Medisiner- et liv som forsøkskanin?

 Da jeg var ganske så liten utviklet jeg en alvorlig astma. 
6 år gammel hadde jeg vært mer på sykehus yte av sykehus. Jeg hadde en avansert astma som ble forårsaket av allergi og mentalt stress. Det hjalp selvfølgelig ikke at mamma røykte, inne, som man gjorde på 80-tallet. Man hadde rett og slett ikke den kunnskap man har om nikotin som man har idag.
Men forskning og alt det der, JEG visste jeg ikke tålte røyk, men som lite barn er det lite man kan gjøre med det. Men jeg kjente jo hva det gjorde med kroppen, min, lungene mine.

Jeg var sterkt allergisk mot alle typer dyr med pels og fjær, så dette begrenset barndommen min en del. Vi kunne ikke gå til noen som hadde dyr, dette gikk greit så lenge foreldrene mine styrte dette, men da jeg skulle starte kontrollere dette selv ved å bli med eller ikke bli med venner hjem etter skolen, så kunne dette gå riktig så galt, Ansvar for egen helse var ikke lett som liten nå kjærligheten for dyr var så stor. Jeg sa til mamma da jeg var 10 år at når jeg flyttet ut fra henne skulle jeg ha en hel dyrehage og hun kunne ikke stoppe meg. Det viser litt hvor vanskelig det er som barn å forstå, og ta ansvar. Så lenge jeg bare latet som om jeg ikke hadde denne dumme allergien og astmaen, så gikk det vell fint?
Jeg snek meg inn i staller, og snek med katt hjem som jeg hadde i lekehytten, i garasjen.... Det endte aldri bra, det ble sykehuset, det ble pustestopp og lange dager/uker med fysisk og mental oppbygging igjen. 

På en dårlig dag, med motvind fra travbanen 400meter unna, resulterte det i innleggelse.
Det var liksom ikke trygt noen steder. Hadde en hund vært på bussen før meg, eller samtidig, så ble jeg innlagt. Det var beint fram vanskelig.

Jeg hadde ikke en allergi som utløste kløe i øyne og nese, den utløste astmaanfall. Noen ganger bygget det seg opp over timer hvor jeg ble verre og verre, mindre og mindre luft kom ned i lungene, andre ganger nærmest full pustestopp momentant, som resulterte i besvimelse og ambulanse.

Ikke hadde jeg bare allergisk utløst astma, men også en mentalt stress utløst astma, dette gjorde det enda vanskeligere og dette har jeg hatt en kamp med i halve livet, det er først de siste 12 årene jeg har fått kontroll på denne delen av sykdommen, noe jeg skal forklare ltt nærmere seinere.

Denne delen av sykdommen ble utløst av følelser, engstelse, redsel....glede. Følte jeg for mye, så fikk jeg pusteproblmer og ble innlagt. Skulle pappa reise i nordsjøen og jeg ikke se ham på ubestemt tid? Sykehuset. Det var nok veldig vanskelig å være foreldre til et slikt barn, og det var veldig vanskelig å være dette barnet.

Overmedisinering/forgiftning... Vært der.
Ingen effekt av medisiner... Vært der.
Koma? V'rt der.

Det som gjorde det vanskelig i barndommen på 80 og 90tallet, var at medisiner mot astma og allergi var ikke så bra. Jeg skal ikke gå inn på noen medisinnavn, hverken for astma eller andre ting.
Det var ganske standard behandling og dette funket dårlig på meg. Jeg var bare ikke god nok noen gang i barndommen, det gikk aldri lenge før jeg ble alvorlig syk. Jeg måtte konstant gå med to hurtigvirkende medikamenter på, av samme sort, to, fordi hvis den ene ble tom, så måtte jeg ha en i reserve. Bare tanken på at den snart var tom og jeg var ute av huset, ga meg et astmaanfall. Veldig mye angst.

Så kom barneskolen, og jeg startet min karriere som forsøkskanin. Det var kommet noen nye medisiner. Og jeg skal bare si med en gang og være barn og forsøkskanin er så mye vanskeligere enn å være voksen. Som voksen kan du si stopp, som barn må de voksne si stopp for deg. Jeg begynte på noe nytt som var kommet. Det fynket dårlig. Jeg hadde vel troen på medisiner og voksne jeg, Men i ettertid ser jeg at dette var ikke bra. Den gjorde lite for å holde astmaen stabil, og bivirkningen var ay jeg var konstant trøtt og jeg sovnet innimellom på skolen, noe som resulterte at læreren hang meg ut. Jeg merket at hun ikke likte meg, men jeg visste ikke hvorfor, jeg hadde jo ikke gjort noe? Mamma sa at dette var en evig kamp på skolen, læreren kaldte meg lat, foreldrene mine prøvde desperat å få dem til å forstå at det var bivirkninger. Dette fikk ikke jeg med meg.

Så kom et nytt medikament på markedet, og jeg forsøkte dette også. Langtidsvirkende medikamenter, som skulle holde astmaen i sjakk, det fynket ikke, jeg brant gjennom hurtigvirkende ukentlig som om det var selve luften jeg pustet. Og bivirkningen var halsbetennelser og hodeverk. Halsinfeksjon ga også ofte astmaanfall. Kroppen min reagerte med astmaanfall på infeksjoner.

Slik holdt jeg på hele barmdommen og ungdommen. Jeg forsøkte utallige nye produkter, ingen virket bra og jeg var avhengig av hurtigvirkende. Da jeg ble voksen sluttet jeg helt å ta de langtidsvirkende medisinene, de hadde bare ikke effekt. Jeg llevde på hurtigvirkende, og jeg kan si det ikke er noen måte å leve på. Gikk jeg ut døren uten å med medisin så fikk jeg ikke puste i ren angst. Og gikk det enge nok uten hurtigvirkende så anfallet fikk satt seg, så ble det uker med innlegelse.

