Å være guttemamma- Det er enkelt det

 Har du barn? 4 gutter sier du? Å, da er du heldig, gutter er jo så mye enklere enn jenter... 

Denne kommentaren og uendelig med varianter av den, har jeg fått i løpet av karrieren min som guttemamma. Og la meg bare si, at dette er utrolig trist og lite gjennomtenkt. Og jeg føler jeg blir redusert til en mindreverdig mamma, fordi jeg har gutter, og der er det jo overhodet ingen utfordringer. Jeg seiler på den glade, uvitende mammabølge uten bekymringer og prøvelser. Her kommer jeg, den som ikke kjenner til utfordringer med det å ha barn.

Jeg debuterte som guttemamma for 29år siden.
Det gikk 11 år til jeg valgte å fortsette med å få barn, for det var ikke gitt.
Nei, idet var ikke fult så enkel å være mamma alltid.
Men jeg fikk en ny da etter 11 år, gutt altså.
og en ny gutt 4 år etterpå, som også kom med noen utfordinger,
og etter 3 år kom minstegutten, nå 11 åringen min. Som har sine egne, la oss si utfordinger.

Det har IKKE vært noen dans på roser.

Hvor kommer denne ideen fra at jenter er en håndfull, mens gutter er snille mammagutter?
Mange av kommentarene har omhandlet puberteten, at jenter blir så hormenelle og utfordrende, gutter er mer stabile der. 
Jeg er jente, eller var ihvertfall tenåring en gang, så jeg kan relatere til det,  for jeg VAR den jenta.
jeg var helt vemmelig, og en håndfull. Jeg stakk av, jeg protesterte, jeg drakk, men røykte ikke, jeg utfordret, men var ærlig med det, bortsett fra da jeg stakk av. Jeg var innom barnevernet og serverte de saftigste, minst troverdige løgner, jeg levde i nuet, i bruset av livet, med oppturer og nedturer... Det at jeg var bipolar, gjorde nok ikke saken bedre. Selv om jeg enda ikke visste det.

Min mor sa ofte at en dag skal du få igjen for alt dette, en dag står du selv der og river de i håret.
Mange år seinere sa hun selv, jeg vet jo at jeg sa du skulle få igjen, men jeg mente ikke at du skulle få SÅ mye igjen.
Jeg har 4 gutter, og det ble sagt fra en jentemamma.

Dette er ikke ment som en stor kritikk til noen,  jeg skjønner jo at det kan være lett å sammenligne med det en har selv. eller det en vet om. Men det er alikvell ment som en bitteliten kritikk om at det går an å tenke seg om føren utaler seg ganske påståelig og bedrevitende om andres liv.

Å være en mamma, eller foreldre til en liten flokk barn av et og samme kjønn setter oss i en særposisjon.
Man ser barna ikke utifra kjønn, men som individ.
Jeg kan hverken si at gutter er lette eller vanskelige, hvis jeg skal sette i bås, så har jeg to lette og to vanskelige, men så lett er det heller ikke, for alle har sine utfordringer som det krever sin foreldre å være med å fikse. Vi har hatt skikkelige utfordringer, og tenårene med gutter med utfordringer kan være skikkelig tøft, gutter kan også, drikke, stikke av, lyge, kjefte, snakke stygt, være pubertale og voldsomme. Dramaet er gjerne annerledes enn jentedrama, men det kan være voldsomt.

Alle fire er veldig forskjellige, så og si samme form, men helt forskjellige, forskjellig temperament, forskjellige måter å håndtere problmer og utfordringer, forskjellig væremåte osv. De er ganske så forskjellige individer. De er høylytte, de krangler, de har sterke, egne meninger, de hater hverandre, og de elsker hverandre.
Kanskje hadde dynamikken vært annerledes hadde de hatt en søster en plass  i rekken, men det kan vi ikke vite. Det kan være, men det trenger ikke være.

En ting er sikkert, jeg ville aldri kommet på å si til noen  at å jøss, du må ha det enkelt, du som har fire jenter og ikke gutter.

Men det jeg har sagt, noen ganger til feks foreldrepar med to barn, en av hver, som venter si en gutt, som sier takk og lov for at dette er en gutt, for jenten vi har en så vanskelig. Så sier jeg bare at dere vet ikke hvem dere får, om denne gutten blir rolig, eller ikke, for barn er så forskjellige.

Hilsen en guttemamma.

Kairo- Da verden ble både større og mindre

 I sommer tok jeg med guttene til Kairo i 2 uker.
Kairo lurte folk på, hvorfor skal du til Kairo?
Og som mange andre så så har jeg alltid hatt en drøm bakerst i hodet om å reise til Egypt, se pyramidene, gå på det store Egyptiske musseet, men det var ikke det som gjorde det, men det var nok medvirkende. Og jeg har jo tidligere fortalt at jeg bar på en drøm om å bli egyptolog. Jeg ler jo litt av meg selv for det nå, og jeg fortelle hvorfor.

Dette er ikke et reisebrev, for å avklare det, jeg vil ikke fortelle dag 1 gjorde vi det, dag 2 gjorde vi dette. Men jeg vil dele hva vi fant der nede i sanden, blant pyramidene, i ørkensolen, markeder og blant mennesker som er ulike, men så like oss også.

Jeg er jo alene med guttene mine, 11,14 og 18 år, og å reise på ferie sammen ser jeg på noe som er noe helt spesielt, et lite magisk øyeblikk hvor vi kan oppleve verden, sammen. Jeg jobber veldig for å  få dette til, selv om jeg er alene, og det går, så absolutt, men det krever mer av meg, men det er verdt det. 

Det jeg er heldig med, er at jeg har en jobb jeg elsker, jeg bare elsker å være jordmor, noe som gjør at jeg har mye ekstra å gå på når det gjelder å jobbe, så jeg tar ekstravakter, mange av dem. Mange vil tenke at dette går utover ungene, at jeg jobber så mye, og det er jo på en måte sant det, men så jobber jeg ikke så mye. Jeg har en 65%nattstilling, altså ikke 100%, så jeg jobber egentlig mindre enn gjerne folk flest. Jeg jobber egentlig mer enn jeg vil, men så vet jeg om jeg ikke gjør det så blir det ikke ferier og andre ting i huset blir ikke fikset. Dette er jo et annet innlegg, men greit å få det med.

Ungene mine er så store nå, de er jo ungdommer, og det er så utrolig kjekt å ta dem med å oppleve verden. Det er mye lettere nå når de er så store å gjøre ting som ikke er A4 når det gjelder ferie. Jeg selv er ikke noe glad i typisk sydenferie, strandliv og sydenboder er ikke min ting. Vi har vært på slike ferier, men ungene kjeder seg fort. Ja luksusproblemer, jeg vet, men jeg vil heller bruke ferien på opplevelser som setter seg i minnet.

Når jeg planlegger ferie, så lager jeg flere turer hvor jeg undersøker fremkommelighet, pris, reisetid, hva det er å gjøre der og priser på å være der, feks spise ute, opplevelser osv, men også hvordan det er å være enslig kvinne, uten mann i landet, det er viktig, for jeg opplever dessverre ikke samme frihet somda vi reiste sammen som gift. Jeg tror egentlig jeg kunne jobbet med dette, reiseplanlegger, planlegge ferie for folk med reiseønsker et budsjett.
Jeg lager meg et budsjett, og planlegger.

I år stod jeg mellom 4 turer for oss, Kanada, Kairo/egypt, Zanzibar og Sri Lanka.
Kairo, pga opplevelser der og ikke Sharm el Sheik eller Hurghada som er populært for snorkling og all inclusive. Zanzibar var det alternativet på listen. Egypt noe annet.

Kairo ble det, men det kunne blitt hvem som helst av de 4 turene. 
Byen bød på opplevelser som vanskelig kan matches, prisene på mat og spise ute var veldig lave og reisetiden relativt kort ift de andre. Det var egentlig en klar vinner.

Ungene, med utsikt over Kairo, vi ser ikke pyramidene herfra denne dagen, da det er så disig.

Jeg Vet det er krevende som alene voksen med ungene på tur, jeg vet at ting oppstår og jeg må løse dette når det skjer, Men ungene er veldig reisevante, noe som hjelper, og eldstegutten på 18år får sine oppgaver, noe av tanken med det, er at han skal kunne være trygg å navigere verden når han selv skal reise. Så dette er vinn vinn. Hans oppgave denne turen var blant annet å ordne med transport til alle stedene vi skulle på, ved hjelp av Uber. Jeg sa hvor vi skulle, han oppgave pris og tid det tok å komme seg dit og bestilte og styrte. Veldig greit. Og Uber er tingen i Kairo, ikke TENK på taxi eller annen transport. 

Kairo er ikke et pakkeforløp, detter ikke en plass du reiser til om du ønsker alt planlagt og enkle dager. Kairo er IKKE en sydenferie, Kairo er en opplevelse. Og du må selv finne ut hva du vil gjøre. Hvis du googler hvor lenge være i Kairo, så vil svaret være 5 dager holder. Og ja absolutt, hvis du vil kun vil se pyramidene, gå på museum, se markedene, sitte på en kamel.. Så får du gjort dette på 3-4 dager om du vil. Men det var ikke dette vi ville, vi ville oppleve Kairo, hvordan er det å være der? Kjenne på byen, rytmen, menneskelivet, severdigheter, kultur, historie. Kjenne på pulsen.

Kairo er en by som ingen annen, jeg kan prøve å forklare, men en må nesten oppleve det selv. Byen kjennes urgammel, du kjenner på historie der, samtidig som moderne liv skjer midt imellom all historien. I kairo lever de oltidshistorie ved å integrere den i nåtiden. Det er en veldig spesiell følelse. Jeg elsket byen, men var litt usikker de første dagene på hvordan skal vi navigere dette, hva gjør vi? Men turen ble til mens vi var der.

Det er ingen all inclusive hotell i Kairo, det er ingen badelandshotell der, og det er knapt nevneverdige vannparker, og de som er av standard lavere enn badeland på større hotell med badeland, så det var ikke vits. Det var få fonøyelseparker, og små, mer som omreisende tivoli, så det var ikke noe å dra til. Til gjengjeld er det kultur og historie i rikelig mon. 
Vi var på et eklusivt Flyplass/byhotell med frokost inkludert og stort, flott basseng. Og for vår del så trengtes dette bassenget, for solen er sint i Kairo. Ikke smør med mindre enn faktor 50, jeg lover, det er ikke verdt det. Vi hadde noen dager ved bassenget, men måtte vende oss til rytmen i kulturen  selv ved hotellet. Det var et internasjonalt hotell, men muslimpreget, jeg var så å si den eneste ikke muslimske kvinnen der, og det var mange blikk på meg i badedrakt og ikke tildekket hår.
Jeg hadde på forhånd selvfølgelig undersøkt hvordan jeg burde gå kledd i Kairo som er en muslimsk by, og jeg passet på å aldri ha bare skuldre eller bare knær. Reiste vi til en moske, så dekker jeg til håret og tok av skoene, som man gjør. Man må være ydmyk når man oppsøker andre kulturer og en må undersøke på forhånd, en kan ikke reise til et land å vente at folk skal tilpasse oss, vi må tilpasse oss der vi reiser. Og vi må ikke på noen måte anta at flesteparten vet hvordan jeg fra Norge pleier å ha det, hva jeg er vant med, for det vet de bare ikke. Jeg visste lite og nesten ingenting om hverdagen der som er vanlig for dem, hvordan forvente at de skal vite noe om hvordan vi har det i europa?

Vi var nå på dette hotellet, men ble ganske leie etter noen dager og valgte å leie en airbnb leilighet for 3 netter, for å bryte rytmen litt. Og det var en fantastisk opplevelse som kan anbefales. Men vi reiste tilbake til hotellet etterpå. VI trengte bare litt forandring og god wifi. 

Hotellet vårt, the guard hotell

Jeg brukte mye getyourguide i Kairo, men oppdaget fort at opplevelser der er dyre. Nå har jeg benyttet det mange steder i verden, og her var det desidert dyrest, det er mange grunner til det, en av grunnene er at på så å si alle turer har du med deg en engelsktalende egyptolog, en ekte egyptolog, høyt utdannet, dette var guidene. Men også så er prisene for turister så veldig mye høyere enn for lakalbefolkningen. Eksempel inngang på et museum (ikke det store egyptiske museumet) kostet 8 kr for en lokal og 300kr for en turist. Slik var det, og det er helt ok. Men feks en tur med jeep i ørken, heldagstur ikluderts vann og flere stopp og lunsj og middag, men ikke inkl inngangsbilett til nasjonalpraker, kunne for oss koste 6000kr. Mens lignende tur i marokko kostet rundt 1000kr. Så opplevsler var dyrt.

