Jeg er bipolar, hvorfor jeg ikke går på medisiner.

 Jeg har levd med min diagnose siden jeg var 19 år, 28 år, snart 3 tiår.
Jeg kjenner mer av livet med den enn uten den. Før jeg fikk diganseon hadde jeg nok levd noen år med den, det var ikke som den dukket opp utav det det blå da jeg for første gang som 19 åringen satt hos en psykiater som var 45 min etter at jeg satt hos en psykolog for første gang, da psykologen i samtale med meg ringte til psykiater og sa at jeg har ei her som nok trenger hjelp fra deg. Noe i den dur.
Disse to vis menn visste nok kanskje tidlig at jeg var bipolar, men det visste ikke jeg selv. Det var ikke slik at de delte dette med meg før jeg etter ca 1 år spurte om det faktisk feilte noe med meg. Men dette har jeg fortalt tidligere.  Her

Dette er MIN historie, med medisiner, og uten medisiner, ikke fordi jeg ikke har compliance når det gjelder medisiner, ikke fordi jeg tror at jeg kan så mye bedre uten medisiner, men fordi det ikke har vært svart hvit, det har ikke vært medisiner er lik bra, ikke medisiner er lik dårlig. Det har vært kronglete, men det har vært min vei. Og jeg vil ikke anbefale noen verken eller, utennom å oppsøke den behandling som passer en. Å leve med en bipolar diagnose er ikke noen danse på roser, ihvertfall det jeg vet om det for min del. Andre har andre historier, men de er ikke mine.

Det gikk ikke lang tid før jeg startet med medisiner, flere typer medisiner. Og medisiner mot bivirkninger av medisinene, Jeg vet ikke om det var den ene eller den andre typen som ga bivirkninger, men de var ihvertfall  der. Vektoppgang var den store, men det var først da jeg forsøkte å slutte cold turkey at bivirkngene kom som et smack av en digger kald laks i ansiktet. Hele verden tiltet, som om jeg hadde krystallsyken, hodet dundret av lyd Waaah Waaaah Waaaah. Det suste i ørene  og Følelsene min for alr i omverden var temmelig amputert. Hele hodet var som stappet i bomull og alt gikk tregt, og hakkete, det var som om det var tuklet ed tidsoppfattelsen min. Det var surealistisk og skummelt, ikke det at å kjenne det slik gjorde meg redd, men at medisiner kunne gjøre dette, ikke ved å gå på dem, men ved å slutte, som om jeg helt uten å vite det var blitt avhengig av noe. og avslutningsprossessen sa tydelig, ikke gjør det, ikke slutt.
Så jeg sluttet ikke, jeg fortsatte, hvor lenge er usikkert men 3-5 år ihvertfall. Og disse medisinene styrte livet mitt, mye mer enn diagnosen hadde gjort, på en måte. Og det var derfor jeg i første omgang hadde forsøkt å slutte.
Jeg følte meg som en zombie, men verst av alt var visst jeg tok medsinene for seint  kom disse abstinensene, og det tok tid å få de vekk, det var ikke gjort på et par timer. Jeg hadde fortsatt oppturer og nedturer, men mest var jeg flat.
Akkurat som skremsel jeg hadde hørt om medisiner bipolarietet.

Etterhvert sluttet jeg på dem, men jeg trappet ned, men jeg syntes bivikningene var like sterke om jeg sluttet tvert enn om jeg bare sluttet. Av den grunn sluttet jeg etterhvert tvert. Og det vet jeg at man ikke skal. Men bivirkningene var bare ikke akseptable lenger.

Jeg gikk noen år uten, eller keg hadde noe antidepressiva innimellom, for depresjonene ble det verste.

Så kom en ny periode i DPSsystemet med prøving og feiling av medikamenter, det som virket best var medikamenter mot schizofreni, men bivirkningene var ikke til å holde ut nå heller, men av en annen variant, jeg fungerte ikke, keg var konstant trøtt, søvning, klar for å sove... Bye bye, drømmeland neste. Jeg var ganske fin og stabil ellers.

Jeg følte meg i denne perioden, som varte en stund, som en forsøksperon, som ikke var første gang, noe jeg har skrevet om tidligere HER.