Da jeg var 18 år, oppdaget jeg en helt ny variant av å være forsøkskanin. Jeg fik diagnosen bipolar, og som om ikke dette i seg selv er en bergogdalbane, så skal jeg love at å finne det riktige medikamentet for akkurat min bipolare lidelse, var IKKE noen enkel affære. Jeg snakker nå u ifra eg selv, men jeg vet at bipolaritet er en vanskelig lidelse å medisinere.

Jeg ble satt på noen standar for tiden, slutten av 90tallet. I god tro så tenkte jeg at dette var the shit, og det jeg skulle gå på. Alderen har lært meg noe bare alder og medisinutprøving kan lære en, bivirkninger varierer fra person til person, noen får bivirkninger, noen får lite, men når bivirkninger overveier gevinsten av medikamentet, så er det på tide å forsøke et annet medikamentet.
Hadde jeg visst det i min tidligste karriere som bipolar, så hadde jeg sagt pass, la oss prøve noe annet, med trykk på prøve. For en prøver og feiler.

Jeg ble døsig og mistet følelsene mot omverdenen, zombie, og glemte jeg og ta dosene (for det var flere typer medikamneter) så fikk jeg hinsides med abstinenser som ikke ga seg før et halvt døgn etterpå, selv om medikamentet var fortært lenge før. Snakk om at p-piller må tas til samme klokkeslett? Prøv disse...

Jeg gikk på dem i 3 år og sluttet i pr f----skap for jeg orket ikke bivirkningene lenger. Jeg la på meg 22kg, og det ble støkk. Men det var ikke derfor jeg sluttet, det var kombinasjonen av bivirkninger. Keg gikk solo noen år, uten medikamenter. Med så som så resultater. Jeg er nå her.

Ny runde hos psykiater etter noen år, og jeg startet med noen veldig lovende medikamenter mot egentlig schisofreni, de fynket veldig bra, men buvirkningene kunne jeg ikke leve med, jeg fungerte ikke, jeg ble så trøtt. Så jeg kunne ikke ta dem. Men jeg prøvde en stund. Så startet jeg på en type mot epilepsi, som virket kjempebra, men bivirkningene var vektoppgang, det fikk jeg leve med, så lenge jeg fungerte så var det bra. Jeg ønsket ikke vektoppgang, men la ss si at alternativet var verre. Disse har jeg tatt av og på i alle år siden, sammen med antidepressiva. Men det har vært en vei til å finne dem. Skulle ønske noe passet perfekt.. Men jeg tror bare ikke det finnes.

Så var det astmaen. La oss si for 18 år siden så begynte jeg på nye medisiner, som faktisk funket bedre enn  noe, jeg fikk et bedre liv. Så be jeg gravid med nr 3 og noe skjedde, dette vedvarte i all tid seinere også. Jeg fikk pusteprpblmer av selve medisinen. Så vi, lungespesialisten og jeg måtte starte på ny. Nye medisiner på markedet, nye prøveperioder, ingen medisiner som fynket, sånn var det i flere år. Stadig nye medisiner, stadig dårlige resultater.

for ca 5 pr siden fant vi en ny type medisin som fynker noenlunde, jeg har bedre livskvalitet mtp astmaen enn jeg noengang har hatt. Jeg fikk også en ny type hurtigvirkende mot kols faktisk, men jeg har ikke kols. Det viser bare hvor vanskelig det er med medisiner. For 3 år siden ville legen at jeg skulle prøve noe nytt som var kommet for han ville jeg skulle bli enda bedre. Lungekapasiteten min er ca 80% på gode dager. Men jeg kan si med en gang, at det medikamentet ikke fynket for meg, man skal prøve i 3 mndr for å være sikker, jeg prøvde i 2 uker og ble så dårlig at jeg leverte den rett tilbake til apoteket og startet på den som hadde fynket.
Jeg takket legen for forsøket og leverte inn oppsigelsen min som prøvekanin.
45år var nok.

Nå har jeg en medisin som gjør at jeg kan leve normalt, jeg merker ikke noe spesielt uten at kondisen er dårlig, det har med overvekt å gjøre selvfølgelig, men også redusert lungekapasitet.
Overvekt av medikamentbruk, men også arv vil jeg anta. Denne kroppen har vært gjennom så uendlig mange bivirkninger og abstinenser, dette ser ikke folk, dette er vanskelig å forstå, men hvis jeg skal peke på to bivirninger som som nok mest har lagt merke til gjennom årene så er det tretthet og vektoppgang.

Jeg har mye respekt for medisiner og og hadde  ikke vært i live uten, 100%
Både pga astma og depresjon.
Men je orker ikke flere forsøk nå. Ikke før jeg må., hvis det skjer en alvorlig endring  i helse.
Hadde vi visst 100% hvilke medikament som virket mot hva hos akkurat den personen, så hadde ting vært så mye lettere.
Men ofte er det nålen i høystakken.

Føniksen- En historie om farmor

 Da jeg vokste opp, hadde jeg ikke et nevneverdig forhold til farmor.

Men mormor var en virkelig barnsomsbestemor. Jeg overnatten hos mormor,  jeg koste meg med mormor og var så trygg så trygg som et barn kan bli hos en bestemor. 
Men farmor var det noe annet med, hun a var en formor i ordet, ikke i handling.
Hun var pappas mor, ferdig snakket.
Hun var ikke varm eller raus, farmor oste av avstand.
Men jeg var jo på sett og vis glad i farmor, hun var jo min bestemor.
Men noen klem kan jeg ikke huske mye av og sitte på fanget hennes tror jeg ikke hun hadde akseptert.
Hun er liksom en karakter i barndommen min, som bare var der.

Jeg husker spesielt en hendelse fra barndommer, farmor hadde hund.
Jeg var kjempe allergisk mot hund, på en slik måte at besteforeldre var kaldt inn til spesialist for å få formidlet hvor alvorlig det var og at skulle de ha noe forhold til meg, kunne de ikke ha dyr i hus. For astmaen og allergien min var og er fortsatt dødelig,
Mormor og morfar hadde ikke dyr, så der var det trygt å være.
Men farmor, hun hadde hund.
Jeg spurte henne om det en dag, jeg var sikkert 9-10 år, om hvorfor hun hadde hund, når hun visste jeg ikke tålte det. Jo det var fordi hun aldri så meg uansett. 
Slik var det, ferdig snakket.