Det vi opplevde i Kairo var: Guidet tur til pyramidene og sfinksen, Det store egyptiske museumet, middag på båt på nilen med underholdning, Egyptian museum og civilzation (her er det mumier), atv og kameltur rundt pyramidene, guidet tur gjennom byens relgiøse historie som besøk av gamle kirker, synagoger og moskeer (disse er gamle på et helt annet nivå en det meste i europa) og vi beslkte markeder. Eller s var vi mye på kjøpesentre, og disse var bare helt rå.

Jeg opplevde av verden ble både større og mindre på turen, større fordi Kairo og historien er enorm. Det gikk fra å være en dot på kartet til å være en hel sammensatt verden, og mindre fordi uansett hvor langt du reiser så er folk folk, vi er ulike, men så like allikevell.

Det er mange fine ting med å reise på tur med ungene, det blir en oss i en stor verden, alt er ukjent, men vi en sammen. Og ungene glemmer at de ikke liker hverandre og er sammen på en annen måte. Og vi kommer hjem med felles minner og opplevelser og en verden som er blitt større men litt mindre. Jeg elsker dette, å gi ungene minner og opplevelser er det de vil ta  med seg i livet og for meg er dette viktig, utvide horisonten deres på kultur og historie. 

Kairo er en by og en opplevelse jeg virkelig anbefaler, spesielt hvis du liker å oppleve og ikke er redd å prøve noe nytt og ukjent. Jeg selv ville ikke reist der med yngre barn, det kan bli vell mye historie, da ville jeg heller reist til sherm al sheik og badet og dykket. 
Mange lurte  hvorfor Kairo, var jeg ikke redd for konflikten i midtøsten? Jeg er ikke så naiv at jeg sier blankt nei absolutt ikke, men jeg undersøkte og holdt meg oppdatert og leste meg og på hva gjøre og hva ikke gjøre. Jeg leste på anbefaling fr UDI og andre land anbefalinger, og fant det trygt å reise dit, og jeg er så glad for at vi gjorde det, for for et  MINNE for en OPPLEVELSE! 

NB: Når det kommer til drømmen om å være egyptolog så sa en klok man til meg en gang, du kan beholde interessen, men kanskje du skal satse på å bli noe annet heller som? Han fortalte at mange som fulger en drøm med en snever utdanning ofte ikke jobber med det, han kjente feks en som hadde PHD i nordisk litteratur, som jobbet som bussjåfør. Til ettertanke: Det er fint å ha drømmer, men det fine er at vi kan han mange drømmer samtidig og det er opp til oss selv å finne ut hvilke som er verdt å strekke seg etter.

Føniksen- En historie om farmor

 Da jeg vokste opp, hadde jeg ikke et nevneverdig forhold til farmor.

Men mormor var en virkelig barnsomsbestemor. Jeg overnatten hos mormor,  jeg koste meg med mormor og var så trygg så trygg som et barn kan bli hos en bestemor. 
Men farmor var det noe annet med, hun a var en formor i ordet, ikke i handling.
Hun var pappas mor, ferdig snakket.
Hun var ikke varm eller raus, farmor oste av avstand.
Men jeg var jo på sett og vis glad i farmor, hun var jo min bestemor.
Men noen klem kan jeg ikke huske mye av og sitte på fanget hennes tror jeg ikke hun hadde akseptert.
Hun er liksom en karakter i barndommen min, som bare var der.

Jeg husker spesielt en hendelse fra barndommer, farmor hadde hund.
Jeg var kjempe allergisk mot hund, på en slik måte at besteforeldre var kaldt inn til spesialist for å få formidlet hvor alvorlig det var og at skulle de ha noe forhold til meg, kunne de ikke ha dyr i hus. For astmaen og allergien min var og er fortsatt dødelig,
Mormor og morfar hadde ikke dyr, så der var det trygt å være.
Men farmor, hun hadde hund.
Jeg spurte henne om det en dag, jeg var sikkert 9-10 år, om hvorfor hun hadde hund, når hun visste jeg ikke tålte det. Jo det var fordi hun aldri så meg uansett. 
Slik var det, ferdig snakket.

Årene gikk, og vi ble overhodet ikke noe som helst nærere hverandre. Jeg ble ungdom, og opptatt av det ungdom er opptatt av og så fikk jeg barn da jeg var 18 år, og jeg flyttet ut året etter.
Og jeg så farmor enda sjeldnere enn før, men jeg hadde forlengst akseptert at slik var det, farmor var farmor, og forholdet var hva det var.

Så hendte en tragedie. En stor, vond livsomvelning for oss alle i familien:
Pappa fikk hjerneslag. Jeg var 21 år gammel, har var akkurat blitt 50 år.
Det var et alvorlig slag, så alvorlig at vi ikke visste om han skulle overleve, eller om han gjorde så ga de som visste ikke mye håp om hans tilstand.
Han ble liggende i koma, lenge. Detter en tid av livet jeg husker kun bruddstykker av, det var en virkelig vond periode. Men jeg skal ikke fokusere på det, nå er det farmor det handler om, ikke slaget, ikke om å miste pappa som vi kjente ham, ikke om uvissheten eller det store svarte hullet som åpnet seg og sugde meg ned.
Men det er farmor dette handler om.

Bursdagen min kom. Jeg min søster og ei venninne hadde bestilt en tur til utlandet for en tid tilbake, en helgetur. Men det er klart jeg ikke ville dra. Pappa lå i koma, han hadde ligget sånn i uker allerede. Ingen endring. Bare stillhet og pust og dysterhet.
Jeg ville ikke dra, jeg ville avlyse, jeg var ikke påskrudd for tur, eller feire bursdag.
På sykehuset spurte legen om han kunne få et ord med meg, hvor han sa han hørte jeg skulle på tur, nei sa jeg, ikke nå lenger. Jo sa han, jeg syns du skal, ingenting skjer her. Det er ingenting du kan gjøre. Lev, sa han. DU blir bare 22 år en gang.

Så jo, det ble slik, på nærmest resept fra legen og et stort svart synkehull i magen, så ble det besluttet, vi skulle reise.

Riiiiiing! Riiiiiiing! Telefonen. Jeg tar den. Det er farmor.
Hvorpå jeg får min aller, aller første dose voksenkjeft. "Er det sant? Je hører at du skal reise? Nå? Når pappa ligger som han gjør?!" "er du ikke riktig vell bevaret jente?!" Hvorpå hun fortsetter en tirade av utskjelling og avslutter det hele med å si om pappa dør så er det ene og alene min feil, den slemme egoistiske datteren. Det er så gallebefengt og stikkende at jeg blir helt mo i knærne og jeg hulkegriner.
Jeg sier at jeg forstår han er hennes sønn, men han er min pappa! Du har ingen rett til å snakke til meg på den måten sier jeg og legger på.

Jeg er knust, helt knust, jeg vurdere alle valg jeg har tatt og skal ta, men er såret, jeg er sint, jeg er trampet på når jeg ligger nede.

Dagene går, det nærmer seg avreisen som jeg gruer meg til, enda mer nå. Tenk om pappa dør?

Riiiiiing! Riiiiiiing!. Telefonen. Jeg tar den stille, jeg aner det er farmor, jeg vet ikke hvorfor.
"Omforladelse" Sier hun. Jeg hadde ingen rett til å si alle de stygge tingene til deg, omforladelse Lene.
Jeg hører det sitter langt inne, det koster henne å si disse årene. Videre så forteller hun at hun er vokst opp uten å få lov til å vise særlig med følelser, hun har aldri fått lov til å sørge, hun vet ikke hvordan, selv når farfar døde 12 år tidligere, kunne hun ikke vise særlig følelser. Hun hadde aldri lov, fra barndommen av. Så nå hadde hun så mye sorg i seg og hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere det. Så å kjefte på meg var lettere, sinne var så mye lettere å få kontakt med.
Det ble en kort samtale, jeg aksepterte unnskydingen. Jeg reiste på tur. Og jeg koste meg, faktisk. Det var et pust i bakken, en sårt tiltrengt frihet, fra livet som ventet hjemme.

Noe forandret seg mellom farmor og meg etter det.

Noe vesentlig.

Det var ikke utav det blå kommet mye varme mellom oss, men det spiret der.
Det var oppstått en gjensidig respekt

Det var som om den gamle farmor jeg hadde kjent hele livet døde og en ny oppstod.
Hun var et fantastisk spennende menneske, helt på ekte. 

Jeg tror ikke farmor har sagt unnskyld mange ganger i sitt liv, om noen gang. Det er en skatt jeg bærer med meg.
Jeg tror heller ikke hun har sagt at hun er glad i noen særlig ofte, men hun har sagt det til meg, med tårer i øynene pg latter i munnvikene.
Jeg er kjær i deg sa hun. Det nærmeste en gammel dame av hennes tid kunne komme de ordene.

Telefonsamtalene mellom oss ble hyppigere, de ble lengre. Noen ganger klaget hun på livet, og en gang sa hun helt på ekte at hun nok ikke hadde så lenge igjen, ikke for medlidenhet, men som en ærlig bemerkning, hvor jeg utbrødt at sånn måtte hun ikke si, for jeg ble lei meg, hun ble helt stille i andre enden og sa omsider, å.... Bare Å. ..Ja sa seg for jeg er jo veldig glad i deg  farmor. Hvor hun igjen ble stille og sa for første gang at hun jo var kjær i meg også, på ekte. Men andre ganger var hun så frekk som bare hun kunne være, som da jeg ble 27 år og hun lurte på om jeg ikke tenkte å få flere barn for nå begynte jeg virkelig å bli for gammel til slikt. Hvor jeg forskrekket utbrøt fra bunnen av magesekken  "FARMOR da!"
Slik var hun, farmoren min.

Noe skjedde den gang. Vi fikk ikke et varmt forhold over natten, med det vokste gradvis fram. Og det skjedde noe herlig. Jeg tror hun var like opptatt av oldebarn som hun var av barnebarn da jeg vokste opp. Men da jeg fikk nr2 da jeg var 29, så ble hun besatt. Det var som om hun oppdaget seg selv på ny, og de to utviklet et fantastisk nydelig forhold. Ikke med en gang han ble født, men gradvis. Og det ga så mye varme i hjerte mott å se det, jeg unnet henne denne kjærlighet så veldig. Og det var gjensidig mellom dem. Jeg skulle bare ønske hun fikk mer tid. For hun hadde ELSKET barnebarnet som ble født det året hun døde, hun fikk aldri treffe ham, hun døde 1 mnd etter han ble født.  Da var nr 2 hos meg 4 år, han kalte henne for Voldemorten min. Og når hun døde sa han at vi måtte huske henne i hjerte vårt. Så han og jeg malte et hjerte på en stein som symbol på farmor den sommeren. 

Farmorsteinen vår

Jeg har skrevet mye om pappa, og det er ikke rart. Pappa fikk slag tidlig, han levde i ensomhet og han døde brutalt og plutselig i ensomhet. Det har preget meg mye. Jeg har båret på skyldfølelse og sorg og sjokk og skrekk for hva som skjedde. Og jeg har grått floder av tårer for ham, pga av ham. Jeg har følt en vanvittig avmakt og urettferdighet.  Jeg skulle ønske han var her forsatt, at han fikk oppleve alt det gode som er, alle fine barnebarna, se hvordan vi er blitt, at vi klarer oss. Jeg svaner ham veldig.

Men av alle som har gått bort rundt meg, så er det farmor jeg savner mest. Hun hadde blitt 98 år denne måneden om hun hadde levd. Så jeg har tenkt så mye på henne. Det er så mye  jeg ville delt med henne. 
Jeg savner latteren til farmor, ingen ler som hun lo, en trillende, klirrende latter, for hun kunne det, le. Men nå husker jeg nesten ikke latteren hennes, det er et minne av et minne. Jeg svaner glimtet i øyet hun hadde. Og gleden hun viste med å bare være med oss. Og staheten henne, den savner jeg også, og frekkheten hennes. ærligheten og måten hun bare var så direkte på, hun sa det som det var, på godt og vondt. 
Hun var aldri en gammel kvinne for meg, jeg så ikke det, jeg så henne som person, hun ble på en måtte ikke bare en farmor, men en venninne. Hun var frisk og oppegående, spilte golf og brigde, til hun plutselig ikke gjorde det mer. 
Hun falt og brakk lårhalsen. Og selv om hun kom seg, så tror jeg hun ga opp. Hun kom på sykehjem, det syntes hun var fryktelig uverdig. Hun levde i 6 mndr etter hun brakk lårhalsen.
Det var en dessverre veldig travel del av livet mitt, siste semester av sykepleierstudiet, jeg var gravid med hyperemesis gravidarum. Livet var hardt den perioden. 
Men jeg tenkte, når jeg bare ble ferdig med studiet, når jeg bare fikk ut denne ungen. Da skulle jeg virkelig ta meg av farmor igjen, jeg skulle vie henne mye tid.
Men den tiden kom ikke.
Jeg visste faktisk ikke at hun lå på det siste. hadde jeg visst hadde jeg vært der. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke visste det. Jeg hadde vært der 6 uker før, da var hun helt fin, sta som fy, hun hadde kappløp med fireåringen min, ikke fordi hun skulle kappe, men hun måtte jo vise gutten hvordan han skulle løpe! Der suste hun avgårde med rulator og pappa og jeg satt storøyde igjen og tente at nå, nå faller hun, men så bumset hun fornøyd ned ved siden av meg så det knaket i beina, jeg måtte ta henne så hun ikke falt. Der har du farmor.
Så jeg visste ikke at hun lå på det siste. Og der har du det som føyer seg til den evige sorgen, den evige "hvis bare-lista".
Livet venter ikke på noen, ikke døden heller,

Jeg er utrolig takknemlig for det forholdet vi fikk, den kvinnen hun var. Hun er fortsatt et mysterium, det er 1000 spørsmål jeg ville spurt, døden er så endelig på det viset, man får ikke flere svar. 
Men når jeg tenker på farmor idag, så er det med ekte varme og takknemlighet i hjertet.
Jeg er så glad hun fikk være den hun var for meg og at jeg fikk være den jeg var for henne.

