Dårlig kjemi...?

Vi har vel alle hørt om god og dårlig kjemi mellom mennesker. En kan ha svært god kjemi med noen, og en kan ha heller dårlig kjemi med noen andre.
Noen vil si at det ikke finnes noe som hetter kjemi mellom mennesker, men det er ihvertfall en allment akseptert måte å beskrive om du går godt eller dårlig overens med en person.
For det er virkelig enorme forskjeller her.
For noen er det full klaff med det samme, mens andre sliter med å ha noe å snakke om..Noen gang.

Det er ganske lenge siden jeg fant ut at jeg selv velger de jeg ønsker å være med, det var vel omtrent den gangen jeg "Fant" meg selv en gang tidlig i dette årtusen, den gang alt forandret seg, den gang jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.
Da tok jeg et stort oppgjør med meg selv, snudde alt på hodet, og begynte å bygge opp den jeg er blitt i dag.
Selv om det er en annen historie, som jeg har laget flere innlegg om her tidligere, så vil jeg likevel dra det fram. Rett og slett  fordi det var den gang jeg innså hvor viktig denne kjemien mellom meg og andre mennesker er for min egen og andres trivsel.
Den gang innså jeg også en annen vesentlig ting, vi kan velge våre venner, men vi kan ikke alltid velge hvem vi skal måtte omgås.

Dette er noe jeg har erfart igjen og igjen, og jeg er sikker på at alle opplever dette, å måtte omgås mennesker en ikke har full så god kjemi med.
Det er ikke noe jeg opplever hver dag, tvert imot, men det hender, og det kan være ganske vanskelig til tider..
Men en vesentlig ting å tenke på er at uansett hvor enn dårlig kjemi du har med en person du forholder deg til,uansett hvor teit du måtte synes den andre er,og uansett hvor dårlig du/dere klarer å kommunisere med hverandre, så er ikke det det samme som at denne personen er et dårlig menneske.

Det kan være ubehagelig å forholde seg til de du ikke går så godt overens med, i mange situasjoner er man jo mer eller mindre tvunget til det.
Det kan være i jobbsammenheng, på skolen, i vennflokken, familien, i butikken..Ja over alt.
Det er først når du er nødt til å forholde deg til personen det blir vanskelig, det sier seg selv.
Er det dama i butikken så har det ikke like mye å si.

Hvordan det kan oppleves å ikke klaffe med et annet menneske er vel individuelt, men jeg viltro at noe går igjen.
I samtale med personen føler du deg gjerne utenfor din komfortsone. Måten du snakker på og med andre blir ikke forstått gjerne, vitsene du drar faller tungt til bakken, du føler du blir tolket på en helt annen måte en det du er vant til, du skjønner gjerne ikke helt den andre heller? Du føler ikke du kan være deg selv, som den du er. Du føler deg teit, og alt du sier blir feil.  Og det kan opstå en ganske negativ stillhet. Og vi kan dra det mye lenger enn det. Du kan bli provosert, eller den andre kan bli provosert osv..
Dette var å sette det på spissen. Jeg har opplevd det svakt noen ganger, andre ganger kan neste alle elementer være til stede,og DET er ubehagelig.

Heldigvis er ikke dette noe jeg opplever veldig ofte,som regel føler jeg selv at jeg gå godt med andre, og  det er veldig lett å være meg selv. Men alt er en tilpasning, altså på hvordan du skal være rundt andre mennesker. Men som regel går jo det veldig, veldig fint, det er bare de få unntakene som er vanskelige.

Den gravides mage, allemannseie?

Skjorten kan kjøpes HER

Det er en ting man ikke kommer utenom når man er gravid, noen vil ALLTID grafse deg på magen.

Det kan være kjente eller totalt ukjente mennesker, ja, faktisk, ukjente mennekser kan plutselig begynne å klemme eller stryke eller poke i magen din, alt ettersom hva som passer dem best.

Hva er det som skjer egentlig? Hva tenker folk? Jeg bare lurer..

Er virkelig en gravid mage allemannseie og fritt fram å kladde på? Isåfall hvorfor?

Hvor blir det av høflighet? Og intimsonen, hva er liksom det?

Jeg kan fortelle at min intimsone er like intakt selv om jeg er gravid, og det tror jeg gjelder de aller, aller fleste gravide, selv om jeg bare kan snakke for meg selv.

Jeg har aldri noensinne likt å bli tatt på magen, av noen, og det har ikke forandret seg for det om jeg er gravid, valken min på magen er der fortsatt, selv med en baby under.

Jeg hadde ikke bare begynt å befølt noen på magen, eller på puppene bare fordi jeg hadde lyst.

Noen som liker det kanskje? Gravid eller ikke..

For at noen skal få entre min personlige sone, min intimsone, så må de værsegod spør, om du er nær eller fjern, det gjelder ALLE.

Min egen mor hadde ikke plutselig begynt å ta meg på magen en gang..

Men når jeg tenker meg om så går det igjen at de som tar seg til rette nesten alltid er kvinner som ikke har barn selv, de som har fått barn, de spør, gutter spør også, de tar seg aldri til rette.

Kanskje de skjønner at kropp er kropp selv om du er gravid? Jeg vet ikke.

Vær så snill, spørr, alle får lov, så lenge de bare spørr, det kan være med høføige ord, eller et blikk som tydelig viser at de ønsker, men la MEG bestemme at du kan entre MIN intimsone, la MEG forberede meg på å slippe noen inn.

Det er min mage, ja for det er en m age selv med en baby inni, det er magen du tar på, ikke babyen..

Og dessuten, jeg hadde ikke latt noen plukke på den lille babyen i vognen heller uten videre, men DET er det få som gjør.

Men mage, det er allemannseie...

Just saying...

Mye rart å finne i eggekartongen...

Jeg åpnet en eggekartong her en dag, og ble ganske overasket da jeg skulle kakke det femte egget (jeg laget pannekaker), det var jo hardt!

Jeg hoppet av refleks vekk, for jeg ventet et skikkelig råttent egg, eller en kylling (!) Jeg vet ikke hva jeg ventet, men ikke dette.

Egget var kokt!

Eller, jeg vet ikke hva, det hvite var helt hardt, men plommen var hard, men veldig kremet i konsistensen, jeg har i mitt eggelangeliv, aldri sett en slik eggeplomme.