Årene gikk, og vi ble overhodet ikke noe som helst nærere hverandre. Jeg ble ungdom, og opptatt av det ungdom er opptatt av og så fikk jeg barn da jeg var 18 år, og jeg flyttet ut året etter.
Og jeg så farmor enda sjeldnere enn før, men jeg hadde forlengst akseptert at slik var det, farmor var farmor, og forholdet var hva det var.

Så hendte en tragedie. En stor, vond livsomvelning for oss alle i familien:
Pappa fikk hjerneslag. Jeg var 21 år gammel, har var akkurat blitt 50 år.
Det var et alvorlig slag, så alvorlig at vi ikke visste om han skulle overleve, eller om han gjorde så ga de som visste ikke mye håp om hans tilstand.
Han ble liggende i koma, lenge. Detter en tid av livet jeg husker kun bruddstykker av, det var en virkelig vond periode. Men jeg skal ikke fokusere på det, nå er det farmor det handler om, ikke slaget, ikke om å miste pappa som vi kjente ham, ikke om uvissheten eller det store svarte hullet som åpnet seg og sugde meg ned.
Men det er farmor dette handler om.

Bursdagen min kom. Jeg min søster og ei venninne hadde bestilt en tur til utlandet for en tid tilbake, en helgetur. Men det er klart jeg ikke ville dra. Pappa lå i koma, han hadde ligget sånn i uker allerede. Ingen endring. Bare stillhet og pust og dysterhet.
Jeg ville ikke dra, jeg ville avlyse, jeg var ikke påskrudd for tur, eller feire bursdag.
På sykehuset spurte legen om han kunne få et ord med meg, hvor han sa han hørte jeg skulle på tur, nei sa jeg, ikke nå lenger. Jo sa han, jeg syns du skal, ingenting skjer her. Det er ingenting du kan gjøre. Lev, sa han. DU blir bare 22 år en gang.

Så jo, det ble slik, på nærmest resept fra legen og et stort svart synkehull i magen, så ble det besluttet, vi skulle reise.

Riiiiiing! Riiiiiiing! Telefonen. Jeg tar den. Det er farmor.
Hvorpå jeg får min aller, aller første dose voksenkjeft. "Er det sant? Je hører at du skal reise? Nå? Når pappa ligger som han gjør?!" "er du ikke riktig vell bevaret jente?!" Hvorpå hun fortsetter en tirade av utskjelling og avslutter det hele med å si om pappa dør så er det ene og alene min feil, den slemme egoistiske datteren. Det er så gallebefengt og stikkende at jeg blir helt mo i knærne og jeg hulkegriner.
Jeg sier at jeg forstår han er hennes sønn, men han er min pappa! Du har ingen rett til å snakke til meg på den måten sier jeg og legger på.

Jeg er knust, helt knust, jeg vurdere alle valg jeg har tatt og skal ta, men er såret, jeg er sint, jeg er trampet på når jeg ligger nede.

Dagene går, det nærmer seg avreisen som jeg gruer meg til, enda mer nå. Tenk om pappa dør?

Riiiiiing! Riiiiiiing!. Telefonen. Jeg tar den stille, jeg aner det er farmor, jeg vet ikke hvorfor.
"Omforladelse" Sier hun. Jeg hadde ingen rett til å si alle de stygge tingene til deg, omforladelse Lene.
Jeg hører det sitter langt inne, det koster henne å si disse årene. Videre så forteller hun at hun er vokst opp uten å få lov til å vise særlig med følelser, hun har aldri fått lov til å sørge, hun vet ikke hvordan, selv når farfar døde 12 år tidligere, kunne hun ikke vise særlig følelser. Hun hadde aldri lov, fra barndommen av. Så nå hadde hun så mye sorg i seg og hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere det. Så å kjefte på meg var lettere, sinne var så mye lettere å få kontakt med.
Det ble en kort samtale, jeg aksepterte unnskydingen. Jeg reiste på tur. Og jeg koste meg, faktisk. Det var et pust i bakken, en sårt tiltrengt frihet, fra livet som ventet hjemme.

Noe forandret seg mellom farmor og meg etter det.

Noe vesentlig.

Det var ikke utav det blå kommet mye varme mellom oss, men det spiret der.
Det var oppstått en gjensidig respekt

Det var som om den gamle farmor jeg hadde kjent hele livet døde og en ny oppstod.
Hun var et fantastisk spennende menneske, helt på ekte. 

Jeg tror ikke farmor har sagt unnskyld mange ganger i sitt liv, om noen gang. Det er en skatt jeg bærer med meg.
Jeg tror heller ikke hun har sagt at hun er glad i noen særlig ofte, men hun har sagt det til meg, med tårer i øynene pg latter i munnvikene.
Jeg er kjær i deg sa hun. Det nærmeste en gammel dame av hennes tid kunne komme de ordene.

Telefonsamtalene mellom oss ble hyppigere, de ble lengre. Noen ganger klaget hun på livet, og en gang sa hun helt på ekte at hun nok ikke hadde så lenge igjen, ikke for medlidenhet, men som en ærlig bemerkning, hvor jeg utbrødt at sånn måtte hun ikke si, for jeg ble lei meg, hun ble helt stille i andre enden og sa omsider, å.... Bare Å. ..Ja sa seg for jeg er jo veldig glad i deg  farmor. Hvor hun igjen ble stille og sa for første gang at hun jo var kjær i meg også, på ekte. Men andre ganger var hun så frekk som bare hun kunne være, som da jeg ble 27 år og hun lurte på om jeg ikke tenkte å få flere barn for nå begynte jeg virkelig å bli for gammel til slikt. Hvor jeg forskrekket utbrøt fra bunnen av magesekken  "FARMOR da!"
Slik var hun, farmoren min.

