, ikke slutte å drømme, men lære å forstå dem, og slik ta kontroll og minimere følelsene det ga i hodet og kropp.

Drømmeverden er en stor del av livet mitt, har alltid vært det, og vil nok alltid være det. Så dette har jeg brukt mye tid på, og skriver av og til om det her. Men jeg skriver tematisk. Idag var det å drømme om deg, eller drømme om mennesker jeg kjenner, og hva det vil si og ikke vil si. Jeg vil forsette denne serien. Og linker til mine forrige innlegg om faktisk dypdykk i denne delen av meg.
Så hvis du er interessert i det så er innleggene linken nede her.

1- Om vonde drømmer og mareritt

2- Å drømme om traumer

3- Om drømmesymbol.

Om drømmesymbol

 I alle tider harr mennesker drømt, og vi har forsøkt å tyde drømmene våre. 
Det er noen ting som går igjen i drømmer, og disse kalles for drømmesymboler.

Typiske drømmesymbol som går igjen hos oss drømmere er:
- Vi flyr
-Vi er nakne
-Vi står på topp av en høy bygning eller bro.
-Ukjente mennesker.
-Jaget av ville dyr.
-Vi faller
- Bygninger/hus

Disse er typisk ting som går igjen i drømmer.
Og det er lagt mening til dette gjennom tidene. det finnes uttalige bøker om drømmetydning, selvfølgelig for at vi skal få hjelp til å forstå vårt indre landskap som kan være merkelig og forvirrende når vi våkner. Disse drømmene kan stå tydelig fram for oss eller være mer vage, men at vi huske visste ting sterkt fra drømmen og dette er ofte disse drømmesymbolene. Nå har jeg lagt frem de mest generelle drømmesymbol der ute, det finnes uttalige andre selvfølgelig, men disse r de mest generelle. Og betydningen er også generell, og kan endre seg for person til person. Jeg skal ta kort om hva disse symbolene sies å symbolisere i vår våkne liv:

Vi flyr
Dette handler ofte om frihet, kontroll eller et ønske om å slippe noe.

Føles det godt  så kan det være du opplever mestring eller frihet i livet.

Hvis det derimot føles ekkelt eller ustabilt kan det hende du forsøker å holde kontroll på noe som glipper.

Høye bygninger/broer
Symboliserer oversikt, ambisjoner eller risiko.
Å stå over noe, du ser det hele, du har oversikt.
Hvis det er ubehagelig og du har høydeskrekk eller er redd, viser det er frykt for å falle, eller miste kontroll.

Bygninger/hus/rom/steder
Ofte et bilde på deg selv, ditt indre liv.
Mange rom kan vise til mange sider av deg selv.
Nye rom tyder på utvikling og nye sider av deg selv.
Forlatte og ødelagte hus/bygninger og rom kan være gamle følelser, minner eller noe uforløst, noe gjemt i sinnet.

Å være naken offentlig
Handler oftest om eksponering og sårbarhet.
Det er en frykt for å bli avslørt
Følelse av å ikke være god nok, ikke ha kontroll
Det kan faktisk også være et ønske om å være mer ekte.

Å falle
Symboliserer tap av kontroll
Klassisk ved stress, endring eller usikkerhet.
Ofte koblet til frykt for å mislykkes.

Å bli jaget (Dyr eller noe ukjent)
Dette er en av de sterkeste drømmene, du unngår noe i våkenlivet.
Det som følger etter symboliserer følelsene, frykt, sinne, skyld osv.
Å løpe- du prøver å slippe unna i stedet for å møte det.

Ukjente mennesker
Ofte ikke "andre" men deler av deg selv.
Egenskaper du ikke kjenner igjen.
Følelser eller sider du ikke ha integrert.
Noen ganger representerer de også andre roller som mor autoritet, trussel osv.

Men det er viktig å huske på at drømmer ikke må tas bokstavlig, de er mer som et språk av 

-følelser
-stemninger
-Kroppslig reaksjon

To personer kan drømme det samme, men for hver enkel har det ulik betydning.
Drømmetydning er ikke en vitenskap, det er ikke slått i stein, men det er en generell betydning ilagt disse symbolene, så blir den mer individuell for hver enkel. 
Men ikke alle har behov for å tolke sine drømmer, noen tar det for det det er, drømmer.
Men andre igjen har behov for å forstå, ofte fordi de er drømmesymbol som er sterke eller fordi man drømmer mye.

Jeg har hatt behov for å forstå, så jeg har lest mye om drømmer gjennom årene. Jeg drømmer mye, mye kaos, og mye vondt og truende, og ikke minst MYE.
Jeg har også mine egne drømmesymbol som går igjen, som kan være litt like de generelle gjentagende drømmesymbolene, men også veldig annerledes.

Mine typiske drømmesymbol som gjentar seg ofte:
- Svart vann
-Støv
-spindelvev
-Forlatte byer/hus/rom eller steder
-Snø/is/kulde og fryse
-Flykte fra noe ukjent
-Mennesker uten ansikt
-Barndomshjemmet
-Kjøpesenter
-Ikke rekke fly/glemme pass
-Strandet i fortiden.
- Miste ungene/ikke finne dem
- Folk nær meg som ikke lenger lever

Disse tingene drømmer jeg ofte om, bare aldri like drømmer, men gjentagende drømmesymboler.
Og det er alltid vondt å drømme det, jeg er ofte veldig redd og truet, jeg har ofte noe etter meg, ofte en viten eller følelse av det, jeg forsøker alltid å løse et problem.