Eneste jeg kunne tenke meg, var at nettopp dette egget var blitt liggende i solsteiken før det var lagt i pakken...

Men rart var det.

Jeg har vært ute for råtne egg før, men ikke mange ganger. Er de skikkelig råtne/gamle så er de helt vanndige og flyter utover alt! Og stinker verre enn verst!

Knuste egg har jeg også funnet, men dette er ganske normalt, derfor sjekker jeg alltid pakken i butikken.

____________________________________________

Jeg har lett litt etter rare egghistorier på nett:

*En som fant en golfball i kartongen

*En 7åring fant kylling i egget

* Fant egg INNI egget

Ny hobby, som om jeg trenger flere av dem...

Jeg har jeg kastet meg på en ny hobby. Noe jeg har hatt lyst til en stund.

Miniatyrdukker...

Planen, eller målet er å kunne lage smashings flotte feer og engler med feiende flotte vinger. Men alt har en begynnelse, selvfølgelig også dette.

Så dette er mitt aller første forsøk.

Langt ifra perfekt, men egentlig bedre enn jeg hadde ventet.

Så hva syns dere om denne nye hobbyen??

På rulleskøyter i nedoverbakke

Det er slik det føles nå, nedturen.

Den kom med et brak her i begynnelsen av helgen, den begynte med en snikende angst som slo ut i panikkangst.

Hva det var som gjorde det? En bemerkning, en bitteliten bemerkning som ellers ikke hadde nådd inn i hjernen min, men fløyet fint ut gjennom andre øret uten spor av noe slag.

Mye har hendt i det siste, det har opplevds som om verden står på hodet for meg, men det har ikke gjort noe før en liten sak uten betydning.

Jeg vet, siden jeg er så heldig å faktisk kjenne meg selv bittelitt, at det ikke var den lille dråpen, men alt som brygget inni meg.

Det er nok sånn for de fleste, at begeret renner over.

Men tar de på seg rulleskøytene og renner ned bakken uten mulighet til å bremes av den grunn?

Jeg håper ikke det.

Nå suser jeg avgårde, ned, ned..Ned.

Jeg holder meg fast, jeg holder meg oppe, slik vil det alltid være.

Å leve videre etter en voldtekt

Dette er opprinnelig et gammelt innlegg, men jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger at jeg ønsker å bringe det opp og fram i lyset igjen.

Det kan være vanskelig for mange å kommentere på slike innlegg, det kan være vanskelig å vite hva du skal skrive, det er et alvorlig og vondt tema.

Jeg har blottet meg selv helt og totalt i dette innlegget, eller disse innleggene får jeg vel si, for det er tre deler til sammen.

I første del har jeg  skrevet om selve hendelsen, og for å gjøre det på en ordentlig måtte måtte jeg virkelig hente fram igjen de følesene jeg hadde den gangen, følelser jeg har brukt år på å fortrenge.

Men jeg mener at kan være til hjelp for andre å lese dette, og da følte jeg at jeg måtte beskrive det på beste mulige måte, selve handling, følelsene og hva som ble sagt den kvelden, og dette måtte gjøres så nøye som mulig.

Jeg kan ikke skjule at det tok på,det tok virkelig på å gå gjennom hele den kvelden en gang til, mer enn jeg har sagt til noen, og jeg måtte kjempe en liten kamp med meg selv for å riste av meg det vonde fra den gang.

Men jeg er stolt av å ha fått det fram.

Jeg tror de som leser det virkelig kan klare å sette seg inn i den kvelden, hvordan det føltes.

I innlegget etter, beskrev jeg hva som skjedde i tiden rett etter, hva som skjedde med meg, hvordan er det egentlig å leve med å ha blitt voldtatt i tiden rett etter?

Hvilke følelser dominerer?

Hva tenker du?

Jeg vet i dag at det jeg følte deler jeg med de fleste andre som har vært gjennom det samme, skam og skyld dominerer.

Jeg vil med innlegget mitt rive bort det, prøve å få jenter, og gutter som har opplevd det samme, og som leser dette til å se at det er vanlig å føle det, men at dette ikke er sannheten.

Ved å lese hva jeg gikk gjennom så kanskje kan andre se hva de må/bør gjøre lenge før det jeg gjorde.

Det er det jeg håper.

Men også så er tankene mine bak innlegget å åpne øynene til andre, å få andre til å forstå å tenke over hva en voldtekt kan gjøre med en person.

Om det ikke blir snakket om, så betyr ikke det at det ikke blir tenkt på.

Det verste er å tie det i hjel, fordi andre ikke vet hva de skal si.

Snakk om det, få vedkommende til å søke hjelp, om dere ser at denne trenger det...De fleste trenger det.

Det siste innlegget beskriver hva voldtekten førte til i årene etterpå, altså lenge etterpå.

Hvor mange år henger vel ikke en slik hendelse igjen?

Kanskje vil en alltid preges av det.

Men, det er viktig for din egen del å ikke bli et offer.

Du har ingen grunn til å bli et offer.

Du kan leve med det, ikke oppi det.

Du må videre.

Ikke la det gå så lang tid som som det gjorde for meg.

I dag har jeg tatt et oppgjør med fortiden, jeg kan tenke på det uten at det gjør meg noe.

Det har skjedd, ja, men det dominerer ikke livet mitt.

Å snakke om det, kan hjelpe mange.

Jeg har som sagt fått mange gode tilbakemeldinger.

Mange syns det er vanskelig å kommentere slike innlegge, og det forstår jeg, men jeg setter alltid stor pris på kommentarer.

Mange har derimot sendt meg e-mail, jenter som har opplevd det, foreldre som har barn som har vært gjennom en slike hendelser og på en måte forstår barnet sitt bedre etter å ha lest.

For det er ikke alltid lett å snakke om slikt, spesielt gjerne ikke med foreldre.

DEL 1- Voldtekten.

DEL 2- Tiden rett etter.

DEL 3- Årene etter.

Oppskrift på hvordan forberede en perfekt kveld på byen.

Disse forberdelsene er forbeholdt jenter, men gutter...Feel free.
Det første du må gjøre er å finne fram det du skal drikke. Så forflytter du deg inn på badet.
Ta en slurk eller fem av det du har funnet fram. Begynn så med basic sminke.
Det er vitkig at du begynner FØR alkoholen begynner sin virkning, hvis ikke kan jeg ihvertfall ikke garantere for at dette gir bra resultat.