Noe skjedde den gang. Vi fikk ikke et varmt forhold over natten, med det vokste gradvis fram. Og det skjedde noe herlig. Jeg tror hun var like opptatt av oldebarn som hun var av barnebarn da jeg vokste opp. Men da jeg fikk nr2 da jeg var 29, så ble hun besatt. Det var som om hun oppdaget seg selv på ny, og de to utviklet et fantastisk nydelig forhold. Ikke med en gang han ble født, men gradvis. Og det ga så mye varme i hjerte mott å se det, jeg unnet henne denne kjærlighet så veldig. Og det var gjensidig mellom dem. Jeg skulle bare ønske hun fikk mer tid. For hun hadde ELSKET barnebarnet som ble født det året hun døde, hun fikk aldri treffe ham, hun døde 1 mnd etter han ble født.  Da var nr 2 hos meg 4 år, han kalte henne for Voldemorten min. Og når hun døde sa han at vi måtte huske henne i hjerte vårt. Så han og jeg malte et hjerte på en stein som symbol på farmor den sommeren. 

Farmorsteinen vår

Jeg har skrevet mye om pappa, og det er ikke rart. Pappa fikk slag tidlig, han levde i ensomhet og han døde brutalt og plutselig i ensomhet. Det har preget meg mye. Jeg har båret på skyldfølelse og sorg og sjokk og skrekk for hva som skjedde. Og jeg har grått floder av tårer for ham, pga av ham. Jeg har følt en vanvittig avmakt og urettferdighet.  Jeg skulle ønske han var her forsatt, at han fikk oppleve alt det gode som er, alle fine barnebarna, se hvordan vi er blitt, at vi klarer oss. Jeg svaner ham veldig.

Men av alle som har gått bort rundt meg, så er det farmor jeg savner mest. Hun hadde blitt 98 år denne måneden om hun hadde levd. Så jeg har tenkt så mye på henne. Det er så mye  jeg ville delt med henne. 
Jeg savner latteren til farmor, ingen ler som hun lo, en trillende, klirrende latter, for hun kunne det, le. Men nå husker jeg nesten ikke latteren hennes, det er et minne av et minne. Jeg svaner glimtet i øyet hun hadde. Og gleden hun viste med å bare være med oss. Og staheten henne, den savner jeg også, og frekkheten hennes. ærligheten og måten hun bare var så direkte på, hun sa det som det var, på godt og vondt. 
Hun var aldri en gammel kvinne for meg, jeg så ikke det, jeg så henne som person, hun ble på en måtte ikke bare en farmor, men en venninne. Hun var frisk og oppegående, spilte golf og brigde, til hun plutselig ikke gjorde det mer. 
Hun falt og brakk lårhalsen. Og selv om hun kom seg, så tror jeg hun ga opp. Hun kom på sykehjem, det syntes hun var fryktelig uverdig. Hun levde i 6 mndr etter hun brakk lårhalsen.
Det var en dessverre veldig travel del av livet mitt, siste semester av sykepleierstudiet, jeg var gravid med hyperemesis gravidarum. Livet var hardt den perioden. 
Men jeg tenkte, når jeg bare ble ferdig med studiet, når jeg bare fikk ut denne ungen. Da skulle jeg virkelig ta meg av farmor igjen, jeg skulle vie henne mye tid.
Men den tiden kom ikke.
Jeg visste faktisk ikke at hun lå på det siste. hadde jeg visst hadde jeg vært der. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke visste det. Jeg hadde vært der 6 uker før, da var hun helt fin, sta som fy, hun hadde kappløp med fireåringen min, ikke fordi hun skulle kappe, men hun måtte jo vise gutten hvordan han skulle løpe! Der suste hun avgårde med rulator og pappa og jeg satt storøyde igjen og tente at nå, nå faller hun, men så bumset hun fornøyd ned ved siden av meg så det knaket i beina, jeg måtte ta henne så hun ikke falt. Der har du farmor.
Så jeg visste ikke at hun lå på det siste. Og der har du det som føyer seg til den evige sorgen, den evige "hvis bare-lista".
Livet venter ikke på noen, ikke døden heller,

Jeg er utrolig takknemlig for det forholdet vi fikk, den kvinnen hun var. Hun er fortsatt et mysterium, det er 1000 spørsmål jeg ville spurt, døden er så endelig på det viset, man får ikke flere svar. 
Men når jeg tenker på farmor idag, så er det med ekte varme og takknemlighet i hjertet.
Jeg er så glad hun fikk være den hun var for meg og at jeg fikk være den jeg var for henne.

Jeg drømte om deg i natt

 

Vet du hva, jeg drømte om deg inatt.
Å? Sier du, etterfølgt av hva da? Hvorfor? og gjerne, Hvorfor forteller du meg dette?
 Og kanskje har du tanker som at jeg er litt spesiell, litt halvgal? Litt creepy? Litt for direkte? Eller bare rett og slett rar? Kanskje syns du det er interessant? Og blir nysgjerrig? Men kanskje du tenker det ikke er så normalt å si en slik setning til noen du ikke kjenner så godt, kanskje er vi kollegaer, kanskje er du en nabo, en gammel bekjent,  men kanskje også en god venn, eller er det damen i kassa på rema, hun som ser litt skummel ut, men som er ganske blid og som jeg dessverre ikke vet navnet på.

Første gang jeg oppdaget at det å si en slik setning til noen ble mottatt som noe helt annet enn jeg tenkte, stemningen i rommet endret seg, var langt tilbake, i 20årene mine. Jeg spilte mye world of warcraft den gang og var sosiale med folk der inne, som man er om man spiller et slikt type spill. Vet du så vet du, vet du ikke, så ja, man er sosial online, men mange ganger også offline. 
Uansett, jeg drømte om en av mine bekjente fra der inne, en pen ung mann kan man legge til, selv om det ikke har noe med saken å gjøre, men en fjern bekjent var det.
Så jeg buser ut og deler ut som det troffeet jeg føler det er, at jeg drømte om deg inatt.
Han rykket til og så overasket ut, litt målløs og forskrekket, litt redd for å spørre om hva jeg drømte og hvorfor ham? Kanskje han trodde at jeg på en veldig direkte måte la an på ham? Jeg vet ikke, men det er ihvertfall første gang jeg selv reagerte på noens reaksjon på at jeg drømte om dem.