Tilslutt landet jeg på en kombinasjon av lamictal ( som er medisin mot epilepsi i første omgang) og antidepressiva. Dette fungerte veldig bra, og har vært det beste for meg til nå. Jeg vet bare ikke om jeg orker å forsøke noe annet.

Men jeg har ikke stått på dette konstant, jeg har ganske gode periode hvor jeg er uten noe, og disse periodene kan vare lenge, et år, flere år i slengen.

Jeg har merket meg gjennom årene at alle slike medisiner for meg har hatt bivirkninger av ymse slag, noen bivirkninger er ok og en blir vant med, som antidepressiva (cipralex)hvor jeg får en jevnt bitter smak i munnen, eller lamictal hvor jeg får en tørrhet i halsen og det fører til at jeg svelger mye, Så dosen har vært best å ta på kveldstid, alltid. Men alt i alt, så var det en grunn til at jeg tok dette når jeg gjorde, og de bivirkningene var ok. Det jeg derimot syns er svært vanskelig, er vektoppgangen jeg alltid får ved start av ny runde. Det kommer liksom 5 nye kilo, KLOINK, og de sitter, det er en ny normal, de kommer fort, et par mndr. Så hvis jeg står på medisiner og lengre tid så kryper vekta sakte men sikkert opp. Når jeg stopper på medisiner, så stopper vektoppgangen, men den snur ikke, den har aldri snudd.
Nå har jeg forsøkt dette minst 5 ganger og har merket meg dette ganske tydelig.

Jeg vil poengtere en ting her for min egen del har ikke medisiner vært et magisk trylleslag hvor alt blir bra. Hadde det vært det, så hadde jeg nok tatt medisiner, alltid. Punktum ferdig historie. Lykkelig slutt. Det er ingen lykkepille, en problemløser, en livsfikser. Men det er en buffer.
Når jeg går på denne "perfekte" blandingen for meg, den beste løsningen som ikke er fullkommen, men allikevell den beste som er funnet for meg, gjennom mye prøving, mer enn som kommer frem her. Nå jeg går på denne, over tid, så blir det en buffer, og aller viktigst, det er ingen magisk bryter som fjerner lidelsen, jeg blir ikke "normal" med mer normale svingninger, nei, jeg er fortsatt bipolar, jeg er fortsatt på min helt egne berg og dalbane gjennom livet, men svingningene blir gjerne roligere, og gjerne tidvis lenger imellom dem. Ytterpunktene blir jevnere. Det er en slags buffer, men ikke fullkommen. Og det som også må komme frem er at jeg ikke 100% føler meg som meg selv. Det er ikke sånn at når jeg er mer stabil, er JEGet tydeligere, nei, igjen, da hadde det ikke vært noe spørsmål om å ta medisiner livet ut. For meg er ihvertfall ikke den fullkomne løsningen funnet. Men det er ihvertfall ingen tvil om når livet er tøft, når kriser rammer, når livet blir snudd opp ned, så blir lidelsen min påvirket, jeg svinger oftere, noen ganger flere ganger daglig, og jeg går høyere, men desto lavere også.

Jeg opplevde en enorm krise i 2016 og som gjorde at jeg totalt krasjlandet i 2018. Så kom covid og så ble jeg plutselig skilt sånn utav det blå i 2024. Dette vare min lengste periode sammenhengende med medisiner, jeg tok lamictal fra 2016 til 2023 og fortsatte med cipralex til 2025.
Da var det på tide å forsøke å stå på egne bein.
Det viste seg svært vanskelig å trappe ned cipralex, Jeg gikk på 15mg, trappe ned til 10mg var lett. 5mg funket, men ikke å kutte det ut, selv om jeg brute lang tid, jeg fikk rett å slett abstinenser, tåkefølelse i hodet og ringing i ørene. Det endte med at eg tok 5mg annen hver dag i 2 mndr, så sluttet jeg helt da jeg hadde en friuke fra jobb.

Nå har jeg ikke vært så lenge uten medisiner, og plutselig må jeg trappe opp igjen. Jeg har en enormt god fastlege, som man hør og bør i slike tilfeller, jeg føler meg heldig, hun kjenner meg ganske godt. Og hun setter inn nådestøtet når det gjelder, og da hører jeg på henne og jeg setter ned foten om det passer meg best. Det er et trygt samarbeid. 