Jeg drømte om deg i natt

 

Vet du hva, jeg drømte om deg inatt.
Å? Sier du, etterfølgt av hva da? Hvorfor? og gjerne, Hvorfor forteller du meg dette?
 Og kanskje har du tanker som at jeg er litt spesiell, litt halvgal? Litt creepy? Litt for direkte? Eller bare rett og slett rar? Kanskje syns du det er interessant? Og blir nysgjerrig? Men kanskje du tenker det ikke er så normalt å si en slik setning til noen du ikke kjenner så godt, kanskje er vi kollegaer, kanskje er du en nabo, en gammel bekjent,  men kanskje også en god venn, eller er det damen i kassa på rema, hun som ser litt skummel ut, men som er ganske blid og som jeg dessverre ikke vet navnet på.

Første gang jeg oppdaget at det å si en slik setning til noen ble mottatt som noe helt annet enn jeg tenkte, stemningen i rommet endret seg, var langt tilbake, i 20årene mine. Jeg spilte mye world of warcraft den gang og var sosiale med folk der inne, som man er om man spiller et slikt type spill. Vet du så vet du, vet du ikke, så ja, man er sosial online, men mange ganger også offline. 
Uansett, jeg drømte om en av mine bekjente fra der inne, en pen ung mann kan man legge til, selv om det ikke har noe med saken å gjøre, men en fjern bekjent var det.
Så jeg buser ut og deler ut som det troffeet jeg føler det er, at jeg drømte om deg inatt.
Han rykket til og så overasket ut, litt målløs og forskrekket, litt redd for å spørre om hva jeg drømte og hvorfor ham? Kanskje han trodde at jeg på en veldig direkte måte la an på ham? Jeg vet ikke, men det er ihvertfall første gang jeg selv reagerte på noens reaksjon på at jeg drømte om dem.

Det fikk meg til å gruble over dette, hvorfor reagerte han sånn på at jeg hadde drømt om ham? For det var vell helt naturlig at man drømmer om folk vell? Selv folk man ikke kjenner så godt? Og swt må jo være kjekt å høre at man har vært i drømmene til noen?
Jeg skjønte ikke helt reaksjonen, men forstod at det gjerne ikke var så vanlig å si slike ting, eller kanskje, bare kanskje var det ikke så vanlig at man drømte om folk? Var det jeg som var uvanlig her, men hvorfor? 

Jeg tror jeg har funnet svaret og det er at jeg drømmer uvanlig mye og husker uvanlig godt drømmene mine. De er som en parallell til mitt våkne liv. Jeg er våken , og jeg drømmer og opplever vell så mye når jeg sover som jeg drømmer.
Jeg kan huske opptil flere detaljerte drømmer ila en natt og jeg husker de lenge, skriver jeg dem ned, husker jeg dem for alltid. Og for meg er det helt naturlig å drømme om folk, enten jeg kjenner dem godt, eller lite. Det kan gå langt imellom at jeg drømmer om en spesiell person, eller de kan være jevnlige statister i drømmene en liten periode. Men det er alltid spesielt for meg første gang jeg drømmer om en jeg kjenner, eller har møtt, og jeg kan lett si det til deg, for det er på en måte litt stort. Jeg drømmer ikke om alle jeg har truffet på. Men det at jeg drømmer om deg betyr ikke at jeg har noen dypere følelser for deg, men kanskje du betyr noe i hverdagen min, i en periode, eller det er en person jeg ikke har sett på mange år,  men så lenge jeg har møtt deg, så kan jeg drømme om deg. 

Jeg trodde som dagt dette var helt normalt, at alle gjør det hele tiden. Men man snakker ikke om drømmene sine egentlig, så mye har jeg oppfattet, noen jeg syns er rart for det er en så stor del av livet.
Men så viser det seg at ikke alle drømmer, eller ihvertfall ikke husker drømmene sine, noen husker drømmene når de er veldig spesielle. Og det å drømme om noen er spesielt.
Det er ikke det for meg, sorry om du tror det, det inngår bare i drømmebildet mitt.

Jeg drømmer hovedsaklig om tre typer mennesker:

• Folk jeg har møtt, kjenner, omgås, vært en del av livet. Disse blir oftest statister i drømmene, men de har sine oppgaver og de har sin egen vanlige personlighet og interesser, så jeg vet hvem du er i drømmen, men det er oftest at drømmen ikke handler om deg, men at du er en brikke i  drømmeverdenen den natten.
• Mennesker uten ansikt. Dette er kun statister og har sjeldent stor betydning, har de derimot stor betyding er det alltid skummelt. For jeg liker ikke å omgås mennesker som ikke har ansikt, eller ansiktstrekk, gjerne bare hull som en pepperkakemann. Eller et helt slett ansikt. Er dette hovedpersonen i drømmen så er det et skikkelig mareritt. Men ellers så er de bare der og jeg merker de ikke.
• Folk jeg kjenner godt, som bror min, pappa, ungene mine, nære venner, avdøde besteforeldre. Disse kan ha en stor rolle i drømmene, eller jeg kan bare møte på dem og utveksle ord eller gjenstander og gå videre i drømmen, De kan absolutt være statister de og. Men de kan være annerledes enn jeg kjenner dem, eldre, yngre, kanskje de ikke kjenner meg i denne dimensjonen, men jeg kjenner dem? Da dreier drømmen seg mye om det, eller det er ihvertfall en stor del av drømmen.

Jeg drømmer mye, det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, og jeg trodde alle gjorde det.
Drømmene mine er oftest vonde drømmer, mareritt. Jeg har måttet sette meg ned, skrive dem ned i perioder, lengre perioder, analysere dem for å få kontroll. De tok helt over livet mitt en periode, flere perioder i livet. Men dette skjer typisk i en krisedel av livet, mog det er forsåelig, men det er ikke akseptabelt at drømmene skal ta mer plass enn selve situasjonene som gir krise. For det er følelsene fra drømmene som mest sitter i kroppen, som er helt annerledes enn følelsene fra den faktiske opplevde situasjonen. Men de følelsene av redsel, angst og mental smerte er så store og tar så mye plass at alt, hele hverdagene dreier seg om redsel, sorg og smerte enten fra virkeligheten eller fra drømmene. Derfor måtte jeg ikke legge lokk på drømmene, ikke slutte å drømme, men lære å forstå dem, og slik ta kontroll og minimere følelsene det ga i hodet og kropp.

Drømmeverden er en stor del av livet mitt, har alltid vært det, og vil nok alltid være det. Så dette har jeg brukt mye tid på, og skriver av og til om det her. Men jeg skriver tematisk. Idag var det å drømme om deg, eller drømme om mennesker jeg kjenner, og hva det vil si og ikke vil si. Jeg vil forsette denne serien. Og linker til mine forrige innlegg om faktisk dypdykk i denne delen av meg.
Så hvis du er interessert i det så er innleggene linken nede her.

1- Om vonde drømmer og mareritt

2- Å drømme om traumer

3- Om drømmesymbol.

om 10 år...

Vi har lekt denne leken siden vi var små, hvor er jeg om 10 år? 
Hva gjør jeg om 10 år?
Eller som unge voksne, hvis vi ikke er gift om 10 år-pakter, så gifter vi oss sant? Sa de to gode vennene, ja begge var enige i det. Men hvor mange slike ekteskap finnes idag? 
Dette har vært et spørsmål når ihvertfall da jeg vokste opp, vi hadde den gang skoledagbøker vi noterte flittig, om hverdag, om de vi var forelsket i, lærere vi ikke likte og ga dem kallenavn i boka, vi skrev ned avtaler og skrev hilsner til hverandre i disse bøkene. Så var det også spørsmålet, hvor er du om 5 år? om 10 år?

Og dette spørsmålet ble av og til også stilt av lærere, hvor er du om 10 år? Hva jobber du som? Hvor bor du? Hva med familie?

Spørsmålet har også dukket opp på fest i løpet av årene, eller i festspill "Fortell om livet ditt om 10år"

Jeg har hatt tanker og jeg har sagt hva jeg trodde jeg kom til å gjøre om 10 år opp igjennom. Og hvor riktig svaret er? Det er jo bingo.

Svaret baserer på hvor du er i livet og hvilke ønsker og interesser du har i det øyeblikket du svarer.

Jeg skal ikke uttale meg med en ekstrem selvtillit og si at nok ingen i verdenshistorien noensinne har svart riktig på dette spørsmålet, men jeg tror ikke noen har svart riktig på dette spørsmålet.

Man er så i livet hvordan det er her og nå, at man vanskelig kan forestille seg på ekte hvordan det faktisk vil bli der i fjern fremtid, om 10 år.

Ta feks Lene 16 år "hvor er du Lene når du er 26år? Hva skjer de neste 10 år?"

Lene 16 år svarte nok at om 10 år er jeg 26 år, jeg er gift, jeg har 3 barn, 2 jenter og 1 gutt, jeg har en hest, kanskje to. For om 10 år er det funnet opp en kur mot astma og allergi så da her jeg hest og sikkert en hund. Enten så jobber jeg med hester eller så er jeg jordmor"

Lene 16 år hadde ingen ide om at livet skulle slå hardt ned fra blindsonen så disse drømmene og ønskene for fremtiden ikke skulle kunne være i kikkerten engang nå Lene så ble 26 år.

Det som istedet hendte de neste 10 år som Lene 16 år aldri kunne forestilt seg, for hvordan kan vi utifra den infoen vi sitter med der og da?
Er at de viktigste tingene som skjedde var at jeg fikk en sønn da jeg var 18 år, jeg var alene med ham, Jeg fikk også diagnosen bipolar som 18 åring og livet var rimelig tøft.  Jeg ble forlovet som 20 åring, men det endte i en livsomveltende voldtekt og psykiatrisk innleggelse. Sønnen min fikk diagnosen ADHD da jeg var 22 år. Pappa fikk alvorlig hjerneblødning da jeg var 21 år og hele verden raste og jeg med.  Hva som ikke skjedde da at jeg ble gift, fikk 3 barn, jeg ble ikke jordmor, jeg ble dog frisør da jeg var 25 år. Det kom ikke en magisk kur mot astma og allergi så hest og hund og hvilket som helst annet dyr hadde jeg ikke. Bortsett fra slange, jeg hadde en slange en gang der i 20årene. 

Hvis du så spurte Lene 26 år: "hvor vil du være når du er 36 år Lene, hva jobber du som og hvor bor du?

Lene 26 år ville svart at jo, hm (klok av skade) og noe mer oppbygget hardt opptjent livserfaring, at om 10 år så vil jeg nok bo i Sandnes, kanskje er jeg hårstylist? i Team som reiser rundt i verden og underviser og utvikler nye hårfrisyrer. Og ja jeg driver med sminke, jeg sminker folk til show og kanske til musikkvideoer. Jeg har kanskje fått to jenter, hun ene skal hete Helle. Jeg leier nok leilighet eller eier en liten leilighet. Jeg er gift. Kanskje har jeg en hund? Jeg ønsker å bli jordmor, men jeg vet ikke om jeg er det om 10 år? Jeg er kanskje blitt bestemor? Mamma var jo 19 år da hun fikk meg, jeg var 18 år da jeg fikk Robin, kanskje han blir far når han er 17år?