For de med løshår..Bestem deg for om du skal ha det rett eller krøllet.

Har du ikke forberedt dette før nå så er dette siste sjansen til å gjøre det nå.

Gjør du det senere så vil du ikke bli ferdig, eller det vil ikke bli bra.... Det blir hast, og går bekostning a noe annet, som å velge antrekk?

Så er det på tide med en slurk eller to til..... Husk på å fyll oppi glasset før det blir tomt.

Gjerne allier deg med en som kan hente inn drikke før det går tomt i glasset, for alle vet at forberedelser til en kveld på byen tar tid, og den tiden er dyrebar, så du har ikke tid til å gå å hente ny drikke på kjøkkenet. Waste of time!

En ting til, det er viktig at glasset står utenfor sminkevidde (les: rekkevidde for sminkeområdet ditt) Ellers kan du i din iver komme til å velte det... Jeg snakker av erfaring her..

Så er det påtide og ha på de ting du mangler.... Som øyenbryn..

Og for oss som ikke er så heldige fra naturens side (eller ikke har så mye penger til å forbedre på det)

Så er det nå tidspunktet for å ta på... Ja bildet snakker for seg her.

Nå må du bestemme deg for hvilken farge du skal sminke deg med, noen har større valgfrihet eller flere valg enn andre, og tror meg, det blir ikke lettere med flere farger å velge mellom, så det kan hende du må sette av litt tid til dette punktet. Har du sminkeselskap på badet, kan du jo rådføre deg med den/de. Men jeg garanterer ikke at det tar mindre tid av den grunn.

Gjerne finn fram antrekket nå, hvis du ikke vet det på forhånd, for hvis du skal finne det senere i forløpet er sjansen stor for at du ikke klarer å bestemme deg..Og taxien går fra deg.

Begyn å påfør fargen du har valgt.

Helst med en sminkekost.

Men hvis det har seg sånn at du tok flere slurker enn jeg anbefalte...

.... Så kan det godt være at resultatet ikke blir bra med en sminkekost, og du må da til med fingen for å få den nøyaktige kontrollen på fargen.

NB: Det er IKKE nødvendig å ha munnen åpen når du er på dette stadiet.

Tror meg, sminken legger seg ikke finere på av den grunn. SÅ hvis du ikke er alene, lukk munnen, for det ser ut som om du er en fisk på land hvis ikke.

Og hvis du er alene, så øv deg på å lukke munnen, for det er ikke sikker du sminker deg alene neste gang. Det er en greie det med å være jente, vi gjør det meste i lag med andre jenter...
Vi er flokkdyr!!

Neste punkt er viktig, spesielt for de som er single.

Nå som mye av sminken er på så er det på tide å øve seg på flørtingens kunst.

Det må jo gjøres riktig.

Er du i et forhol, så er det ikke dumt å øve for det, du vet ALDRI når dette punktet trengs.

Så ja.... Drikk. Det er lett for å glemme det i sminkeiveren... Det er greit at noen minner deg på det også.

Dette punktet hører egentlig hjemme under punktet "å påføre det du mangler"...

Ha på løsvipper.

Men nå har det seg sånn at løsvipper bør has på når sminken er lagt. (Ellers blir det fargedrysspådem, og det er IKKE fint).

Tungen beint i munnen, bruk en god pinsett til å påføre korekt.

Og klipp gjerne vippene i to og ha på hver av de på hvert sitt øye, helt yttert.

Ha på lim... vent 10 sekund før du fester dem, det blir mindre klissete da.

Nå er det på tide å feste løshåret for de som bruker det, for alle andre så er det uansett på tide å ordne håret. Gjør du det seinere kan jeg IKKE garantere for resultatet. Selfølgelig blir det nok bra, men det er en viss fare for at du syns det blir bra nå, men ser du på bilder dagen etterpå, så kan det godt hende du ikke er like fornøyd med verket fra dagen før... Bare en tanke.

Hvorfor? Neei, jeg er ikke sikker...

En god tupering er ALDRI feil, så nå kan du tupere håret til den store gullmedaljen.

Du kan aldri tupere håret for mye, du vil alltid få det ned igjen.

Problemet er få det opp...

Hvis du har fulgt alle punktene på oppskriften nå så BØØØR dette bli en bra kveld på byen.Nå er det bare til å se seg i speilet å beundre resultatet.
Ta gjerne noen stolte piruetter foran sminkeselskapet/vennene.

Så er det bare til å håpe at alle andre er like fornøyd som du er :)

Selvfølgelig kan resultatet bli like bra om du ikke inntar alkohol, resultatet kan mulignes bli bedre også...

Men du har det ihvertfall morsomt underveis med litt alkohol ;)

Good luck!! And have fun :P

Hadde jeg glemt noe nå??

Den fantastiske guacomolen

Guacomole må være noe av det beste og det enkleste tilbehøret man kan trylle fram.
Har du gode råvarer så er det ingen sak å imponere gjester med en skikkelig god guacomole.

Det finnes svært mange oppskrifter på guacomole, svææært mange, og hva som blir brukt som ingredienser varier fra oppskrift til oppskrift.
De ingrediensene som ser ut ti å gå igjen er;
Avocado (så klart) lime/sitron, tomat, løk, salt

Andre ingredisenser som er verdt å prøve ut er;
HVITLØK, koriander, muskat, eple, pepper, chilli, hvitløk... Skrev jeg hvitløk to ganger? Hm..

Mange av de fornorskede oppskriftende inneholder rømme.
Jeg er med på at rømme veldig ofte hever smaken, som så fint sagt i reklamen, men i guacomole syns jeg den maskerer smaken.
Men det er min mening.


Nevnte jeg gode råvarer?
Det er viktig.
Det nytter ikke å haste på nærmeste butikk en lørdagskveld fordi du har glemt å handle inn avocado, i beste fall så ligger det et par overmodne, "klar for å bli kastet på mandag" modne avokadoer igjen, ellers så ligger det et lass med stein harde avocadoer.

Mitt råd er;
Kjøp inn avocado mitt i uken, og la de ligge.
Kjøp gjerne noen stein harde på mandagen, så er de perfekt til lørdagen.
Det finnes alltid en grunn til å bruke en avokado.
Det er feks fantastisk å bruke avokado på skive med skinke, eller tomat.

