Å være guttemamma- Det er enkelt det

 Har du barn? 4 gutter sier du? Å, da er du heldig, gutter er jo så mye enklere enn jenter... 

Denne kommentaren og uendelig med varianter av den, har jeg fått i løpet av karrieren min som guttemamma. Og la meg bare si, at dette er utrolig trist og lite gjennomtenkt. Og jeg føler jeg blir redusert til en mindreverdig mamma, fordi jeg har gutter, og der er det jo overhodet ingen utfordringer. Jeg seiler på den glade, uvitende mammabølge uten bekymringer og prøvelser. Her kommer jeg, den som ikke kjenner til utfordringer med det å ha barn.

Jeg debuterte som guttemamma for 29år siden.
Det gikk 11 år til jeg valgte å fortsette med å få barn, for det var ikke gitt.
Nei, idet var ikke fult så enkel å være mamma alltid.
Men jeg fikk en ny da etter 11 år, gutt altså.
og en ny gutt 4 år etterpå, som også kom med noen utfordinger,
og etter 3 år kom minstegutten, nå 11 åringen min. Som har sine egne, la oss si utfordinger.

Det har IKKE vært noen dans på roser.

Hvor kommer denne ideen fra at jenter er en håndfull, mens gutter er snille mammagutter?
Mange av kommentarene har omhandlet puberteten, at jenter blir så hormenelle og utfordrende, gutter er mer stabile der. 
Jeg er jente, eller var ihvertfall tenåring en gang, så jeg kan relatere til det,  for jeg VAR den jenta.
jeg var helt vemmelig, og en håndfull. Jeg stakk av, jeg protesterte, jeg drakk, men røykte ikke, jeg utfordret, men var ærlig med det, bortsett fra da jeg stakk av. Jeg var innom barnevernet og serverte de saftigste, minst troverdige løgner, jeg levde i nuet, i bruset av livet, med oppturer og nedturer... Det at jeg var bipolar, gjorde nok ikke saken bedre. Selv om jeg enda ikke visste det.

Min mor sa ofte at en dag skal du få igjen for alt dette, en dag står du selv der og river de i håret.
Mange år seinere sa hun selv, jeg vet jo at jeg sa du skulle få igjen, men jeg mente ikke at du skulle få SÅ mye igjen.
Jeg har 4 gutter, og det ble sagt fra en jentemamma.

Dette er ikke ment som en stor kritikk til noen,  jeg skjønner jo at det kan være lett å sammenligne med det en har selv. eller det en vet om. Men det er alikvell ment som en bitteliten kritikk om at det går an å tenke seg om føren utaler seg ganske påståelig og bedrevitende om andres liv.

Å være en mamma, eller foreldre til en liten flokk barn av et og samme kjønn setter oss i en særposisjon.
Man ser barna ikke utifra kjønn, men som individ.
Jeg kan hverken si at gutter er lette eller vanskelige, hvis jeg skal sette i bås, så har jeg to lette og to vanskelige, men så lett er det heller ikke, for alle har sine utfordringer som det krever sin foreldre å være med å fikse. Vi har hatt skikkelige utfordringer, og tenårene med gutter med utfordringer kan være skikkelig tøft, gutter kan også, drikke, stikke av, lyge, kjefte, snakke stygt, være pubertale og voldsomme. Dramaet er gjerne annerledes enn jentedrama, men det kan være voldsomt.

Alle fire er veldig forskjellige, så og si samme form, men helt forskjellige, forskjellig temperament, forskjellige måter å håndtere problmer og utfordringer, forskjellig væremåte osv. De er ganske så forskjellige individer. De er høylytte, de krangler, de har sterke, egne meninger, de hater hverandre, og de elsker hverandre.
Kanskje hadde dynamikken vært annerledes hadde de hatt en søster en plass  i rekken, men det kan vi ikke vite. Det kan være, men det trenger ikke være.

En ting er sikkert, jeg ville aldri kommet på å si til noen  at å jøss, du må ha det enkelt, du som har fire jenter og ikke gutter.

Men det jeg har sagt, noen ganger til feks foreldrepar med to barn, en av hver, som venter si en gutt, som sier takk og lov for at dette er en gutt, for jenten vi har en så vanskelig. Så sier jeg bare at dere vet ikke hvem dere får, om denne gutten blir rolig, eller ikke, for barn er så forskjellige.

Hilsen en guttemamma.

Føniksen- En historie om farmor

 Da jeg vokste opp, hadde jeg ikke et nevneverdig forhold til farmor.

Men mormor var en virkelig barnsomsbestemor. Jeg overnatten hos mormor,  jeg koste meg med mormor og var så trygg så trygg som et barn kan bli hos en bestemor. 
Men farmor var det noe annet med, hun a var en formor i ordet, ikke i handling.
Hun var pappas mor, ferdig snakket.
Hun var ikke varm eller raus, farmor oste av avstand.
Men jeg var jo på sett og vis glad i farmor, hun var jo min bestemor.
Men noen klem kan jeg ikke huske mye av og sitte på fanget hennes tror jeg ikke hun hadde akseptert.
Hun er liksom en karakter i barndommen min, som bare var der.

Jeg husker spesielt en hendelse fra barndommer, farmor hadde hund.
Jeg var kjempe allergisk mot hund, på en slik måte at besteforeldre var kaldt inn til spesialist for å få formidlet hvor alvorlig det var og at skulle de ha noe forhold til meg, kunne de ikke ha dyr i hus. For astmaen og allergien min var og er fortsatt dødelig,
Mormor og morfar hadde ikke dyr, så der var det trygt å være.
Men farmor, hun hadde hund.
Jeg spurte henne om det en dag, jeg var sikkert 9-10 år, om hvorfor hun hadde hund, når hun visste jeg ikke tålte det. Jo det var fordi hun aldri så meg uansett. 
Slik var det, ferdig snakket.

Årene gikk, og vi ble overhodet ikke noe som helst nærere hverandre. Jeg ble ungdom, og opptatt av det ungdom er opptatt av og så fikk jeg barn da jeg var 18 år, og jeg flyttet ut året etter.
Og jeg så farmor enda sjeldnere enn før, men jeg hadde forlengst akseptert at slik var det, farmor var farmor, og forholdet var hva det var.

Så hendte en tragedie. En stor, vond livsomvelning for oss alle i familien:
Pappa fikk hjerneslag. Jeg var 21 år gammel, har var akkurat blitt 50 år.
Det var et alvorlig slag, så alvorlig at vi ikke visste om han skulle overleve, eller om han gjorde så ga de som visste ikke mye håp om hans tilstand.
Han ble liggende i koma, lenge. Detter en tid av livet jeg husker kun bruddstykker av, det var en virkelig vond periode. Men jeg skal ikke fokusere på det, nå er det farmor det handler om, ikke slaget, ikke om å miste pappa som vi kjente ham, ikke om uvissheten eller det store svarte hullet som åpnet seg og sugde meg ned.
Men det er farmor dette handler om.

Bursdagen min kom. Jeg min søster og ei venninne hadde bestilt en tur til utlandet for en tid tilbake, en helgetur. Men det er klart jeg ikke ville dra. Pappa lå i koma, han hadde ligget sånn i uker allerede. Ingen endring. Bare stillhet og pust og dysterhet.
Jeg ville ikke dra, jeg ville avlyse, jeg var ikke påskrudd for tur, eller feire bursdag.
På sykehuset spurte legen om han kunne få et ord med meg, hvor han sa han hørte jeg skulle på tur, nei sa jeg, ikke nå lenger. Jo sa han, jeg syns du skal, ingenting skjer her. Det er ingenting du kan gjøre. Lev, sa han. DU blir bare 22 år en gang.

