Jeg slutter aldri å fasineres over Harry Potter-universet

Jeg sitter her og mimrer over Harry Potter og det fantastiske universet som er skapt rundt ham.

Det er nesten 15 år siden jeg tok et ufrivillig dykk inn i den verdenen, da jeg ble mer eller mindre tvunget med på premieren på den aller første filmen.

Jeg hadde frem til da "stått i mot" det vanvittig Harry Potter-presset som lusket rundt oss over alt på den tiden.

Jeg hadde selvfølgelig ingen aning av hva dette fenomenet gikk utpå, jeg trodde det var noe barnslig, eller i det minste forbeholdt ungdommen..Og jeg var virkelig blitt voksen, så det var ikke noe for meg.

Jeg var egentlig rett og slett bare tåpelig og fjollette barnslig den gang.

Så ja, jeg gikk på kino, og poff, dagen etter satt jeg jammen meg med den aller første Harry Potter bolen i hånden, på norsk selvfølgelig, jeg hadde jo aldri lest en skjønnlitterær bok på engelsk noengang før.

Så norsk måtte det være.

Jeg svelget unda det som var kommet ut fram til da, om det var 2 eller 3 eller 4 bøker husker jeg ikke, men ventetiden ble for lang, jeg måtte lese den siste som var kommet ut på engelsk.

Siden den gang har jeg knapt lest en norsk bok, og jeg har lest myyyyye, etter dette.

Og her er jeg visst ikke alene, om å lese mye etter Harry Potter. I en studie fra England viser det til at 51% av barn/ungdom mellom 5-17 år fant sin elsk i bøker etter å ha lest Harry Potter, disse 51% hadde ikke lest særlig før dette.

Hvert 30 sekund begynner noen å lese Harry Potter.

Jeg syns det er fasinerendes.

Den siste boka kom ut sommeren 2007, det glemmer jeg aldri, jeg lå i senga å hulkegrein, jeg var gravid og hormonell, noe som ikke bedret situasjonen.

Det var svært følelsesladet for meg, i tillegg var det umåtelig trist.

Harry Potter hadde vært en del av mitt liv så lenge at tommheten som fulgte da historien var slutt, var enorm. Jeg gråt litt for det også, og syntes det var helt ok å gråte over.

Men det var ikke helt slutt. Jeg leste jo bøkene på norsk for min eldste sønn, det var en ting vi hadde sammen, Harry Potter har vært en fin følges venn i hans oppvekst også, og har gitt ham mye leselyst, han slukte bøker, på norsk, på engelsk.

Han hadde også på barneskolen briller, og selvfølgelig skulle han ha runde briller, som Harry Potter.

Så var det filmene da, i 2011 var jeg på kino å så den siste Harry Potter filmen, da var jeg også gravid,
og det var veldig emosjonelt. Det falt noen tårer. Ikke bare noen.

SÅ var det slutt.

Eller ikke helt.

Jeg har lest bøkene flere ganger, og hver gang blir jeg slått av hvor utrolig fantastisk hele denne historien er. Den er enorm.

Det begynner så vidt som en barnebok, som foreldre leser i smug etter at ungene har lagt seg, og endre som et episk drama av dimensjoner.

Nei, jeg kjenner det nærmer seg en Harry Potter-maratonhelg snart....

Filmene blir dytrere og mer alvorlige ettersom tiden går, noe filtitlene bærer preg av

Hjelp.. Jeg har vært på loppemarked!

Så var jeg da på loppemarked med Susanne og mine to minste på Kampen skole i Stavanger, litt sånn halvtidlig denne lørdagen.

Jeg tenkte det var en ypperlig anledning til å lufte hodet litt og være litt sosial.

og gjerne kjøpe noe hjemmelaget kake og en billig kopp kaffe.

Kanskje se om de hadde en eller to kjekke barnebøker, og kanskje et eller annet pyntelig gammelt nips jeg kunne vise fram i den snart ferdig oppussede stuen min.

Jeg hadde litt over 350kr i lommeboken og godt humør.

Joda...

Kake ja og bøker..

Naivt.

Jeg er ihvertfall glad jeg har stor bil.

OG at de kjørte hjem gratis.

Det begynte jo veldig bra da, jeg fant, eller min mellomste og jeg fant noen kjekke bøker som vi kjøpte.

En kan godt være litt raus på loppemarked, det koster ikke akkurat skjorta.

Så vi endte opp med 12 barnebøker, 120kr.

Syntes det var et røverkjøp jeg.

Jeg fant mange gamle bøker jeg selv vokste opp med og som ble ødelagt da barndomshjemmet mitt ble oversvømt, da jeg var i midten av tenårene.

GODT fornøyd med det kjøpet.

Videre fant gutten min ut at han skulle ha to spill... Eller han ønsket seg opp til flere, for han hadde vel funnet ut at pengene satt litt løst (?)

Men han fikk 1 spill, og jeg kjøpte et til felles bruk til heimen, sikkert kjekt for oss det. 20kr.

Så var det et par gamle rulleskøyter da, sånne fra slutten av 70tallet og over i 80tallet, sånne med fire hjel. Ikke brukt ihjel, ikke i det heletatt faktisk, det så nesten ut som tiden hadde stått stille.

Så der gikk det 20kr til.

Og et pappakrus, Verdens beste pappa. Pappen var ikke med, så han fikk et krus til 5kr.

165kr, ikke ille, ikke ille i det heletatt.

Så var vi på vei til cafeen da for å kjøpe oss det andre på listen, kake.

Men på vei bort ble jeg lurt (!), jeg ble lurt til å kjøpe en ganske så flott trehjulsvogn til min minste.

Fordi jeg trengte jo en vogn, til.

Men den var jo god og når han en gang begynner i barnehagen trenger han en god vogn å sove i. Ikke for brukt, ikke for stygg.Helt OK, hadde kanskje snudd meg etter den hvis den stod ny i butikken...

50kr! Kalles et kupp! 50kr for en ok vogn, og ikke minst, 50krfor en vogn man kan ha alle loppene man går rundt og bærer på.

Ikke verst.

Så  da var vi oppe i 215kr, og nå på vei mot loppekaffeen.

Men loppekaffeer er ikke så billige egentlig, så der gikk det litt penger, for de satt jo fortsatt løst, pengene.