-Typisk så kan jeg drømme at jeg kommer til en landsby, denne er i fortiden og overalt er det støv som som om ingen har vært der på lenge. Men her skal jeg bo, for jeg kommer meg ikke tilbake til nåtiden.

-Jeg er på vei til flyplassen, jeg har dårlig tid, men jeg har glemt passet og jeg vil ikke nå  å hente det. det er siste fly som går til nåtiden, så jeg er stuck i fortiden.

-Jeg står på en øde øy og fisker, øya er liten, mer en holme. Vannet rundt er helt svart. Jeg holder en fiskestang som jeg ikke kan slippe. Jeg er livredd for hva jeg får på kroken, for hvis det er noe stort så vil jeg bli dratt ut i vannet.

- Jeg går over et islagt vann, isen er veldig tynn og under meg ser jeg det svarte vannet og jeg hører det knirker i isen. I vannet seg jeg store skapninger svømme rundt. Jeg er langt fra land, jeg er barfot, jeg fryser. Jeg er redd.

-Jeg er med minste sønnen min, men vi er i et parallelt univers, så han vet ikke hvem jeg er for her i denne tiden er jeg ikke moren hans. Det føles spesielt. Alt rundt meg prøver å utslette meg fra historien fordi jeg ikke hører til.

- Jeg er i barndomshjemmet mitt, jeg er redd, det er en truende stemning. Det er støv overalt. Lyset går, det er helt mørkt. Jeg hører skritt bak meg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg.

Drømme om traumer

 

  3 mars 2019

Alle stod og så meg. Porten var stengt. Ingen ville åpne. De visste ikke hvem jeg var.
De stod der, urørlige med tomme blikk.

Hvis du finner denne siden for første gang, hvis du ikke har lest noe her tidligere, så vet du ikke noe av det jeg har opplevd i barndommen, ungdomstiden eller som ung voksen. Jeg gjengir ikke noen historier, de er å finne, men stikkord er alvorlig sykdom og overgrep. Dette er de som utpeker seg, men mye av det er under lagene, redsel, utestegning, fremmedgjøring, dødsangst og ensomhet. 

Dette er gamle traumer, traumer og følelser jeg drømmer om enda. Følelsene er der i drømmer og hendelser, men ikke som hendelsene i seg selv, de er i drømmene forskrudde, overdrevne og ofte i symboler. Disse drømmene er restene, de er smulene, men de er der. Jeg våkner i panikk, og jeg gråter. Dette er de gamle, gamle drømmene, hvor det er mørke, støv, spindelvev, tjukt mørke, forfølgelse og utestegning.

Så er det nye traumer. Som har skapt sine egne drømmer. Nå i dag vil jeg ikke kalle det nye traumer, for de er blitt gamle etterhvert de også. Det er 10 år siden, i 2016 at pappa døde. Og jeg drømte forferdelige drømmer den gang og i noen år etterpå. Fortsatt drømmer jeg om det, men jeg forstår mer hvorfor og hva det betyr for meg å drømme dette. Det er ikke uvanlig å miste foreldre, tvert om, men omstendighetene, hvordan det skjedde, hva som skjedde før og etterpå påvirket  meg i alvorlig grad. Jeg har skrevet om det også her, så det blir ikke gjentatt, annet at det preger meg sterkt selv 10 år etter. Jeg er ikke den samme nå 10 år etter og vil aldri bli det. Som om noe av noe av lyset i verden er borte og det er en tyngde i hjertet mitt. Ikke fordi pappa er borte, men pga situasjonen vi levde gjennom. EN blir preget av slik, og det sitter.
Da jeg var oppi situasjonen drømte jeg de verste drømmene. Men det var først når støvet hadde lagt seg at drømmene virkelig kom smygende. Så ille at jeg måtte søke hjelp for å slutte å drømme, for å få sove for å få hverdagen til å gå. Men det var ikke noe hjelp å få. Jeg la ut om det i forrige innlegg. Min mareritt kunne ikke behandles da de var så blandet mellom gamle og nye traumer som tydeligvis behandles ulikt. 

Men noe måtte jeg gjøre, så jeg begynte å skrive dem ned, og så som nevnt det jeg har skrevet om over at drømmene kunne deles inn i gamle og nye traumer, og hverdag. Det har vært nyttig å finne ut av, selv om jeg før 2016 visste at marerittene mine kom fra gamle opplevelser, ønsket jeg ikke å se på drømmene, jeg ønsket ikke å tolke dem. Eller mer jeg forstod ikke at det kunne hjelpe å gjøre det. Hadde jeg visst hadde forsøkt det tidligere, men jeg tror det var nettopp hva som hendte i 2016 som gjorde det mulig for meg å forstå drømmene mine i den grad jeg gjør idag. 

Drømmene er fortsatt vonde, jeg kan fortsatt har problemer med å sovne i redsel for vonde drømmer, jeg sover fortsatt med lyset på og jeg våkner fortsatt og gråter, men sjeldnere. Men viktigst, drømmene fester seg ikke på samme måte, de er ikke med meg gjennom dagen, de opptar ikke tankene mine og farger humøret mitt.

Drømmene om pappa kan være så mye, men det er følelsene det gir meg so er det verste. Jeg kan treffe på ham og snakke med han, alt er fint i drømmen, men det er en følelse i drømmen om at noe ikke stemmer. Og når jeg våkner er ikke disse drømmene fine, de er vonde.

Jeg kan drømme at jeg dreper ham, og det er aldri vakkert. Jeg vet at disse drømmene representerer at jeg skulle ønske jeg kunne skånet ham mot det som kom.