Men nå var det som sagt på tide å stå på egen bein. Fordi med årene har jeg egentlig fått bedre og bedre kontroll på svingningene, men jeg har ikke en mental jernvegg mot kriser og svingningene er blitt vanskelige, så som mor, datter, venn, sykepleier og så jordmor var det viktig å ta dette alvorlig så jeg kunne fungere best mulig. 
Det var flere alvorlige kriser etterhverandre, og selv om jeg håndterer kriser godt nok, trening og alt det der, så var det ikke lett med denne jojoingen i mentalt slalomføre. Så da fikk vektoppgang være vektoppgang, den mentale stabiliteten først selvfølgelig.

Men vektoppgang er ikke bare bare det heller, ihvertfall ikke når det stadig blir en ny normal. Det går ut over psyken det også, så jeg må finne en balanse, det er den ene tingen.

Den andre tingen er at jeg liker meg selv bedre uten medisiner. Jeg kjenner siganlene umaskert og handler og håndterer deretter. For ihvertfall jeg opplever at å leve med denne lidelsen på sett g vis blir letter med alderen.  Jeg svinger, ja, JA! Men jeg har sterke og ganske stabile mestringsstraegier som alltid er påskrudd.

Jeg fungerer 100% i jobb, jeg er sjeldent vekke fra jobb, sist var pga influensa som satt hardt for nesten 1 år siden. Jeg svinger, men det merkes nok mest hjemme for det er der depresjonen herjer est, i mitt trygge hjem, mens på jobb tøyler jeg manien og maskerer depresjonen.
Det er lettere å være depressiv på jobb og det er letter å være manisk hjemme.
Fordi masken på depresjonen er så innøvd etter over 30 år at det ikke merkes like godt på jobb, men blant mine i mitt hjem, merkes nok denne best, jeg klarer ikke holde masken hele døgnet. Manien blir enormt tøylet på jobb, men jeg må innrømme at det blir lett taleflom og godt humør, flaks at jeg alltid har så mange gode historier å fortelle. Men jeg vokter meg for det siste jeg vil er å virke ukritisk.

Når jeg sier det er blitt lettere med årene, så mener jeg på INGEN måte at det er lett for dette er en evig kamp i oppoverbakke hvor jeg nærmest føler jeg må velge å sette den ene foten foran den andre hver eneste dag. Det er blitt lettere, jeg kjenner meg selv så godt som sikkert noe mennekse kan, jeg skrur og vrir på hver minste følelse jeg føler "er dette normalt? Kan jeg gjøre det jeg har lyst til? Er det mani? Er det begynnende depresjon? Er jeg glad i menneske rundt meg? JA!"men på tunge dager føler jeg det ikke, da er det kun irritasjonen som har feste, da må jeg  navigere dagen som et skuespeill på hva jeg vet jeg føler, hva jeg vet jeg ville ha sagt, gi de klemmene jeg vet jeg ville gitt. Men det er så tappende, å ikke føle, å la som. Når energien er fraværende, men alt skal være ok. 

Men det jeg vet idag kontra for 30 år siden, det er at det kun er en svigning av mange, det går over, jeg har enda ikke forblitt i depresjonen.
Jeg lever et mantra om en dag om gangen, livet blir til en dag om gangen. Jeg legger planer, mange planer for framtiden, hele tiden. Mend et er bare planer. Livet mitt leves en dag om gangen, og slik fungerer det ganske godt.

Så får vi se om jeg klarer meg uten medisiner i fremtiden, det er jo ihertfall lov å håpe.

Å være guttemamma- Det er enkelt det

 Har du barn? 4 gutter sier du? Å, da er du heldig, gutter er jo så mye enklere enn jenter... 

Denne kommentaren og uendelig med varianter av den, har jeg fått i løpet av karrieren min som guttemamma. Og la meg bare si, at dette er utrolig trist og lite gjennomtenkt. Og jeg føler jeg blir redusert til en mindreverdig mamma, fordi jeg har gutter, og der er det jo overhodet ingen utfordringer. Jeg seiler på den glade, uvitende mammabølge uten bekymringer og prøvelser. Her kommer jeg, den som ikke kjenner til utfordringer med det å ha barn.