Så jo, det ble slik, på nærmest resept fra legen og et stort svart synkehull i magen, så ble det besluttet, vi skulle reise.

Riiiiiing! Riiiiiiing! Telefonen. Jeg tar den. Det er farmor.
Hvorpå jeg får min aller, aller første dose voksenkjeft. "Er det sant? Je hører at du skal reise? Nå? Når pappa ligger som han gjør?!" "er du ikke riktig vell bevaret jente?!" Hvorpå hun fortsetter en tirade av utskjelling og avslutter det hele med å si om pappa dør så er det ene og alene min feil, den slemme egoistiske datteren. Det er så gallebefengt og stikkende at jeg blir helt mo i knærne og jeg hulkegriner.
Jeg sier at jeg forstår han er hennes sønn, men han er min pappa! Du har ingen rett til å snakke til meg på den måten sier jeg og legger på.

Jeg er knust, helt knust, jeg vurdere alle valg jeg har tatt og skal ta, men er såret, jeg er sint, jeg er trampet på når jeg ligger nede.

Dagene går, det nærmer seg avreisen som jeg gruer meg til, enda mer nå. Tenk om pappa dør?

Riiiiiing! Riiiiiiing!. Telefonen. Jeg tar den stille, jeg aner det er farmor, jeg vet ikke hvorfor.
"Omforladelse" Sier hun. Jeg hadde ingen rett til å si alle de stygge tingene til deg, omforladelse Lene.
Jeg hører det sitter langt inne, det koster henne å si disse årene. Videre så forteller hun at hun er vokst opp uten å få lov til å vise særlig med følelser, hun har aldri fått lov til å sørge, hun vet ikke hvordan, selv når farfar døde 12 år tidligere, kunne hun ikke vise særlig følelser. Hun hadde aldri lov, fra barndommen av. Så nå hadde hun så mye sorg i seg og hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere det. Så å kjefte på meg var lettere, sinne var så mye lettere å få kontakt med.
Det ble en kort samtale, jeg aksepterte unnskydingen. Jeg reiste på tur. Og jeg koste meg, faktisk. Det var et pust i bakken, en sårt tiltrengt frihet, fra livet som ventet hjemme.

Noe forandret seg mellom farmor og meg etter det.

Noe vesentlig.

Det var ikke utav det blå kommet mye varme mellom oss, men det spiret der.
Det var oppstått en gjensidig respekt

Det var som om den gamle farmor jeg hadde kjent hele livet døde og en ny oppstod.
Hun var et fantastisk spennende menneske, helt på ekte. 

Jeg tror ikke farmor har sagt unnskyld mange ganger i sitt liv, om noen gang. Det er en skatt jeg bærer med meg.
Jeg tror heller ikke hun har sagt at hun er glad i noen særlig ofte, men hun har sagt det til meg, med tårer i øynene pg latter i munnvikene.
Jeg er kjær i deg sa hun. Det nærmeste en gammel dame av hennes tid kunne komme de ordene.

Telefonsamtalene mellom oss ble hyppigere, de ble lengre. Noen ganger klaget hun på livet, og en gang sa hun helt på ekte at hun nok ikke hadde så lenge igjen, ikke for medlidenhet, men som en ærlig bemerkning, hvor jeg utbrødt at sånn måtte hun ikke si, for jeg ble lei meg, hun ble helt stille i andre enden og sa omsider, å.... Bare Å. ..Ja sa seg for jeg er jo veldig glad i deg  farmor. Hvor hun igjen ble stille og sa for første gang at hun jo var kjær i meg også, på ekte. Men andre ganger var hun så frekk som bare hun kunne være, som da jeg ble 27 år og hun lurte på om jeg ikke tenkte å få flere barn for nå begynte jeg virkelig å bli for gammel til slikt. Hvor jeg forskrekket utbrøt fra bunnen av magesekken  "FARMOR da!"
Slik var hun, farmoren min.

Noe skjedde den gang. Vi fikk ikke et varmt forhold over natten, med det vokste gradvis fram. Og det skjedde noe herlig. Jeg tror hun var like opptatt av oldebarn som hun var av barnebarn da jeg vokste opp. Men da jeg fikk nr2 da jeg var 29, så ble hun besatt. Det var som om hun oppdaget seg selv på ny, og de to utviklet et fantastisk nydelig forhold. Ikke med en gang han ble født, men gradvis. Og det ga så mye varme i hjerte mott å se det, jeg unnet henne denne kjærlighet så veldig. Og det var gjensidig mellom dem. Jeg skulle bare ønske hun fikk mer tid. For hun hadde ELSKET barnebarnet som ble født det året hun døde, hun fikk aldri treffe ham, hun døde 1 mnd etter han ble født.  Da var nr 2 hos meg 4 år, han kalte henne for Voldemorten min. Og når hun døde sa han at vi måtte huske henne i hjerte vårt. Så han og jeg malte et hjerte på en stein som symbol på farmor den sommeren. 

Farmorsteinen vår

Jeg har skrevet mye om pappa, og det er ikke rart. Pappa fikk slag tidlig, han levde i ensomhet og han døde brutalt og plutselig i ensomhet. Det har preget meg mye. Jeg har båret på skyldfølelse og sorg og sjokk og skrekk for hva som skjedde. Og jeg har grått floder av tårer for ham, pga av ham. Jeg har følt en vanvittig avmakt og urettferdighet.  Jeg skulle ønske han var her forsatt, at han fikk oppleve alt det gode som er, alle fine barnebarna, se hvordan vi er blitt, at vi klarer oss. Jeg svaner ham veldig.

Men av alle som har gått bort rundt meg, så er det farmor jeg savner mest. Hun hadde blitt 98 år denne måneden om hun hadde levd. Så jeg har tenkt så mye på henne. Det er så mye  jeg ville delt med henne. 
Jeg savner latteren til farmor, ingen ler som hun lo, en trillende, klirrende latter, for hun kunne det, le. Men nå husker jeg nesten ikke latteren hennes, det er et minne av et minne. Jeg svaner glimtet i øyet hun hadde. Og gleden hun viste med å bare være med oss. Og staheten henne, den savner jeg også, og frekkheten hennes. ærligheten og måten hun bare var så direkte på, hun sa det som det var, på godt og vondt. 
Hun var aldri en gammel kvinne for meg, jeg så ikke det, jeg så henne som person, hun ble på en måtte ikke bare en farmor, men en venninne. Hun var frisk og oppegående, spilte golf og brigde, til hun plutselig ikke gjorde det mer. 
Hun falt og brakk lårhalsen. Og selv om hun kom seg, så tror jeg hun ga opp. Hun kom på sykehjem, det syntes hun var fryktelig uverdig. Hun levde i 6 mndr etter hun brakk lårhalsen.
Det var en dessverre veldig travel del av livet mitt, siste semester av sykepleierstudiet, jeg var gravid med hyperemesis gravidarum. Livet var hardt den perioden. 
Men jeg tenkte, når jeg bare ble ferdig med studiet, når jeg bare fikk ut denne ungen. Da skulle jeg virkelig ta meg av farmor igjen, jeg skulle vie henne mye tid.
Men den tiden kom ikke.
Jeg visste faktisk ikke at hun lå på det siste. hadde jeg visst hadde jeg vært der. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke visste det. Jeg hadde vært der 6 uker før, da var hun helt fin, sta som fy, hun hadde kappløp med fireåringen min, ikke fordi hun skulle kappe, men hun måtte jo vise gutten hvordan han skulle løpe! Der suste hun avgårde med rulator og pappa og jeg satt storøyde igjen og tente at nå, nå faller hun, men så bumset hun fornøyd ned ved siden av meg så det knaket i beina, jeg måtte ta henne så hun ikke falt. Der har du farmor.
Så jeg visste ikke at hun lå på det siste. Og der har du det som føyer seg til den evige sorgen, den evige "hvis bare-lista".
Livet venter ikke på noen, ikke døden heller,

Jeg er utrolig takknemlig for det forholdet vi fikk, den kvinnen hun var. Hun er fortsatt et mysterium, det er 1000 spørsmål jeg ville spurt, døden er så endelig på det viset, man får ikke flere svar. 
Men når jeg tenker på farmor idag, så er det med ekte varme og takknemlighet i hjertet.
Jeg er så glad hun fikk være den hun var for meg og at jeg fikk være den jeg var for henne.