Jeg drømmer at han er helt fin, het normal, han lever og han har ikke spor av hjerneslag, som han levde med i nesten 14 år. I drømmen er jeg så lettet, jeg er så utrolig glad at alt bare var tull. Så våkner jeg og gråter fordi sannheten er en annen.

Jeg kan drømme at jeg på en helt random plass treffer ham, gjerne han jobber på en gård, han bygger et gjerde. Og jeg går bort til ham og gråter og be om unnskyldning for at jeg ikke kunne hjelpe ham, jeg er helt knust. Han ser på meg i drømmen og sier han ikke vet hva jeg snakker om og at alt ordner seg on. Selvfølgelig er ikke dette et tegn fra pappa at jeg ikke var skyldig og at han tilgir meg, men jeg tror at i disse drømmene er det jeg selv som trøster meg selv på at det ble slik det ble og livet går videre. Men uansett hva jeg vet og hva andre sier, så vil jeg alltid kjenne på at det ikke hadde trengt å gå som det gikk, jeg kunne faktisk ha gjordt noe, om jeg bare hadde visst.

Jeg kan drømme at pappa faktisk er død, men så er han plutselig der, og jeg blir så lettet, men så dør han, brutalt i drømmen, og jeg opplever tapet på ny, avmakten, redselen.

Det er uendelig ed varianter av drømmer jeg har om pappa.

Mange ganger blander alle disse drømmene seg sammen og jeg drømmer hverdagslige ting, ting som opptar meg om dagen. Kanskje er det jul? Og vi skal feire jul, og så dukker pappa opp, alle blir glade for det, men så finner jeg ikke rommet hvor alle er, lyset går og noen er etter meg, jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kan ane det, jeg roper og roper, men det er bare mitt eget ekko jeg hører. Det lukter støv og spindelvev dras over ansiktet mitt, jeg kan ikke se det og jeg får det ikke bort. Jeg er så uendelig redd for noe er etter meg. Har pappa det bra? hvor er han? Er det ikke jul? jeg løper, men kommer ingen sted. Noen ler i det fjerne, men jeg vet ikke hem, det er en truende latter.

25 september 2019

Jeg bodde i en liten leilighet i enden av en gang. Jeg hadde fest, jeg kjente ingen av folkene på festen, ingen hadde ansikt. Jeg fikk det for meg at jeg måtte ut å finne pappa, vi hadde en slags avtale, jeg kunne bare ikke huske hva?

Om vonde drømmer og mareritt

 Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt. Jeg vet at dette er en ganske normal ting å gjøre for oss mennesker, noen drømmer mye, noen lite, noen husker drømmene sine, andre ikke. Noen føler de ikke drømmer særlig mens andre kan slite med at drømmer tar for stor plass.

Slik er det hos meg. Drømmene mine tar stor plass, ikke fordi de er så himla flotte og jeg ville levd i denne drømmeverden jeg drømmer om når jeg sover, tvert om, de tar plass for de presser seg på, om natten og om dagen. De gjorde ihvertfall dette i stor grad tidligere, til de tok så stor plass at jeg hadde vansker med å skille virkelighet og drøm. Drømmene mine hadde virkelig taket på meg, natt etter natt, flere ganger om natten, morgen etter morgen, våknet jeg svett, skrikende eller gråtende. Jeg klarte ikke lenger håndtere drømmene min. Vonde drømmer, invaderende drømmer har jeg hatt hele livet, men nå tok de overhånd.

Jeg oppsøkte hjelp. Jeg var utslitt og søvnkvaliteten var elendig. Fastlege som henviste til sykehuset hvor jeg utførte en søvnregistrering, alt vell ikke mye å si der, det kunne se ut som om den natten registreringen foregikk, var en bedre natt, men jeg hadde fordi om oppvåkninger og hjertebank og mye REM.søvn, lite dypsøvn. Så var det DPS for å se om jeg kunne få hjelp til å snu, og ta kontroll på drømmene mine, ufarliggjør dem. 

På DPS var det lite hjelp å få, jeg fikk med en brosjyre om hvordan behandle vonde drømmer. Men det var to typer brosyrer, behandle drømmer som kom av gamle traumer, og drømmer som kom av nye traumer. Disse ble behandlet litt motsatt av hverandre, uten at jeg nå husker helt hvordan, dette var tilbake i 2018. Så bestillingen til DPS kunne ikke møtes, behandlingen ble avsluttet. Takk for besøket og lykke til videre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg turdde ikke sove, på dette punktet var drømmene min så invasive og voldsomme at det var bedre å la være. Jeg var på dette punktet sykemeldt, over en lengre periode. Jeg bare sovnet på jobb og hjernen var ikke med. Det var selvfølgelig ikke bare drømmene sin skyld, livet mitt var fullstendig kaos. Og dette gjenspeilet seg i drømmer, bare det tok en vond situasjon og vridde den, gjorde den styggere, mer smertefull. Jeg orket det ikke, natt etter natt, dag etter dag i konstant kaos og smerte.

Jeg startet så det jeg kalte for min drømmefanger, en drømmedagbok. Noe måtte jeg gjøre, drømmene var jo der men jeg forstod dem ikke, de var overveldende. Og jeg satt igjen når jeg våknet med de vonde følelsene og det det som skremte meg mest i drømmen. Og hva det var var så forskjellig, men felles var de tunge knugende følelsene jeg hadde, som fulgte meg gjennom dagen. 