Jeg har smakt mange forskjellige guacomoler, og det er sjeldent de er gode på resturant, dessverre, de blandet altfor mye tull oppi.
Spesielt rømme, myyye rømme. Sikkert billig i forhold til avocado, jeg vet ikke.
Noen steder har jeg kjent at de har brukt smøreost oppi.. Ikke min favoritt.
Bedre med kun avokado, salt og pepper og løk og tomat i såfall.
Gjør det enkelt.

Den oppskriften jeg bruker er halvt arvet av min mor, halvt diktet selv.
Og det er den jeg bruker.
Det er den jeg liker aller best.
Selvfølgelig prøver jeg andre innimellom, men jeg angrer hver gang.
Bare prøv denne, jeg er sikker på at dere kommer til å elske denne.

2 modne avokadoer
1/2 hvitløk (mye hvitløk er bra)
1/2 lime.. Bare limesaften, og gjerne litt mindre enn halve.
2 ss sterk salsa
salt og pepper

Mos kjapt med en stavmisker, stavmisker for da har du kontrollen, det skal bare et par sekunder til.
Det må være litt motstand igjen.
Har du feks brukt ømme oppi og moser den for mye så ender du opp med en slags krem, usj, det er ikke noe bra, det er brortkastet gode avokadoer.
Men igjen..Min smak.

Thats it, så enkelt er det.
Ting jeg av og til har oppi, som er godt er;
Litt grønt eple
Fersk chilli
Mer hvitløk
Sitron, men dette i tilegg til lime, for jeg liker ikke så godt guacomole uten lime, den mister litt av "twangen" sin da.

Slik ser det ut før du moser det med en stavmikser. Litt dusj ser det ut, men naaam så godt det blir!!!!

Foccacia, nydelig godt!

Foccacia må være det enkleste brødet å lage i verden, det er så enkelt, men allikevel så himmelsk godt!

Du kan bruke det som vanlig brød med pålegg på, til middag, til kos med dipp.

Spesielt aioli er fantastisk til foccacia, men guacomole gå fint det også.

Jeg legger inn oppskriften på foccacia i dag så aioli en annen gang.

Denne oppskriften gir et stooooort brød, som faktisk er like godt dagen etterpå som den dagen du lager det, for akkurat denne oppskriften gir et brød som ikke er for tørt. Selvfølgelig så kan ikke jeg love noe om du velger å oversteike det!

Men, nomal steking= et FANTASTISK godt brød!

Lykke til :)

FOCCACIA

7dl vann

14-15 dl mel (ca.)

1 pakke fersk gjær

1 dl olivenolje (virgin, ikke extra virgin)

1,5ts salt

2ts sukker

6 soltørkede tomater

1ts-1ss timian

2ts oregano

valgfritt med hvitløk... Jeg bruker noen knuste fedd hvitløk oppi deigen

Havsalt

-------------------------
-----------------------------------------------

Nedreste rille 200 grader i ca 30min.

1. Finn frem en stor bolle. Løs gjæren opp i lunkent vann og ha i olje, salt og sukker.
2. Bland deretter inn mel og elt deigen til den blir ganske grøtaktig.
3. Dekk til bollen og la den heve i 30-40 minutter.
4. Hell olivenolje i en langpanne og ha deigen over, bruk en sleiv, eller oljete hender slik at det ikke klistrer seg til hendene (for deigen skal være skikkelig seig). (Jo mer olje du har i pannen , jo sprødere blir kantene, altså den underste skorpen).

5. Ha over hakkede, soltørkede tomater, havsalt, timian og oregano (oliven hvis du ønsker det, og feta er også godt).

6. Du kan etterheve i 20min, men jeg pleier bare å ha brødet i kald ovn slik at det hever mens ovnen når temperaturen den skal stå på.

7. Stek brødet til det begynner å bli litt gyllent (som på bildet over) Da er det perfekt! Noen ganger er det 30 min, men det varierer fra ovn til ovn, egentlig. Velger du å ha det i kald ovn så går det gjerne lengre tid+10 min gjerne.

Masse lykke til om du prøver denne, jeg anbefaler den på det varmeste!

Telefonskrekk

Telefonskrekk eller telefonangst, kall det hva du vil.

Jeg har ihvertfall det.

Som oftest dreier det seg om redsel for de mer formelle samtaler, som å ringe til legen, skole, forsikring, bank osv.

Noen dager kan jeg bare sitte å se på telefonen uten å få ringt.

Andre dager prøver jeg ikke å tenke på det i det hele tatt, forskyver det, utsetter det, alt er bedre i morgen, i morgen da er dagen.

Andre dager er det ikke noe problem i det heletatt.

Men som oftest kjenner jeg det.

Dette gjelder ikke private telefonsamtaler, de er bare hyggelige, som oftest.

Utennom hvis jeg har en ordentlig, ordentlig dårlig dag, da går ikke de heller så greit.

Men som oftest er ikke dette noe problem.

Hva er det som gjør at jeg kvier meg for å ta en telefon?

Det er ikke godt å si.

Kanskje er det fordi jeg ikke ser den jeg snakker med?

Fordi jeg ikke kan lese kroppspråket?

Kanskje er jeg redd for å dumme meg ut?

Kanskje er det det at jeg er redd for å gjøre noe feil, si noe feil, høre noe feil?

Kanskje liker jeg ikke å snakke med ukjente som jeg ikke ser?

Kanskje er jeg redd for å bli satt over til en annen, så en annen, så en annen der igjen...Og hele tiden si det samme, om og om igjen?

Kannskje er jeg redd for å glemme hva jeg skal si?

Kanskje er det så enkelt at jeg ikke liker telefonen?

Nei, jeg vet ærlig talt ikke, det bare er slik.

På innsiden. Når man trenger psykiatrisk hjelp.

Jeg hadde alltid trodd at det å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus var slutten.
Da var man ferdig, livet var over, det var en endestasjon.
Så mye jeg hadde å lære den gang.
Mitt syn på psykiatrien var farget av mine fordommer, som hos mange andre med meg.
Ble man lagt inn der var det en grunn, og grunnen var at man (i følge mine fordommer) var gal.
De som ikke ble der inne for godt, kom alltid tilbake, det var slik jeg så på det.
Så uvitende jeg var.