Skilsmisse, veien dit og veien videre?

 

Jeg ble gift, eller vi ble gift etter 15 år sammen, etter tre barn. Hadde jo ikke tenkt å gifte meg noen gang, kjente på at det ikke var noe for meg. Men så ble det sånn etter 15 år.

Egentlig skulle vi gifte oss allerede i 2008 etter en slags fnisende enighet om det, ikke noe frieri, bare en enighet. Frieri er bare ikke noe jeg higer etter, jeg syns en skal bli enige, men slik er jeg og slik var det den gang i 2007 da vi enda var forelsket. Så vi bestemte oss, høye på livet, og hverandre, at jo neste år skulle vi gifte oss. Dagen etter bestilte jeg vielse i kirken, 21 juni 2008. Jeg bestilte fotograf og jeg bestilte lokale for bryllupsfesten. Jeg kikket i de neste dagene i flere magasiner etter kjole og blomsterbukett. Jeg begynte å tenke på gjester, mat, tale og sanger. For det var klart jeg skulle holde tale. Gjerne noe forhastet, men livet smilte og vi smilte med.

Så stod jeg plutselig der med en positiv graviditetstest i hånden. Det var ikke planlagt. Men det var jo først en positiv overraskelse, for første gang på foralltid føltes livet mitt på stell. Det var klart at baby passet utmerket. Jeg var lykelig, de neste dagene, Dagfinn var lykkelig. Men så kom tankene snikende, oj, hva var det jeg gjorde? Ville jeg dette? Var jeg sikker på dette forjoldet? Jeg hadde jo hastet fryktelig fort inn i det etter forrige forhold. Følelsene føltes ikke helt der, det føltes veldig som en rebound for meg plutselig og nå ble alt veldig avorlig. Det var en kalddusj. Jeg kunne ikke sitte med to barn med to forskjellige fedre og så var det det og gjerne bli alene? Men det føltes og umåtelig feil å ta abort i en alder av 28 år når alt nå var så på stell. Alt føltes feil. 

Jeg grublet, når ble jeg gravid egentlig? Mensen var veldig uregelmessig og jeg kunne ikke huske når den var sist. Jeg kom meg raskt til lege og ble raskt henvist til ultralyd for å finne ut hvor langt jeg var på vei. På ultralyden viste det et foster på 12 uker og 1 dag. Ikke at jeg hadde tatt abort, neineinei, men nå var det slått i stein uansett.

Jeg sleit mye med følelser denne tiden, men avskrev det med hormonelle forandringer og at ting gikk tilbake til normalt etter at lillegutt var født. Jeg var jo veldig heldig for var det noe Dagfinn var så var det greit. Det har han alltid vært. Og at han var så greit var nok runnen til at jeg ble i forholdet. Jeg har ikke hatt særlig mange grei kjærester, og jeg har hatt nok av skrekkelige opplevelser. Og jeg tror helt ærlig at min historikk med opplevelser og forhold har gjort meg slik jeg er, eller var den gang i hvertfall, jeg hadde gått fra et dårlig forhold til et annet. Med manipulerende menn i forskjellig grad. Psykisk vold og gasslighting og voldtekt. Jeg var ikke høy i hatten når det gjaldt kjærligheten. Så det at jeg hadde funnet meg en snill mann betydde alt. 

Vi fikk en gutt, og livet var herlig. Men de romantiske og seksuelle følelsene bare kom ikke tilbake. Det slet på meg, og jeg vet det slet på Dagfinn. Vi snakket ikke om det, men vi levde sammen og hadde det på vårt vis, godt. Jeg har i alle år vært overbevist om at jeg ikke klarer å føle dype følelser for en annen part, bortsett fra ungene. Jeg har aldri noensinne komt meg forbi forelskelsen. Når den faller bort, faller alt bort og jeg føler ingenting, det er ingen vei videre.

Men jeg nektet å gi meg jeg nektet at det definerte meg, oss. Jeg var jo veldig glad i kjæresten min, jeg ble det mer og mer, selv om romantiske og seksuelle følelser uteble så satte jeg mer og mer pris på ham for hver dag. Han var trygg og god og snill og en god pappa, og jeg kunne vokse, leges og være trygg. Og Dagfinn og tryggheten i han forhold er nok mye av grunnen til at jeg har vært såpass stabil som jeg har vært de siste 20 år. Jeg har hatt mine oppturer og nedturer, mani og depresjon, men Dagfinn har alltid vært der for meg og latt meg være meg, støttet meg og gitt meg kjærlighet. 
Han har utalt at det er jo fint å være med ei som er bipolar for da får jeg jo nybakte boller til frokost kl 07 eller nybakt brød til nattmat kl 01.
Han har støttet meg gjennom gode og tunge ting i livet, spesielt de tunge da vi har hatt mange av de.
Som da morfar, pappa og svigerfar alle døde på en tidsperiode på 6 mndr og livet ble crazy vondt, som jeg har skrevet om tidligere. 

Så ja, flere barn kom, vi fikk 3 gutter, og jeg hadde en gutt fra før. Det var oss, vi var et team, han var min person, jeg elsket ham jo på min måte. For meg vokste det seg stabilt og trygt og vi var en fin familie Og jeg elsket familien min og livet jeg hadde. Det var ikke perfekt, langt ifra, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme så langt i livet som jeg hadde. Jeg satte pris på hverdagene på tryggheten, på kjernefamilien vår, at det var oss. For meg betydde det å ha en samlet familie så enormt mye. Eldstesønnen min har jo bodd i kofferter, en uke hos oss og en uke hos faren, og jeg ar sett rotløsheten hans, og at det var vondt for ham. Så jeg sa til Dagfinn hvis vi noensinne skulle gå fra hverandre, noe jeg helt ærlig ikke kom til å skje, så måtte ungene ha et fast hjem. Det er mange år siden jeg sa det, sikkert i 2017 eller 2018, jeg vet ikke. 

Så kom det året jeg kom inn på jordmorstudiet og jeg var så lykkelig. Dagfinn kom også inn på studie som han ønsket å gå på, men det var pendling noen uker i året og han fant ut helt alene at dette ikke gikk om begge studerte. Så han sa fra seg studieplassen, noe jeg syntes og syns fortsatt er veldig trist. Han sa at han visste når han ble sammen med meg at jeg ville bli jordmor så jeg hadde førsteretten. Han har aldri fått tatt den videreutdanningen. Og helt ærlig, det gjør meg trist. Han kom inn på det flere år etter, men av helt andre grunner så passet det ikke å gå på det da heller, det var det året han gikk, så det ble for vanskelig. Det er synd, jeg håper han får tatt det, om han vil fortsatt.