Siden jeg alikevell ikke kunne unnslippe drømme, valgte jeg nå og møte dem. Jeg skrev dem ned, tvang dem fram, jeg utviklet teknikker for å huske dem, hver morgen jeg våknet, så skrev jeg dem ned og kjente på følelsene av ubehag. Jeg ble raskt veldig god hente fram nattens drømmer, jeg sier drømmer, for det var sjeldent en jeg satt igjen med, men 3, 4,5 og mer. Noen ganger skrev jeg kun ned de som stod frem som viktigst. Jeg skal fortelle om teknikkene i et annet innlegg, for det blir for langt da dette egentlig er et veldig stort innlegg.

Etter et par måneder hadde jeg et enormt nedskrevet materiale, sjeldent leste jeg gjennom det jeg hadde skrevet ned, men når jeg gjorde så så jeg tydelig at det var noen røde tråder. Og jeg kan oppsummere de i 3 deler, gamle traumer, nye traumer og hverdag. Og dette ar uhyre nyttig for meg. Jeg fant at hver av de tre delene hadde sine symbol som gikk igjen. det var mange symbol i hver av de 3 delene, og det er her jeg endelig begynner å få en slags forståelse for hva og hvorfor jeg drømmer det jeg drømmer. Jeg HAR mange gamle traumer i sinnet mitt, og dem har jeg alltid drømt om, men jeg har ikke forstått hva jeg drømmer. og i 2016 ble drømmene mine mye mer hensynsløse etter at pappa døde og så mye vondt skjedde. Nå når jeg skriver dem ned seg jeg hvilke drømmer som er fra gamle sår og hvilke som er fra nye sår om du vil. Så har du hverdagen som også spiller inn, hva gjør jeg? Er det juletider? Studerer jeg? ordner jeg begravelse? Er det sommerferie? Alt dette blander seg inn. Jeg kan drømme om hverdag, men trenger ikke. Kan jeg kan drømme om alle disse separat, eller de kan alle 3 blande seg. Og det er greit, så lenge jeg forstår hva de reprsenterer.

Jeg skrev 7 bøker med tettskrevne sider, 1000vis av drømmer på knappe 2 år. Jeg ga meg, fordi jeg hadde oppnådd det jeg ville. Jeg hadde utviklet et drømmespråk, jeg forstod, og er ikke lenger i en kald, fast knytteneve av drømmer. Jeg drømmer minst like mye, men jeg feier dem bort, så lenge det ikke er drømmer som virkelig trenger å bli anerkjent, bli sett og forstått. Først da slipper de taket. 

Jeg måtte møte drømmene, måtte akseptere dem, skulle dem og faktisk tolke språket som var der. Fortsatt kan jeg våkne svett med tårer som renner og selv om jeg vet det bare er en drøm så sitter følelsen så veldig tvinet i sinn og kropp, og det er forferdelig å drømme at man mister alle barna, utennom et av dem, men man må velge og ungene skjønner at jeg må velge. det er grusomst, følelsene er der. Jegn kjenner på dem, men jeg lar dem gå, de er følelser knyttet til fantasi, ikke virkelighet.

Følg drømmene dine, og verden vil bli et bedre sted...

Internet er propfullt av denne type ordtak, man kan finne flere tusen bilder med denne teksten, flere tusen måter å vri om på ordene.
Budskapet er klart.

Følg dine drømmer, og det vil gå deg godt i livet, eller la vær å prøv å lev resten av livet i anger..
Eller noe i den duren.

Det var en en gang jeg trodde på det.
Jeg føler meg kynisk og gammel når jeg sier "det var en gang jeg trodde på det..".
Men sannheten er at jeg trodde på det.
Jeg trodde.

Misforstå rett, jeg tror enda at en skal følge enkelte drømmer, men ikke følge dem blindt.
Det går faktisk an å bruke hodet og litt fornuft og ikke følge hjertet og drømmer koste hva det koste vil.

Det høres så fint ut, det høres ut som enden av regnbuen, den som streber etter lykken, skal oppnå den.
Men det høres også ut som et eventyr.

Det er nesten som om jeg blir litt provosert når jeg ser folk slenger ut slike kommentarer, og legger ut slike bilder, så lett så lett, som om det faktisk er så lett.
Som om det bare er å gjøre det en har mest lyst til og blås i resten.

Nå vet jeg jo at ikke alle mennesker er ekstreme, og de aller fleste vil tenke seg om både 2 og 10 ganger før de faktisk begir seg ut på drømmejakting.
Jeg håper ihvertfall de fleste bruker hodet, for jeg har sett hvor ille det kan kan gå om du ille gjør det.

Det er nok en fin balanse mellom å lykkes i et slikt jag, og det å feile totalt.

Men det spørs jo også hvor stor innsatsen er, hva en har å tape, og hva en har å vinne.

Det er nok gjerne enklere for de som sitter alene å satse stort, enn den som har så mye å tape.
Og det er her jeg gremmes, når folk tror at det er så enkelt.

Men folk må selvfølgelig få gjøre som dem vil, men tenk litt lenger hvis det er barn innvolvert.
Ikke sats hus og hjem like lett.

Nå er det store forskjeller på drømmer, og noen kan en lettere jakte etter enn andre.
Og for alt i verden, det er viktig å ha drømmer, mål, noe å strekke seg etter.

Jeg har ikke brent meg på egne erfaringer, men jeg har sett min søster miste alt, ALT, hus, hjem, mann, barn, penger...Alt, pga drømmer, og det å ville nå dem, leve dem.
Og enkelte lærer ikke, hun jakter enda. Men nå har hun ikke mer å tape.

Men dette har satt skrekken i meg, jeg tenker mer før jeg gjør noe.
Mitt største ønske er å bli jordmor, det er min drøm.
Mitt høyeste ønske for meg selv.
Og jeg kan, om jeg vil.
Jeg kommer inn på første inntak, I Bergen.
Jeg må bare flytte.
VI må bare flytte.