Jeg var 22 år den gang jeg trengte hjelp selv.
Det var uungåelig.
Lenge hadde jeg kjempet mot fordommene mine, jeg kunne ikke bli innlagt, jeg var jo ikke gal.
Ikke hørte jeg stemmer og ikke så jeg engler, ikke trodde jeg at jeg kunne fly heller.
Så etter min mening hadde jeg ingeting der å gjøre.
Kampen jeg kjempet var forgjeves, til slutt måtte jeg inse at det var eneste muligheten for meg, eneste muligheten for at jeg faktisk skulle overleve.

Jeg var i en krise.
Jeg hadde fått et sammenbrudd.
Jeg orket ikke mer.

Det var meg selv som la meg inn, men jeg hadde aldri klart det selv hadde det ikke vært for rådgiveren på skolen jeg gikk på. Hun, og bare hun hjalp meg.
Det var en grusom tid, og jeg husker bare bruddstykker fra tiden før innleggelsen.
Jeg var virkelig langt nede, jeg unner ingen å være så langt nede.
Det fantes ingen utvei for meg føltes det som, så å legge meg inn var det mest fornuftige jeg kunne fåreta meg.

Det var utrolig vondt å bli låst inn på selve avdelingen, samtidig som det var trygt.
Det er en helt ny situasjon å komme inn på psykiatrisk sykehus, jeg var så langt nede, og jeg var utrolig sårbar.
Situasjonen var ukjent, og alt jeg trengte var den vante tryggheten, mine faste rammer, men disse faste rammene kunne ikke gi meg den hjelpen jeg trengte.
Aldri har jeg vært mer sårbar, aldri har jeg trengt mennesker rundt meg så mye noen gang, og adri har så få stilt opp for meg.
Jeg følte meg forlatt.
Det var et utrolig vanskelig valg og ta, men det var det riktige.
Min mor stilte opp ved å ta seg av sønnen min de 6 ukene jeg var innlagt.
Det er jeg takknemlig for.
Og jeg hadde alltid en seng å sove i om jeg trengte en natt borte fra avdelingen.
Utennom det var det ikke mange som stilte opp.
Alt jeg behøvde var å føle meg normal, men jeg følte meg bare mer fremmed.

Det var her jeg valgte å begynne på nytt.
Jeg kuttet så å si kontakten med alle vennenne mine da. Til og med kjæresten brøt jeg med.
Jeg trengte en frisk start.
Hva hadde jeg å miste?

Den første dagen der inne la jeg merke til en rar skapning, han gikk med en gitar i den ene hånden, strakt over gulvet, han virket utrolig målbevisst.
Det første som slo meg da jeg så ham, av en eller merkelig grunn, var at HAN kunne jeg ALDRI ha vært sammen med... Vi ble sammen, en stund etter.
Det som drev oss sammen var nok dette vi hadde til felles, vi var begge på bunn, eller hadde vært der.
Blind leder blind.
Det var i utgangspunktet et dødfødt forhold, men vi var sammen i 5 år. Og da det ble slutt mellom oss var siste rest av denne vonde tiden lagt bak meg.

På innsiden fant jeg fort ut at de som var der inne ikke stemte overens med mine fordommer.
Det var svært få der inne som var den "gale" pasienten som jeg hadde sett for meg, men et par var det.
De fleste hadde som meg, fått en sammenbrudd, de trengte hjelp for å komme seg videre.
Mange forskjellige mennesker var det.

• En hadde mistet mann og barn i en trafikkulykke få dager i for veien.
• En hadde blitt forlatt av kjæreseten, i en såbar periode i livet.
• En hadde fått en alvorlig knekk etter lang tids kjemping mot systemet.
• En hadde rett og slett sett lyset, og hadde kontakt med romvesener, daglig.
• En hadde sluttet å snakke, så der vet jeg ikke.

Ellers var det mange som kom, og mange som gikk. Det viktigste var ikke hvem som var der inne, men at de som var der inne fikk den hjelpen de behøvde.

6 uker var det man i utgangspunktet kunne være der, men man kunne være der lenger, en hadde vært der i flere år. Jeg var der i 6 uker, knappe 6 uker.. Jeg fant fort ut at de ikke kunne hjelpe meg, jeg måtte hjelpe meg selv. Men det var en fantastisk pasue å få, det var stoppet jeg trengte på veien, videre. De kunne ikke fjerne problemene mine, men de kunne hjelpe meg til å se klarere. Jeg fikk en avstand til omverdenen, og på den måten fikk jeg avstand til mitt eget liv og kunne se tingene på en annen måte.

Forskjellen fra da jeg kom inn til jeg gikk ut var for andre kanskje ikke veldig merkbar, men for meg selv var den enorm. Jeg kom inn som et menneske som hadde gitt opp og jeg forlot stedet med et håp om at det kanskje, kanskje en dag kunne bli bedre. Det er en stor forskjell. Jeg klarte ikke å planlegge noe da jeg ble lagt inn, til det føltes fremtiden min for usikker. Da jeg kom ut klarte jeg å tenke meg sånn noenlunde gjennom dagen.

Det tok ytterligere 1 år å kunne tenke en måned fram, og det tok år å kunne planlegge en framtid.

I dag er det 9 år siden jeg måtte få psykiatrisk hjelp. Det er fjernt i fortiden min, begravet, men ikke glemt. Jeg har lært så mye av det, og ingenting av det jeg har lært har vært unyttig. Jeg kan ikke si at jeg skulle ønske jeg aldri hadde opplevd det, det vil i såfall si at jeg ikke ønsker å være den personen jeg er i dag. Jeg er veig takknemlig for at jeg er den jeg er i dag, og ikke den personen jeg så lett kunne blitt.

Psykiatrisk hjelp er ikke bare for "gale" mennesker. Det er så utrolig mange mennesker som sliter i perioder i livet sitt. Man vet aldri når en kan komme til å trenge slik hjelp selv. En vet aldri... Ta feks hun som hadde mistet hele sin nære familie i en bilulykke, hele hennes plattform ble revet bort, hva skal en gjøre i en slik situasjon? Eller hvis far din får hjerneslag, du er alenemor med et barn som trenger ekstra omsorg og du kjemper mot systemet i tillegg mister jobben? Hva da?

Det er sjeldent en hendelse som fører et sted, det som fører er sted er ofte en serie av hendelser. Når en hører om en som ble lagt inn på psykiatrisk sykehus pga brudd med kjæresten er det lett å dømme ham som en veiking. Det blir for enkelt, for mest sannsynlig er det flere ting bak.