Covid kom, og jeg tor nok eller jeg mistenker at det var her starten på slutten for oss kom. I hverdagen, i slitet, i hjemmeskole, kjemmekontor og hjemmebarnehage og jeg som kunne hjelpe lite til med alt dette. Min hverdag var på jobb på sykehjem eller i praksis som jordmorstudent eller på universitet. Jeg kunne ikke være mer borte fra studiet og praksis enn før covidtid, da strøk jeg studiet. Det var en vanskelig tid for oss, som for alle, og covidbrudd er ikke ukjent. Men jeg hadde ikke trodd det skulle skje med oss. Jeg tenkte at om jeg beit tennene sammen og kom meg gjennom studiet så ble alt bedre, hverdagen, økonomien og tiden vi hadde sammen. Og det ble jo det, men bruddet var allerede startet. Jeg ble gjerne for opptatt av meg selv, jeg ble gjerne for opptatt av å se framover og ikke her og nå. Men jeg merket at Dagfinn ble mer og mer tungsindig, men jeg håpet at tiden etter studiet og etter covid skulle bli så bra at alt ble bra. Jeg lovet at vi skulle reise mye og til plasser vi ikke hadde vært, bare jeg ble ferdig. 

 

Så da jeg var i på siste året av studiet spurte jeg Dagfinn om vi skulle gifte oss i september det året, for da hadde vi vært sammen 15 år, og for meg virket det som trygt å gifte seg, jeg var helt sikker på at vi var trygge i forhodet vårt og ungene hadde mast om hvorfor vi ikke var gift. Så for meg, det å gifte seg var ikke pga romantiske tanker og et brennende ønske, det var for familien, for ungene og for et sikkert forhold. Men jeg var kanskje litt frekk og freidig for jeg hørte om ledig tid på tinghuset før jeg hørte med Dagfinn. Kanskje det er her folk vil tenke at jeg tok forholdet for gitt, men jeg følte mest av alt at forholdet var sikkert og jeg antok at vi var på bølgelengde. Men vi har ikke vært flinke å snakke om følelsene våre, men vi har vært gode i hverdagene.
Så Dagfinn sa bare javel okei. Jeg ventet heller ikke mer. Skulle gjerne ha tenkt litt over svaret, men svaret var veldig ham, så jeg tenkte ikke så mye over det. 

Vi giftet oss den 25 september 2021. Det var den dagen Norge åpnet etter covid. Det visste vi jo ikke, men det ble en mega flott dag og veldig spesielt da vi alle kunne klemme og danse, noe som ikke lå i kortene på fredagen da vi planla borsetting med 1 meters avstans. Det var ikke et stort bryllup, 23 stykk. Det var perfekt. Jeg tror den som syntes det var mest stas var lillegutt på 6år. Ingen hadde så fin prinsessemamma som ham,  han snakker enda om den dagen. Dagfinn holdt en nydelig tale, hvor han lovte han ihvertfall aldri kom til å gå fra meg. Noe som jo er synd egentlig, da ungene husker dette veldig godt og ihvertfall minsten minsten har stilt spørsmål om dette i ettertid, Hvorfor gikk pappa? Han sa jo han aldri skulle gå fra deg?

Som jeg lovet sa reiste vi mye etter jeg ble ferdig utdannet. Jeg hadde tatt opp studielån og brukte noen av dette til bryllupp og resten til å reise for, samtidig som jeg hadde greit med feriepenger i 2023, det var det store reiseåret. Vi reiste til New York 10 dager i forbindelse med vinterferien, Marrakesh 2 uker på sommeren, Danmark i påskeferien og Danmark i høstferien og Gdansk som en liten førsjulstur. Pluss jeg reiste med eldstegutten Amsterdam en helg som bursdagsgave til ham og jeg reiste til London før jul med noen kollegaer. Jeg trodde jo vi hadde det godt, at vi nå kunne leve livet, at vi kunne ta igjen det tapte fra covid, den vanskelige tiden. Men allerede den høsten var bruddet begynt for alvor, jeg bare visste det ikke. 

Jeg forstod ikke hvorfor Dgafinn ble så skikkelig veldig sur når jeg hadde bestilt tur 3 uker til Vietnam for sommeren 2024. Jeg bestilte turen i februar samme år, og det var en feiltagelse, men jeg tenkte at jeg avbestiller ikke fordi det blir en kjekk tur. Men istedet for at Dagfinn lo av hvor ultrateit jeg hadde vært som klarte ved en feiltagelse å bestille denne turen, så ble han sint, veldig sint. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for slik hadde han aldri reagert på mine impuls ikke impulsdumheter før ila 1 år sammen.

Men ettersom våren skred fram forandret Dagfinn seg mye, ikke litt som han kanskje tror selv, men mye. Ha begynte å trene mye og gå lange lange turer. Hvis jeg ringte ham på disse turene var han smørblid, noe han bare aldri var eller hadde vært når jeg ringte ham.
I april det året sa jeg til en kollega at enten var Dagfinn kommet i en midtlivskrise eller så hadde han funnet seg ei annen. Eller aller helst begge deler. Men jeg tenkte jo at han kom til å si det til meg, for jeg trodde fullt og helt på respekten i forholdet. Så jeg ventet, litt panisk til tider, for tenk om han gikk fra meg? Det var en vanskelig i tide, men jeg stolte på ham, at han ville gjøre det rette, han ville fortelle det til meg, vi ville gå til parterapi, vi ville ordne opp på en eller annen måte. Eller dette blåste over, men han ville i hvertfall si noe til meg

Nå skal jeg være veldig forsiktig med å utale meg om noe her, dette er min side og hva som har skjedd og når og hvorfor det ble sånn er ikke 100% sikkert, dette er mine tanker og vi har egentlig aldri snakket om det. Noe som er trist.
Men 2 uker før vi skal dra til Vietnam i 3 uker i juli, så sender Dagfinn ungene ut. Jeg er mellom nattevakter på sykehuset og skal på jobb om ikke lenge. Han forteller meg at han vil flytte, han vil skille seg og at han har funnet ei annen. Kort fortalt. Jeg blir ikke sjokket, men jeg blir det, flytte? Skillsmisse? Hva? Jeg er ikke så opptatt av at han forteller at han har funnet ei annen, men mer at han vil skilles. For dette hadde jeg aldri trodd, jeg hadde jo skjønt såpass, men jeg tenkte vi kom til å ordne opp, jeg var klar til å ta i et tak, til  snakke til å gå i terapi, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at han ville gå uten å ha prøvd. Uten å ha snakket med meg uten i vise respekt for meg eller forholdet. For en ting skal være helt sikkert er at han ikke har vært alene i foldet vårt, det han har manglet har også jeg manglet, men jeg trodde vi hadde noe bra, noe fint, noe trygt. Så jeg ble sjokket.

Og jeg kjempet ikke for forholdet, det var ikke vits kjente jeg. Han hadde funnet noe han trodde han trengte mer enn det han hadde, det skjønte jeg med engang. Han fortalte han hadde laget alvorlige planer uten å ta hensyn til forholdet vårt eller meg, ungene hadde han tenkt litt på, men det var tydelig at han planla i forelskelse. Jeg kjempet ikke, for dette var første gang på 18 år Dagfinn fortalte noe han var så bestemt på så jeg visste han mente det. Men jeg var helt ærlig sjokket. Vi hadde jo nettopp giftet oss, hva med ungene? 
Bare for å si dette med en gang, jeg tror ikke han fysisk har vært utro, det sa han selv og jeg velger å tro på ham, så ikke tenk det. Men mentalt hadde han vært det og for meg var det verre. for det fysiske er en ting, men det mentale, psykiske er en helt annen side. For meg.