Dette er min drøm, dette er det jeg virkelig vil, og jeg kan, men jeg tørr ikke.
Jeg tørr helt ærlig ikke satse, fordi jeg er redd for at ungene, en av ungene, KANSKJE ikke vil få det bra om vi flytter.
Jeg er ikke villig til å satse det.
Og uasnett hva andre sier "unger tåler så mye, de takler forandringer godt", jeg er ikke villig til å prøve.
Rett og slett fordi jeg er redd for at de skal bli taperne.

Kall meg feig, kall meg hva du vil, idiot, hva som helst.
Jeg flytter ikke på ungene for MIN del.
For MIN drøm.

Sannhet i en drøm? Eller ren tilfeldighet?

For mange år siden, hadde jeg en drøm.
Altså, en ordentlig drøm, når jeg sov.
Jeg kom plutselig på denne drømmen, jeg gjør det med ujevne mellomrom.
Denne drømmen, mye også andre drømmer jeg har hatt, for jeg har vel tidligere nevnt at jeg drømmer mye, altfor mye..

ed årene har jeg lært meg å distansere meg fra drømmene mine.
Det har ikke alltid vært lett, og kanskje er det en grunn til at noen ganger sliter med å skille drøm og virkelighet?
Ikke sånn til vanlig, på dagtid, men på kvelden, når jeg sitter alene i stuen og er trøtt og sliten så virker skille litt vell tynt,

Men så var det denne drømmen da som jeg tenkte jeg kunne dele, for det er rart.
Drømmen i seg sel er vel ikke rar, men det er en drøm av det slaget som får deg til å undre.
Kanskje er det bare jeg som drømmer så uendelig mye, og så mye forskjellig?
Eller kanskje er det noe i det.. Jeg vet ikke. Og jeg vet ikke hva du vil tenke om det.

_________________________________________________________________

I drømmen hadde jeg nylig flyttet i et hvit tårn. Et høyt helt hvit, vindskjeivt tårn.
Jeg bodde bare i nedre av dette tårnet.
En dag ble jeg invitert opp i øverste del av dette tårnet.
Og der oppe bodde det en mann jeg kjente, og jeg syns det var rart, men samtidig litt koselig for jeg hadde ikke sett ham siden jeg var liten. Det jeg husket best av han her mannen, var at han hadde et stort hvit smil.
Jeg fikk hilse på hans nye kone, en helt oransj dame uten ansikt, og deres to hvite barn, som heller ikke hadde noe ansikt. Disse to var hvite, som i helt helt hvite, uten ansikt.
Hun var orasnsj, og barna var hvite, og han hadde et stort hvit smil, og disse bodde i toppen av det hvite tårnet.

________________________________________________________________

Jeg tenkte litt på den drømmen når jeg hadde hatt den, for den var rar. Ikke nødvendigvis noe merkeligere enn mine andre drømmer, men den var på en måte annerledes.
Den var kort, men intens, og den festet seg.

Et par år etter denne drømmen, flyttet jeg ut hjemmefra.
Jeg flyttet inn i en kjeller, i  et hvit gammelt hus.
Dette huset var et utleiehus, altså at alle tre etasjene ble utleide.
Jeg bodde nederst, et gammelt ektepar i midten og en ung mann på toppen ble jeg fortalt.
Da jeg traff på denne unge mannen, husket jeg med en gang på drømmen jeg hadde hatt et par år tidligere, for det var samme mannen.
Dette var broren til ei venninne jeg hadde da jeg var liten, og jeg hadde ikke sett ham siden jeg gikk på barneskolen. De hadde etter denne tid flyttet vekk, men å var han kommet tilbake til hjembyen.
Jeg husket ham ikke for noe stort smil fra tidligere, men nå derimot var det det som utpekte seg på denne unge mannen, han var veldig solariumsbrun og hadde et veldig stort hvit smil, som han ofte viste fram. Rart tenkte jeg. Og tenkte ikke særlig mye mer på det.
Ikke før jeg traff samboeren hans, som var en lyshåret EKSTREMT solariumsbrun/oransj jente som jeg aldri hadde truffet tidligere.
Hun hadde også to barn med helt hvit hår.

Veldig rart, og veldig ekkelt, det var jo drømmen min.
Ikke vet jeg hvorfor jeg drømte det.
Han her mannen er ingen person jeg har tenkt på i årenes løp etter at jeg sluttet å være med hun venninnen min. Og etter at jeg flyttet fra det huset har jeg heller aldri sett ham. Det er nå 13 år seiden jeg flyttet fra det huset.

Jeg husker så godt hvor intens den drømmen var, og hvor vondt i magen jeg fikk jeg plutselig følte jeg var inni drømmen min, så mange år etter.
Selvfølgelig kan det være helt tilfeldig, men det er veldig rart.

Jeg har siden den tid hatt flere slike drømmer, de er alltid korte, veldig rare, og alltid veldig mye mer annerledes enn andre drømmer. Og jeg husker de alltid. Og jeg har hver gang fått et sug i magen når det slår meg at..Dette har jeg jo drømt.
Dejavu? Tilfeldigheter? Jeg vet ikke, og jeg legger ikke noe mer i det enn at jeg en sjelden gang tenker på det.

Jeg drømmer for mye.

Jeg er så mørkredd for tiden...

Eller nattredd blir vell det riktige her.
Det er ikke bare mørket, men natten.
Jeg har jo vært mørkredd så lenge jeg kan huske, og det går opp og ned hvor mye jeg blir påvirket av det, nå er det skikkelig ille.
Jeg klarer nesten ikke sove.