Det fikk meg til å gruble over dette, hvorfor reagerte han sånn på at jeg hadde drømt om ham? For det var vell helt naturlig at man drømmer om folk vell? Selv folk man ikke kjenner så godt? Og swt må jo være kjekt å høre at man har vært i drømmene til noen?
Jeg skjønte ikke helt reaksjonen, men forstod at det gjerne ikke var så vanlig å si slike ting, eller kanskje, bare kanskje var det ikke så vanlig at man drømte om folk? Var det jeg som var uvanlig her, men hvorfor? 

Jeg tror jeg har funnet svaret og det er at jeg drømmer uvanlig mye og husker uvanlig godt drømmene mine. De er som en parallell til mitt våkne liv. Jeg er våken , og jeg drømmer og opplever vell så mye når jeg sover som jeg drømmer.
Jeg kan huske opptil flere detaljerte drømmer ila en natt og jeg husker de lenge, skriver jeg dem ned, husker jeg dem for alltid. Og for meg er det helt naturlig å drømme om folk, enten jeg kjenner dem godt, eller lite. Det kan gå langt imellom at jeg drømmer om en spesiell person, eller de kan være jevnlige statister i drømmene en liten periode. Men det er alltid spesielt for meg første gang jeg drømmer om en jeg kjenner, eller har møtt, og jeg kan lett si det til deg, for det er på en måte litt stort. Jeg drømmer ikke om alle jeg har truffet på. Men det at jeg drømmer om deg betyr ikke at jeg har noen dypere følelser for deg, men kanskje du betyr noe i hverdagen min, i en periode, eller det er en person jeg ikke har sett på mange år,  men så lenge jeg har møtt deg, så kan jeg drømme om deg. 

Jeg trodde som dagt dette var helt normalt, at alle gjør det hele tiden. Men man snakker ikke om drømmene sine egentlig, så mye har jeg oppfattet, noen jeg syns er rart for det er en så stor del av livet.
Men så viser det seg at ikke alle drømmer, eller ihvertfall ikke husker drømmene sine, noen husker drømmene når de er veldig spesielle. Og det å drømme om noen er spesielt.
Det er ikke det for meg, sorry om du tror det, det inngår bare i drømmebildet mitt.

Jeg drømmer hovedsaklig om tre typer mennesker:

• Folk jeg har møtt, kjenner, omgås, vært en del av livet. Disse blir oftest statister i drømmene, men de har sine oppgaver og de har sin egen vanlige personlighet og interesser, så jeg vet hvem du er i drømmen, men det er oftest at drømmen ikke handler om deg, men at du er en brikke i  drømmeverdenen den natten.
• Mennesker uten ansikt. Dette er kun statister og har sjeldent stor betydning, har de derimot stor betyding er det alltid skummelt. For jeg liker ikke å omgås mennesker som ikke har ansikt, eller ansiktstrekk, gjerne bare hull som en pepperkakemann. Eller et helt slett ansikt. Er dette hovedpersonen i drømmen så er det et skikkelig mareritt. Men ellers så er de bare der og jeg merker de ikke.
• Folk jeg kjenner godt, som bror min, pappa, ungene mine, nære venner, avdøde besteforeldre. Disse kan ha en stor rolle i drømmene, eller jeg kan bare møte på dem og utveksle ord eller gjenstander og gå videre i drømmen, De kan absolutt være statister de og. Men de kan være annerledes enn jeg kjenner dem, eldre, yngre, kanskje de ikke kjenner meg i denne dimensjonen, men jeg kjenner dem? Da dreier drømmen seg mye om det, eller det er ihvertfall en stor del av drømmen.

Jeg drømmer mye, det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, og jeg trodde alle gjorde det.
Drømmene mine er oftest vonde drømmer, mareritt. Jeg har måttet sette meg ned, skrive dem ned i perioder, lengre perioder, analysere dem for å få kontroll. De tok helt over livet mitt en periode, flere perioder i livet. Men dette skjer typisk i en krisedel av livet, mog det er forsåelig, men det er ikke akseptabelt at drømmene skal ta mer plass enn selve situasjonene som gir krise. For det er følelsene fra drømmene som mest sitter i kroppen, som er helt annerledes enn følelsene fra den faktiske opplevde situasjonen. Men de følelsene av redsel, angst og mental smerte er så store og tar så mye plass at alt, hele hverdagene dreier seg om redsel, sorg og smerte enten fra virkeligheten eller fra drømmene. Derfor måtte jeg ikke legge lokk på drømmene, ikke slutte å drømme, men lære å forstå dem, og slik ta kontroll og minimere følelsene det ga i hodet og kropp.

Drømmeverden er en stor del av livet mitt, har alltid vært det, og vil nok alltid være det. Så dette har jeg brukt mye tid på, og skriver av og til om det her. Men jeg skriver tematisk. Idag var det å drømme om deg, eller drømme om mennesker jeg kjenner, og hva det vil si og ikke vil si. Jeg vil forsette denne serien. Og linker til mine forrige innlegg om faktisk dypdykk i denne delen av meg.
Så hvis du er interessert i det så er innleggene linken nede her.

1- Om vonde drømmer og mareritt

2- Å drømme om traumer

3- Om drømmesymbol.

om 10 år...

Vi har lekt denne leken siden vi var små, hvor er jeg om 10 år? 
Hva gjør jeg om 10 år?
Eller som unge voksne, hvis vi ikke er gift om 10 år-pakter, så gifter vi oss sant? Sa de to gode vennene, ja begge var enige i det. Men hvor mange slike ekteskap finnes idag? 
Dette har vært et spørsmål når ihvertfall da jeg vokste opp, vi hadde den gang skoledagbøker vi noterte flittig, om hverdag, om de vi var forelsket i, lærere vi ikke likte og ga dem kallenavn i boka, vi skrev ned avtaler og skrev hilsner til hverandre i disse bøkene. Så var det også spørsmålet, hvor er du om 5 år? om 10 år?