120kr, og det mettet 2,5mage. Mini måtte få litt ekstra grøt som jeg hadde med fra eget kjøkken.

Så da var vi oppe i 335kr.

Hm, det var helt greit, godt fornøyd, nå kunne vi gå hjem.

Men så var det møblene da, vi måtte jo forbi de på vei hjem.

Ig siden det gikk mot slutten av loppemarkede, og de ønsket å bli kvitt mest mulig, så vare det MYE som gikk for en svært, svært billig penge.

Så jeg endte opp med et stuebord, og en sofa, for sofaen kom mer eller mindre med på kjøpet.

Takk gud for at de kjørte hjem, gratis.

Og takk igjen for at vi faktisk har plass i garasjen....

For selv om bordet var veldig ok, så trengte jeg ikke en sofa.

Men jeg tenker at jeg egentlig kan få solgt det på finn.no om jeg ønsker det.

Det virket bare helt feil å si nei til den sofaen og det bordet MED hjemkjøring for 150kr.

Jeg har ikke fått tatt bilde av akkurat disse to, da de nå står stolt og godt i garasjen.

Det var sikkert noen som var veldig glad i dem på 60tallet en gang.

150kr.

Så da har jeg vel egentlig brukt 485kr,

og ja, jeg måtte låne litt penger av Susanne (som foresten ikke er veldig flink til å få meg til å si nei heller, pff) :P

Men 485kr bare for opplevelsen og fjeset til samboer da han forstod at jeg hadde kjøpt en sofa og et bord, heh. Verdt det :D

Flaks at vi har stor bil!
Inni der finner du på bildet, en treningsbag, to vogner, en bæremeis, en sparkesykkel, 12 bøker, 2 spill, en skinnfell, en sovepose og ellers annet rot som kommer i en godt brukt familiebil.

Og her er noen av bøkene. Vi har lest mange av dem ikveld.

Så nå gleder jeg meg til neste loppemarkedbesøk. Håper bare det ikke blir innen rimelig kort tid....

Bokserie (kort): Trylle Triologien

Da er jeg ferdig med Trylle triologien,og jeg må si at det er en herlig,fantastisk og enkelt fordøyelig serie.
Jeg begynte å lese uten å ane hva det dreide seg om, det eneste jeg egentlig visste var at det var fantasy og i min bane, hvordan jeg visste det er ikke godt og si, for det husker jeg ikke.
Men jeg er veldig glad for at jeg ikke visste hva den handlet om, ikke fordi jeg muligens ikke hadde lest den,men fordi det var en ekstra spenning i å finne ut hva det hele dreide seg om.

Jeg vil ikke si hva den handler om, men jeg kan si hva den IKKE handler om... Demoner, vampyrer eller engler. Men liker du den sjangeren, så er jeg helt sikker på at dette er en en sikker vinner.
Historien begynner svært mystisk, og slik fortsetter den ganske så lenge, alt blir bare mer og mer mystisk.
Ikke krimmystisk, men bare mystisk og ukjent.
En fin vri og et kjærkomment tilskudd til fantasysjangeren om kan en si.

Kort om bøkene:
De er tre bøker i serien, og den er ferdig, det kommer ikke mer. Den er ikke forkort, men en vil alltid vite mer om en virkelig liker en bok, eller en bokserie. Men her blir du faktisk fornøyd på slutten.

Litt om hvordan serien starter og hva det handler om:
Wendy, hovedpersonen i boken, er en 17 år gammel jente som aldri har følt seg helt hjemme i noe sted.
Hun har alltid vært annerledes, og har akseptert det at det er slik.
Hun skjønte at hun var annerledes den dagen hennes egen mor prøvde å drepe henne, den dagen hun fylte 7 år. Moren viste ingen tegn til anger, og ble kort etter dette innlagt på psykiatrisk sykehus, hvor hun oppholder seg 10 år senere. Moren beskylder Wendy for å ha drept hennes egentlige barn,en sønn,og tatt hans plass. Alle mener moren er totalt utav det, for det har aldri vært snakk om at Wendy skulle vært en gutt. Men Wendy selvlurer på hva om det kan være noe i det moren forteller.
Da Finn plutselig dukker opp på skolen hennes,forstår hun fort at han holder nøkkelen til mange av hennes spørsmål om fortiden, men også fremtiden.
Hun kjenner ikke Finn, men han kjenner henne, han vet ihvertfall mer om henne enn hun vet selv.
Spørsmplet erbare om hun vil tro på det han har å fortelle, når han først begynner å fortelle...

Bok, uke 6: Sara

Når jeg leste denne boken, Sara, av Torill Brekke, føltes det som om jeg faktisk fikk et innblikk i hvordan det var å være kvinne i Norge på 1800-tallet.

Ikke en rik kvinne, men ikke den fattigste heller.

Hun er den første jordmoren i Ålesund, og må stå imot press, og hun må kjenne på hvordan det er å være alene med barn, på en tid da dette var ganske så vanskelig.

En herlig bok, som jeg har lest flere ganger.

Forfatteren skriver ganske bra, det føles virkelig som en annen tid, og det er skrevet på en spennende måte, det er kjekt å lese.

Det er en bok med store kontraster, fattig og rik, liv og død, latter og gråt...

Den skildrer et liv, Saras liv, og det skildres realistisk.

Hun er ikke fantastisk, ingen superwoman, men hun har mer bein i nesa enn mange kvinner på den tiden gjerne? Hun opplevder gleder og sorger, dyptgripende sorger, men det blir skildret på en ,måte som gjør at du ikke ligger å hulker i en haug flere timer etterpå, det blir skildret gjennom Saras øyne, et sterkt vesen, en realistisk person som ikke gir opp om hun møter veggen.

Bok uke 5: Gutten i den stripede pyjamasen

Gutten i den stripede pyjamasen skrevet av John Boyne er et liten perle.

Det er en ganske kort bok på snaue 172 sider, men du sitter igjen med en følelse av å ha lest noe av det største når du er ferdig.

Det ble laget en film til boken, og den er bra, virkelig gripende, men, det er et stort men her, og det er at det er to vidt forskjellige fortellinger.

Fortellingen er den samme, men måten den blir fortalt på i boken er umulig å "oversette" til film.

Filmen er bra, men den rettferdiggjør ikke boken.