Vi bestemte oss for ikke å si noe til ungen og reise på ferie, noe som gikk, vi hadde jo vært sammen i 18år og var en familie. Turen var fin den, men den ble ikke som jeg hadde tent, jeg hadde jo disse 2 siste ukene til å planlegge hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle. For hotellet kanselerte oss i disse ukene så planer måtte legges, men jeg hadde ikke hodet med meg til det. Men det ble en opplevelse jeg er glad vi hadde.
Det gikk noen uker etter at vi kom hjem før vi sa det til ungene. De tok det greit nok.
Jeg skulle bo i huset og Dagfinn flytte ut. Jeg jobber natt, så samværet ble nettene jeg jobbet, så de er hos meg og han kommer og sover i huset når jeg jobber. Det er en god ordning for ungene, faren bor rett i nærheten, og vil de finne på noe med ham så gir de beskjed. Det er en god ordning for ungene og forsåvidt meg også, men det gir ikke rom for å finne ny kjæreste, men det ønsker jeg heller ikke. Det får komme om det kommer.

Dagfinn flyttet ut 6mndr etter han kom med nyheten, det var kravet mitt, for å bo i huset var jeg avhengig av å leie ut leiligheten i huset og den måtte pusses opp.
Så den dagen jeg fikk leieboer så flyttet Dagfinn ut, 1 januar 2025.

Nokså smertefritt, ungen hadde vennet seg til tanken, vi hadde snakket med ungene om det. Men vi hadde ikke snakket oss i mellom.
Og er det noe jeg vil sette fingeren på som er negativt er at vi ikke ha snakket om det.

Da han fortalte meg han ville gå, så hadde han jobbet med dette i hodet i nesten 1 år, det var ikke noe nytt, det var noe som vokste fram. Selv om jeg ante han hadde truffet ei annen, så var tanken på brudd aldri i tankene mine annet som en skrekktanke, tenk om han faktisk vil gå? Men ikke etter å ha snakket gjennom ting ihvertfall. Jeg tenkte jo alltid at respekten og samtalen ville være der.

Så den dagen han sa det til meg var han ferdig, jeg merket sterkt denne flyttingen av lojalitet fra meg til ei annen. Men JEG startet prosessen den dagen. Og en kan ikke nekte for en viss form for benektelse når vi var på ferie sammen, og sorg da vi kom hjem. Og sinne, men jeg var ikke klar til skikkelig å snakke om det, eller ihvertfall ikke å ta det opp, jeg kjente veldig på at dette var noe han måtte snakke om med meg, men jeg tenkte like lite som ham at vi var på forskjellig stadie. Han var ferdig, jeg var i starten på å aksepter det. Han hadde snakket seg ferdig med en annen person, mens jeg trengte å snakke om det å få ting på plass. Det kunne blitt et veldig fint og vennskapelig brudd, jeg bærer ingen nag til det som skjedde. jeg er veldig takknemlig for den han har vært for meg. 

Men, det er et stort men her som jeg nå etter to år sliter med. Jeg klarer ikke slå meg til ro med at vi ikke har snakket gjennom ting. Jeg ga til slutt opp at han skulle komme til meg å ta det opp, så jeg tok det opp en dag på tidlig høsten det året, men jeg ble så kraftig avfeid på at dette var vi ferdig med at jeg satt målløs igjen, for meg så startet jo prossessen nå, men han var ferdig.
Jeg har ikke klart å slå meg til ro med at vi ikke har snakket det ferdig, 18 år sammen, det er så lenge. Så langt levd liv sammen, så mye opplevelser så mye felles. Så skal han bare si at nå er det over, ikke snakke om de og nå forvente at vi skal finne en ny normal. Jeg kjenner på mangelen på respekt og en ufullstendig avsluttning.

Så selv om vi har laget en ny normal som fungerer, så kunne det vært så mye bedre. Hadde han bare vist meg mer respekt og snakket med meg når jeg var klar for det, når bruddet var et faktum for meg. Jeg har aldri fått sagt noe om mine tanker, min side, mens han har fått sagt det han hadde å si. Antar jeg. Så jeg gjorde det egentlig enkelt for ham, det var ingen kamp, ingen krangling, ingen skriking, ingen tårer. Men selv om han har kommet seg videre og har følelser for ei annen  over snart 3 år nå, så er jeg fortsatt ikke ferdig. Det ble aldri avsluttet for min del, ikke skikkelig. Og det er ikke for å være stygg eller bitter, men det er en realitet. Vi har vært gjennom mye sammen, vi har hatt noe ekte, vi har barn sammen, 18 år med levd liv sammen. Og ikke et ord har jeg fått sagt. Jeg har sagt at jeg ikke var enig i at han skulle flytte ut dagen etter han sa det til meg, men som han sa, jeg kunne være så uenig jeg ville men det var sånn det ble.
Så alle mine resurser i meg har gått til å ta meg av ungene, for at det skal få en ny levelig normal. Jeg har strukket meg lengre enn langt for dette og er fornøyd med egen innsats.
Jeg lovde ungene våre før dette skjedde at nå skulle jeg jobbe mye mindre for å tilbringe mer tid med dem, for jeg har alltid jobbet mye ekstra. Dette tar minsten opp av og til, han spør meg om jeg ikke skulle jobbe mindre som jeg sa. Men da må jeg si som det er da, at da jeg sa det var livet annerledes, nå er jeg alene og MÅ dessverre jobbe mer enn jeg egentlig vil for å få råd til det livet vi har nå. Og i det store og det hele er jeg fornøyd med at jeg har den jobben jeg har.

Som lederen min sa "Du er heldig du ble jordmor så du kan sitte i situasjonen du gjør økonomisk".
Og ja, jeg er evig takknemlig for at jeg fikk utdannelsen min, jeg vet ikke om jeg hadde fått det til uten ham. Og jeg har det mye bedre som meg når jeg endelig har fått denne utdannelsen.

Jeg er en helt annen person i andre enden av dette forholdet. For det første, jeg er blitt voksen.
For det andre, jeg har god kontroll på min psykiske helse. Jeg er bipolar, det vil jeg alltid være, men jeg skjønner meg selv på en helt annen måte, som gir trygghet og ro. Det er dog tøft å ha depresjoner nå å ikke ha noen hjemme som støtter. Det føles ensomt og tungt og skummelt.
Jeg er økonomisk stabil og klarer å sitte med hus og bil og ferier og pusse opp og 4 gutter. Det er ikke lett, men det går.
Jeg er fornøyd med egen innsats i livet, på hvor langt jeg er kommet, den jeg har blitt. Jeg føler meg ikke lenger som en ingen. Jeg er noen, jeg har noe å bidra med som teller.

Nå har jeg vært alene, singel ihvertfall i snart 2 år. Jeg ønsker ikke noe forhold. Jeg er på tinder for syns skyld, men har aldri truffet noen av interesse. Jeg er bare ikke der at jeg ønsker, da blir listen så høy. Og hva har jeg å tilby, mye, men jeg har også kaos, unger hele tiden, jobber 150% og er noe ustabil mentalt, ikke egentlig, men jeg har mine utfordringer. Men mest av alt vil jeg bare være for meg selv, jeg føler meg ferdig med menn, jeg har aldri fått det til. Dukker det opp noe, så gjør det det. Og om det ikke gjør det så er det nok helt okei det og.