Jeg debuterte som guttemamma for 29år siden.
Det gikk 11 år til jeg valgte å fortsette med å få barn, for det var ikke gitt.
Nei, idet var ikke fult så enkel å være mamma alltid.
Men jeg fikk en ny da etter 11 år, gutt altså.
og en ny gutt 4 år etterpå, som også kom med noen utfordinger,
og etter 3 år kom minstegutten, nå 11 åringen min. Som har sine egne, la oss si utfordinger.

Det har IKKE vært noen dans på roser.

Hvor kommer denne ideen fra at jenter er en håndfull, mens gutter er snille mammagutter?
Mange av kommentarene har omhandlet puberteten, at jenter blir så hormenelle og utfordrende, gutter er mer stabile der. 
Jeg er jente, eller var ihvertfall tenåring en gang, så jeg kan relatere til det,  for jeg VAR den jenta.
jeg var helt vemmelig, og en håndfull. Jeg stakk av, jeg protesterte, jeg drakk, men røykte ikke, jeg utfordret, men var ærlig med det, bortsett fra da jeg stakk av. Jeg var innom barnevernet og serverte de saftigste, minst troverdige løgner, jeg levde i nuet, i bruset av livet, med oppturer og nedturer... Det at jeg var bipolar, gjorde nok ikke saken bedre. Selv om jeg enda ikke visste det.

Min mor sa ofte at en dag skal du få igjen for alt dette, en dag står du selv der og river de i håret.
Mange år seinere sa hun selv, jeg vet jo at jeg sa du skulle få igjen, men jeg mente ikke at du skulle få SÅ mye igjen.
Jeg har 4 gutter, og det ble sagt fra en jentemamma.

Dette er ikke ment som en stor kritikk til noen,  jeg skjønner jo at det kan være lett å sammenligne med det en har selv. eller det en vet om. Men det er alikvell ment som en bitteliten kritikk om at det går an å tenke seg om føren utaler seg ganske påståelig og bedrevitende om andres liv.

Å være en mamma, eller foreldre til en liten flokk barn av et og samme kjønn setter oss i en særposisjon.
Man ser barna ikke utifra kjønn, men som individ.
Jeg kan hverken si at gutter er lette eller vanskelige, hvis jeg skal sette i bås, så har jeg to lette og to vanskelige, men så lett er det heller ikke, for alle har sine utfordringer som det krever sin foreldre å være med å fikse. Vi har hatt skikkelige utfordringer, og tenårene med gutter med utfordringer kan være skikkelig tøft, gutter kan også, drikke, stikke av, lyge, kjefte, snakke stygt, være pubertale og voldsomme. Dramaet er gjerne annerledes enn jentedrama, men det kan være voldsomt.

Alle fire er veldig forskjellige, så og si samme form, men helt forskjellige, forskjellig temperament, forskjellige måter å håndtere problmer og utfordringer, forskjellig væremåte osv. De er ganske så forskjellige individer. De er høylytte, de krangler, de har sterke, egne meninger, de hater hverandre, og de elsker hverandre.
Kanskje hadde dynamikken vært annerledes hadde de hatt en søster en plass  i rekken, men det kan vi ikke vite. Det kan være, men det trenger ikke være.

En ting er sikkert, jeg ville aldri kommet på å si til noen  at å jøss, du må ha det enkelt, du som har fire jenter og ikke gutter.

Men det jeg har sagt, noen ganger til feks foreldrepar med to barn, en av hver, som venter si en gutt, som sier takk og lov for at dette er en gutt, for jenten vi har en så vanskelig. Så sier jeg bare at dere vet ikke hvem dere får, om denne gutten blir rolig, eller ikke, for barn er så forskjellige.

Hilsen en guttemamma.

Jeg leter ikke, men jeg kikker.

Nå har jeg vært singel i over 2 år, det er det lengste jeg har vært singel i hele mitt voksne liv.
Plutselig ble jeg bare forlatt etter 18år, fordi han fant noe bedre, eller annet vil jeg si, jeg vet ikke om det er bedre. Når en er forelsket så vet man jo ikke om hverdagen tross alt bli bedre når den kommer, men man vet den blir annerledes. Han ble forelsket, og han gikk til noe annet. Ok, sånn er det.