Og dette spørsmålet ble av og til også stilt av lærere, hvor er du om 10 år? Hva jobber du som? Hvor bor du? Hva med familie?

Spørsmålet har også dukket opp på fest i løpet av årene, eller i festspill "Fortell om livet ditt om 10år"

Jeg har hatt tanker og jeg har sagt hva jeg trodde jeg kom til å gjøre om 10 år opp igjennom. Og hvor riktig svaret er? Det er jo bingo.

Svaret baserer på hvor du er i livet og hvilke ønsker og interesser du har i det øyeblikket du svarer.

Jeg skal ikke uttale meg med en ekstrem selvtillit og si at nok ingen i verdenshistorien noensinne har svart riktig på dette spørsmålet, men jeg tror ikke noen har svart riktig på dette spørsmålet.

Man er så i livet hvordan det er her og nå, at man vanskelig kan forestille seg på ekte hvordan det faktisk vil bli der i fjern fremtid, om 10 år.

Ta feks Lene 16 år "hvor er du Lene når du er 26år? Hva skjer de neste 10 år?"

Lene 16 år svarte nok at om 10 år er jeg 26 år, jeg er gift, jeg har 3 barn, 2 jenter og 1 gutt, jeg har en hest, kanskje to. For om 10 år er det funnet opp en kur mot astma og allergi så da her jeg hest og sikkert en hund. Enten så jobber jeg med hester eller så er jeg jordmor"

Lene 16 år hadde ingen ide om at livet skulle slå hardt ned fra blindsonen så disse drømmene og ønskene for fremtiden ikke skulle kunne være i kikkerten engang nå Lene så ble 26 år.

Det som istedet hendte de neste 10 år som Lene 16 år aldri kunne forestilt seg, for hvordan kan vi utifra den infoen vi sitter med der og da?
Er at de viktigste tingene som skjedde var at jeg fikk en sønn da jeg var 18 år, jeg var alene med ham, Jeg fikk også diagnosen bipolar som 18 åring og livet var rimelig tøft.  Jeg ble forlovet som 20 åring, men det endte i en livsomveltende voldtekt og psykiatrisk innleggelse. Sønnen min fikk diagnosen ADHD da jeg var 22 år. Pappa fikk alvorlig hjerneblødning da jeg var 21 år og hele verden raste og jeg med.  Hva som ikke skjedde da at jeg ble gift, fikk 3 barn, jeg ble ikke jordmor, jeg ble dog frisør da jeg var 25 år. Det kom ikke en magisk kur mot astma og allergi så hest og hund og hvilket som helst annet dyr hadde jeg ikke. Bortsett fra slange, jeg hadde en slange en gang der i 20årene. 

Hvis du så spurte Lene 26 år: "hvor vil du være når du er 36 år Lene, hva jobber du som og hvor bor du?

Lene 26 år ville svart at jo, hm (klok av skade) og noe mer oppbygget hardt opptjent livserfaring, at om 10 år så vil jeg nok bo i Sandnes, kanskje er jeg hårstylist? i Team som reiser rundt i verden og underviser og utvikler nye hårfrisyrer. Og ja jeg driver med sminke, jeg sminker folk til show og kanske til musikkvideoer. Jeg har kanskje fått to jenter, hun ene skal hete Helle. Jeg leier nok leilighet eller eier en liten leilighet. Jeg er gift. Kanskje har jeg en hund? Jeg ønsker å bli jordmor, men jeg vet ikke om jeg er det om 10 år? Jeg er kanskje blitt bestemor? Mamma var jo 19 år da hun fikk meg, jeg var 18 år da jeg fikk Robin, kanskje han blir far når han er 17år?

Lene 26 år var litt mer nedtonet i tanken om fremtiden, som sagt, klok av skade, for livet spiller en stor rolle, ikke bare hva man ønsker. Og livet hadde skjedd mye i årene før. De viktigste tingene som faktisk skjedde var at jeg ihvertfall ikke ble gift, men ble samboer.Jeg flyttet dog tilbake til Sandnes fra Bergen., men ikke med mannen jeg flyttet opp med, men jeg tok med meg hjem en annen mann. Vi fikk tre gutter de neste 10 årene, det kom ingen Helle. Vi kjøpte leilighet, vi solgte den og kjlpte hus. Jeg begynte å jobbe som hårstylist og reiste rundt i et frisørteam om holdt kurs og show og utviklet nye teknikker og frisyrer. Men dette gjorde jeg såvidt, jeg ble utdannet sykepleier da jeg var 33 år. Mamma giftet seg og skilte seg. Pappa bodde alene, men klarte seg bra.  Jeg hadde opplevd store omveltende ting også  som jeg ikke skriver så mye om her, det angår søsteren min og hennes barn og mann. Jeg hadde aldri trodd at  mannen til søsteren min skulle dø, eller at søsteren min skulle bli fratatt omsorgen for ungene sine eller at jeg kutte kontakten med henne. Min eneste søster. Dette er en stor ting som skjedde, som jeg aldri så komme. 

Jeg ble heldigvis ikke bestemor. Og noe hund fikk jeg ikke, det kom aldri ila de 10 årene noen magisk medisin.

Lene 36 år, hva skjer om 10 år? Hvor er Lene 46 år? Jeg er nok bestemor, kanskje pappa har funnet seg en ny dame som han kan ha det godt med? Mamma er gjerne gift på ny? Jeg har kanskje fått et barn til, en gutt til vil jeg tro, det kommer nok ingen Helle. Jeg jobber nok som nyfødt intensivsykepleier, men ønsker å bli jordmor. Vi bor her som vi bor, men ønsker meg et større hus. Jeg er ikke gift, jeg ønsker ikke å gifte meg, men Dagfinn og jeg bor sammen. Jeg har ikke kontakt med søsteren min

Da jeg var 36år hadde jeg en litt roligere tanke om fremtiden, de store brutale hendelsene i livet mitt tilhørte fortiden, det hadde vært mange omveltninger, men ikke like store de siste 10 år, og dette preget synet mitt på fremtiden. Drømmene var der, men jeg var mer jordnær ift dem.  Ikke NATE jeg at de neste 10 årene skulle inneholde minst like store omveltninger som i 20årene, jeg ble helt tatt på senga av livet, det man ikke planlegger for, det man ikke ser komme.