Lene 26 år var litt mer nedtonet i tanken om fremtiden, som sagt, klok av skade, for livet spiller en stor rolle, ikke bare hva man ønsker. Og livet hadde skjedd mye i årene før. De viktigste tingene som faktisk skjedde var at jeg ihvertfall ikke ble gift, men ble samboer.Jeg flyttet dog tilbake til Sandnes fra Bergen., men ikke med mannen jeg flyttet opp med, men jeg tok med meg hjem en annen mann. Vi fikk tre gutter de neste 10 årene, det kom ingen Helle. Vi kjøpte leilighet, vi solgte den og kjlpte hus. Jeg begynte å jobbe som hårstylist og reiste rundt i et frisørteam om holdt kurs og show og utviklet nye teknikker og frisyrer. Men dette gjorde jeg såvidt, jeg ble utdannet sykepleier da jeg var 33 år. Mamma giftet seg og skilte seg. Pappa bodde alene, men klarte seg bra.  Jeg hadde opplevd store omveltende ting også  som jeg ikke skriver så mye om her, det angår søsteren min og hennes barn og mann. Jeg hadde aldri trodd at  mannen til søsteren min skulle dø, eller at søsteren min skulle bli fratatt omsorgen for ungene sine eller at jeg kutte kontakten med henne. Min eneste søster. Dette er en stor ting som skjedde, som jeg aldri så komme. 

Jeg ble heldigvis ikke bestemor. Og noe hund fikk jeg ikke, det kom aldri ila de 10 årene noen magisk medisin.

Lene 36 år, hva skjer om 10 år? Hvor er Lene 46 år? Jeg er nok bestemor, kanskje pappa har funnet seg en ny dame som han kan ha det godt med? Mamma er gjerne gift på ny? Jeg har kanskje fått et barn til, en gutt til vil jeg tro, det kommer nok ingen Helle. Jeg jobber nok som nyfødt intensivsykepleier, men ønsker å bli jordmor. Vi bor her som vi bor, men ønsker meg et større hus. Jeg er ikke gift, jeg ønsker ikke å gifte meg, men Dagfinn og jeg bor sammen. Jeg har ikke kontakt med søsteren min

Da jeg var 36år hadde jeg en litt roligere tanke om fremtiden, de store brutale hendelsene i livet mitt tilhørte fortiden, det hadde vært mange omveltninger, men ikke like store de siste 10 år, og dette preget synet mitt på fremtiden. Drømmene var der, men jeg var mer jordnær ift dem.  Ikke NATE jeg at de neste 10 årene skulle inneholde minst like store omveltninger som i 20årene, jeg ble helt tatt på senga av livet, det man ikke planlegger for, det man ikke ser komme.

De store tingene som skjedde var at morfar og mormor døde, pappa døde, svigerfar døde, alle på 1 år. Utennom mormor som døde 2 år etter. Det var brutalt, det var ikke i fremtidsutsiktene. Den sorgen og skrekken jeg skulle bære med meg etter det brutale og uventede dødsfallet av pappa preget meg minst like mye som voldtekten og slaget hans i begynnelsen av 20 årene. Covid kom, hvem, så det komme? Ikke hverdagsmannen ihvertfall. Jeg ble langtidssykemeldt, så ble jeg JORDMOR. Vi kjøpte større hus. Jeg ble gift, så ble jeg skilt. Så eigte jeg et stort hus alene. Jeg ble ikke bestemor. Jeg opptok ikke kontakten med søsteren min. Jeg fikk heller ingen hund, fordi hakk i plata, ingen magisk medisin kom nå heller.

Så, nå er jeg 47 år og hva tenker jeg vil skje om 10 år?
Før har jeg hatt så mye feil, noen småting rett også. Men det er LIVET som kommer inn og står for de største omveltningene. Så hva tenker jeg framover?

Idag er jeg singel på andre året, jeg har ikke datet noen og har heller ikke ønske om det. Jeg bor her i mitt store, gule hus, med tre gutter på 11,14 og 18 år. Jeg er jordmor, jeg jobber mye, veldig mye, og jeg elsker det. Det som er viktig nå idag, er å reise med ungene, oppleve verden, lære de om kultur og se verden. Hverdagene er viktige, vennskap er viktige, få ungene gjennom skolen er viktig, se de planlegge fremtiden er viktig. Jobben min er viktig. Her jeg er nå, er disse ting viktig.

Så fremtiden sees i lys av det som er viktig her og nå, det vet jeg, men jeg vet også at alt kan forandre seg, catch 24, alt kan skje, det som kan gå galt, går galt osv... Det har jeg lært. Og det jeg også vet at ila en 10 års periode så utvikler jeg  meg, ungene utvikler seg og nye ting blir viktige og gamle viktige ting blir totalt uviktige. Jeg spurte 11 åringen min idag om hva han tenker om 10 år. Ja da bor han med meg, det var det viktigste, for han vil aldri flytte ut. Snakket fra et barnesinn. Selvfølgelig vil han ønske å flytte ut en dag, men tanken på det er ikke utviklet enda, han har ikke rekkevidde til å se at det kan være et fremtidig ønske.

Skal jeg forsiktig ytre meg, forsiktig, så tror jeg jeg fortsatt bor i det store, gule huset. Jeg tror alle ungene har flyttet ut, og hvis han på da 21 har flyttet ut så tror jeg kanskje at jeg jobber som jordmor for en organisasjon som leger uten grenser i et katastrofeområde eller krigsherjet område. Men barnebarn da?  Ja kanksje jeg har to? Og da spørs det om hun farmor vil reise ut av landet å jobbe? Jeg har kanskje noe kontakt med søsteren min, men holder henne på avstand for hun er en av mine bipolare triggere for depresjon. Det skylder meste ungene og meg selv å holde meg så stabil jeg kan. Jeg håper og tror det ordner seg for eldstesønnen min som da er 39år, at livet blir lettere for ham, jeg er optimistisk, Jeg har fortsatt ingen hund.

Kanskje er jeg bestemor.

Kanskje jobber jeg i et katastrofeområde.

Kanskje bor jeg i det store gule huset, eller

kanskje bor jeg i en leilighet.

Kanskje har alle ungene flyttet ut.

Kanskje har jeg en hund.

Å planlegge 10 år fram i tid er helt umulig. Som barn er er det noen magisk ved det å tenke hva man er, hvor man er om 10 år. Det er så mye potensiale, så mange drømmer og ønsker og tanker. Det er det jo alltid, men livserfaring spiller en rolle på hvordan vi ser fremtiden, for man vet at er det noe vi ikke kan planlegge for er det hvordan utviklingen blir og hva livet har å si for planene våre.

 

Skilsmisse, veien dit og veien videre?

 

Jeg ble gift, eller vi ble gift etter 15 år sammen, etter tre barn. Hadde jo ikke tenkt å gifte meg noen gang, kjente på at det ikke var noe for meg. Men så ble det sånn etter 15 år.

Egentlig skulle vi gifte oss allerede i 2008 etter en slags fnisende enighet om det, ikke noe frieri, bare en enighet. Frieri er bare ikke noe jeg higer etter, jeg syns en skal bli enige, men slik er jeg og slik var det den gang i 2007 da vi enda var forelsket. Så vi bestemte oss, høye på livet, og hverandre, at jo neste år skulle vi gifte oss. Dagen etter bestilte jeg vielse i kirken, 21 juni 2008. Jeg bestilte fotograf og jeg bestilte lokale for bryllupsfesten. Jeg kikket i de neste dagene i flere magasiner etter kjole og blomsterbukett. Jeg begynte å tenke på gjester, mat, tale og sanger. For det var klart jeg skulle holde tale. Gjerne noe forhastet, men livet smilte og vi smilte med.

Så stod jeg plutselig der med en positiv graviditetstest i hånden. Det var ikke planlagt. Men det var jo først en positiv overraskelse, for første gang på foralltid føltes livet mitt på stell. Det var klart at baby passet utmerket. Jeg var lykelig, de neste dagene, Dagfinn var lykkelig. Men så kom tankene snikende, oj, hva var det jeg gjorde? Ville jeg dette? Var jeg sikker på dette forjoldet? Jeg hadde jo hastet fryktelig fort inn i det etter forrige forhold. Følelsene føltes ikke helt der, det føltes veldig som en rebound for meg plutselig og nå ble alt veldig avorlig. Det var en kalddusj. Jeg kunne ikke sitte med to barn med to forskjellige fedre og så var det det og gjerne bli alene? Men det føltes og umåtelig feil å ta abort i en alder av 28 år når alt nå var så på stell. Alt føltes feil. 

Jeg grublet, når ble jeg gravid egentlig? Mensen var veldig uregelmessig og jeg kunne ikke huske når den var sist. Jeg kom meg raskt til lege og ble raskt henvist til ultralyd for å finne ut hvor langt jeg var på vei. På ultralyden viste det et foster på 12 uker og 1 dag. Ikke at jeg hadde tatt abort, neineinei, men nå var det slått i stein uansett.

Jeg sleit mye med følelser denne tiden, men avskrev det med hormonelle forandringer og at ting gikk tilbake til normalt etter at lillegutt var født. Jeg var jo veldig heldig for var det noe Dagfinn var så var det greit. Det har han alltid vært. Og at han var så greit var nok runnen til at jeg ble i forholdet. Jeg har ikke hatt særlig mange grei kjærester, og jeg har hatt nok av skrekkelige opplevelser. Og jeg tror helt ærlig at min historikk med opplevelser og forhold har gjort meg slik jeg er, eller var den gang i hvertfall, jeg hadde gått fra et dårlig forhold til et annet. Med manipulerende menn i forskjellig grad. Psykisk vold og gasslighting og voldtekt. Jeg var ikke høy i hatten når det gjaldt kjærligheten. Så det at jeg hadde funnet meg en snill mann betydde alt. 

Vi fikk en gutt, og livet var herlig. Men de romantiske og seksuelle følelsene bare kom ikke tilbake. Det slet på meg, og jeg vet det slet på Dagfinn. Vi snakket ikke om det, men vi levde sammen og hadde det på vårt vis, godt. Jeg har i alle år vært overbevist om at jeg ikke klarer å føle dype følelser for en annen part, bortsett fra ungene. Jeg har aldri noensinne komt meg forbi forelskelsen. Når den faller bort, faller alt bort og jeg føler ingenting, det er ingen vei videre.

Men jeg nektet å gi meg jeg nektet at det definerte meg, oss. Jeg var jo veldig glad i kjæresten min, jeg ble det mer og mer, selv om romantiske og seksuelle følelser uteble så satte jeg mer og mer pris på ham for hver dag. Han var trygg og god og snill og en god pappa, og jeg kunne vokse, leges og være trygg. Og Dagfinn og tryggheten i han forhold er nok mye av grunnen til at jeg har vært såpass stabil som jeg har vært de siste 20 år. Jeg har hatt mine oppturer og nedturer, mani og depresjon, men Dagfinn har alltid vært der for meg og latt meg være meg, støttet meg og gitt meg kjærlighet. 
Han har utalt at det er jo fint å være med ei som er bipolar for da får jeg jo nybakte boller til frokost kl 07 eller nybakt brød til nattmat kl 01.
Han har støttet meg gjennom gode og tunge ting i livet, spesielt de tunge da vi har hatt mange av de.
Som da morfar, pappa og svigerfar alle døde på en tidsperiode på 6 mndr og livet ble crazy vondt, som jeg har skrevet om tidligere. 

Så ja, flere barn kom, vi fikk 3 gutter, og jeg hadde en gutt fra før. Det var oss, vi var et team, han var min person, jeg elsket ham jo på min måte. For meg vokste det seg stabilt og trygt og vi var en fin familie Og jeg elsket familien min og livet jeg hadde. Det var ikke perfekt, langt ifra, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme så langt i livet som jeg hadde. Jeg satte pris på hverdagene på tryggheten, på kjernefamilien vår, at det var oss. For meg betydde det å ha en samlet familie så enormt mye. Eldstesønnen min har jo bodd i kofferter, en uke hos oss og en uke hos faren, og jeg ar sett rotløsheten hans, og at det var vondt for ham. Så jeg sa til Dagfinn hvis vi noensinne skulle gå fra hverandre, noe jeg helt ærlig ikke kom til å skje, så måtte ungene ha et fast hjem. Det er mange år siden jeg sa det, sikkert i 2017 eller 2018, jeg vet ikke. 

Så kom det året jeg kom inn på jordmorstudiet og jeg var så lykkelig. Dagfinn kom også inn på studie som han ønsket å gå på, men det var pendling noen uker i året og han fant ut helt alene at dette ikke gikk om begge studerte. Så han sa fra seg studieplassen, noe jeg syntes og syns fortsatt er veldig trist. Han sa at han visste når han ble sammen med meg at jeg ville bli jordmor så jeg hadde førsteretten. Han har aldri fått tatt den videreutdanningen. Og helt ærlig, det gjør meg trist. Han kom inn på det flere år etter, men av helt andre grunner så passet det ikke å gå på det da heller, det var det året han gikk, så det ble for vanskelig. Det er synd, jeg håper han får tatt det, om han vil fortsatt.