Jeg møtte veggen med et brak

 

For 10 år siden, 2016, var det vanskeligste året jeg noensinne har hatt. Det betyr ikke at andre år, andre opplevelser er lettere sett i lys av hva som skjedde i 2016, bare at akkurat det året var et evig mørke ku med små lysglimt. Det var vanskelig å plukke seg selv opp og fortsette, ikke som før, men som en ny meg. Det var uendelig tungt og hadde det ikke vært for ungene tror jeg jammen jeg hadde glemt hvordan det var å smile og le. Men hverdagen måtte vidder, pga de.

Jeg skal ikke gå i detaljer på 2016, selv om det kunne vært intressant nok det også, for å se på hendelsen i retrospekt med etterpåklokskap og kunnskap om hva som skjedde og mitt indre følelsesliv er noe helt annet nå, enn når det skjedde, eller året etterpå når jeg fortsatt stod midt oppi det.
Jeg har skrevet om hva som skjedde da jeg mistet pappa og hvordan det skjedde. Og  ikke at jeg har lest mye av innleggene mine fra 2016, hvor alt er godt beskrevet, men det er lett å se at det skrevet av en person i sjokk og på vei utfor kanten... eller på full fart til å treffe veggen.

Som jeg har skrevet før så er hele hendelsen, kompleks. Det er ting fra den gang jeg ikke kommer til å nevne da det for det første er en lang historie, men også så berører det mange som ikke kan forsvare seg mot hva jeg deler. Men la meg bare si at nettopp den biten gjorde alt så mye mye tyngre.
Og om noen nå tror at det er sorgen over tapet av pappa som er det store, tunge i historien så er det ikke det direkte, det var alt rundt, hvordan det skjedde og alt som skjedde etterpå.

Det fullstendig knuste meg, og omformet meg som meg. Jeg ble satt sammen, men det kjentes ikke ut som alle bitene var satt på plass riktig. Nå 10 år etter er det fortsatt noen biter som sitter skjevt, men det har jeg lært å leve med, og det er slik det blir etter en traumatisk hendelse.

Pappa døde 28-29 mars, vi er ikke helt sikre, men han ble ikke funnet før 4 april, så det er det som står som dødsdag. 4 april 2016. Men vi vet det ikke skjedde da. Det var i påsken det året, og påsken i alle år etter har vært tøffe pga det, ikke bare har vi datoen, men vi lever gjennom det hver påske.
Onsdag før påske falt han om, og ble liggende, han ble liggende gjennom hele påsken og ingen kom. I mitt hodet har han ligget der mellom bord og sofa, delvis lammet av slag som han var, og ropt, han har ropt og ropt og ingen hørte ham, ingen kom. tirsdag eller onsdag fastslo obduksjon at han døde, mandagen etter ble han funnet.
Det er kort om det som hendte.
Scenene jeg har laget i hodet mitt har forfulgt meg i alle år, at han lå der og ropte, og ingen kom. Dette er det som til slutt i en helt annen setting får meg til å dundre rett i veggen med et brak. Denne ropingen og hjelpesløsheten og at ingen kom. Hadde noen komt hadde det ikke gått som det gikk forstår vi alle.

Da dette skjedde i april 2016, var jeg helt på slutten av barselpermisjon med minste gutten min, jeg hadde 3-4uker igjen  i permisjon. Jeg skulle være tilbake i jobb i mai, og jobbe 17 mai. For meg var det helt absurd. i familien har alle alltid tenkt på 17 mai som pappa sin favoritt dag, ingen elsker den dagen som ham. Mens vi andre ikke syns dagen er helt topp, så elsket han den. Og for meg å jobbe den dagen så tett etter han døde va faktisk ikke et alternativ.
Jeg ble sykemeldt 1 måned. Men jeg kjente at det var alt for lite tid, det som svømte i hodet og kropp hadde såvidt blitt smakt på, det hadde ikke blitt fordøyd. 

17 mai 2009, meg og pappa.

4 april ble pappa funnet, 11 april fikk vi gå inn i leiligheten hans, da ble politisperre opphevet. Jeg husker Dagfinn måtte inn først, og kjenne om det luktet og hvordan var synet som møtte oss. Han sa  det var ok, kun litt lukt. Og det luktet. Har du vært så uheldig å miste en liten bit kjøtt bak kjøkkenbenken så vil den forpeste hele rommet ed bedervet lukt etter 1 uke i romtemperatur. Det var overveldende. Lukten satt i teppe, i gulvet og hadde trengt gjennom gulvet. Så lukten var der til vi fikk revet gulvet. Det er en spesiell type følelse, ikke en god en, å gå rundt og sortere ting etter en persons liv, i sjokk og i den lukten. Men for at gulvet kunne rives, måtte ting flyttes vekk, og det var min bror, jeg og Dagfinn og Evy som gjorde det. Vi visste ikke hvem andre vi kunne spørre, det var en stor jobb.

15 april ble han begravet. Jeg hulkegråt fra vi kom til vi gikk, for den midlertidige obduksjonen jeg hadde fått svar på et par dager før,  hadde fortalt om et bilde om hva som hadde skjedd som jeg som jobbet som sykepleier forstod så altfor godt. Ingen trodde meg da jeg forsøkte å si at han hadde ligget slik, alene, og sikkert ropt, og ingen kom. Folk ønsket å tro at han hadde fått et illebefinnende og falt død om. Jeg også hadde jo tenkt dette, som jo var kjempetrist. Men det er mye trøst i å vite at en person dør momentant. Det er en helt annen ting å vite at de har lidd, alene og ingen kom. Jeg visste dette, men ingen ville tror det. Det var sår det ble fortalt om, trykksår, med nekrose i, som ikke oppstår etter en person er død. Det var det som gjorde det, det var det som gjorde at jeg forstod. Og det var for sjokkerende til å snakke med alle om, det var for vanskelig for folk å høre, for absurd, for fjernt fra en virkelighet vi kjenner og kan leve med. Så jeg satt og hulegrein, ikke fordi pappa var død, som alle trodde, men fordi kunnskapen om hvordan han hadde lidd, var for mye for meg, Og nå Satt jeg rett ved siden av kisten, rett ved siden av ham, for siste gang. Og jeg føler jeg hadde sviktet så katastrofalt. Jeg klarte bare ikke håndtere det.

Denne perioden var så stressende for meg. Vi var konstant i pappa sin leilighet, i lukten, blant tingene, pakket ned, drev detektivarbeid på hva som hadde skjedd. La sammen puslespillet til vi hadde hele bildet for oss. Han falt om på onsdagen, på kvelden. Vaskehjelpen hadde vært der på dagen, og skulle komme tilbake onsdag om 14 dager. Han kledde av seg i stua for å gå i dusjen. Han dusjet alltid på kvelden, onsdag og søndag. Han hadde tatt medisinen fra ukesdosetten på onsdag morgen, ikke på onsdag kveld, det gjorde han etter han hadde dusjet. Vi fant også ut at han hadde nylig startet antibiotikakur for lungebetennelse, han hadde tatt første kapsel, jeg telte dem. Han hadde tatt en tabelett
Avisene lå stablet foran døren, vi så den første avisen som ikke var tatt inn var tirsdag etter påske, da han lå døende rett innforbi. Det var mange mange biter av puslespillet vi la sammen og kom fram til hva som hadde skjedd. Vi så at siste telefonsamtale var med vaskehjelpen, for å slippe henne inn? eller var hun forsinket? Det vet vi ikke.