Jeg har et søvnproblem, det har jeg også hatt så lenge jeg kan huske.
Det er umulig for meg å sovne hvis jeg ikke er ganske trøtt.
Og ganske trøtt blir jeg ikke før klokken har passert midnatt.
Men når klokken har passert midnatt så kommer også nattskrekken.
Jo trøttere jo reddere, og jeg får generelt lite søvn for tiden som det er.

Det som skjer i hodet mitt når jeg blir trøtt på natten er heller merkelig.
Det er som om jeg nesten blir litt psykotisk, og av og til så lurer jeg også hva som egentlig skjer med meg.
Barrierene mot virkelighet og fantasi er så å si ikke-eksisterende, og jeg blir virkelig redd for å se ting som ikke finnes, høre lyder som ikke er der, for at det plutselig skal være noen ukjente på rommet osv.. Men ingenting av dette skjer jo, men det er tanken på HVIS det skjer som plager meg, for hva da?

I natt når jeg sovnet hørte jeg en liten lyd som sikkert ble forsterket fordi jeg holdt på å sovne..
Hadde dte vært en OLgren i å komme seg raskt på beina, og jeg hadde deltatt der og da, ja da hadde jeg vunnet suverent.

Og ja, jeg er redd for mareritt, når jeg har slike perioder som nå så har jeg alltid så mye mareritt, og disse plager meg når jeg legger meg.
Uff, føler meg som en liten unge :(

Mareritt med forvarsel? Del 1/3

Jeg har slitt mye med mareritt i mitt liv, det var så ille en periode i livet mitt at jeg ikke orket å legge meg.
Det var bedre å være våken og utslitt, enn å drømme.
Spesielt siden drømmene ga sånn en inderlig skrekk som satt igjen i kroppen helt til kvelden, og var det skikkelig ille, kunne følelsen sitte i i mange dager.
Helt siden jeg var liten har jeg hatt mareritt, og det er ikke før de siste årene at jeg kan si at jeg vet hvordan det er å ha en fin drøm, som du egentlig ikke vil våkne opp fra når vekkerklokken ringer...Selv om det hører til sjeldenheten.
Jeg husker hvor sliten jeg var i ungdomstiden da jeg konstant hadde disse drømmene, et sammensurium av opplevde hendelser og redsler og fobier som virkelig fikk tak om natten.
På det meste, kunne jeg våkne om morgenen og huske 8 forskjellige mareritt, klart som dagen.
Jeg kunne beskrive i detalj til langt på kveld hva drømmene handlet om og hvilke følelsene av redsel dette ga meg.

I ungdomstiden begynte jeg å gå til all mulig slags alternativ behandling for blant annet å kontroll på disse drømmene. For jeg maktet ikke mer, jeg ble så sliten at jeg måtte prøve..Noe.
Jeg var gjennom alt slags mulig rart, fra ledet fantasi, til hypnose, til ønske tanker, og det å bli ledet til tidligere liv (jada, jeg har også vært en indianerkvinne som har tatt selvmord..Som de fleste andre som har blitt ledet til tidligere liv) og jeg har blitt ledet inn i underbevisstheten min,som hadde mye rart å fortelle meg.
Jeg har prøvd akkupunktur, over fler år faktisk, men det har aldri hjulpet på noe som helst, aller minst drømmer. Diverse homopater har jeg vært hos og fått diverse brygg og piller å knaske. Jeg har blitt spådd på alle mulige måter, fra tebladet ti avlesing i hånden. Healing, Irisanalyse, kinesologer... Omreisende kjente alternative folk. Jeg hadde telefonkontakt i flere måneder med ei kjent "heks" fra Bergen.
Lang historie kort, blir en desperat nok, prøver en det meste.
Om noe fungerte? overhodet ikke. Jeg ble vel bare mer forvirret og skremt. For som ungdom var jeg ganske lett påvirkelig,men hallo...Usikker ungdom med problemer som prøver å finne seg selv som går gjennom lat det der, ja det sier seg vel selv, i ettertid vell å merke, at det gjerne ikke var det lureste. Men alt det der kan jeg virkelig fortelle om en annen gang.

Det jeg begynte å gjøre ihvertfall, var å skrive ned drømmene mine. Og jeg lover, det er ganske grusom lesing. Men jeg ville få en oversikt på hva jeg drømte om, hva gikk igjen? Hadde det noe sammenheng med ting jeg opplevde? Eller hadde opplevd? Eller hadde jeg så sterke fobier at jeg hadde mareritt om dem? Eller hadde jeg rett og slett opplevd saker og ting som ubevisst lå og ulmet?
En periode var jeg veldig flink til å skrive ned drømmene, men så dabbet det av..Av og på.
Fortsatt kan jeg skrive ned hva jeg drømmer, hvis det er ille nok, eller hvis det gjorde veldig inntrykk.

Og som nevnt over, så var det i perioder nesten litt vanskelig å skille drømmer fra virkelighet.
Mange vil nok syns det er rart, i og med at at drømmene i seg selv ofte var så absurde at bare mennesker med psykoser eller schizofrene ville tro at det var virkelighet.
Jeg sa jo at jeg ikke hadde en lett ungdomstid, eller tidlig voksentid.
Jeg er ikke schizofren, men jeg har vært psykotisk.. Kan leses HER  og HER blant annet.