Covid kom, og jeg tor nok eller jeg mistenker at det var her starten på slutten for oss kom. I hverdagen, i slitet, i hjemmeskole, kjemmekontor og hjemmebarnehage og jeg som kunne hjelpe lite til med alt dette. Min hverdag var på jobb på sykehjem eller i praksis som jordmorstudent eller på universitet. Jeg kunne ikke være mer borte fra studiet og praksis enn før covidtid, da strøk jeg studiet. Det var en vanskelig tid for oss, som for alle, og covidbrudd er ikke ukjent. Men jeg hadde ikke trodd det skulle skje med oss. Jeg tenkte at om jeg beit tennene sammen og kom meg gjennom studiet så ble alt bedre, hverdagen, økonomien og tiden vi hadde sammen. Og det ble jo det, men bruddet var allerede startet. Jeg ble gjerne for opptatt av meg selv, jeg ble gjerne for opptatt av å se framover og ikke her og nå. Men jeg merket at Dagfinn ble mer og mer tungsindig, men jeg håpet at tiden etter studiet og etter covid skulle bli så bra at alt ble bra. Jeg lovet at vi skulle reise mye og til plasser vi ikke hadde vært, bare jeg ble ferdig. 

 

Så da jeg var i på siste året av studiet spurte jeg Dagfinn om vi skulle gifte oss i september det året, for da hadde vi vært sammen 15 år, og for meg virket det som trygt å gifte seg, jeg var helt sikker på at vi var trygge i forhodet vårt og ungene hadde mast om hvorfor vi ikke var gift. Så for meg, det å gifte seg var ikke pga romantiske tanker og et brennende ønske, det var for familien, for ungene og for et sikkert forhold. Men jeg var kanskje litt frekk og freidig for jeg hørte om ledig tid på tinghuset før jeg hørte med Dagfinn. Kanskje det er her folk vil tenke at jeg tok forholdet for gitt, men jeg følte mest av alt at forholdet var sikkert og jeg antok at vi var på bølgelengde. Men vi har ikke vært flinke å snakke om følelsene våre, men vi har vært gode i hverdagene.
Så Dagfinn sa bare javel okei. Jeg ventet heller ikke mer. Skulle gjerne ha tenkt litt over svaret, men svaret var veldig ham, så jeg tenkte ikke så mye over det. 

Vi giftet oss den 25 september 2021. Det var den dagen Norge åpnet etter covid. Det visste vi jo ikke, men det ble en mega flott dag og veldig spesielt da vi alle kunne klemme og danse, noe som ikke lå i kortene på fredagen da vi planla borsetting med 1 meters avstans. Det var ikke et stort bryllup, 23 stykk. Det var perfekt. Jeg tror den som syntes det var mest stas var lillegutt på 6år. Ingen hadde så fin prinsessemamma som ham,  han snakker enda om den dagen. Dagfinn holdt en nydelig tale, hvor han lovte han ihvertfall aldri kom til å gå fra meg. Noe som jo er synd egentlig, da ungene husker dette veldig godt og ihvertfall minsten minsten har stilt spørsmål om dette i ettertid, Hvorfor gikk pappa? Han sa jo han aldri skulle gå fra deg?

Som jeg lovet sa reiste vi mye etter jeg ble ferdig utdannet. Jeg hadde tatt opp studielån og brukte noen av dette til bryllupp og resten til å reise for, samtidig som jeg hadde greit med feriepenger i 2023, det var det store reiseåret. Vi reiste til New York 10 dager i forbindelse med vinterferien, Marrakesh 2 uker på sommeren, Danmark i påskeferien og Danmark i høstferien og Gdansk som en liten førsjulstur. Pluss jeg reiste med eldstegutten Amsterdam en helg som bursdagsgave til ham og jeg reiste til London før jul med noen kollegaer. Jeg trodde jo vi hadde det godt, at vi nå kunne leve livet, at vi kunne ta igjen det tapte fra covid, den vanskelige tiden. Men allerede den høsten var bruddet begynt for alvor, jeg bare visste det ikke. 

Jeg forstod ikke hvorfor Dgafinn ble så skikkelig veldig sur når jeg hadde bestilt tur 3 uker til Vietnam for sommeren 2024. Jeg bestilte turen i februar samme år, og det var en feiltagelse, men jeg tenkte at jeg avbestiller ikke fordi det blir en kjekk tur. Men istedet for at Dagfinn lo av hvor ultrateit jeg hadde vært som klarte ved en feiltagelse å bestille denne turen, så ble han sint, veldig sint. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for slik hadde han aldri reagert på mine impuls ikke impulsdumheter før ila 1 år sammen.

Men ettersom våren skred fram forandret Dagfinn seg mye, ikke litt som han kanskje tror selv, men mye. Ha begynte å trene mye og gå lange lange turer. Hvis jeg ringte ham på disse turene var han smørblid, noe han bare aldri var eller hadde vært når jeg ringte ham.
I april det året sa jeg til en kollega at enten var Dagfinn kommet i en midtlivskrise eller så hadde han funnet seg ei annen. Eller aller helst begge deler. Men jeg tenkte jo at han kom til å si det til meg, for jeg trodde fullt og helt på respekten i forholdet. Så jeg ventet, litt panisk til tider, for tenk om han gikk fra meg? Det var en vanskelig i tide, men jeg stolte på ham, at han ville gjøre det rette, han ville fortelle det til meg, vi ville gå til parterapi, vi ville ordne opp på en eller annen måte. Eller dette blåste over, men han ville i hvertfall si noe til meg

Nå skal jeg være veldig forsiktig med å utale meg om noe her, dette er min side og hva som har skjedd og når og hvorfor det ble sånn er ikke 100% sikkert, dette er mine tanker og vi har egentlig aldri snakket om det. Noe som er trist.
Men 2 uker før vi skal dra til Vietnam i 3 uker i juli, så sender Dagfinn ungene ut. Jeg er mellom nattevakter på sykehuset og skal på jobb om ikke lenge. Han forteller meg at han vil flytte, han vil skille seg og at han har funnet ei annen. Kort fortalt. Jeg blir ikke sjokket, men jeg blir det, flytte? Skillsmisse? Hva? Jeg er ikke så opptatt av at han forteller at han har funnet ei annen, men mer at han vil skilles. For dette hadde jeg aldri trodd, jeg hadde jo skjønt såpass, men jeg tenkte vi kom til å ordne opp, jeg var klar til å ta i et tak, til  snakke til å gå i terapi, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at han ville gå uten å ha prøvd. Uten å ha snakket med meg uten i vise respekt for meg eller forholdet. For en ting skal være helt sikkert er at han ikke har vært alene i foldet vårt, det han har manglet har også jeg manglet, men jeg trodde vi hadde noe bra, noe fint, noe trygt. Så jeg ble sjokket.

Og jeg kjempet ikke for forholdet, det var ikke vits kjente jeg. Han hadde funnet noe han trodde han trengte mer enn det han hadde, det skjønte jeg med engang. Han fortalte han hadde laget alvorlige planer uten å ta hensyn til forholdet vårt eller meg, ungene hadde han tenkt litt på, men det var tydelig at han planla i forelskelse. Jeg kjempet ikke, for dette var første gang på 18 år Dagfinn fortalte noe han var så bestemt på så jeg visste han mente det. Men jeg var helt ærlig sjokket. Vi hadde jo nettopp giftet oss, hva med ungene? 
Bare for å si dette med en gang, jeg tror ikke han fysisk har vært utro, det sa han selv og jeg velger å tro på ham, så ikke tenk det. Men mentalt hadde han vært det og for meg var det verre. for det fysiske er en ting, men det mentale, psykiske er en helt annen side. For meg.

Vi bestemte oss for ikke å si noe til ungen og reise på ferie, noe som gikk, vi hadde jo vært sammen i 18år og var en familie. Turen var fin den, men den ble ikke som jeg hadde tent, jeg hadde jo disse 2 siste ukene til å planlegge hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle. For hotellet kanselerte oss i disse ukene så planer måtte legges, men jeg hadde ikke hodet med meg til det. Men det ble en opplevelse jeg er glad vi hadde.
Det gikk noen uker etter at vi kom hjem før vi sa det til ungene. De tok det greit nok.
Jeg skulle bo i huset og Dagfinn flytte ut. Jeg jobber natt, så samværet ble nettene jeg jobbet, så de er hos meg og han kommer og sover i huset når jeg jobber. Det er en god ordning for ungene, faren bor rett i nærheten, og vil de finne på noe med ham så gir de beskjed. Det er en god ordning for ungene og forsåvidt meg også, men det gir ikke rom for å finne ny kjæreste, men det ønsker jeg heller ikke. Det får komme om det kommer.

Dagfinn flyttet ut 6mndr etter han kom med nyheten, det var kravet mitt, for å bo i huset var jeg avhengig av å leie ut leiligheten i huset og den måtte pusses opp.
Så den dagen jeg fikk leieboer så flyttet Dagfinn ut, 1 januar 2025.

Nokså smertefritt, ungen hadde vennet seg til tanken, vi hadde snakket med ungene om det. Men vi hadde ikke snakket oss i mellom.
Og er det noe jeg vil sette fingeren på som er negativt er at vi ikke ha snakket om det.

Da han fortalte meg han ville gå, så hadde han jobbet med dette i hodet i nesten 1 år, det var ikke noe nytt, det var noe som vokste fram. Selv om jeg ante han hadde truffet ei annen, så var tanken på brudd aldri i tankene mine annet som en skrekktanke, tenk om han faktisk vil gå? Men ikke etter å ha snakket gjennom ting ihvertfall. Jeg tenkte jo alltid at respekten og samtalen ville være der.

Så den dagen han sa det til meg var han ferdig, jeg merket sterkt denne flyttingen av lojalitet fra meg til ei annen. Men JEG startet prosessen den dagen. Og en kan ikke nekte for en viss form for benektelse når vi var på ferie sammen, og sorg da vi kom hjem. Og sinne, men jeg var ikke klar til skikkelig å snakke om det, eller ihvertfall ikke å ta det opp, jeg kjente veldig på at dette var noe han måtte snakke om med meg, men jeg tenkte like lite som ham at vi var på forskjellig stadie. Han var ferdig, jeg var i starten på å aksepter det. Han hadde snakket seg ferdig med en annen person, mens jeg trengte å snakke om det å få ting på plass. Det kunne blitt et veldig fint og vennskapelig brudd, jeg bærer ingen nag til det som skjedde. jeg er veldig takknemlig for den han har vært for meg. 

Men, det er et stort men her som jeg nå etter to år sliter med. Jeg klarer ikke slå meg til ro med at vi ikke har snakket gjennom ting. Jeg ga til slutt opp at han skulle komme til meg å ta det opp, så jeg tok det opp en dag på tidlig høsten det året, men jeg ble så kraftig avfeid på at dette var vi ferdig med at jeg satt målløs igjen, for meg så startet jo prossessen nå, men han var ferdig.
Jeg har ikke klart å slå meg til ro med at vi ikke har snakket det ferdig, 18 år sammen, det er så lenge. Så langt levd liv sammen, så mye opplevelser så mye felles. Så skal han bare si at nå er det over, ikke snakke om de og nå forvente at vi skal finne en ny normal. Jeg kjenner på mangelen på respekt og en ufullstendig avsluttning.

Så selv om vi har laget en ny normal som fungerer, så kunne det vært så mye bedre. Hadde han bare vist meg mer respekt og snakket med meg når jeg var klar for det, når bruddet var et faktum for meg. Jeg har aldri fått sagt noe om mine tanker, min side, mens han har fått sagt det han hadde å si. Antar jeg. Så jeg gjorde det egentlig enkelt for ham, det var ingen kamp, ingen krangling, ingen skriking, ingen tårer. Men selv om han har kommet seg videre og har følelser for ei annen  over snart 3 år nå, så er jeg fortsatt ikke ferdig. Det ble aldri avsluttet for min del, ikke skikkelig. Og det er ikke for å være stygg eller bitter, men det er en realitet. Vi har vært gjennom mye sammen, vi har hatt noe ekte, vi har barn sammen, 18 år med levd liv sammen. Og ikke et ord har jeg fått sagt. Jeg har sagt at jeg ikke var enig i at han skulle flytte ut dagen etter han sa det til meg, men som han sa, jeg kunne være så uenig jeg ville men det var sånn det ble.
Så alle mine resurser i meg har gått til å ta meg av ungene, for at det skal få en ny levelig normal. Jeg har strukket meg lengre enn langt for dette og er fornøyd med egen innsats.
Jeg lovde ungene våre før dette skjedde at nå skulle jeg jobbe mye mindre for å tilbringe mer tid med dem, for jeg har alltid jobbet mye ekstra. Dette tar minsten opp av og til, han spør meg om jeg ikke skulle jobbe mindre som jeg sa. Men da må jeg si som det er da, at da jeg sa det var livet annerledes, nå er jeg alene og MÅ dessverre jobbe mer enn jeg egentlig vil for å få råd til det livet vi har nå. Og i det store og det hele er jeg fornøyd med at jeg har den jobben jeg har.