Oj.. Da hadde jeg fått mitt andre innlegg på side2.no...

..Og det var like kjekt denne gang som første gang.
Det er tydelig jeg skriver om ting som folk tenker på, ting som gjerne er litt tabu.
Og jeg kan vinkle dem til meg selv.
Første innlegget der var om sexuelt misbruk av barn
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/vre-utsatt-for-sexuelle-overgrep-som.html
Mitt andre, som jeg skrev i dag, er om selvskading
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/selvskading-hvorfor.html

Begge disse temaene er aktuelle i dag, for 50 år siden og de er mest sannsynlig det om 50 år også, dessverre.
Men sånn er det, slik er verden vi lever i.

For de som ikke vet hva side2.no er, så er det en side drevet av nettavisen.no, siden er bygget opp av innlegg av bloggere.
Det blir plukket ut 9innlegg pr dag, ca., som blir publisert.
Dette er altså mitt andre innlegg på under en uke, det er kjampe stas!

http://www.side2.no/side2blogg

Selvskading, hvorfor?

Selvskading er noe alle har hørt om, har de ikke hørt om det kommer de garantert til å høre om det.
Jeg leste et sted at så mange som en i hver klasse på videregåendeskole driver med selvskading. På videregående har 10% av jentene og 1-3% av guttene utøvd selvskading i løpet av det siste året.
Selvskading er ikke bare kutting eller risping, det kan være klyping, biting, kvelning, stikking, brenning, dunking, piller, etsing og sulte.. Selvfølgelig mye, mye mer, men jeg nevner bare noe.
Selvskading er ikke bare oppmerksomhet, men det er mange som tror det. Det kan være et resultat av mange grunner, samlet, noen grunner kan være psykisk smerte, sinne, avmakt, ønske om å straffe seg selv osv.

Jeg skal fortelle om den gangen jeg drev med selvskading og hvorfor, andre gjør det gjerne av andre grunner, jeg vil dele min erfaring så dere kan få et innblikk.


Første gang jeg skadet meg selv var et rop om hjelp, jeg ville ha oppmerksomhet, jeg ville bli presset opp i et hjørne, tvunget til å si hva som var galt... Men det skjedde ikke.
Derimot fikk skadingen positivt utfall, jeg fikk oppmerksomhet, det ble snakk rundt det, jeg likte det.
Ingen visste at jeg hadde påført meg blåmerkene i ansiktet med vilje, ved hjelp av bunnen på en glassflaske.
Det var resultatet av en vellykket fest, trodde de andre. Jeg var 16 år.
Jeg hadde venner, det var ikke det, men jeg hadde problemer, de ble større og større og jeg klarte ikke sette ord på dem.
Jeg følte meg ensom, sammen med andre, jeg skjønte ikke hva som var galt.
Skadingen gjorde at jeg fikk oppmerksomhet og da forsvant ensomhetsfølelsen, en stund.

Neste gang jeg skadet meg selv var av samme grunn, det hadde jo fått så positivt utfall sist at jeg ikke så noe problem i det, det gikk jo ikke ut over andre enn meg selv.
Trodde jeg.
Den gang var det også ensomhetsfølelsen som dominerte, men denne gang var det også blandet med sjalusi.
Jeg var fortsatt 16 år, jeg hadde kjæreste og jeg var så sjenert at jeg rett å slett ikke klarte å si at jeg ble lei meg når han ikke viet meg oppmerksomhet, men bare snakket med de andre jentene (BARE var det ikke, men jeg følte det den gang).
Jeg gikk da og skar meg i fingen, dypt, smart når man er full.
Det var ikke menigen å skjære så dypt. Jeg har fortsatt arret...
Jeg fikk oppmerksomhet, men ikke like positivt, kjæresten min ble forskrekket, han trodde det hadde klikket for meg.
Men han pleiet meg hele natten, så på sett og vis var jeg jo fornøyd.
Men jeg hadde gjort ham redd, det likte jeg ikke, så jeg lovte å ikke gjøre det igjen.
Og jeg gjorde ikke det... På mange år.
Neste gang jeg gjorde det var av helt andre og mye mer alvorlige grunner.

Jeg var nå blitt 21 år, og jeg hadde opplevd mye siden jeg var 16 år.
Jeg var blitt voldtatt (skrevet om tidligere) og jeg slet med enorme psykisk problemer, problemene kom ikke bare pga voldtekten, men det var en utløsende faktor.
Det føltes som om hele verden gikk imot meg og jeg følte ikke jeg hørte hjemme.
Jeg følte jeg satt på en øde øye i ensomhetens hav hvor alle andre var på land, hvor jeg ikke kunne nå dem, og de ikke meg.
Avstanden jeg følte var smertefull, samtidig som jeg følte jeg mer og mer gikk inn i en zombitilstand, jeg var ofte apatisk, jeg følte ikke noe.
Jeg lengtet etter å føle, noe.
Smatidig som jeg ikke ville føle, for jeg visste at den psykiske smerten var så sterk at det var kun den jeg kom til å føle.
Jeg var fanget i min egen kropp, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut.

Å skade seg selv var noe jeg gjorde uten å tenke i første omgang.
Jeg trengte avlastning fra smerten jeg følte på insiden.
Fysisk smerte var bedre enn det psykiske sprenget jeg hadde på innsiden.
Første gangen beit jeg meg i armen, hardt, for å holde igjen skriket som ville ut.
Jeg beit så hardt at jeg begynte å blø.
Men det hjalp, skrike ble igjen på innsiden, samtidig som det føltes bedre.
Det var da jeg fant ut at fysisk var bedre nn psykisk.
Selvpåført fysisk smerte dempet det vonde, det fikk meg til å leve, en liten stund.

Jeg tror smerteoppfatelsen min den gang er ganske forskjelig fra i dag, keg kjente det liksom ikke på samme måten.
Jeg kjente det, men det var akkurat som å åpne for å slippe ut trykk, det var nydelig, samtid som det var ufattelig skremmende.
Jeg var jo ikke normal følte jeg. Jeg distanserte meg bare mer og mer fra andre mnennesker.