Selve det at han var forelsket og at denne nye noen var så utrolig spesiell at han måtte sette ord på det til meg, gjorde meg på ingen måte sjalu, det fantes ikke et snev i meg av det. Hvorfor? Fordi jeg vet at forelskelse ikke er lik lykke, det er ikke er en statisk tilstand av lykke og beruselse, det er forbigående. de 18 år vi hadde sammen var heller noe å være sjalu på. Jeg visste at en ny hverdag kom, og prøvelsene med det. Så 18 år er en tungvekter mot en forelskelse.

Men ja, jeg ble forlatt, og om det er ok? Hm, det er va det er. OM jeg hadde sett for meg å være alenemor som 45åring, nei, overhodet ikke. Men ila av noen minutter så ble jeg det, det var slått i stein.
Og pga slik det skjedde, så lukket han døren, men jeg låste den. Ikke fordi han fant ei annen, men hvordan han valgte å gjøre dette og formidle det til meg.

Så er spørsmålet nå, hvordan er det med ny mann/kvinne i livet? dating? Kjærligheten? Lykken ? Haha, nei jeg ler litt av det, en liten intern med meg selv der.

Ja, jeg er jo på de obligatoriske datingsforumene som man nesten er forpliktet til å joine når man er i min situasjon.
Altså Tinder.... Jeg var lykkelig uvitende en gang og tenkte at sånn skulle jo det forbli, jeg hadde ikke noe mål om å se hvordan det livet var. Men så svosj, så var jeg nå der da. Og det er et absurd kjøttmarked. Og jeg er litt skrekkslagen på hele greia. Og det er virkelig ikke min  arena.

Konklusjonen med Tinder og alle andre slike forum, jeg leter ikke, men jeg kikker.
Jeg har altfor høye krav, og det er alltid feil med noen.
Det viser bare at jeg egentlig ikke leter.

Jeg har ikke datet, jeg har ikke truffet noen, men keg leter ikke heller. Jeg har ikke tid i livet mitt til det. Ungene bor hos meg så å si 100% og de trenger også tid her, de syns også det er tøft, dette nye.
Jeg jobber mye og er med ungene, og ellers løser og fikser problemer i hverdagen.

Jeg vil ikke noen kjæreste, jeg vet ikke hvor tiden skal tas fra, jeg vil ikke flytte inn med noen, flytte fra ungenes barndomshjem når jeg har kjempet for å beholde det er uaktuelt, at noen flytter inn her er uaktuelt. Så da står jeg er, i en umulig situasjon.
Jeg savner noen, men jeg svaner ingen. Jeg leter ikke, men jeg kikker, for det er jo allikevell et etter annet savn der. 

Opptimalt skulle det vært en som bodde her, deltok i barneoppdragelse, løste problemer sammen med meg, eller løste noen problemer og jeg andre, delte økonomiske utfordringer, istedet for å leve av bare en lønning, som er tøft i dagens prisstigningssamfunn. Jeg hadde ikke hatt tid til å bli kjent, personen måte bare en dag vært her og navigert hverdagen som en pro.

Så opptimalt skulle jeg vært sammen med faren til barna, da mener jeg ikke faren som har gått, men at han jeg bodde med var far og deltok i alle de ting en far til ungene  deltar i. Så det går jo ikke.

Så jeg summerer med det slik, jeg svaner noe, noen? Men har ikke tid til å utforske dette, datingsmarkede følte jeg meg ferdig med i 20årene og kjenner meg både rusten og ikke særlig motivert til å trø inn i det igjen. Jeg klarer meg godt alene, og føler savnet etter en en partner er mer et samfunnskontruert konsept, enn et ønske.

Så her blir det vent og se.
Hvem vet, plutselig står det en på døren min og eventyret begynner.

Føkk.my.life.

 

Jeg var hos legen idag og hun satte seg tilbake og så på meg og spurte,
hvordan har du det egentlig`?
Jeg så henne i øynene og sa "for å være helt ærlig så føler jeg at det er sånn føkk my life akkurat nå".

Hva kan vi gjøre med det sa hun. Nei, sa jeg, du vet like godt som meg at det ikke er noe særlig å gjøre.