Siden dette blir et langt innlegg, deler jeg det opp.
I neste del skal jeg fortelle om en spesiell drøm jeg har skrevet ned, og som jeg kom over for noen dager siden. Det jeg leste skremte meg, drømmen var skremmende nå i dag, 13 år etter. Grunnen til at det skremte meg var fordi jeg vet i dag hva som skjedde en stund etter at jeg drømte den drømmen (og andre lignende drømmer i den perioden).Og å lese den drømmenn så klart og tydelig skildret, å kjenne den på kroppen, igjen, var ubeskrivelig vemmelig. Det å lese den og vite hva som skjedde senere, så var det nesten som om drømmen i seg selv prøvde å fortelle meg "FLYKT! KOM DEG TIL HELVETE VEKK FRA DENNE SITUASJONEN; DET FØRER BARE TIL ELENDIGHET!".
MEn den gang var jeg som i en malstrøm, og jeg kunne ikke ha kommet meg bort. OG hvorfor skulle jeg? Jeg visste jo ikke at noe var galt, før det var for seint.

Virkeligheten på en post-it lapp.

Drøm- Virkelighet..

Alt føles som i en drøm, verden oppleves i en drømmetilstand.

Derfor er jeg redd for alt, jeg er redd for å se ting som ikke finnes, for i drømme kan alt skje.

Det ligger en gul post-it lapp foran meg, på denne er det skriblet ned akkurat det samme som er skrevet over. Ordene lyser mot meg mot gul bakgrunn, harde ord, slurvete-i-farten ord, skrevet ned når hverdagspoesien griper en i et øyeblikks klarhet.

Jeg har mange slike lapper.

De er viktige for meg.

De forteller meg hvem jeg er, hva jeg tenker, hva jeg tenker når jeg ikke tenker de vanlige tankene.

De forteller meg hva jeg tenker når jeg er helt på bærtur, som nå.

Jeg har lapper med tanker og jeg lapper med drømmer, vonde drømmer, mareritt? Neh, bare vonde drømmer, noen ganger mareritt.

Post-it lapp fenomenet, eller skrible ned tanker der det måtte passe fenomenet, har hjulpet meg masse opp gjennom årenes løp.

Det begynte fordi psykologen lurte på hvordan jeg hadde det.

Hvordan kan jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det i hverdagen, når jeg har det strlende akkurat den timen jeg er hos han?

Så når virkeligheten slår meg med et øyeblikks klarhet, eller når uvirkeligheten oppleves som verst... Kald det hva du vil, det er to sider av samme sak... Da må jeg ihvertfall skrive det ned.

Sånn at jeg kan lese det seinere, slik at jeg kan fortelle med større innlevelse om mine dårlige perioder, min ulltimate berg og dalbanetur, på de dagene jeg har det helt fint.

For er det ikke slik at når dagen er på sitt lyseste så har man allerede glemt nattens vonde drømmer?

Jeg tror det er slik,og slik er det med følelser og depresjon og angst også.

De legger seg som en hinne på innsiden av huden og gir bare en annelse av det ubbehaget det gjorde da du opplevde det. Jeg kjenner at noe er ubehagelig, jeg VET at jeg har det vindt innimellom... Men jeg kan ikke forklare det om jeg ikke skriver det ned.

Egentlig burde hele leiligheten, hele bilen og hele meg vært en hel haug av gule post-it lapper nå om dagen.

Jeg har det ikke bra.

Jeg har det faktisk ganske dårlig.

Jeg har et tankekjør uten like.

Et eget lite følellsemessig fengsel, tungttungttungt er det.

Det er slike dager jeg føler avstanden til andre er som et helt verdenshav, og det blir bare verre av å omgås andre. Til og med de alle nærmeste.

Jeg vet jeg har det ikke fordi jeg er redd for å se ting som ikke finnes...

..Jeg er redd for mørket, for i mørket bor ting som ikke finnes.

Jeg er redd for mitt eget speilbilde om natten, for det kan forandre seg til noe ikke finnes.

Jeg er redd for skygger, og jeg er redd for følelser, jeg er redd for å bli avvist og jeg er redd for nærhet... Fordi normal skal det få deg til å føle, noe, noe godt? Jeg føler ingenting, derforer jeg redd for nærhet.

Men mest av alt er jeg redd for det som ikke finnes, det som bor i mørket, det som bor i natten, det som holder meg våken, det som sliter meg ut.

Jeg er redd for hvis'er og om'er, "hvis det er noe i mørket", fornuften er som blåst bort, men allikevel ikke.

Jeg omgås min største frykt om dagen... Redselen for å bli gal.

For hvis jeg ser ting som ikke finnes.... Så...

Om å drømme

Jeg kjente panikken bre seg gjennom meg det sekundet jeg skjønte at noen var etter meg.
Det var ingen vei å flykte.
Jeg kavet meg frem i mørke, mørke som lå som en tykk grøt rundt meg, holdt meg igjen, truet med å sluke meg.
Men det var ikke mørke som skremte meg, ikke det at jeg ikke så en hånd foran meg.
Men tanken på at noe var etter meg, noe jeg ikke visste hva var, jeg følte i hele meg at dette noe ikke ville meg noe bra.
Jeg kjempet meg framover, men beina beveget seg så seint.
Jeg visste hvor jeg var i det minste, jeg var hjemme, så mørke gjorde ikke så mye... Fordi jeg kjente hver minste krok i huset, hver minste støvkorn visste jeg om... Alt utennom dette ukjente, som ville ha tak i meg.
Jeg var fanget.
Jeg visste instinktivt at dørene var blit låst, og jeg hadde ingen nøkkel.
Trappen, hvor var trappen.
Jeg fant den i det jeg mistet forfeste og ramlet ned.
Det tok ingen ende, og selv om jeg nærmet meg bunden av trappen i et svært raskt tempo, så visste jeg at det som var etter meg var raskere...