Som lederen min sa "Du er heldig du ble jordmor så du kan sitte i situasjonen du gjør økonomisk".
Og ja, jeg er evig takknemlig for at jeg fikk utdannelsen min, jeg vet ikke om jeg hadde fått det til uten ham. Og jeg har det mye bedre som meg når jeg endelig har fått denne utdannelsen.

Jeg er en helt annen person i andre enden av dette forholdet. For det første, jeg er blitt voksen.
For det andre, jeg har god kontroll på min psykiske helse. Jeg er bipolar, det vil jeg alltid være, men jeg skjønner meg selv på en helt annen måte, som gir trygghet og ro. Det er dog tøft å ha depresjoner nå å ikke ha noen hjemme som støtter. Det føles ensomt og tungt og skummelt.
Jeg er økonomisk stabil og klarer å sitte med hus og bil og ferier og pusse opp og 4 gutter. Det er ikke lett, men det går.
Jeg er fornøyd med egen innsats i livet, på hvor langt jeg er kommet, den jeg har blitt. Jeg føler meg ikke lenger som en ingen. Jeg er noen, jeg har noe å bidra med som teller.

Nå har jeg vært alene, singel ihvertfall i snart 2 år. Jeg ønsker ikke noe forhold. Jeg er på tinder for syns skyld, men har aldri truffet noen av interesse. Jeg er bare ikke der at jeg ønsker, da blir listen så høy. Og hva har jeg å tilby, mye, men jeg har også kaos, unger hele tiden, jobber 150% og er noe ustabil mentalt, ikke egentlig, men jeg har mine utfordringer. Men mest av alt vil jeg bare være for meg selv, jeg føler meg ferdig med menn, jeg har aldri fått det til. Dukker det opp noe, så gjør det det. Og om det ikke gjør det så er det nok helt okei det og.

En lang, lang vei. Men tenk, jeg ble jordmor.

 

Hele livet har jeg ønsket å bli jordmor, ihvertfall siden jeg var 7 år.
Før det ønsket jeg å bli arkeolog, nærmere bestemt egyptolog. Det tiltrakk meg veldig da jeg var liten.
Men dette forandret seg en dag da jeg var 7 år og kikket gjennom familiens samling av leksikon.
Jeg kom over et bilde i svart hvit som jeg ikke forstod hva var. Jeg forstod ingenting av det, da hele bilde var ukjent. Jeg spurte min mor hva bilde viste, og hun fortalte, jeg vet ikke om hun nølte eller hva hun tenkte når hun forklarte, men jeg fikk ihvertfall vite hva som var på bildet og hvorfor det var så ukjent for en jente på 7 år.
Det var bildet av et kvinnelig underliv hvor hode på baby såvidt titter fram og det gjøres klart til å legge et klipp, en episiotomi, på fagspråk, for av ukjent grunn å hjelpe baby ut.
Dette åpnet en helt ny verden for meg og jeg var et nysgjerrig barn så spørsmålene haglet. Hvorfor kom baby ut der? hvorfor måtte det klippes? Hvem hjalp med dette? Var det alltid sånn? Jeg husker bildet tydelig for meg. Usikker om min mor husker dette med samme åpenbaring som meg.
Men den dagen ble et ganske så stort frø sådd, først og fremst ville jeg har 100 barn så var det dette med jordmor da, DET ville jeg bli. 
Av dette så er det vell unødig å fortelle t ingenting av av dette var avskrekkende på meg.

Jeg har visst delt dette ønske med mange gjennom barndommen og mens jeg vokste opp, for det var ikke ukjent at jeg ønsket mest av alt å bli jordmor. Og ønske om noe er en drivkraft i seg selv.

Men da jeg ble ungdom og fikk ungdomstanker og ungdomsvenner om enn flyktige venner til tider, så ble denne drømmen noe undertrykt av hva andre tenkte var viktig å bli i livet. Hva andre tenkte var kult eller lamt. Men før den tid, allerede på ungdomsskolen hadde jeg lyst på gå på det som den gang het tegning, form og farge, som var 3årig og ga studiekompetanse, som trengtes til å gå videre på sykepleieutdanning for så å ta jordmorutdanning.
Men denne veien virket lang, selv om drømmen var der, stor og skinnende, så ble livet, ungdomslivet så veldig sterkt, og det som skjedde der og da var mye sterkere enn en drøm fremme i det fjerne.
Jeg kom inn på tegning, form og farge, på førstevalget av skole. Jeg stortrivdes. Jeg har alltid hatt en kunstnerisk spire, og få lov å holde på med disse tingene hver dag var simpelthen magisk. Jeg hadde gode karakterer, men orden og oppførsel var dårlig, for jeg var en liten rebel, jeg fant venninner som ikke brydde seg stort om skolen og syns det var helt ok å skulke, så jeg i min ungdomsrus syntes dette også var helt topp. For hva hva de tenkte var viktigst der og da. Så jeg fikk både gode og ok karakterer, men fraværet var høyt. Og jeg hadde strøket i 2 fag.

Så etter første året på ungdomsskolen kom livet i veien. Ganske massivt i veien. Hun ene venninnen jeg gikk i klasse med, vi var et trekløver. Ihvertfall hun ene hadde så lyst å bli desin\gner, den drømmen hadde aldri jeg hatt, men vi planla det og planla skole, så da søkte vi på det som het SØM. Altså lære å sy, for det trengtes jo om en ville bli designer, som jeg ikke hadde noe drøm om, men som virket lurt der og da. Jeg søkte, jeg kom inn, men så viste det seg at venninna mi hadde byttet om ønskene sine og ikke lenger ville gå SØM. Så jeg følte meg dolket i ryggen, men det er klart at dette var en veldig viktig lærdom. En bør ikke være spontan i livsvalg.
Jeg begynte på søm. og HATET det. Intenst. Det var av null interesse og skoleveien var veldig lang og kronglete, men jeg gikk jo, helt til jeg sloss med symaskinen, sparket den i veggen og sluttet på flekken. Dette var på høsten.
Så ble jeg gravid med ungdomskjæresten min, og vi gikk fra hverandre, men baby fikk vi. 18 år gammel.
Jeg var hjemme i permisjon med gutten min i 1 år, så begynte jeg på videregående igjen, nå videre på tegning form og farge da jeg igjen så drømmen og ønsket studiekompetanse for å bli sykepleier.
Året gikk bra, jeg fikk både gode venner og gode karakterer. Mor min var hjemme med gutten min, så han visste jeg hadde det godt. Men det som er mest verdt å nevne for dette året er at den høsten traff jeg en mann, jeg var så forelsket som jeg aldri har vært før eller seinere, 19 år gammel. Hele livet lå for meg som en drøm, nå ville alt ordne seg. Vi ble forlovet etter 6 mndr og det var rein og skjær lykke. Det var et godt år. 

Det var ikke en god mann. Livet mitt gikk i grus høsten året etter, 3dje året på vgs. Han var utro, prøvde seg til og med på min søster. Livet gikk i grus da han forlot meg, men jeg fortsatte nå på, klok av skade, livet er ikke enkelt. Hadde vi stoppet der, hadde livet mitt gått i en annen retning og muligens resten av livet etter det hadde blitt enklere, for et brudd må vi alle unne takle vell? Men han kom tilbake, etter 3 måneder. Jeg var usikker, hadde kommet meg videre. Det kjentes feil, men jeg slapp hm inn i livet. Kort fortalt, han hadde et forhold, jeg visste ikke det. Men det endte i en alvorlig voldtekt, hvor det fysiske ikke var det verste, men å høre at jeg ikke var verdt noe og at jeg burde ta livet av meg og han kunne hjelpe meg med å gi meg kniven og at foreldrene mine ville takke ham for det, var et plan av smerte jeg ikke var klar til å håndtere. Jeg hadde nylig fått diagnose bipolar og var all over the place følelsesmessig, det visste han godt. Så det han gjorde var grusomt. Etter det gikk livet mitt i en spiral nedover nedover nedover. Noe jeg har skrevet nok om her inne, så eg går videre.

Jeg droppet ut av skolen, det bare gikk ikke. I tilegg fikk pappa hjerneslag, og livet var helt i fritt fall. Jeg begynte på skolen igjen året etter, jeg var et vrak av et menneske, men jeg måtte fullføre videregående, jeg kommer aldri til å glemme at læreren min trakk meg ut av klassen i straten av året og sa jeg burde skutte og heller gi plassen til noen andre som to det alvorlig og hadde tanker om å gjennomføre. Jeg ble ramsint! For JEG hadde tanker om å gjennomføre! Jeg trengte å gennomføre, jeg ville gjennomføre. Men jeg trengte hjelp, og hjelp er ikke lett å få når du ikke vet hva du skal lete etter og står ganske alene. Jeg klarte meg godt på studiet, til etter jul, da raste livet, jeg klarte ikke late som lenger. Og jeg ble lagt inn på psyk.
Hele livet ble satt på pause, ingenting betydde noe enn overlevelse, en dag om gangen. Jeg fullførte året, med spesialordninger. Jeg møtte aldri mer på skolen fra april av, jeg møtte kunn til eksamener. Karakterene var ræva. Men nå hadde jeg fullført, men manglet 2 fag. Disse tok jeg opp året etter og fikk bestått, ikke karakter. Så jeg var vell ferdig med vgs det året jeg var 23 år.

Livet var vanskelig, det var ikke noe hjelp, det var press fra alle kanter, og jeg falt tilslutt utenfor systemet. Jeg var for syk til å jobbe, til  å gå på sole. Jeg var så angt nede, alt jeg klarte var å ta meg av gutten min som også hadde fått ADHD diagnose. Familien min var i biter, det var ingen grunnmur under meg, ingen sikkerhetsnett. Tilslutt stoppet utbetalingene, jeg hadde ingenting. Kunne ikke lenger kjøpe mat, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så var den en klok dame på den gang trygdekontoret som sa at jeg jo kunne søke om omskolering da jeg kunne ha rett på det.

Og jeg fikk gjennomslag Jeg ville så gjerne bli jordmor, i det minste sykepleier, men livet mitt var så vanskelig, jeg visste jeg ikke ville klare å fungere på et så stort studie, hjernen min var grøt. Og skulle jeg noensinne ha sjans til p bli jordmor som er videreutdanning etter sykepleie, så måtte jeg ha gode karakterer. Jeg hadde innsikt nok til å innse det. Jeg satt med søknaden i hånden, jeg vet jeg kunne kommet inn på spesielle vilkår eller hva det heter.

 Jeg gråt da jeg rev søknaden istykker.

Istedet søkte jeg på frisørutdanning, 5 mndr utdanning, 2 år og 1 måned læretid. Det kunne jeg kanksje klare. 5 mndr skole skulle jeg får til, og læretid ga ihvertfall litt inntekt.

Jeg tok utdannelsen, og reiste til Bergen og tok læretiden der. Detter en veldig stor og innviklet historie hva som skjedde da og hvorfor jeg flyttet, bla var sønnen min igjen hos faren der jeg kom fra, Panen var at han skulle komme opp etter kun 3 måneder, men det gikk IKKE sånn. Jeg var låst i et vanskelig forhold. Så jeg måtte bite tennene sammen og bare fullføre læretiden.

Stoltheten jeg følte da jeg std med fagbrevet i hånden er noe som ikke kan beskrives. Jeg, en ingenting, hadde klart det. NÅ kunne jeg forsørge sønnen min. Den gang samboer ville ikke være med ut å spise for å feire en gang, fordi det var ikke noe å være stolt over å være frisør vell? 
Forholdet tok slutt noen måneder etterpå. Og jeg hastet inn i et nytt forhold. Det eneste som betydde noe for meg etter to vulgært dårlige forhold, var at han var snill. Og det var han, det har han alltid vært etterpå. Planen var etter bestått fagprøve at jeg skulle flytte hjem, jeg hadde en sønn hjemme. Men så fikk jeg jobb, og jeg hadde et nytt forhold, så jeg tenkte at et par måneder for å få beina under seg igjen ville være det beste. 
Jeg flyttet hjem 9 mndr etter jeg ble utdannet. 
Jeg gråt da jeg flyttet hjem, kjempegråt. Fordi jeg visste at det var her jordmorutdanningen var, det var jo det jeg ville bli. Men nå måtte jeg ta meg av sønnen min, det var helt feil å flytte han opp hitt etter 3 år, vekk fra faren og et stabilt liv der hjemme. Hadde jeg visst hva som kom for gutten min i seinere år, så hadde jeg nok heller flyttet ham opp. Men vi har ikke kunnskapen om det som skjer i framtiden.