Det hele startet samme dag som jeg kom hjem fra ferien vår i Egypt, eller egentlig startet det sikkert den dagen jeg ble født, men for ordens skyld så startet det nå denne dagen, etter en fin, men krevende ferietur til Egypt, alene med ungene.

Alt var fint da vi landet, og alt var fint da vi satte oss i taxien. Det hadde egentlig startet, men jeg bare visste det ikke enda. Jeg burde ha ant det kanskje, da jeg skulle strekke meg for å åpne ytterdøren og jeg hører et stort krasj.
Det føltes som et forvarsel i ettertid, men er egentlig en rekke av hendelser, hvor dette var den minste, men den første.
Det startet der.

KRASJ! Jeg hadde ikke fått nøkkelen i døren en gang og så ned, og der lå baggen min, som jeg hadde brukt på hele turen, hver dag på shopping, som badebag, som feriebag. Nå lå den oppned på bakken og dunsten av baileys rakk akkurat å nå nesen min før jeg så putten formes under baggen. Det var krasjet, baileysen, men ikke bare det, krasjet hørtes dyrere ut, den hørtes laptoppdyr ut.
Da jeg åpnet baggen va det et salig rot av glasskår og baileys og en laptopp som dryppet av baileys.
Stemningen var til å ta og føle på, den var dårlig.

Da jeg kom inn i huset var synet som møtte meg ikke bra, den nymalte trappen min jeg jobbet på i hele mai, utallige timer med pussing, sparkling og maling, var møkkete, full av glasskår og hakk.
Eldstesønnen min hadde flyttet midlertid hjem til meg når jeg var på ferie, han er voksen, men på mange måter ikke og her ligger lag med frustrasjon, kjærlighet, og frustrasjon.
Han hadde hatt folk inne, som han ikke skulle, men jeg hadde jo ant det, så jeg hadde gjemt bilnøklene, bare som en refleks.

Jeg startet hjemkomsten med å banne og vaske trappen, og gråte en skvett for det harde arbeidet jeg hadde nedlagt i trappen som nå var opphakket av glasskår som var trødd på.

Jeg vandret gjennom huset og hadde en følelse av at ting ikke var helt ok, men enda visste jeg ikke helt hva.
Jeg gikk ut til terrassen Jeg har fått bygget ny terrassestue rett før vi dro på ferie, og hele det opplegget har vært et gnagsår av dårlig kommunikasjon og ymse arbeid, men de ble ferdig. Men lang historie kort, halveis arbeid, som nå var greit nok, men de hadde knust takstein som jeg forlangte de skulle erstatte, som seg hør og bør, men jeg fikk egentlig  beskjed om å bytte taket da det var gammelt, så dette var egentlig min feil, FØKK gasslighting! Pannene skulle på plass, og jeg regnte med de var det, da jeg kom hjem, sammen med en stige de tok med seg, eller de kom og hentet en uke etter de var ferdige med jobben, en stige som var min. Jeg regnet med dette var på plass etter 15 dager... akk s feil en kan ta. 
Så stemningen ble laber.
Jeg så også at taket, bøgeplast, bulet og det lå et basseng av vann der. FØKK! igjen.
Jeg klaget, men ingen respons.

Nei, jeg fikk dra på butikken å handle mat.
Men så rart da, instillingene i bilen var feil. Minner om at jeg er alene, det er jeg som kjører bilen.
Jeg så også at på hybriden min var det ikke strøm igjen og bensintanken var halvtom.
Selvfølgelig koblet jeg ikke, det går tregt i hodet, jeg prøver å forstå hva som har skjedd.
Jeg hadde jo gjemt bort bilnøklene, og jeg fostår bare ikke hva som har skjedd.

Jeg kjørte et stykke før det demret at  noen har jo kjørt bilen min. Så jeg bråstoppet, hoppet it av bilen min og undersøkte tilstanden, for jeg vet at om bilen er kjørt av ymse personer, så er rus i bildet og ingen kjøreerfaring og ingen sertifikat.
Jeg kom rundt hele bilen før jeg så det, ene siden var helt oppflerret FØKK!
Det var en massiv skade, en kondemneeringsskade på den relativt nte bilen min, som jeg sliter med å betale lån og forsikring på hver måned, for økonomien er stramm som singel firebarnsmor. Og penger har gått på ferie og terrasse og nå er pengekassen tom.