De store tingene som skjedde var at morfar og mormor døde, pappa døde, svigerfar døde, alle på 1 år. Utennom mormor som døde 2 år etter. Det var brutalt, det var ikke i fremtidsutsiktene. Den sorgen og skrekken jeg skulle bære med meg etter det brutale og uventede dødsfallet av pappa preget meg minst like mye som voldtekten og slaget hans i begynnelsen av 20 årene. Covid kom, hvem, så det komme? Ikke hverdagsmannen ihvertfall. Jeg ble langtidssykemeldt, så ble jeg JORDMOR. Vi kjøpte større hus. Jeg ble gift, så ble jeg skilt. Så eigte jeg et stort hus alene. Jeg ble ikke bestemor. Jeg opptok ikke kontakten med søsteren min. Jeg fikk heller ingen hund, fordi hakk i plata, ingen magisk medisin kom nå heller.

Så, nå er jeg 47 år og hva tenker jeg vil skje om 10 år?
Før har jeg hatt så mye feil, noen småting rett også. Men det er LIVET som kommer inn og står for de største omveltningene. Så hva tenker jeg framover?

Idag er jeg singel på andre året, jeg har ikke datet noen og har heller ikke ønske om det. Jeg bor her i mitt store, gule hus, med tre gutter på 11,14 og 18 år. Jeg er jordmor, jeg jobber mye, veldig mye, og jeg elsker det. Det som er viktig nå idag, er å reise med ungene, oppleve verden, lære de om kultur og se verden. Hverdagene er viktige, vennskap er viktige, få ungene gjennom skolen er viktig, se de planlegge fremtiden er viktig. Jobben min er viktig. Her jeg er nå, er disse ting viktig.

Så fremtiden sees i lys av det som er viktig her og nå, det vet jeg, men jeg vet også at alt kan forandre seg, catch 24, alt kan skje, det som kan gå galt, går galt osv... Det har jeg lært. Og det jeg også vet at ila en 10 års periode så utvikler jeg  meg, ungene utvikler seg og nye ting blir viktige og gamle viktige ting blir totalt uviktige. Jeg spurte 11 åringen min idag om hva han tenker om 10 år. Ja da bor han med meg, det var det viktigste, for han vil aldri flytte ut. Snakket fra et barnesinn. Selvfølgelig vil han ønske å flytte ut en dag, men tanken på det er ikke utviklet enda, han har ikke rekkevidde til å se at det kan være et fremtidig ønske.

Skal jeg forsiktig ytre meg, forsiktig, så tror jeg jeg fortsatt bor i det store, gule huset. Jeg tror alle ungene har flyttet ut, og hvis han på da 21 har flyttet ut så tror jeg kanskje at jeg jobber som jordmor for en organisasjon som leger uten grenser i et katastrofeområde eller krigsherjet område. Men barnebarn da?  Ja kanksje jeg har to? Og da spørs det om hun farmor vil reise ut av landet å jobbe? Jeg har kanskje noe kontakt med søsteren min, men holder henne på avstand for hun er en av mine bipolare triggere for depresjon. Det skylder meste ungene og meg selv å holde meg så stabil jeg kan. Jeg håper og tror det ordner seg for eldstesønnen min som da er 39år, at livet blir lettere for ham, jeg er optimistisk, Jeg har fortsatt ingen hund.

Kanskje er jeg bestemor.

Kanskje jobber jeg i et katastrofeområde.

Kanskje bor jeg i det store gule huset, eller

kanskje bor jeg i en leilighet.

Kanskje har alle ungene flyttet ut.

Kanskje har jeg en hund.

Å planlegge 10 år fram i tid er helt umulig. Som barn er er det noen magisk ved det å tenke hva man er, hvor man er om 10 år. Det er så mye potensiale, så mange drømmer og ønsker og tanker. Det er det jo alltid, men livserfaring spiller en rolle på hvordan vi ser fremtiden, for man vet at er det noe vi ikke kan planlegge for er det hvordan utviklingen blir og hva livet har å si for planene våre.

 

Det beste som kom ut av ekteskapet mitt (det er ikke hva du tror)

 

Vi var ferdig med barn og huskjøp og utdannelse da vi giftet oss. Vi hadde levd et helt liv før vi sa ja til hverandre, ikke i hverdagene, men i fule ramme alvor etter 15 år. 15 år med livet, opp og nedturer, mye vondt og gode ting også. 3 gutter fikk vi, 4 ulike boliger var vi innom hvorav 3 av dem eigte vi selv. Vi bodde hos nor min 2 ganger, mellom huskjøpene. 
Jeg var akkurat ferdig utdannet frisør da vi traff hverandre, han så å si drev dank, hoppet av studier og  usikker på veien videre,

Vi flyttet fra Bergen og hjem til min hjemby Sandnes, han ble med på slepet.
Jeg kjøpte leilighet og jobbet, han søkte seg inn på studier, og endte som sosionom.
Vi fikk første gutten i 2008 og i 2009 startet jeg på sykepleierstudiet.
Da jeg var ferdig utdannet, sånn 10 dager etter fikk vi sønn nr 2. Vi hadde da flyttet til større bolig, en tomannsbolig. Livet skjedde hardt i årene som gikk etter det, vi mistet mange familiemedlemmer og utfordringene var store. Men vi fikk inni mellom livet her, gutt nr 3 i 2015.  Og flyttet i 2018 til en enebolig i samme området for å beholde nærområdet til ungene.

Vi reiste på ferier, vi har hatt utallige kjekke ferier, noen veldig normale og noen mer uvanlige. Vi har kastet bagasje og unger i bilen og kjørt til Danmark, og seinere Tyskland, så Nederland og leid minibondegård på landet. Vi har kjørt til Polen og hjem gjennom svergie. Vi har vært i ørten fornøyelsesparker i Europa, Disneyland den som peker seg mest ut.Vi har vært på de obigatoriske sydenlandene, kreta, grand canaria, kypros, Bulgaria og fant ut at nei... Nei takk den type tur er ikke for oss. Så vi har sett litt ut i verden med feriebriller på, vi har reist 10 dager til New York, vi Har reist til Marrakesh i Marokko, vi har reist rundt i Vietnam. Så vi har prøvd Mye forskjellig. 