Det jeg finner mest spesielt med boken, er at du ikke vet noe når du begynner å lese, selv hvis du leser bak på boken, så vet du ikke hva boken handler om.

Du får ikke noe årstall, ikke noe land eller by å forholde deg til, du får såvidt noen navn, og alt dette er fortalt ut ifra en 8 årings perspektiv.

Ettersom handlingen i boken begynner så smått å demre for deg, sitter du igjen med en vemmelig smak i munnen, og ihvertfall jeg fikk et lite stikk av angst, for historien er så alvorlig og se det gjennom tankene til en 8 åring er rett og slett skremmende.

Men oppi det hele så er det nettopp 8 åringens uskyldighet som gjør fortellingen så fin, man akk også så enormt skremmende av enorme proporsjoner.

Når du har lest ferdig denne korte boken, føler du at du har løpt maraton.

Og følelser du ikke ofte kjenner på veller opp.

Det er en gru her som aldri burde hendt. Vel så er det en bok, og egentlig så har dette egentlig aldri hendt heller, men allikevel så er det virkelig, selv om det er fiksjon, og det er nettopp den enorme dimensjonen du plutselig får sett gjennom et par barneøyne..

Og verdenshistorien får et ansikt,

ansiktet til en gutt på 8 år som heter Bruno, og hans pyjamaskledde venn, Shmuel.

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste, en liten perle som bør røre i dypet på de fleste.

Og ettersom tiden går, kjenner jeg at boka bare gjør større og større inntrykk.

Og da jeg satt å gråt til filmen for litt siden, så var det ikke pga filmen, men boken som kvernet i tankene.

Du kan kjøpe boken HER om du ønsker den rett i posten :)

Jeg elsker bokkilden!

Bokserie: Infernal devices

Infernal devices er en parallell serie til "mortal instrument" (som jeg har skrevet om her).

Jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken av de to seriene jeg liker best, de er så forskjellige, samtidig så like. Den største forskjellen er at denne serien er lagt til england i slutten av 1800-tallet, mens den andre er lagt til USA i vår tid.

Det virker som om seriene sommer ut med en bok annenhver gang, og det gjør at vi virkelig kan se den store helheten, dette fasinerer meg, to serier, så ulike, men som alikevell har et persongalleri og en historie som utvilsomt fletter dem sammen, og jeg er helt sikker på at det er en god grunn for dette.

Når jeg tenker virkelig grundig gjennom det, så tror jeg jeg heller mest mot "mortal instrument", grunnen tror jeg rett og slett er at jeg liker tanken på at denne parallell verdenen finnes i vår tid (det blir litt som Harry Potter på den måten).

Jeg ELSKER parallelle, hemmelighetsfulle verdener, som vi vanlige mennesker ikke vet noe om...

Forfatteren Cassandra Clare er svært dyktig til å dikte opp de mest fantastiske personligheter, som også er troverdige, for ikke å nevne de utrolige vendingene i historien som gjør at du bare holder pusten og jamrer eller jubler med...

Det er veldig intrikat og finurlig skrevet, dette er virkelig en forfatter jeg liker.

Jeg kan fortelle litt om den første boken, uten å røpe noe spesielt :)

Når Tessa Greys tante dør, reiser hun fra Amerika til London for å treffe broren, hennes eneste gjennlevende slektning.

Istedet for broren, blir hun møtt av to underlige kvinner.

Hun blir med dem, og helvete begynner..Verden slik Tessa kjenner den, blir snudd på hodet.

Hun blir kjent med en verden av vampyrer, trollmenn, feer, varulver og demoner.

Disse to underlig kvinnene som også er søstre, viser seg å være to mektige trollmenn som holder Tessa fanget og tvinger henne på en sadistisk måte til å gjennomgå en grufull forvandling som vil visse Tessas sanne jeg, en forvandling som tar tid.

Hvem er egentlig Tessa? Dette er noe hun tydelig ikke vet selv ihvertfall.

Etter lang tid i dette grusomme fangenskapet, blir Tessa ved en tilfeldighet reddet av Will, En "shadowhunter" som er på oppdrag.

Hun søker dermed tilflukt i Shadowhunter instituttet i London, et sted hvor shadowhuntere lever og trener, et sted hvor de lærer å vie sitt liv for å beskjempe ondskap i verden. De er usynlige for vanlige mennesker, som er uvitende om både shadowhuntere og faren de daglig blir omgitt av.

Instituttet er kun for disse, og spørsmålet er bare om Tessa har noe som helst der å gjøre?

Hvor skal hun da gå, og hva vil skje med henne, for hun er ettersøkt av flere for sin underlige evne, som hun ikke forstår noe av selv.

En ting er helt sikkert, verden har aldri sett noen som Tessa Grey før.

Bok uke 4: Takk, kjære venn!

Denne boken fikk jeg til jul av min kjære svigerinne Evy.

Det var en av de gavene jeg fikk som jeg ble mest glad for, fordi boken er så sjramerendes skjønn, den treffer rett i hjertet.

Har du en spesiell venn som du ønsker å gi en liten påminnelse om hvor spesiell, og hvor mye han/hun betyr for deg, så er virkelig dette en perfekt måte å si det på.

Boken oppleves veldig personlig, som om den var ment til nettopp meg.

Bok uke 3: Alltid Alice

Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.
Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.
Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Denne uken var det første jeg fant "Alltid Alice" Av Lisa Genova.

Boken leste jeg i høst under siste praksisperiode i hjemmesykepleien.

Det er slik at vi må velge valgfritt pensum på minimum 150 sider, dette må ha tilknyttining til praksisen du er i.

Det kan være fagbøker eller skjønnnliterattur.

Det blir mye pensum i løpet av året, så det er godt med et avbrekk med en skjønnliterrær bok, men den får deg også til å føle, på en helt annen måte enn harde fakta...

Kort og godt handler det om Alice, en høyt aktet professor og forsker ved Harvard.

Alice er i sin beste alder, hun er lykkelig gift, barna har flyttet ut og på god vei til å få seg utdannelser.

Det er til og med snakk om at det første barnebarnet er planlagt.

Livet er godt for Alice.

Men merkelige ting begynner å hende, ting hun hele tiden bagatelliserer.

Helt til den dagen hun blir kalt inn på kontoret for gjennomgang av studentenes tilbakemeldinger på undervisningen.

Hun pleier alltid å få helt toppskår, hun får nå så å si bunnskår.