Vi flyttet hjem, og jeg le vips gravid. Oj, ville jeg dette? Men sånn ble det.
Jeg fikk noe forskudd på arv av pappa, og kjøpte leilighet. Vi fikk baby. Og alt var bra det.
Til jeg møtte veggen i slutten av permisjonstiden. Psyken min var ikke bra, jeg slet enormt med depresjoner, og jeg hadde fått en skulder ødelagt at statisk arbeid som frisør. Nå mange mange år etter er den fortsatt ikke god. Jeg ble igjen henvist til å søke omskolereing.
Så jeg gjorde det. Dette var rett før fristen for studier der året gikk ut. Jeg visste jeg ville gå sykepleie, så jeg søkte på sykeleie og lærer på andre valget. Jeg fikk innvilget omskolering, men veileder var ikke fornøyd med at jeg søkte sykepleie, hva med den dårlige skulderen? Tenk om jeg ikke kunne jobbe som sykepleier? Jeg burde bli lærer heller. Men jeg kom inn på sykepleie, jeg var overlykkelig, ubeskrivelig overlykkelig. Og NAV godkjente studiet. 

Så jeg startet på sykepleie det året jeg var 30 år, omskolering ga 66% av lønnen jeg hadde hatt, og som frisør så var ikke lønnen høy den gang. Vi hadde ikke mye å leve av da samboeren min studerte selv uten rett på lån og stipend. Han hadde en helgestilling, så jeg forsørget oss to voksne, minstegutt og så var det eldstegutt også, men han var 50% hos faren.

Det var 3 tøffe år. Lite penger, syke barn, ungdomstiden som kom som et brak for eldstegutten, og han var lang over middels utfordrende ungdom. Hvor jeg måtte avblåse eksamenslesning på skolen for å hente ham hos politiet feks. Minsten var mye syks og drev med nattamming første året.
Jeg fant fort ut at jeg måtte nøye meg med 4 timer søvn til natten, da gikk hverdagen rundt.
Jeg skulle ikke bare fullføre studie, jeg skulle ha gode karakterer også, hvis jeg skulle bli jordmor va det viktig. Og for meg var det viktig. Jeg kom meg gjennom, på håret. For livet det siste året av studiet var virkelig en prøvelse. Jeg var gravid med ekstrem svangerskapskvalme, søsteren min mistet omsorgen fro barna sine, så barnevernet poppet opp innimellom, gjerne rett før eksamen, med ungene på slep som jeg måtte passe på. Og de trengte mye omsorg, så da slapp jeg hva jeg hadde og tok meg av dem. Det var et tøft åt.

Jeg kom gjennom, med gode karakterer.

Så gikk livet videre. Jeg var blitt sykepleier, gi kor stolt jeg var. For jeg visste veldig godt selv hvor vanskelig det hadde vært, det hadde kostet, men det betalte igjen i monn. Jeg undersøkte kjapt hvordan muligheten var på jordmorstudiet i Bergen for å komme inn, hva måtte til. Jo de sa jeg nok kom inn, men jeg måtte jobbe som sykepleier 1 minst 1 år 100% eller to år 50%, og det var et veldig vanskelig studie å pendle til, så det ble sterkt anbefalt å flytte til studiet.
Ingenting av dette var lett, jeg jobbet 50% som nattevakt, så jeg måtte jobbe 2 år. ok greit. Inn kom jeg om jeg søkte. Men pendlingen ble vanskelig og vi var sterkt avhengig av min inntekt, vi hadde nå kjøpt hus og måtte ha to inntekter. Så om jeg skulle pendle krevde det at jeg ikke jobbet, pluss jeg måtte betale for bo der oppe når jeg var der. Det var IKKE et alternativ å flytte til Bergen igjen, pga ungene. Eldstegutt hadde det vanskelig, og jeg kunne ikke gjøre dette mot ham.

Jeg laget en plan for meg selv, innen jeg var 40 år måtte jeg ha en plan om hvordan jeg skulle få til å bli jordmor og hvis det ikke var noe plan klar til da måtte jeg grundig bearbeide meg selv på at drømmen gjerne ikke gikk an å gjennomføre og kanskje da heller bli nyfødt sykepleier. Jeg var simpelthen ikke villig til å flytte pga ungene, det sies at barn takler dette veldig godt, men jeg klok av skade som har blitt flyttet på selv som barn og har slitt med det, og eldstemannen som virkelig ikke hadde godt av det, så var jeg mor først og fremst og dette skulle ikke gjøre dem til tapere.

LIvet kom igjen i veien, som jeg har delt her. Det vanskeligste var jo at pappa døde i 2016. Det tok 3 år før jeg kom meg. Det endte jo i langtidsykemelding etter at jeg traff veggen så det sang. Jeg så helt ærlig ingen utvei på å bli bedre. Ikke fikk jeg særlig hjelp og jeg var enormt bekymret for meg selv. Jeg visste jeg var utbrent som sykepleier, omsorgsfatigen var for intens. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg så ingenløsning.

Så det året jeg ble 40 og var i sykemelding, så kom endelig det etterlengtede jordmorstudiet til Stavanger universitet. Det var jo ikke spørsmål om tvil på at jeg sulle søke. Så jeg søkte. Og jeg kom inn. 600 søkere, 20 plasser. Jeg var en av dem. Helt ærlig, jeg har aldri i hele mitt liv, aldri, aldri, vært så lykkelig som da jeg leste smsen om at jeg hadde fått studieplass. Aldri. Jeg hadde jobbet mot dette i 33år, veien hadde vært så tøff og så lang, jeg trodde det bare ikke ville gå. Jeg knakk sammen og krampegråt. Jeg gråter nå nå jeg skriver det, for det er ennå så uendelig uvirkelig, 7 år etter. Det hender at jeg gråter for dette enda, fordi jeg er så lykkelig at jeg fikk det til, jeg en ingen, som klatret meg opp gjennom motgang,og kom meg opp. 

Det var jo aldri noen tvil, jeg aksepterte på sekundet. Den dagen hadde jeg bursdagselskap for 3dje gutten min, han var førsteklassing, jeg hadde ved en feiltagelse invitert hele klassen hjem, ikke bare guttene. Jeg anbefaler det ikke. Jeg stod og gråt av glede i billedeigen så i den var det må jeg si noen gledestårer, jeg klarte bare ikke stoppe. I flere timer gråt jeg, jeg var utrøstelig, på en god måte. 
Bursdagen ble vellykket den, hvordan kunne den ikke?

Men jeg var i sykemelding, jeg hadde gitt sterk beskjed om at det kom til å vare, men jeg kunne ikke starte et studie som sykemeldt. Og det var ikke noe alternativ å si opp jobbe for vi var helt avhengige av lønnen min. Så jeg startet å jobbe 50% redusert i 1 måned, så trappet jeg fort opp. Så den dagen jeg startet på jordmorstudiet startet jeg tilbake i full stilling, eller det vil si min 65% nattstilling.

Første dag på jordmorstudiet 

Det var en stor dag, først dag på studiet. Det virket nesten som alle var som meg, alle var selvfølgelig sykepleiere, og alle hadde hatt en jordmorspire i magen. Alle , bortsett fra 2, hadde ønsket dette fra så langt tilbake de kunne tenke. Og det var så uendelig godt å samles seg på denne måten med likesinnede. Vi var jevnt fordelt på dette første kullet i Stavanger, mellom voksne og unge voksne som alle ønsket å bli jordmødre. De "voksne" hadde blitt sykepleiere for å bli jordmor og bare satt og ventet på studiet. Men de yngre hadde også mange av de et sterkt ønske, og jeg må jo si at jeg tenkte hvor heldige de var så kunne bli det fort etter endt sykepleierstudiet uten å måtte vurdere x antall løsninger for å bli det. Selvfølgeig var det en misunnelse der fra min side, men den forduftet den fort. Det hadde ingenting å si, mentalt var jeg nok ikke klar før nå akkurat denne stund, det hadde vært for tøft, for mange utfordringer, og jeg visste nå så godt, at NÅ ble jeg jordmor. Og jeg må si, for en fantastisk samling av jordmorspirer vi var, dette første kullet i Stavanger. For noen nydelige mennesker, og for noen dyktige jordmødre vi ble. Jeg er stolt av hva vi fikk til. Vi var studenter i covid-tid. Og alle vet hva det kostet enhver, for meg tror jeg det kostet familien. Jeg tros spiren til bruddet mellom meg og mannen for alvor begynte når han hadde hjemmekontor, barna hadde hjemmeskole og barnehage, jeg måtte jobbe for inntekt samt jeg MÅTTE i jordmorpraksis ellers strøk jeg. Jeg tror det ble tøft, og jeg tror ikke vi kom oss.
Det er jo et annet kapittel.

Men som lederen min sa da jeg medelte at jeg var litt pjusk på jobb pga skillsmisse utav det blå.
"Tenk Lene så heldig du er som ihvertfal etter all den tiden er blitt jordmor ihvertfall, så du klarer deg du". Og hun har helt rett.
Jeg er blitt jordmor, jeg har vært jordmor i 5 år nå neste måned. Jeg tåler litt mer av livet etter det, jeg har nådd målet, det har vært en lang vei, en svært vanskelig vei, men det gjør noe  med en som menneske å nå et så stort og viktig mål i livet. 

5 år som jordmor, og jeg jobber fletta av meg, for er det noe en kan si om jordmoryrke, er at det er an tung, krevende, men en innmari givende jobb. Og nå i sommer når resten av Norge tar ferie, ja da skal jeg jobbe, for er det noen som trengs på sommeren, så er det dyktige jordmødre på jobb. For mens resten av Norge har ferie, så er det fødselstopp i Norge. Så i sommer finner du meg på jobb. Og jeg elsker det.

Jeg ELSKER å være jordmor, jeg har virkelig funnet meg selv.

Jeg møtte veggen med et brak

 

For 10 år siden, 2016, var det vanskeligste året jeg noensinne har hatt. Det betyr ikke at andre år, andre opplevelser er lettere sett i lys av hva som skjedde i 2016, bare at akkurat det året var et evig mørke ku med små lysglimt. Det var vanskelig å plukke seg selv opp og fortsette, ikke som før, men som en ny meg. Det var uendelig tungt og hadde det ikke vært for ungene tror jeg jammen jeg hadde glemt hvordan det var å smile og le. Men hverdagen måtte vidder, pga de.

Jeg skal ikke gå i detaljer på 2016, selv om det kunne vært intressant nok det også, for å se på hendelsen i retrospekt med etterpåklokskap og kunnskap om hva som skjedde og mitt indre følelsesliv er noe helt annet nå, enn når det skjedde, eller året etterpå når jeg fortsatt stod midt oppi det.
Jeg har skrevet om hva som skjedde da jeg mistet pappa og hvordan det skjedde. Og  ikke at jeg har lest mye av innleggene mine fra 2016, hvor alt er godt beskrevet, men det er lett å se at det skrevet av en person i sjokk og på vei utfor kanten... eller på full fart til å treffe veggen.

Som jeg har skrevet før så er hele hendelsen, kompleks. Det er ting fra den gang jeg ikke kommer til å nevne da det for det første er en lang historie, men også så berører det mange som ikke kan forsvare seg mot hva jeg deler. Men la meg bare si at nettopp den biten gjorde alt så mye mye tyngre.
Og om noen nå tror at det er sorgen over tapet av pappa som er det store, tunge i historien så er det ikke det direkte, det var alt rundt, hvordan det skjedde og alt som skjedde etterpå.

Det fullstendig knuste meg, og omformet meg som meg. Jeg ble satt sammen, men det kjentes ikke ut som alle bitene var satt på plass riktig. Nå 10 år etter er det fortsatt noen biter som sitter skjevt, men det har jeg lært å leve med, og det er slik det blir etter en traumatisk hendelse.

Pappa døde 28-29 mars, vi er ikke helt sikre, men han ble ikke funnet før 4 april, så det er det som står som dødsdag. 4 april 2016. Men vi vet det ikke skjedde da. Det var i påsken det året, og påsken i alle år etter har vært tøffe pga det, ikke bare har vi datoen, men vi lever gjennom det hver påske.
Onsdag før påske falt han om, og ble liggende, han ble liggende gjennom hele påsken og ingen kom. I mitt hodet har han ligget der mellom bord og sofa, delvis lammet av slag som han var, og ropt, han har ropt og ropt og ingen hørte ham, ingen kom. tirsdag eller onsdag fastslo obduksjon at han døde, mandagen etter ble han funnet.
Det er kort om det som hendte.
Scenene jeg har laget i hodet mitt har forfulgt meg i alle år, at han lå der og ropte, og ingen kom. Dette er det som til slutt i en helt annen setting får meg til å dundre rett i veggen med et brak. Denne ropingen og hjelpesløsheten og at ingen kom. Hadde noen komt hadde det ikke gått som det gikk forstår vi alle.

Da dette skjedde i april 2016, var jeg helt på slutten av barselpermisjon med minste gutten min, jeg hadde 3-4uker igjen  i permisjon. Jeg skulle være tilbake i jobb i mai, og jobbe 17 mai. For meg var det helt absurd. i familien har alle alltid tenkt på 17 mai som pappa sin favoritt dag, ingen elsker den dagen som ham. Mens vi andre ikke syns dagen er helt topp, så elsket han den. Og for meg å jobbe den dagen så tett etter han døde va faktisk ikke et alternativ.
Jeg ble sykemeldt 1 måned. Men jeg kjente at det var alt for lite tid, det som svømte i hodet og kropp hadde såvidt blitt smakt på, det hadde ikke blitt fordøyd. 