Hverdag har vært hverdag og ferie sammen har vært helt topp. Livet har skjedd og vi var en enhet og ihvertfall jeg syntes vi hadde det bra sammen. Og vi giftet oss som nevnt etter alt dette, etter 15 år sammen og et helt liv. Men ingenting er sikkert i dette livet, så forholdt tok slutt  en noe dramatisk vending nesten 3 år etter. Da møtte vi et veiskille hvor vi måtte gå hvert til vårt.

Slik ble det, slutt, finito, goodbye. 
THE END, 

Men vent... Vent litt, jeg har ikke fortalt om det fineste som kom ut av dette korte ekteskapet mitt/Vårt.
Siden livet var levd i store deler før vi giftet oss så ga ikke selve ekteskapet noe nytt enn endeløse hverdager, og en viss form for stabilitet da. Men denne stabiliteten er nok en illusjon, for det skjer like lett brudd i ekteskap som i hvilket som helst annet forhold.

Da jeg hadde utdrikningslag, som var en utrolig kjekk dag. En venninnedag. Det er HER magien skjedde og det beste utav ekteskapet kom til.

I gledesrus med samvær og vin og den store gledelige begivenheten som var bryllupet hengende over oss, så laget vi en pakt vi som var der. Vi skulle spare 50kr i uken hele året og for de pengene skulle vi reise, oppleve, gjøre noe kjekt sammen. Skåååååål for det! Alle syntes det var en god ide.
Men så kommer dagen derpå hvor beskjentskaper og avtaler blir sett i hverdagens lys, i en kraftig nedtonet virkelighet. Det er jo ikke alltid man ringer tilbake til den personen man lovet å ringe så inderlig når man var på byen kl 5 en lørdagskveld, eller man blir ikke bestevenn med kusinen til bror til venninnen til venninen sin. Man inviterer ikke til middag den man ikke kjente fra dagen før, men som der og da var dødsintressant. Eller kaffen man skulle ta til uka uteble... Vi er jo nordmenn, vi er en ganske nedtonet gjeng når vi ikke samles med alkohol i blodet.

Men, vi var 5 jenter, damer, vi som naturlig holder sammen, som faktisk valgte å sette denne planen ut i livet. Vi kaller oss bare for jentegjengen, gullgjengen.
Så vi sparer 50kr i ukene gjennom hele året.
Det blir ikke store beløpet så klart, det blir ikke en uke i syden. Men vi tenkte av 50kr har vi alle råd til og merker lite til, så kommer det noe så fint utav det. 

Vi har vært på 3 turer sammen, det ene året var to gravide så det gikk dårlig, og vi fikk en litt større tur året etter.
Vi forsøker å spare litt av pengene hvert år, så vi etterhvert får penger til en større tur. Tanken var New York om noen år. Men vi får se.
Slik vi gjør det er at vi trekker 2 som arrangerer, og de tre andre får kun vite dato og de får en pakkeliste når det nærmer seg. Det er veldig kjekt å planlegge og veldig kjekt å ikke vite noe.

Her er eksempel på invitasjonen,  Dette var fra fjorårets tur.

Dette er en drikkelek, alle fikk utdelt denne, og det ble ganske morsomt.

Første året leide vi en ekslusiv hytte på sørlandet. Dette var i oktober, så det var kaldt. Vi kjørte samlet ned i en bil, de tre som ikke visste noe lurte jo enormt hvor langt vi skulle kjøre.
Vi bestilte pizza på veien og spiste da vi kom fram.
Vi laget til god frokost og gikk etterhvert ut i jacuzien. 
Til lunsj hadde vi afternoon tea med blinh\gser, macroner og mye te.
Alle fikk trekke en lapp hvor det stod en farge og vips så var kveldens fest fargetema. Alle fikk utdelt en pose med parykk, leppestift, og bling. Det ble kjekt. 
Så hadde vi obligatorisk spa, det må vi ikke glemme.

Året etterpå ble det ingen tur pga graviditeter og barnefødsler.

Så vi tok det igjen året etter det.
Da ble det Londontur.

Vi leide hus litt i utkanten, null stress.
Her ble det Tur til Harry Potter Universal Studios (Magisk!)

Det ble afternonn tea med skjønnheten og udyret tema, det ble spesielle drinker på The Alcymist.
Mye god mat og noe juelgaveshopping, siden det var i oktober/november.

På flyet på vei mot London.

Siste turen var nå i fjor, turen gikk til Mandal hvor vi hadde leid et flott hus, Her ble dt mye god mat, som hjemmelaget pizza og raclette på terrassen i sommervær. Dette var i august og været var nydelig. Det ble jacuzi igjen med dagsfylla, gud hvor kjekt vi hadde det, ropte og sang og plagde sikker livskiten ut av naboene. Men vi hadde det så kjekt. Vi hadde rebusløp, eller alle fikk utdelt et visst antall konvolutter som de slulle åpne på visse tidspunkt. Det var alt fra sokker, til drikkelek, pins med jenteklubb, det var mye kjekt.
Vi avsluttet turen med rafting. Hvor mange syns det var helt topp og stakkars Mariann var skamredd, men hun ble nå med og det var kjempekjekt.

I år er turen i november og jeg har ikke peiling på hva vi skal.
Men fy søren så kjekt vi har det.

Så dette er det desidert beste som har kommet ut av ekteskapet, og det kan anbefales på det varmeste. Så lite egentlig, blir til noe så stort.
Hadde vi alle hatt litt mer penger hadde vi nok spart mer, tanken var at alle skulle klare å avse litt. Så putter vi inn ekstra om vi ønsker det.

Nei for en gjeng vi er blitt, og det gledes stort til årets tur i november.