Jeg var så stresset denne perioden at jeg utviklet helvetesild, på baken. Jeg så det ikke, kjente bare at det var vondt og det væsket, jeg trodde det var eksem og smørte på kortison krem. Minste gutten fikk vannkopper 18 april, da forstod jeg hva det var. Han var ikke blitt 9mndr en gang, han var for liten til å ha vannkopper. Han ble innlagt på sykehuset, han ble veldig syk. 10 Dager etter fikk de to andre guttene det, de var 4 og 9 år, de ble helt normalt vannkoppesyke. Men dette var en ekstra belastning i alt, men det var også godt å bare være mamma til syke barn, alt det andre var så tungt.

Tiden kom for at jeg skulle tilbake i jobb. Jeg gikk på jobb for å snakke om dette, at jeg nok måtte være hjemme lenger, fordi jeg virkelig ikke hadde det bra. Jeg har jo lært at det ikke nytter å være grei som ansatt, for denne snillheten blir så veldig lett brukt mot deg, ihvertfall i mitt yrke som sykepleier. Det nytter ikke å diskutere at en skal bli sykemeldt videre, i et presset yrke. Jeg burde ha snakket med legen først, ikke jobben. Men jeg hadde behov for å gå innom jobb, kjenne på noe normalt. Jeg ble møtt med å enormt lite forståelse, men gikk det nå an å forstå hva som brygget inni meg, sånn egentlig? hvor lang tid det skulle ta meg å komme tilbake til hverdagen? Jeg ante det jo ikke selv der jeg satt og snakket med lederen min. Hun sa at det var helt normalt å oppleve slike ting i livet, vi kunne ikke bare være hjemme av den grunn. Hun hadde tross alt en far med ALS og visste livet var tungt. Jeg husker frustrasjonen av sammenligningen. Hun visste ingenting om min situasjon. Hunn hadde en far med ALS, men de var 5 søstre og de var alle over 50 år, jeg vet nok det var tungt. Men de var der for hverandre, for faren. Min bror og jeg var alene, jeg var 37år og han var 32år, vi sorteret et helt liv, avbestilte på abonnementer i øst og vest, satt med en diger avansert selvangivelse som vi ikke forstod bæret av  som skulle vært inne men vi fikk utsatt et par uker,  vi satt og ordnet gjeld og regninger og intrikate, skjulte aksjekontoer i andre land og lette etter passord for alt dette i en stor fysisk korg med bittesmå lapper med passord. Han samlet på alle passord, nye, gamle, alt ble rullet sammen i en korg. Flere dage gikk vi gjennom passord, for noen måtte faktisk ha passord. Alt dette gjorde vi med viten om hva som hadde skjedd med ham der vi var og ryddet, dag etter dag i liklukt. Pluss alt som stod på utenfra og inn med selv. 
Men jeg presset meg tilbake i jobb....

DET skulle jeg ikke ha gjort, jeg var ikke samme sykepleier når jeg kom tilbake som da jeg gikk ut i barselpermisjon. Jeg var redd for å gjøre feil, for at noen skulle lide for at jeg ga feil medisiner, eller ga for mye smertestillende, tenk om jeg drepte noen? Det ble helt reelle ting for meg, jeg var usikker i alt jeg gjorde, jeg klarte ikke være en god sykepleier. Det aller, aller verste var når noen ropte på hjelp.
Det jeg skulle ha løpt og hjulpet, ble jeg istedet fjetret til gulvet i ren og skjær panikkangst. Bilder suste i hodet, pappa som lå på gulvet og ropte etter hjelp.
Det verste var hvis jeg hørte noen ropte på hjelp og jeg kom inn på rommet og en eldre mann med nylig amputert for lå på gulvet og ropte. Det skjedde jo ikke ofte, men demens, sykehus og stor operasjon kan gjøre mennesker deliriske og gjøre ting de ikke ville gjort til vanlig, som å prøve å gå når man akkurat har operert bort en fot eller to.
Jeg sluttet i jobben et halvt år etter og begynte i stedet på sykehjem. Jeg handlet fortsatt ut ifra mine normale tanker og en normal hverdag, jeg hadde ikke klart å akseptere at jeg ikke var den samme som før. Og heller ikke klarte jeg ta inn over meg i hvilken grad denne hendelsen med pappa hadde slukt meg med hud og hår.
Jeg er jo bipolar og har levd med mani og depresjoner i  mange, mange år. Så jeg har bygget meg opp et robust forsvar mot begge deler. Men nå kjente jeg at mestringen min glapp.

Da jeg begynte på sykehjem, noe jeg burde ha tenkt på, traff jeg mange som minnet om pappa, enten i roping, halvsidig lammelser, at de lå og gråt på hjelp, og jeg traff også på en ar som hadde samme type hjerneslag som pappa og minnet mye om ham.  Å gå inn dit var det verste jeg gjorde. Ikke fordi jeg ikke kunne gi god omsorg, men fordi jeg hadde et enormt sug i hjerte og flykt virket som det mest naturlige. Det verste var da jeg fikk ansvaret for ham påsken etter pappa døde. Jeg kjente jeg var på vei til å møte veggen. Og jeg søkte hjelp. Legen min  skrev henvisning på henvisning til DPS, men jeg fikk bare til svar at jeg hos dem var ferdigbehandlet og hadde nok mestringsstrategier til å håndtere kriser.

Jeg jobbet der i 1,5 år før jeg møtte veggen. Og nå man møter veggen nytter det ikke å plukke opp bitene å stå på videre. Jeg hadde gjort akkurat det i 2 år. Jeg lå knust igjen på gulvet. Hjernen min kortsluttet. Det som var dråpen? Mormor lå på sykehjem, hun skulle dø, og det veldig veldig snart. HUn var min siste besteforelder, hun var naturlig den neste til å dø, hun var gammel, dement og ensom etter at morfar døde januar 2016. Hennes tid var kommet. Jeg skjønte det.
Men her var jeg på jobb, som jeg ikke fungerte 100% i den gang, ikke fordi jeg ikke gjorde jeg skulle, men fordi det var en daglig kamp med meg selv om å stå opp og hjelpe folk når jeg trengte så sårt hjelp selv. Hjelp fikk jeg ikke, jeg hadde forsøkt, lenge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg har et utdrag fra dagbok jeg skrev i den perioden.
Jeg er glad når jeg ser meg i speilet og ser en rynke, jeg er glad for hvert grå hår, det forteller meg at jeg ikke skal finnes for evig, jeg eldes. Skal man ikke føle det bedre etter man har spist og ikke lenger er sulten? Eller når man drikker når man er veldig tørst? Skal man ikke føle det bedre? Skal ikke hverdagen være bedre når man våkner om morgen? Etter å ha sovet+ Skal man ikke føle glede av å se barna sine smile og le? Jeg føler ingenting, bare glad dette ikke varer evig...

På jobb rundt de tider mormor lå for døden på et annet sykehjem, var det plutselig 3 av mine pasienter som også skulle dø. Jeg husker siste vakten  min før jeg ble sykemeldt. Jeg løp mellom hver av de tre pasientene for å lindre, for å snu dem, for å berolige pårørende, for å holde i en hånd.
Jeg kjente da på at hverdagen spiste meg opp, jeg ville jo være hos mormor som døde, ikke en jeg ikke kjente.

Jeg kjente på enorm omsorgsfatigue. Jeg var på felgen og jeg krasjet, hardt.
Jeg hadde presset meg for lenge, jeg hadde ropt på hjelp, for lenge.
Jeg ble fortalt at jeg hadde ressurser i meg selv av et overbelastet system som trengte å ta seg av de som var sykere enn med selv, jeg visste jo det. Men jeg skrek aldri etter hjelp, og når jeg gjorde så var det fordi jeg ikke kunne håndtere hverdagen med de mestringsstrategier jeg hadde lært meg etter mange traumer og kriser og bearbeidelse av depresjoner. Jeg kunne jo dette, helt til jeg ikke kunne lenger.