17 mai 2009, meg og pappa.

4 april ble pappa funnet, 11 april fikk vi gå inn i leiligheten hans, da ble politisperre opphevet. Jeg husker Dagfinn måtte inn først, og kjenne om det luktet og hvordan var synet som møtte oss. Han sa  det var ok, kun litt lukt. Og det luktet. Har du vært så uheldig å miste en liten bit kjøtt bak kjøkkenbenken så vil den forpeste hele rommet ed bedervet lukt etter 1 uke i romtemperatur. Det var overveldende. Lukten satt i teppe, i gulvet og hadde trengt gjennom gulvet. Så lukten var der til vi fikk revet gulvet. Det er en spesiell type følelse, ikke en god en, å gå rundt og sortere ting etter en persons liv, i sjokk og i den lukten. Men for at gulvet kunne rives, måtte ting flyttes vekk, og det var min bror, jeg og Dagfinn og Evy som gjorde det. Vi visste ikke hvem andre vi kunne spørre, det var en stor jobb.

15 april ble han begravet. Jeg hulkegråt fra vi kom til vi gikk, for den midlertidige obduksjonen jeg hadde fått svar på et par dager før,  hadde fortalt om et bilde om hva som hadde skjedd som jeg som jobbet som sykepleier forstod så altfor godt. Ingen trodde meg da jeg forsøkte å si at han hadde ligget slik, alene, og sikkert ropt, og ingen kom. Folk ønsket å tro at han hadde fått et illebefinnende og falt død om. Jeg også hadde jo tenkt dette, som jo var kjempetrist. Men det er mye trøst i å vite at en person dør momentant. Det er en helt annen ting å vite at de har lidd, alene og ingen kom. Jeg visste dette, men ingen ville tror det. Det var sår det ble fortalt om, trykksår, med nekrose i, som ikke oppstår etter en person er død. Det var det som gjorde det, det var det som gjorde at jeg forstod. Og det var for sjokkerende til å snakke med alle om, det var for vanskelig for folk å høre, for absurd, for fjernt fra en virkelighet vi kjenner og kan leve med. Så jeg satt og hulegrein, ikke fordi pappa var død, som alle trodde, men fordi kunnskapen om hvordan han hadde lidd, var for mye for meg, Og nå Satt jeg rett ved siden av kisten, rett ved siden av ham, for siste gang. Og jeg føler jeg hadde sviktet så katastrofalt. Jeg klarte bare ikke håndtere det.

Denne perioden var så stressende for meg. Vi var konstant i pappa sin leilighet, i lukten, blant tingene, pakket ned, drev detektivarbeid på hva som hadde skjedd. La sammen puslespillet til vi hadde hele bildet for oss. Han falt om på onsdagen, på kvelden. Vaskehjelpen hadde vært der på dagen, og skulle komme tilbake onsdag om 14 dager. Han kledde av seg i stua for å gå i dusjen. Han dusjet alltid på kvelden, onsdag og søndag. Han hadde tatt medisinen fra ukesdosetten på onsdag morgen, ikke på onsdag kveld, det gjorde han etter han hadde dusjet. Vi fant også ut at han hadde nylig startet antibiotikakur for lungebetennelse, han hadde tatt første kapsel, jeg telte dem. Han hadde tatt en tabelett
Avisene lå stablet foran døren, vi så den første avisen som ikke var tatt inn var tirsdag etter påske, da han lå døende rett innforbi. Det var mange mange biter av puslespillet vi la sammen og kom fram til hva som hadde skjedd. Vi så at siste telefonsamtale var med vaskehjelpen, for å slippe henne inn? eller var hun forsinket? Det vet vi ikke.

Jeg var så stresset denne perioden at jeg utviklet helvetesild, på baken. Jeg så det ikke, kjente bare at det var vondt og det væsket, jeg trodde det var eksem og smørte på kortison krem. Minste gutten fikk vannkopper 18 april, da forstod jeg hva det var. Han var ikke blitt 9mndr en gang, han var for liten til å ha vannkopper. Han ble innlagt på sykehuset, han ble veldig syk. 10 Dager etter fikk de to andre guttene det, de var 4 og 9 år, de ble helt normalt vannkoppesyke. Men dette var en ekstra belastning i alt, men det var også godt å bare være mamma til syke barn, alt det andre var så tungt.

Tiden kom for at jeg skulle tilbake i jobb. Jeg gikk på jobb for å snakke om dette, at jeg nok måtte være hjemme lenger, fordi jeg virkelig ikke hadde det bra. Jeg har jo lært at det ikke nytter å være grei som ansatt, for denne snillheten blir så veldig lett brukt mot deg, ihvertfall i mitt yrke som sykepleier. Det nytter ikke å diskutere at en skal bli sykemeldt videre, i et presset yrke. Jeg burde ha snakket med legen først, ikke jobben. Men jeg hadde behov for å gå innom jobb, kjenne på noe normalt. Jeg ble møtt med å enormt lite forståelse, men gikk det nå an å forstå hva som brygget inni meg, sånn egentlig? hvor lang tid det skulle ta meg å komme tilbake til hverdagen? Jeg ante det jo ikke selv der jeg satt og snakket med lederen min. Hun sa at det var helt normalt å oppleve slike ting i livet, vi kunne ikke bare være hjemme av den grunn. Hun hadde tross alt en far med ALS og visste livet var tungt. Jeg husker frustrasjonen av sammenligningen. Hun visste ingenting om min situasjon. Hunn hadde en far med ALS, men de var 5 søstre og de var alle over 50 år, jeg vet nok det var tungt. Men de var der for hverandre, for faren. Min bror og jeg var alene, jeg var 37år og han var 32år, vi sorteret et helt liv, avbestilte på abonnementer i øst og vest, satt med en diger avansert selvangivelse som vi ikke forstod bæret av  som skulle vært inne men vi fikk utsatt et par uker,  vi satt og ordnet gjeld og regninger og intrikate, skjulte aksjekontoer i andre land og lette etter passord for alt dette i en stor fysisk korg med bittesmå lapper med passord. Han samlet på alle passord, nye, gamle, alt ble rullet sammen i en korg. Flere dage gikk vi gjennom passord, for noen måtte faktisk ha passord. Alt dette gjorde vi med viten om hva som hadde skjedd med ham der vi var og ryddet, dag etter dag i liklukt. Pluss alt som stod på utenfra og inn med selv. 
Men jeg presset meg tilbake i jobb....

DET skulle jeg ikke ha gjort, jeg var ikke samme sykepleier når jeg kom tilbake som da jeg gikk ut i barselpermisjon. Jeg var redd for å gjøre feil, for at noen skulle lide for at jeg ga feil medisiner, eller ga for mye smertestillende, tenk om jeg drepte noen? Det ble helt reelle ting for meg, jeg var usikker i alt jeg gjorde, jeg klarte ikke være en god sykepleier. Det aller, aller verste var når noen ropte på hjelp.
Det jeg skulle ha løpt og hjulpet, ble jeg istedet fjetret til gulvet i ren og skjær panikkangst. Bilder suste i hodet, pappa som lå på gulvet og ropte etter hjelp.
Det verste var hvis jeg hørte noen ropte på hjelp og jeg kom inn på rommet og en eldre mann med nylig amputert for lå på gulvet og ropte. Det skjedde jo ikke ofte, men demens, sykehus og stor operasjon kan gjøre mennesker deliriske og gjøre ting de ikke ville gjort til vanlig, som å prøve å gå når man akkurat har operert bort en fot eller to.
Jeg sluttet i jobben et halvt år etter og begynte i stedet på sykehjem. Jeg handlet fortsatt ut ifra mine normale tanker og en normal hverdag, jeg hadde ikke klart å akseptere at jeg ikke var den samme som før. Og heller ikke klarte jeg ta inn over meg i hvilken grad denne hendelsen med pappa hadde slukt meg med hud og hår.
Jeg er jo bipolar og har levd med mani og depresjoner i  mange, mange år. Så jeg har bygget meg opp et robust forsvar mot begge deler. Men nå kjente jeg at mestringen min glapp.

Da jeg begynte på sykehjem, noe jeg burde ha tenkt på, traff jeg mange som minnet om pappa, enten i roping, halvsidig lammelser, at de lå og gråt på hjelp, og jeg traff også på en ar som hadde samme type hjerneslag som pappa og minnet mye om ham.  Å gå inn dit var det verste jeg gjorde. Ikke fordi jeg ikke kunne gi god omsorg, men fordi jeg hadde et enormt sug i hjerte og flykt virket som det mest naturlige. Det verste var da jeg fikk ansvaret for ham påsken etter pappa døde. Jeg kjente jeg var på vei til å møte veggen. Og jeg søkte hjelp. Legen min  skrev henvisning på henvisning til DPS, men jeg fikk bare til svar at jeg hos dem var ferdigbehandlet og hadde nok mestringsstrategier til å håndtere kriser.

Jeg jobbet der i 1,5 år før jeg møtte veggen. Og nå man møter veggen nytter det ikke å plukke opp bitene å stå på videre. Jeg hadde gjort akkurat det i 2 år. Jeg lå knust igjen på gulvet. Hjernen min kortsluttet. Det som var dråpen? Mormor lå på sykehjem, hun skulle dø, og det veldig veldig snart. HUn var min siste besteforelder, hun var naturlig den neste til å dø, hun var gammel, dement og ensom etter at morfar døde januar 2016. Hennes tid var kommet. Jeg skjønte det.
Men her var jeg på jobb, som jeg ikke fungerte 100% i den gang, ikke fordi jeg ikke gjorde jeg skulle, men fordi det var en daglig kamp med meg selv om å stå opp og hjelpe folk når jeg trengte så sårt hjelp selv. Hjelp fikk jeg ikke, jeg hadde forsøkt, lenge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg har et utdrag fra dagbok jeg skrev i den perioden.
Jeg er glad når jeg ser meg i speilet og ser en rynke, jeg er glad for hvert grå hår, det forteller meg at jeg ikke skal finnes for evig, jeg eldes. Skal man ikke føle det bedre etter man har spist og ikke lenger er sulten? Eller når man drikker når man er veldig tørst? Skal man ikke føle det bedre? Skal ikke hverdagen være bedre når man våkner om morgen? Etter å ha sovet+ Skal man ikke føle glede av å se barna sine smile og le? Jeg føler ingenting, bare glad dette ikke varer evig...

På jobb rundt de tider mormor lå for døden på et annet sykehjem, var det plutselig 3 av mine pasienter som også skulle dø. Jeg husker siste vakten  min før jeg ble sykemeldt. Jeg løp mellom hver av de tre pasientene for å lindre, for å snu dem, for å berolige pårørende, for å holde i en hånd.
Jeg kjente da på at hverdagen spiste meg opp, jeg ville jo være hos mormor som døde, ikke en jeg ikke kjente.

Jeg kjente på enorm omsorgsfatigue. Jeg var på felgen og jeg krasjet, hardt.
Jeg hadde presset meg for lenge, jeg hadde ropt på hjelp, for lenge.
Jeg ble fortalt at jeg hadde ressurser i meg selv av et overbelastet system som trengte å ta seg av de som var sykere enn med selv, jeg visste jo det. Men jeg skrek aldri etter hjelp, og når jeg gjorde så var det fordi jeg ikke kunne håndtere hverdagen med de mestringsstrategier jeg hadde lært meg etter mange traumer og kriser og bearbeidelse av depresjoner. Jeg kunne jo dette, helt til jeg ikke kunne lenger.

Jeg skulle hatt hjelp før. Det skulle vært et system som fanget meg opp når jeg ropte, når legen sendte henvisning etter henvisning. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte legges inn på psyk, for jeg var ordentlig bekymret for meg selv. Jeg har ikke vært det siden 2002, det er sist gang det var så ille. 

Jeg ble sykemeldt den 18 oktober, som er min søsters bursdag. Og datoen har gjerne hatt innvirkning på at jeg ble sykemeldt den dagen. Jeg har ikke nevnt henne her, hun er en del av pakken. Den delen som ikke bli nevnt. 

Jeg ble sykemeldt oktober 2018, og så ikke syn på å komme tilbake i jobb, noen gang. Jeg hadde ikke mer å gi til noen. Men i juni 2019 forandret alt seg, og jeg så et lys i tunnelen, jeg grabbet etter lyset griskt. Som en som druknet og fant et strå og dra seg opp etter. Jeg grabbet strået. Usikkert om det ville holde meg. Med ren viljestyrke dro jeg meg i land. Det var ikke lett, og jeg måtte gjøre det selv.
Jeg kom i land.