FØKK!

Selvfølgelig snakker jeg med eldstemann. Men la oss enkelt si, han vet ikke, han ante ikke dette. Han har sovet i depresjon, i lengre tid og venner har vært i huset, venner som har spurt om få kjøre bilen, og han har sagt nei, nei, nei, nei. Venner skulle gå, han skulle sove.
Hva som har skjedd, noen vet, men ingen sier.

Jeg gråter, jeg hyler, jeg fortviler, jeg knekker sammen, jeg bare orker ikke flere problemer, flere bekymringer. Jeg føler meg på randen. Alt dette er ting, men mye må fikses, dette er det verste med å være alene med en stabel av problemer som vokser, og en psyke som hopper opp og ned, jeg må fikse alt alene. Men det verste er og forblir bekymringen for eldstemann, som nå forverret seg betraktelig. Pga dette sviket. Det kunne blitt skrevet 1 million sider om det, men nei. Han ikke meg, selv om det er mitt også. Min bekymring, min kjærlighet, min hjertesorg, min angst og depresjon... Min sorg å bære at ting ikke ordner seg, at ting bare går i en spiral ned ned ned ned.... FØKK! Jeg klarer det ikke mer.

Jeg ringer politiet, jeg ringer legevakten, jeg forlanger at vi kommer til, her må vi ha hjelp.
Ingen kan hjelpe, det evige svaret, ingen kan hjelpe.

Ingen
kan
hjelpe

Vi må ordne selv.
Men det føles etter lang tid som en evig nedadgående spiral og benket mellom to stoler og ingen hjelp for rus og psykiatri er noe man må ville ha hjelp til i Norge for å få det, og selv om om man vil ha hjelp, så kommer ikke alltid hjelpen.

FØKK!

Detter komplisert, kan du tenke det, har jeg prøvd det. Kan du tenke det, så er det verre, så mye mye verre. Det er så mye verre. Og jeg føler meg så liten. Men jeg må være så sterk.

Etter dette så ligger nå panikkangsten konstant et pust unna, Jeg kjenner den lusker i magen.
Jeg er ikke deprimert, men jeg føler på en tyngde i hverdagen og finner ikke noen vei utav det.

Jeg har skaffet ny laptopp. Unødig dyrt, lite hjelp fra forsikring.
Anmeldingen av bilen og tyveri fra huset (for ting ble stjålet, giftering, parfymer, penger osv) er henlagt.
Terraseproblemet er større enn anntat, taket lekker som en sil selskapet nekter å forholde seg til feilbygg, stjålet stige og takpanner. Saken er nå videre hos forbrukertilsynet.
Dette er ting, men det krever mye å fikse, og energien er ikke der.
Jeg fikser jeg.

Men det jeg aller mest vil fikse, er barnet mitt.
Men jeg kan ikke.
Han må.

Videre hos legen idag når hun spørr hva vi skal gjøre, så kjenner jeg tårene kommer, men de skal ikke få renne fritt. Jeg blinker dem hissig vekk og sier:

"kan du sykemelde meg fra livet mitt?"

Hun tilbyr sykemelding fra jobb, som hun gjør hver gag, hun vet hva jeg har i livet, hun vet jeg sliter ned depresjoner, med ting som ikke kan fikses.
Men som alltid sier jeg ikke bare nei til sykemelding, men nei takk, det vil jeg virkelig ikke ha.
Hun vil sykemelde gradert. Jeg ser på henne og sier, nei takk, det blir bare verre av å være hjemme, da er jeg omgitt av problemer jeg ikke kan fikse.
På jobb fikser jeg, jeg ordner, jeg står i, jeg hjelper liv til verden, jeg står i akutsituasjoner, oog jeg gjør det godt. Jeg er en resurs. PÅ jobb er det fokk der om det er et problem, en krise.

Hjemme er det bare meg, og livet mitt er for øyeblikket for tungt. Jeg holder meg i jobb for det holder meg normal og psykisk stabil, nok.

Men jeg trenger en pause, jeg trenger hjelpe, men det er ikke noe hjelp å få.
Men jeg er voksen og har vært ute en vinternatt og fem og bretter opp ermene og går på.'

FØKK