Etter den episoden ble det flere, og de kom ofte.
Favoritten min var biting, jeg beit meg gul og blå.. Og svart, og noen ganger gjennom huden.
Men det ville jeg unngå, for det ble så stygge arr.
Risping og skjæring med kniv og saks likte jeg også (Likte som i at det var metoder jeg foretrakk å benytte), men det ble arr av det, og det ville jeg ikke ha, det ble så mye oppstyr da.
Ofte brukte jeg en gaffel til å spidde meg med, det var fint, det ble ikke arr.
Jeg ville ikke det skulle bli arr, for da minnet det meg om hvor ille det var fatt med meg. Og jeg ville ikke ha masse arr på armene (for det var helst der jeg gjorde det) for da var det alltid en sjanse til at andre kunne legge merke til det.
Jeg ønsket ikke at noen skulle se, det var mitt, kun mitt!
Det var mitt utløp, det var min frisone, det var mitt anker til livet.
Om noen så, så ville de ha svar, svar jeg ikke kunne gi dem, så det var best å være forsiktig.
Bare en visste om det, psykologen min.
Men det var ikke med glede jeg delte det med ham, men han vet alt om meg, det er en person jeg aldri har skjult noe for.
Han ville se arrene husker jeg, da ble jeg på en måte flau, for jeg hadde jo ikke så mange.
Men noe har jeg, de tidligste, og de siste.
De første for jeg var uerfaren og ikke visste hvor dypt jeg skulle skjøre, de siste for jeg ikke brydde meg om nnoe lenger.

Oppi alt dette fikk jeg jo kjæreste, det er en annen historie, men det jeg vil fram til er jo at han oppdaget dette med selvskadingen.
Selvom jeg bare gjorde det inni mellom så var det ofte nok til at han la merke til det.
Han så meg jo uten klær tross alt.
Selv om jeg prøvde å skjule det,så gikk ikke det.
Hans reaksjon var sinne, han skjønte ikke, og jeg kunne ikke forklare.
Egentlig hadde det vært best uten kjærest, av alle grunner jeg kunne teke meg.
Jeg trengte ingen, ingen kunne jo gi meg nnoe sm helst.
Men han hadde det like ille som meg, allikevel forstod han ikke.
Ensomheten ble bare tydeligere for meg.
Jeg måtte finne alternative metoder.

Kvelning, hendene rundt halsen til blodet hveste i ørene på meg og hodet dundret, jeg slapp alltid rett før jeg besvimte.
Men det lettet ikke på trykket på samme måten, så det var en kortlivet metode.
Jeg hadde jo ikke smertemurringen etterpå, den var viktig, jeg måtte kjenne det lenge, ikke bare der og da.

Så fant jeg ny, slutte å spise. Jeg nektet meg selv mat i dager, så spiste jeg igjen.
Jeg gikk kke ned så mange kilo, for jeg spiste jo, hadde bare opphold.
Det virket greit nok det, men når det ble som verst måtte jeg fram med kniven eller bite.
Han ble kjempesint, men det var ikke alltid jeg klarte å ta hensyn til det.
Sinne hans ble på en måte en selvskadingsmetode det også.

Selvskadingen forsvant like brått som den hadde begynt.
Jeg var blitt bedre.
Jeg tror siste gang jeg skadet meg, med vilje, var da jeg var 25 år.
Det er 6 år siden.
Jeg har ingen behov for å skade meg selv.
Inni mellom, når jeg har virkelig harde dager så tenker jeg på det, men har funnet andre måter å takle det vanskelige på.
Jeg begynte å skrive dikt.
Faktisk så ga det mye, jeg fikk ut smerten på en fin måte.
Jeg kan legge ut et dikt jeg skrev, en annen gang, det er enormt fint.

Jeg tror ikke det er mange rundt meg som vet at jeg har vært selvskader, min mor aner ingeting, best å la det vær sånn, min søster kanskje, min venner nei, mine venner den gang, noen kanskje, mine venner idag, ikke mange.
Det var rett å slett ikke noe jeg ønsket å dele, jeg ville ikke ha oppmerksomhet, jeg ville ha fred.
Jeg fikk utløp for den smerten jeg følte på insiden.

Det finnes mange grunner for selvskading, ofte er det flere grunner en bare en for at man skader seg selv.
Noen vil ha oppmerksomhet, men jeg tror nok at de fleste gjør det av andre grunner.

Jeg legger ut noen nyttige linker om termaet;
http://www.selvskading.info/
http://www.helsedirektoratet.no/psykiskhelse/fakta_om_psykisk_helse/selvskading_585044
http://www.ungdom.psykisk.no/voksne/er-du-bekymret-for-ditt-barn/selvskading/
http://no.wikipedia.org/wiki/Selvskading

Yey! Har fått mitt første innlegg på side2.no!

Det var virkelig kjekt!
Og jeg hadde ikke ventet at det skulle være akkurat det innlegget for jeg satt nemlig her å lurte på om det rett og slett var for grovt.
Siden det kom med der så var det tydeligvis ikke det, og det er jeg glad for, jeg er jo bare åpen og ærlig, jeg vil hverken såre andre eller trø på noens tær.
Men selvfølgelig er det noen som blir provosert av ting jeg skriver, det skulle bare mangle, det kan være ganske alvorlige og urovekkendes ting til tider.
Og jeg må si, jeg er selvfølgelig åpen for kritikk, men det er fint om det er konstruktiv kritikk, og ikke bare drittkasting.
Det er tross alt vanskelige ting for meg å skrive om, det er ikke lett å dele av seg selv på denne måten.

Innlegge som kom med på side2.no er innlegget om sexuelle overgrep mot barn
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/vre-utsatt-for-sexuelle-overgrep-som.html

Til nå så kan det tenkes at det er det mest provoserende jeg har skrevet, pga ordene sex og barn hører ikke hjemme noe sted, men det er tross alt bare mine opplevelser jeg skriver om.
Og jeg vil ikke skjule noe, for da får ikke leseren samme opplevelse, og klarer heller ikke sette seg inn i situasjonen jeg beskrier.
Ihvertfall ikke på den måten jeg ønsker.

Å være utsatt for sexuelle overgrep som barn.

Barn er ofte forsvarsløse når det gjelder sexuelle tilnærmelser fra voksne.
Uansett hvor mye foreldre ønsker å beskytte barna sine mot dette, er dette vanskelig.
Etter min mening så må barn lære om dette, det er beste måten å beskytte dem på.
De må vite at det ikke er greit, og hvorfor.
Til og med da kan det være vanskelig, for barn beskytter oftere enn ikke overgriperen sin.