Hvorfor?

Hun virker forvirret, møter ikke til forelesninger, snakker om seg selv og bruker et til tider svært enkelt språk.

Hun oppsøker lege, og etter mange undersøkelser og lang ventetid får hun konstatert noe hun aldri hadde drømt om... Kreft, svulst på hjernen ja, men aldri Alzheimers, tidlig Alzheimers.

Hele livet raser.

Og det blir ikke bedre av at hun merker at sykdommen utvikler seg raskt.

Hva om hun våkner dagen etter og ikke kjenner igjen ansiktet på sein egen mann?

Eller barna? Vil hun treffe sitt første barnebarn?

Hun begynner å legge en plan.

Er det vits å leve om hun ikke husker de enkle ting?

Vil ikke det være for vondt for henne, for vondt for familien hennes?

Planen er enkel nok, den dagen hun ikke klarer å svare på noen daglige enkle spørsmål, de samme hver dag, den dagen skal hun avslutte alt.

Planen er relativ vanntett, men klarer hun å snike forbi sykdommen?

Jeg må si jeg fikk en øyeåpner med denne boken.

Den er skrevet på en måte som gjør at du både kan leve deg inn i den og distansere deg.

Men du blir litt slått ut av å få all denne informasjonen om Alzheiners av personen som har den selv, hvordan Alice opplever det. Hvordan hun raskt flyter mellom å være fullstendig tilstedet, til å plutselig ikke kjenne igjen sin egen datter å snakke til hennes oms en fremmed, og en kort stund etter skjønne hva som skjer.

Den er opprivende på mange måter, men mest av alt er det en utrolig bra bok som jeg syns ALLE burde lese.

Kan bestilles her :)

Bok Uke 2: Gamle sjeler-Barn som husker tidligere liv.

Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.

Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.

_____________________________________

Denne uken fant jeg Gamle sjeler av Tom Shroder.

Den stammer fra en tid da jeg var litt mer alternativtvridd enn jeg er i dag, det vil si at jeg trodde nærmest på alt, nå er jeg mye mer kritisk, noe som er til mitt eget beste.

Denne boken er fin, veldig fin. Ian Stevenson i boken er en amerikansk psykiater og forsker som angriper dette fenomenet, som en forsker.

Han har drevet på i flere ti år og har tusenvis av barnefortellinger om tidligere liv som materiale.

Mange av historiene i boken er direkte fengslende og utrolige, mens andre viser seg å inneholde hull eller sannhetsglipp som Stevenson som forsker får fram.

De troende og overbeviste får kun en understrekning på at dette virkelig finnes, de skeptiske vil nok vakle i sin overbevisning, nettopp fordi Stevenson er så grundig og har så utrolig mange år og så mye materiale å underbygge med.

Jeg setter inn beskrivelsen fra baksiden:

Over hele verden snakker barn spontant om tidligere liv. De ber om å bli tatt med hjem, de lengter etter mødre, ektemenn og elskerinner fra et annet liv, og de vet ting som de normalt ikke burde kunne vite. Fra det øyeblikk disse barna kan snakke, forteller de om folk og begivenheter fra fortiden. Det er ikke vage historier fra hundrevis av år tilbake, men detaljer om spesifikke, gjenkjennelige enkeltmennesker som kan ha dødd bare måneder, uker eller til og med timer før dette barnet ble født. I nærmere førti år har psykiater Ian Stevenson reist verden rundt, fra Midtøsten og Asia til småbyer i USA, for å undersøke og dokumentere mer enn to tusen slike tilfeller av minner om tidligere liv. Dette arbeidet, som stort sett har vært ukjent, er nå lagt frem for publikum av den amerikanske prisbelønte journalisten Tom Shroder. Han har fulgt Stevenson i hans feltarbeid og vært med inn i livene til barn og familier som er berørt av dette fenomenet. Shroder forandrer seg fra skeptiker til troende når han i denne fengslende og sanne beretningen blir stillet ansikt til ansikt med konkrete bevis som han ikke kan forkaste.

______________________________________

Dessverre så finnes ikke denne boken å få tak i på norsk lenger, men på engelsk kan den kjøpes HER

Ny serie: Vampire Academy

Nok en serie om vampyrer, det kom vel som en skikkelig overraskelse at jeg leste den også?

Vampire Academy serien er en relativt liten serie, den består av 6 bøker.

Jeg har nå lest 4 av dem, og kan derfor få god for at dette er an ganske bra vampyr serie, og relativt anderledes enn mange andre.

Relativt... Det vil si, det handler fortsatt for det meste om unge mennesker (vampyrer?) som skal formes til å bli voksne selvstendige individer. Det handler om vampyrer, og handlingen finner sted på en skole... Det er mange serier som gjør det.

Men her stopper likhetene også

Nå har jeg lest det jeg har kommet over om vampyrer nesten siden jeg lærte å lese for snart 1000 år siden, og jeg merker stor forskjell på hvordan historiene blir fortalt, hvordan vampyrer blir framstilt osv.

Før var vampyrer så å si udelt styggevesener, nå er de utvilsomt blitt en stor litteraturkilde til romantikk, Vampyrer er blitt sarte, romantiske vesener, hva litteraturen gjelder, de "gode" vampyrene jobber ,ed seg selv for å være reale mot vanlige dødelige, eller det rett og slett er en synd å være med mennesker i det hele tatt, enten romantisk,eller som matkilde..

Jaja, det var nok om mitt syn og tanker på denne litteratursjangeren.

____________________________________________

Hdlingeni vampire academy er lagt til St.Vladimirs skole som utdanner vampyer og deres "livvakter".

Ja her må vampyrer ha livvakter, de snille vampyrene må ha livvakter, mot hvam andre enn de onde vampyrene?

Moroi- Dette er de gode vampyrene, de blir født. Det går ikke an å lage en moroi, du må bli født av en moroi mamma og en moroi pappa. Du har som moroi et helt vanlig langt liv, hvis du selvfølgelig ikke blir drept før du blir gammel. De blir ikke unaturlig gamle, de er som oss.

Moroier er mer eller indre utseendemessig som våre idealer, skjønnhetsidealer. De er høye og slanke, kvinner har sjelden store bryster, og menn sjeldent mye muskler. De er lett bleke, men tåler små mengder sol, men kan aldri være så lenge i solen at de får særlig god farge.