Det ble stille, helt stille.
Det var som om selve huset og mørke rundt meg holdt pusten.
Jeg visste hvorfor, DET hadde nådd meg.
Men jeg kunne ikke se det, selv om det så meg, i mørke.
Panikk, for en forferdelig følelse...

Dette er utdrag av en helt vanlig drøm jeg har hatt, en helt vanlig natt.
Jeg drømmer mye, jeg drømmer ofte, jeg drømmer drømmer jeg skulle ønske jeg ikke drømte.

Helt siden jeg var liten har jeg drømt mye, og det har aldri vært noen kjekke drømmer heller, aldri.
Jeg kan fortsatt huske drømmer jeg hadde som barn.
Og siden jeg var barn har jeg prøvd å jobbe med det.
Jobbe for å slutte å drømme.
Jobbe for å drømme fint istedet for slike drømmer jeg har.

I perioder sover jeg ikke, i redsel for å drømme.
Mange syns sikkert dette er rart, men de vet ikke hvor mye en skikkelig ekkel drømm kan ødelegge en dag.
Det er som om drømmen forfølger meg gjennom dagen, og faktisk kan den henge igjen i dager... Følelsen fra drømmene.
Følelse av håpløshet, ensomhet og fare, alltid fare.
Jeg sover minst mulig, for da drømmer jeg minst mulig.

Jeg har gjort mye for å prøve å ta kontroll på drømmene.
Noen ting har jeg gjort som har hjulpet, og de vil jeg dele.

- Skrive ned drømmer hjelper for å huske drømmer. Husker du drømmer er det letter å ta kontrollen på drømmene. Det verste er å gå rundt med en vond følelse i kroppen som skyldes en skikkelig dårlig drøm, men ikke klare å huske hva du drømte.
Nå trenger jeg ikke skrive ned hva jeg har drmt, jeg husker det alltid. Kanksje fordi jeg faktisk skrev de ned en lang periode?
- Prøve å tvinge seg våken i en drøm. For å gjøre dette må du bli bevisst på at du faktisk drømmer, det trengs øvelse. Men jeg klarer det nå, og jeg gjør det bare når det er de aller verste drømmer.. Men selvfølgelig så er de ikke alltid det går, noen ganger klarer jeg bare ikke å våkne, hvor enn mye jeg ønsker det.. Det er ekkelt.
- Prøv å tving drømmene over i et annet spor, du kan faktisk kontrollere hva du drømmer. Her gjelder det også å bi bevisst at du drømmer. Men du trenger ikke bli veldig bevisst det, du trenger bare fokusere på noe annet i drømmen enn det du i utgangspunktet. Det er mye lettere enn å tvinge seg ut av søvnen, og det forstyrrer ikke søvnen på noen måte heller.
-Ikke legg deg for seint! Hehe, dette rådet skulle jeg ønske jeg var flink til å følge selv, men jeg sover ikke så mye. Jeg sitter alltid oppe lenge.
Men jeg har merket at jo seinere jeg legger meg, jo reddere blir jeg for å sove, og jo reddere jeg er for å sove, jo mer drømmer jeg når jeg først sovner.
- Og selvfølgelig, ikke sov for lenge.... Det sier seg vel selv.

_________________________________________________

Jeg gikk og gikk.
Sanden tok aldri slutt, det var sand hvor enn jeg så.
Den var oransjlig på fargen, men det var gjerne pga av at himmelen var en dyp brun/oransj farge?
Sandyner over alt....
Jeg måtte ha gått der i flere dager, slik føltes det.
Og alt var oransj.
Jeg hater oransj.
Hvor var alle?
Noen ravner tegnet seg mot horisonten.
Fint, da var det ihvertfall liv i denne forlatte ørkenen.
Hjerte slo kollbøtte!
Jeg skimtet noe annet mot horisonten!
Jeg satte opp farten, jeg småløp.
Det var uklart, i evig tid var det uklart, men til til slutt skimtet jeg konturene av et slott, et skikkelig prinsesseslott.
Midt i ørkenen.
Jeg kavet meg over den neste sanddynen, jeg var sliten.
Jeg falt...
På andre siden av sanndynen reiste jeg meg for å børste av meg sanden som var over alt, og så ned på noen føtter.
Bare føtter, uten sko... De også oransje.
Jeg hater oransj..
Jeg kikket opp.
Og opp, og opp.. Det tok aldri slutt.
Det var en indianer.
En svær indianer, med ansiktet låst i alvorlige furer.
Han stod med hendene i kors og to små brennende øyne kikket ned på meg over krokenesen.
Jeg syns jeg skimtet en flamme danse inni øynene hans, eller var det bare den oransje sanden som gjenspeilte seg?
Han tok den ene hånden foran seg og viste tegn til at jeg skulle stoppe, jeg fikk ikke gå lenger.
Med den andre hånden tok han tak i håret sitt, på toppen av hodet.
Hånden han hadde stoppet meg med grep om en svær kniv i beltet.
I en rask bevegelse hadde han kappet av seg hodet, og nå dinglet han det foran meg... Fortsatt med det samme brennende blikket på meg.
Jeg løp, samme vei jeg hadde kommet fra.
Mot hva?
Jeg vet ikke hvor jeg kom fra, jeg ville bare vekk....

Denne drømmen hadde jeg da jeg var liten, men den har forfulgt meg hele livet.
Jeg vet at det blir en dårlig drøm når det er et visst oranslig preg over drømmen, det er da jeg prøver å våkne....