Jeg var en av mange uheldige da jeg var liten, men jeg var heldig, jeg var først 10år da det hendte første gangen.
Heller var det ikke av det groveste slaget, men uansett om det er grovt eller nokså uskyldig så er det IKKE greit med voksne som utnytter barns uskyldighet til å tilfredstille sine seksuelle behov!

Som jeg har nevnt før i bloggen bodde jeg en tid i utlandet da jeg var liten.
Da jeg kom tilbake som 10åring og begynte i fjerdeklasse følte jeg meg som en outsider, det var ikke lett å komme seg inn i miljøet, få venner og bli akseptert.

Vi hadde en ganske barnevennlig vaktmester på skolen, han var vel mellom 50-60år, han ble en god venn.
Der trakk når jeg følte meg virkelig utfor.
Det begynte nokså uskyldig.
Jeg bare hang der, han kjøpte kake inni mellom og ellers så bare var jeg der.
En god venn var han.
Etterhvert ville han at jeg skulle sitte på fange hans.
Selvfølgelig gjor jeg det.
Selvom jeg var 10 år og egentlig ikke særlig interessert i noe "fangsitting" så hadde jeg ikke helt vokst ifra det, og siden han i mine øyne var en trygg voksen gjorde jeg jo det.

I begynnelsen gikk det greit, selvom jeg syns det var litt rart og unaturlig.
Så begynte han å stryke på meg, jeg så ikke noe unaturlig i det heller.
Men det var kanskje måten han gjorde det på, jeg stusset på.
Jeg stusset veldig over hvorfor han strøk så mye visse plasser, andre hadde jo aldri strøket meg der før.
Og hvordan klarte han å ende med hånden innenfor buksen min, helt uten at jeg merket det?
Under genser skulle han også, det syns jeg var veldig ekkelt, for jeg begynte så smått å utvikle pupper, og det var ømt, og jeg ville ikke han skulle stryke der.. Selvom han var veldig forsiktig.
Etterhvert syns jeg det begynte å bli ekkelt, jeg ville ikke han skulle stryke på den måten, men jeg hadde ingen annen plass å gå heller, og jeg turde ikke si ifra.
Så jeg ble, og jeg kom alltid tilbake.
Jeg prøvde å overse tegnene hans til at jeg skulle sette meg på fanget hans, men jeg endte alltid der.
Hvorfor pustet han så tungt? Det skjønte jeg ikke.
Etterhvert begynte han å ta av meg buksa, og hendene forsvant under trusa...
Det var nå jeg ante uråd, og etterhvert slutte jeg å gå til ham.
Han var ikke trygg lenger.
Jeg skjønte at dette ikke skulle skje.
Men jeg følte meg ekkel.
Virkelig ekkel.
Men prøvde å glemme det, men selvfølgelig la det seg i lageret mitt.
Lageret som rommet så mye galt.
Heldigvis gikk jeg ikke på barneskolen i evig tid.
Men jeg angrer meg ihjel på at jeg aldri sa ifra, men hvordan kunne jeg?
Det er ikke mange som vet dette.
Og jeg vet han arbeidet som vaktmester til han pensjonerte seg.

Da jeg var 11 år opplevde jeg en ny slik situasjon, men denne kom helt ut av det blå.
Dette var en person som stod oss veldig nær, det er ofte av de som står nær det skjer.
Men jeg tror ikke at han egentlig liker unge jenter, eller barn for den sags skyld.. Han var 16 og sikkert veldig hormonell, men jeg vet ikke.
Jeg var jo et barn, jeg så ut som et barn.
Jeg var jo ikke den som var tidligst utviklet jeg...

Vi lekte gjemsel, og vi havnet i et kott, det var helt mørkt.
Plutselig spurte han om jeg kunne legge meg ned, noe jeg gjorde.
Og han tok av strømpebuksa mi, og trusa. Jeg må legge til at jeg var ganske naiv og uvitende.
Han tok hånden min til seg og sa jeg skulle holde på noe.
Det var varmt, og det pulserte, det var ekkelt, jeg følte meg truet.
Plutselig så la han seg ned mellom beina mine og sliket meg, jeg var stiv av skrekk.
Til slutt la han seg over meg og lot tissen sin gli mellom beina mine... Det var da jeg sa at det var vondt. Noe det ikke var, men noe måtte jeg si.
Jeg var 11år, jeg var et barn i kropp og sjel.
Den hendelsen har faktisk gjort mye med meg.
Selvom jeg ikke har vært utsatt for noe grovere enn dette, så var det grovt nok.

Jeg gjorde aldri noe med dette som barn, jeg var for flau.
Jeg ville bare glemme det.
Barnesinn er fantastiske, men det legger seg jo der, og ettersom jeg vokste og ble eldre ble det et større problem for meg.
Jeg skjønte plutselig mer, og tenkte over det som hadde skjedd.
Heldigvis hadde jeg en fantastisk psykolog.
Han har nok fått bryne seg godt på meg.
Og heldigvis for at det ikke var av mer alvorlig karakter...

Så lett er det altså, så lett kan det skje.
To ulike situasjoner, begge veldig forskjellige, men begge et overgrep.
Ingen av de vet foreldrene mine om, og ingen av de vil jeg fortelle dem om.
Hvor mange barn deler jeg det med? Å holde tett?

Jeg har lest at i Norge er det 5-19% av jenter og 1-3,5% gutter som opplever overgrep i en eller annen form. Jeg er ikke sikker på om det er barn under 16 år eller barn under 18år det gjelder.


Internasjonale studier som kun innbefatter seksuelle overgrep med berøring av kjønnsorganer og seksuell lavalder 16 år, viser en forekomst for kvinner på 21% og menn på 6%.

Seksuelle overgrep skjer mot barn i alle aldersgrupper, men barn i alderen 8-12 år er mest utsatt. Overgriperne er oftest menn. Kvinner er involvert i omtrent 5-15% av overgrep mot barn (hovedsaklig overgrep på gutter). Overgriper er i de fleste tilfeller en person barnet kjenner fra før (overgrep uten berøring medregnes ikke):

•30% av seksuelle overgrep mot barn under 18 år begås av familiemedlemmer
•60% av overgrep begås av venner eller bekjente av familien
•10% begås av fremmede overgripere

For mer innformasjon klikk på linken:
http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/livsstil/seksuelle-overgrep-mot-barn-1038.html