De lever sitt liv om natten.

De er delt inn i kongelige moroier, og ikke kongelige. De er 12-14 kongelige familier (kogelige etternavn) som er vesentlig mer verdt enn de andre. De får flere gode enn de andre, som blandt annet flere livvakter (som det er mangelvare på) mens ikke kongelig gjerne ikke får livvakter i det heletatt, noe som selvfølgelig ikke er bra.

Moroier hart også magiske evner som bunner ut i elementene, vann, luft, jord og ild. Alle moroier har et element som de spesialiserer seg i etterhvert. Men, det brukes bare til "kos", ikke til selvforsvar eller styggedom.... Ja, de er rett og slett helt hjelpesløse, i og med at de ikke kan sloss verken med muskelkraft eller magi.

Dhampir- Dhampirer er moroienes livvakter/vokter. De skal i følge gammel skikk, ofre sitt eget liv til fordel for moroien de vokter. Dhampirer er tydelig mindre verdt, men moroier klarer seg aldeles ikke uten dem, dette er ikke samtaletema, bare dypt innprintet i alle. Dhampirer kan ikke få barn sammen, de kan kun få barn med moroier, noe som i seg selv ikke er liv laget. Moroier har ikke forhold til Dhampirer, det er bare fy. Ja de kan hygge seg, men thats it. Dette går selvfølgelig ut over de kvinnelige Dhampirene som blir brukt av de mannlige moroiene for en hyggestund. De blir gravide og vips de må velge, barnet eller framtiden som vokter? EN dhampir som velger å ta seg av barnet sitt blir sett ned på, som i VIRKELIG sett ned på. Men så kommer vi stadigtilbake til det at det kun er dhampirer som kan beskytte moroier, og da må de reproduseres... Aner man et slags opprør her tro?

Det er selvfølgelig få kvinnelige Dhampir voktere. Men de finnes så absolutt.

Noen av dem som får barn, velger å fortsette som voktere, det er så dypt i en Dhampir å være vokter, at muligens det overskygger et naturlig morsinstinkt hos noen?

Dhampirer er anderledes utseendemessig enn moroiene, mennene er større, muskelmessig, kvinnene også, de er bygget for kamp kan en si. Kvinnene er langt mer formfulle, noe som moroiene missuner til de grader.. Og dette er ofte grunnen til moroienes veentyr med dhampirene, need I say more?

De er sterke, de er raske,de har reflekser og reaksjonevne som er helt syk, de er oppofrende og utslettende, de er perfekte voktere...

Strigoi- Det ligger vel i navnet at dette er badas vampyrer, det ultimat onde. Og det er disse moroiene trenger dhampirenes beskyttelse mot. De er onde, de er sjelløse, de er 100 ganger sterkere enn dhampirer, noe som vil si at moroier ikke har en sjans. Til motsetning fra moroiene som blir født, blir strigoiene skapt, laget, akkurat som standard vampyrer fra de gamle vampyrhistoriene. Eneste forskjellen er at det er to måter å bli strigoi på, du kan velge det selv, eller du kan bli lagt til en mot din vilje. Jeg vet ikke hvem som er verst.

Bare en moroi kan velge å bli strigoi av egen fri vilje. Moroien må da ha et ønske om dette, og det å ha et ønske om å bli det er rimelig spesielt,siden strigoi er pur ondskap og sjelløse vesener som kun lever for å drepe mennesker, dhampirer, men aller helst moroier. De blir sterkere av å drikke moroiblod.

For å bli strigoi må en moroi drepe en annen ved å tømme det for blod.Til normalt drikker moroiene små, små mengder blod fra mennesker. Strigoier drikker alt.

Den andre måten er hvis en strigoi tømmer en for blod og gir blod tilbake, standard.

Det er oftest moroier som blir strigoier, men også mennesker og dhampirer blir strigoier.

Det sier seg selv at dhampirer blir de beste strigoiene, de er sterke og nesten uslåelige fra før av, gang dette med 100...

Strigoier er enkle hjerneløse vesener som raver rundt alene, med kun et mål, drepe.

Hva skjer når de begynner å samle seg i flokk med et mål, drepe moroier? Hva skjer da? Hm, ja det er jo bare å lese å se.

Hovedpersonen i serien heter Rose, hun er dhampir, og hennes beste venn er Lissa,som er en moroi prinsesse, den aller siste i Dragomirslekten, og derfor erdet enormtviktig at hun blir voktet best mulig. Rose skal bli Lissas vokter når de er ferdig utdannet.

De var foreldrene til Lissas ønske, og det bør respekteres.

De to jentene har en veldig spesielt bånd, noe ingen har hørt om tidligere, og noe som jentene prøver å holde skjult. Rose kan føle Lissas følelser, spesielt redsel. Hun kan til og med se ting ut fra Lissas øyne, ved forflytte sin etanker inn i Lissas hode... Uansett hvor i verden den ene eller andre måtte befinne seg så kan alltid Rose ense hvor Lissa er...Er ikke Rose den beste cokterfor Lissa så vet ikke jeg.

Problemet er bare at ingen vet om det, og Lissa er i enorm fare, noe som setter Rose i storstor fare for til enhver tid å bli utvist fra skolen, og aldri bli vokter, noen gang... Fordi hun slipper alt hun har til enhver til, for å beskytte Lissa mot farer ingen andre vet om, hun bryter regler på regler gang etter gang.

Til slutt har de bare et valg, flykte fra skolen.

Og det er her historien begynner.

En fantastisk eventyrverden: Mortal instruments

Jeg har gledet meg til å begynne på denne bokserien en stund, helt siden jeg leste Clockwork angel som er en oppfølger til denne serien, noe som jeg ikke visste. Jeg ble totalt betatt av den boken. Men det er ikke om den boken innlegget skal handle om, det er serien som kom før.

Mortal instrument serien består av seks bøker, hvor fire av dem har kommet ut.

- City of bones

-City of Ashes

-City of Glass

-City of Fallen Angels

-City of Lost Souls

-City of Heavenly Fire

Handlingen er lagt til vår tid, USA, hovedsaklig.

Verden er for vanlige mennesker, ja, helt vanlig som vi kjenner den, men det finnes en hel verden utenom denne med demoner, trollmenn, vampyrer, feer osv.

Alle disse lever blant vanlige mennesker, bare at menneskene ikke kan se dem, og slik skal det være.

Clary Fray er en helt vanlig jente som plutselig begynner å se alt dette som gjemmer seg rundt henne, det er selvfølgelig ikke bra, og høyst unormalt.

Dette blir raskt oppdaget av de shadowhunterne, de som holder orden i kaoset, og Clary blir dratt inn i denne verden hvor ingenting er så enkelt som det ser ut som.

City of Bones er den første boken i serien.

Jeg syns den var litt tung å komme igang med, men det er KUN pga at jeg har lest så mange serier denne sommeren at det er tungt å hoppe over på en helt ny handling med helt nye personligheter og oppbygning.

Etter 70 sider var jeg solgt, slukt inn i en heller mørk verden.

Harry Pottereventyret er over..

... Og det er ganske melankolsk.

Det er trist.

Og det er litt tomt.

Selv om Harry Potter var over for fire år siden, når den aller siste boka kom ut, så har mange Harry Potterelskere tviholdt på at det faktisk ikke er helt slutt enda.

Men nå er det, ugjennkalelig slutt...Selv for de mest harbarka Potterfans.

Mange vil gjerne lese bøkene en gang til, og en gang til... Men Pottereventyret er slutt, ikke noe nytt skjuler seg i historien, uansett hvor mange ganger du leser, og ser filmene. Du vet hva som skjer, du vet hvordan det ender... Ja du vet hvordan det til og med kunne ha endt.

Jeg vil si det igjen, Harry Potter bøkene, og historien i det hele tatt er helt fantastisk.

Filmene klarer å vise litt av magien, men i forhold til bøkene blir det kun en uendelig svak skygge av den originale historien.

Men filmeeventyret er bra nok for de som ikke har lest, de er faktisk ok for de som har lest, men det er ALLTID noe som mangler i filmene.

Jeg så den siste filmen på fredag, og som antatt så kunne jeg ikke holde tårene tilbake. Historien er så magisk, og så uendelig overveldende, og ikke minst sår. Det er et punkt i meg som gråter hver gang jeg hører om dette siste avsnittet i eventyret. Ja virkelig, jeg får klump i halsen av bare å skrive om det.

Så mye kunne vært annerledes, men nettopp fordi det er som det er så blir det så stort.

Filmen var bra, en av de aller beste Potterfilmene.

Den tilfredsstiller mange, hardbarka fans likerden også, selv om mange av dem i likhet med meg selv, syns at den kunne vært lenger, den kunne vist mer av forfatterens geniale plott.

Plttet som her tydelig viser at det har vært planlagt i hver minste detalj, helt fra den første start.

Igjen, jeg bøyer meg i støvet for en fantastisk forfatter.

Jeg kommer som mange andre til å lese bøkene om igjen, selvom jeg allerede har lest alle bøkene 7 ganger.... Men jeg blir nok aldri ferdig.

Ny bok: Morganville vampires

Welcome to Morganville... Just don't stay out after dark..

Denne serien kom jeg over for en liten stund siden, og jeg virkelig digger den!

Jeg kjøpte først den boka som vises på det første bildet, det er tre bøker i ett.

Jeg tror jeg leste den på 2 dager, planen var å ha den med til Portygal når jeg skulle dit, men jeg ble ferdig dagen før jeg reiste, bittert, fordi jeg lurte virkelig på hvordan det gikk videre, så jeg bestilte like godt de 7 andre bøkene som til nå er kommet ut. Og lykke altså! De ventet på meg hjemme på gangen når jeg kom hjem.

Jeg bestiller alle mine bøker fra play.com

Er super fornøyd med både pris og leveringstid, anbefales.

Litt om bøkene:

Hovedpersonen heter Claire Danvers, hun er supersmart, skolesmart. Hun er bare 16 år, men er allikevel langt foran hennes jevnaldrene, så hun går allerede på college. Claire kan vel kalles nerd, men samtidig ikke.

Hun flytter hjemmefra, til en by som heter Morganville, og livet som Claire kjenner det tar brått slutt.

Hun blir nesten drept av "skolevenninner", det er beintøft for henne, så hun velger å flytte bort fra skoleområdet, og inn i Glass House, sammen med tre andre, Michael, Shane og Eve.

Hun finner fort ut at denne byen ikke er som andre byer, byen blir drevet av vampyrer, og disse vampyrene er i krig om makten i byen. Mennesker er kun en eiendom for vampyrene, en ting å bruke, på mange måter. Bare en vampyr kan eie deg, er du heldig er dette en viktig vampyr.Eller du kan velge å stå imot, altså at ingen vampyr skal bestemme over deg, men lykke til med det. Morganville er et eksperiment og menneskene der er forsøksrottene.

En annen ting om Morganville, du kan aldri dra derfra, om du drar, vil du enten lide av et smerte hukommlesestap, eller bli jaget og drept.

Men er alt svart hvit? Er vampyrene bare onde, og menneskene bare gode?

Klarer Claire å motstå vampyrene, vil hun motstå?

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve...

Nei, det er ikke mine tanker så ta det med ro. Det er lenge siden jeg var der. Lenge.

Det er en bok jeg leser som heter det, den er skrevet av Ann Heberlein.

Hovedgrunnen til at jeg leser denne er fordi vi må velge en bok som er relatert til psykiatrien nå når vi er i psykiatrisk praksis.

Jeg har allerede lest en bok om Aspergers, en form for autisme, og jeg har bestilt en bok på biblioteket som heter "hva er psykose?".

Men så kom jeg over denne boken da jeg var på en bokhandeler, og jeg bare MÅTTE kjøpe den.

Den er på knappe 150 sider, lettlest og fengende.

Så selv om jeg allerede har lest en bok og ikke trenger å lese mer valgfritt pensum, så bare ropte denne boken på meg.

Er det egentlig så rart??

Det er som om jeg hadde funnet tittel på boken selv..

Jeg ble fasinert og nysgjerrig på hvordan denne kvinnen opplevde dette og hvordan hun beskriver sine opplevelser av det å ikke ville leve, men heller ikke ønske å dø.

Jeg har jo vært der selv, jeg har levd der, i mange år.

Fra å gå fra et sterkt ønske om å slippe alt, bare få dø, smelte vekk, samtidig ha et lite ønske om at ingen skal merke det og ingen savne en...

Til det å ikke ønske å leve, men heller ikke ønske å dø... Bare legge seg i et vakum i en dvale.

Det finnes ikke nok ord i verden til å beskrive de følelsene som raser i en når det skjer, så jeg var nysgjerrig på denne boken, naturlig nok.

Jeg ønsker selv å skrive en bok om det jeg opplevde, ikke nødvendigvis det vakumet, men hva som førte til det, mot det, og veien ut av det.. Og da må litt av vakumet beskrives.

Jeg har skrevet om mye av dette på bloggen før:

Selvmord, om å ha et ønske om å slippe å leve...

Livsangst og dødsangst

Dødsønske med tidsfrist

Jeg er redd

Å leve videre etter en voldtekt

Skjæbnens bok

Nå skal jeg faktisk dele en aldri så liten "anderledes" bok med dere.
Men det er en bok jeg har satt stor pris på helt siden jeg ble introdusert for den av min gode venninne Susanne i 2002.
Jeg hadde kjærlighetssorg den gangen, og hun visste råd, dro fram denne boken, og vips, så var det gjort, sorger glemt til fordel for denne artige boken.

Boken er sterkt alternativ, så om du skyr det som pesten, flykt nå.
Men det har seg sånn at du trenger ikke tro på dette et sekund for å synes at det både er fengende og morsomt.
Jeg, og mange jeg kjenner har hatt mange festlige kvelder med denne.


Skjæbnens bok er skrevet av en Greve av Cagliostrio på 1700-tallet. Han var en rådgiver, og spåmann ved mange hoff på den tiden.
Det er en bok, men det er jo et slags spill, eller det blir feil ord det også... Det blir som en utvidet spå, som du aldri har lest svarene på.

Det er ihvertfall ustyrtelig morsomt å sitte en liten fnisejentegjeng på 3-4 jenter å spørre alle mulige slags rare og teite og av og til håpefulle spørsmål.
Eks;
-Hva er min største feil?
- Hva tenker han om meg?
- Hvor mange barn får jeg?
- Vil jeg bli rik?

Farvel, Rune

Jeg kom over denne boken for en liten stund siden, og den vekker mange minner.
Få bøker har gjort større inntrykk i barndommen en "farvel, Rune".
Og jeg vet jeg ikke er alene om det.


"Farvel, Rune" er for mange barn et skille.
Vi har livet, barndommen før boken, så har vi bardommen/livet etter boken.


Jeg var 7 år når denne boken kom ut, og jeg var også 7 år da denne boken ble lest for meg.
Det er umulig å glemme det, den gangen.
Jeg husker jeg satt ved siden av mamma da vi åpnet boken for første gang, det var også den eneste gangen hun leste den, for oss.
Etter det var vi overlatt til bildene, til kanskje å lese om vi ville, men det var ikke ofte den ble lest etter det, det trengtes ikke... Historien satt spikret, budskapet hadde kommet fram.
Mamma leste med sin gode mammafortellerstemme, den varme, lune godnatt stemmen.
Men det var ingen fin godnatthistorie.
Jeg husker at jeg tenkte at bildene var kjedelige, utvannet akvarellmalinger.. Noen i sort hvit.
Men det gikk ikke lenge før de passet perfekt til historien, og til og med jeg som var bare 7 år forstod hvorfor de var laget slik.


Sara og Rune er naboer, de er bestevenner, de skal gifte seg når de blir store. Leser mamma.
De leker sammen ved dammen, Rune har på seg rød genser, Sara har ikke genser, og det er litt kalt, så hun gåt hjem for å hente en.
Da hun kommer tilbake, ligger Rune i vannkanten med hodet under vann.
Mamma leste, og jeg svelget og svelget, jeg forstod hva som hadde hendt.
Det vil si, døden fram til da har bare vært et ord, men denne kvelden fikk ordet mening.
En mening mamma eller pappa aldri har villet eller kunnet forklare meg før.
Jeg ville ikke spørre mamma, jeg ville ikke snakke om det, og jeg tror ikke mamma ville snakke om det heller.
Døden, en slutt, et hull, en ende... Et stort ord fikk plutselig mening.
Oldemor hadde død et par år før, jeg viste hva det betydde, trodde jeg, ordet fikk en annen mening nå.


Sara fikk den hvite blusen på, de skulle i kirken.
Rune lå i kisten, de hadde gravd et hull som kisten skulle ned i.
Rune skulle bli til jord, det skulle vokse blomster opp av denne jorda.


Det var så pang rett i ansiktet, en dør ble åpnet opp, en annen for evig låst.
Det var uvitenheten om døden, om den store bunnløse sorgen, det var denne døren som ble låst, det ingen vei tilbake.
Boken tillot ikke spørsmål, mine vanlige "hvorfor, hvilken, hvorfor, hvem.." kom ikke frem denne lesestunden, det var for alvorlig.
Jeg tillot meg ikke å gråte når mamma leste, men jeg gråt under dynen den kvelden, og kvelden etter når jeg kikket i bildene.
Jeg forstod ikke hvordan mamma og pappa og alle andre voksne klarte å være så normale hele tiden når de visste om dette, hva de ikke engstelige? Tenk om mormor døde?
Eller pappa? Eller mamma?? Eller jeg???
Det var grusomt, ikke turde jeg snakke om det heller.
Nei, jeg var en engstelig liten sjel jeg.


Da jeg åpnet den boken mange år senere så lover jeg at jeg grein.
Minnene strommet på.
Og jeg skal love at jeg har grått nå også, det er typisk meg, følsom til tusen.
Men det er så mange minner, det var så tabu, men samtidig fikk jeg det servert rett i fleisen, men det ble aldri snakket om siden.
(Da jeg lærte hva ordet tabu betydde, var "farvel, Rune" det aller første som falt inn i hodet på meg, og dette var noen år seinere.)
Klart det er mye følelser som ble demret opp.
Uff.

Sara

Koser meg med "house of night"

House of nights hjemmeside.
Det er ikke noen hemmelighet at jeg liker vampyr fiksjon. Jeg har likt det siden jeg først leste "Dracula", tegneserien som ble laget til Bram Stokers Dracula.
Siden, og før det også egentlig, har jeg vært 110% betatt.
Jeg pløyer gjennom det som er av bøker om vampyrer (og annet overnaturlig)
Filmer og serier med vampyrer er så som så, jo de kan være bra, men som regel er det bare svake skygger av bøkene de som regel er arbeidet ut ifra.
Så lenge det er skrevet bok, er boken nesten ALLTID å fortrekke. Med visse unntak.

Mange vampyrbøker har jeg lest oppover, ofte er det skikkelig møl, wanna-be av andre kjente serier/bøker, men jeg gir dem en fair sjanse for det.
Twillight var spesielt, på langt nær det beste jeg har lest, men det var noe eget med historien... Den var anderledes, og fengende... Men hallo, glitrende vampyrer? Mulig jeg ikke syns det var like romantisk som en 14åring..
Om de da syns et var romantisk da?

House of night må jeg si er ganske bra.
Jeg har lest to av bøkene nå.
De er som de fleste andre overnaturlige, romantiske serier.. Lagt til et ungdomsmiljø, og er oversexy og romantisk. Men jeg liker det.
Kan ikke få nok av det, jeg tror aldri man blir for gammel til slik.
Og jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på slikt møl, hehe.

House og night tar oss med inn i en anderledes vampyrverden, og jeg liker den verden.
Det er magi, romantikk, mystikk, grøss og mye mer.
Og den er bra skrevet, bortsett fra små tanker i par anteser som jeg helst hadde sett ikke var med, men en blir vant med det, heldigvis eller dessverre, jeg vet ikke.
Og jeg er alltid skeptisk til historier i jeg-form, men det tok ikke lang tid før jeg syns det var helt ok.
Historien er bra.
Jeg er spent på fortsettelsen.



Forfatterens blogg.

Et innlegg om Harry Potter

Blogginnlegg om Harry Potter florer på nettet i disse dager, og jeg kaster meg på bølgen
for jeg er en svoren tilhenger av Harry Potters magiske verden, men mest av alt er det forfatteren selv, J.K Rowllings som er fantastisk.

Til dere som kun har sett filmene; LES BØKENE, og det på engelsk.
Du blir fortapt i verden som er så fantastisk, en historie og et plott som er så dypt og så gjennomtenkt, at du ikke kan la være og beundre JKR for hennes utrolige fantasi og fortellerkunst.

Filmene er OK.
Noen av dem er faktiske mer en OK, min favoritt fram til nå har vært "Harry Potter and the prisoner from Azkaban", det vil si, fram til i går.
Da så jeg den nyeste filmen i rekken, del 1 av 2 deler som den siste boken er delt opp i, og jammen er jeg glad de delte den i to.
Den filmen er fantastisk.
Den følger boken mye mer enn filmene har gjort tidliger, bortsett fra film nr 1 da, men er det så rat, den boken var på snaue 223 sider, så der var det mulig.
Den tykkeste, boken, og også den mest forvirrende filmen (for de som ikke har lest bøkene) er "HP and the order of the phoenix"... Men for meg kunne den like så godt ha vært på 20000 sider, jeg hadde gladelig lest.

Filmen "HP and the deathly Hallows" del 1" var utrolig, jeg fikk frysninger, og flere ganger fikk jeg tårer i øynene, ikke pga av hva som hendte der og da i filmen, men pga av at det minte meg om hva som kommer.
Vi er vel ikke i tvil noen av oss, Harry Potter er ikke lenger noen barneflm, Harry Potter universet forlott barnestadiet allerde i film/bok nr 2 mener jeg.
Filmen jeg så i går bar ingen preg av noen gang å ha vært myntet på barn, mend et geniale med det er jo at det faktisk har vært det.
Harry Potter har dratt med seg flere generasjoner, de som først leste boken i en alder av 10 år, når første bok kom ut, er i dag over 20 år, og for dem må det vær spesielt trist.. Eller melankolskt at historien snart slutter, den har jo preget barndommen deres.

Jeg sier det igjen, og jeg vil alltid si dette; Harry Potter er fantastiskt.
Og for dere som ikke har lest bøkene, eller ihvertfall ikke den siste boken... Gled dere.
Mest sannsynlig har dere ikke gjettet hva som kommer til å skje, plottet går så dypt og er så intrikat fantastisk at det er bare til å bøye seg i støvet for en av verdens beste forfattere, gjerne en av tidenes beste forfattere... Etter min mening, og jeg har lest myyyye.

Jeg får frysninger av tanken på hva som kommer.

Artikkel på VG

Torment

I går fikk jeg endelig boken jeg har ventet på!
Den andre boken i Fallen-serien.
Tidligere har jeg hatt et innlegg om FALLEN, som er første boken i serien, LINK
Jeg må si at jeg virkelig likte den boka, den var anderledes.
Men liker du twilight kommer du definitivt til å like disse.
Men venter du vampyrer, blir du skuffet, men du får så mye, mye for det :)
Vi kan vel ikke alltid lese om vampyrer vel!
Eller...?

Bøkene er foreløpib bare å få tak i på engelse, orginals språket, men min personlige mening er at bøker er best på orginalspråket.

Jeg har akkurat begynt på boken, og spenningen er der fra første side :D

Liker du twiligtbøkene, liker du denne.

Hvis du liker bøker i twilightsjangere så kommer du mest sannsynlig til å like denne boken. Mend en handler ikke om vampyrer da, så er det det som gjør det for deg så beklager. Men det er ganske bra historie her.
Boka er foreløpg ikke å få tak i på norsk. Men jeg mener at bøkene oftest er best på orginalspråket uansett. Men det er meg.

Jeg vil ikke si så mye om innholdet i boka, jeg HATER å plutselig komme over noe som røper plotet i en bok eller film jeg så gjerne vil lese/se.

Men det jeg kan si er at det er en kjærlighetshistorie, en anderledes sådann.
Boka er fin og svært mystisk og til tider skummel.
Og det finnes deler i boka du helst bare vil lese på et blunk, så det går ikke ann å legge den fra seg. Dessverre for min del traff jeg på en slik del av boka i det jeg helst skulle vært i seng for lenge siden... Jeg la meg ikke før 4 pga av det det, og måtte opp igjen kl6!
Tullegeit jeg!

Dette er den første boken, den neste komme straks ut, TORMENT heter den.
Det er visst fire bøker i alt.
Og jeg gleder meg til resten.
Jeg legger ved linken til forfatteren sin side, så kan alle som vil gå inn å se.
http://laurenkatebooks.net/