Jeg skulle hatt hjelp før. Det skulle vært et system som fanget meg opp når jeg ropte, når legen sendte henvisning etter henvisning. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte legges inn på psyk, for jeg var ordentlig bekymret for meg selv. Jeg har ikke vært det siden 2002, det er sist gang det var så ille. 

Jeg ble sykemeldt den 18 oktober, som er min søsters bursdag. Og datoen har gjerne hatt innvirkning på at jeg ble sykemeldt den dagen. Jeg har ikke nevnt henne her, hun er en del av pakken. Den delen som ikke bli nevnt. 

Jeg ble sykemeldt oktober 2018, og så ikke syn på å komme tilbake i jobb, noen gang. Jeg hadde ikke mer å gi til noen. Men i juni 2019 forandret alt seg, og jeg så et lys i tunnelen, jeg grabbet etter lyset griskt. Som en som druknet og fant et strå og dra seg opp etter. Jeg grabbet strået. Usikkert om det ville holde meg. Med ren viljestyrke dro jeg meg i land. Det var ikke lett, og jeg måtte gjøre det selv.
Jeg kom i land.

10 år siden nå, men sorgen og savnet er der enda.

 

I år er det 10 år siden pappa døde, 10 år som har gått både fort og seint, 10 år som har inneholdt så mye han skulle fått med seg, og noen ting jeg er glad han slapp å få med seg.

Det første han skulle fått med seg og som han gledet seg stort til, var at sønnen hans skulle gifte seg, min lillebror. Han gledet seg stort til det, Han var den første som svarte at han skulle komme. Han var ivrig på sånne store hyggelige begivenheter. At pappa ikke var med, preget selvfølgelig hele bryllupet, det var ikke 1 år siden han døde en gang, han skulle ha vært der.

Han fikk ikke med seg at sønnen hans fikk en sønn, det hadde han syntes var stor stas. Og jammen kom det en datter til noen år etter. Han skulle ha fått med seg alle de flotte 10 barnebarna, og ikke de 8 han visste om. Det føles vondt å ikke dele pappa med disse nye barnebarna, for det er så fjernet for dem.

Han fikk ikke med seg at jeg etter mange, lange år med en stor drøm om å bli jordmor, endelig ble det. Det var så fjernt når han døde, det var en drøm, men i realiteten virket det ganske umulig pga livssituasjon og studiested. Men jeg ble jordmor, og jeg vet han hadde vært så innmari stolt.

Han fikk ikke med seg at jeg, eldste dattera som sa hun aldri skulle gifte seg, faktisk den dagen covidrestriksjonen opphørte, 25september 2021, ble gift. Det var stor feiring, vi kunne klemme, vi kunne danse, det var en festdag som kunne feires av så mange grunner, og han hadde nok syntes det var mest stas av alle.
Men igjen, så fikk han ikke med seg at jeg 3 år seinere ble skilt, og livet ble tøft. Det er jeg glad han ikke fikk med seg. Men festdagen ville jeg han skulle tatt del i. Han var med i brudebuketten, han hang der, bilde i et hjerte. Så han var jo litt med.

Han fikk ikke med seg at vi flyttet til et stort, gult hus med 8 soverom. Her hadde han likt seg, for her kunne han ha overnattet, fått en tv for seg selv, og bare vært i lengre perioder om gangen. Sittet på terrassen om sommeren rundt bål, med et glass vin, og bare vært stille i hverandres selskap.

Han fikk ikke med seg at min sønn nummer 2 ble 18 år og fikk sertifikatet på dagen og har egen bil. Han kunne ha kjørt og hentet ham til det gule huset og vi kunne sittet på terrassen og han kunne fortalt sine voksende barnebarn om da jeg var liten, eller da han var liten. For han som var 8 da han døde, som nå er 18, begynte jo å vise stor interesse for sin slagrammede morfar i tiden før han døde. Han gikk glipp av det båndet som kunne utviklet seg mellom dem, for av alle barnebarn, så er det 18åringen som var mest lik sin morfar. Min far. Pappa. Og han kunne gjennom den gang 8 åringen fått bli den morfaren han såvidt fikk være litt før han fikk slag som 50åring hvor eldste barnebarn var 4 år. Han hadde et sterkt bånd til min eldte sønn som var 4 den gang, 29 år idag. Men det fordampet som dugg for solen, pga hjerneslaget, når språket og motorikken forsvant. Så nå kunne han fått oppleve det igjen. Det er vondt å tenke på at han aldri fikk være den bestefaren han kunne være

Han fikk ikke med seg covid, og det er jeg glad for, det kunne vært en vanskelig tid for pappa. Vi hadde vært bekymret for ham. Hadde han blitt syk? Hadde han overlevd? Vi hadde alle nok med oss selv den gang.

Men igjen, han fikk ikke med seg det vonde som jeg vet ville vært vondt.
Han fikk med seg at jeg 2,5 år etter han døde, totalt møtte veggen og ikke fungerte. At jeg ble langtidsykemeldt fra jobben min på sykehjem. At jeg ikke fikk sove, at jeg ville legges inn på psyk for jeg håndterte ingenting, at jeg var redd for meg selv.
Jeg hadde båret på smerten så lenge uten å ta tak i det, jeg kjente det ulmet. Så lå mormor plutselig på det siste, jeg kue ikke være der for jeg var på jobb hos beboere jeg hadde ansvar for som også plutselig var på det siste. Hvor jeg fikk panikkangst, for alt ble for nært.
Hvor jeg ikke kunne gå inn på rommet til en eldre beboer som lå å ropte hjelp på gulvet, for alt jeg så for meg var pappa som lå og ropte på gulvet i en uke, og ingen kom.
Jeg møtte veggen.
Men jeg kom meg opp igjen.
Jeg møtte veggen igjen.
Men jeg kom meg opp, igjen.

Ingenting av dette fikk han med seg, og jeg skulle ønske han var der for alt, det gode, det vonde. 
Savnet er der enda, men sjokket av hva som hendte har lagt seg. Men fortsatt våkner jeg gråtende på nettene av mareritt av pappa som dør foran meg, jeg klarer ikke redde ham, igjen.
Og når jeg våkner, alene med smerten om natten, er smerten råd og jeg er rett tilbake.
Da hulkegriner jeg for meg selv, lenge. 
For smerten er der, det som skjedde kan ikke viskes ut.
Det er lenge siden, tiden leger.
Men når jeg våkner på natten og gråter.
Da er det som om ingen tid er gått og smerten er like råd som den gang.
Selv 10 år etter.

1977

Idag var siste gang jeg luktet pappa

Lukt er så mye, det får oss til å føle, tenke, oppleve... minnes.

Det kan trigge følelser, som lykke, glede, sorg, forventning, redsel, kjærlighet, trygghet, for å nevne noen få.

Det er noen lukter som kan direkte sette oss tilbake til en tid, eller opplevelse vi gjerne hadde glemt, eller bare ikke husker godt nok. Minnene kan bli veldig sterke når du kjenner en spesiell lukt.

Noen gode lukter som kan trigge gode minner og følelser er feks:

Lukten av nybakte rundstykker, nyslått gress, ny bil, nyfødt baby, sol på hud, mammas kjøttkaker og lukten av mennesker du er glad i.

Negative følelser og minner dukker opp på samme måte når vi utsettes for  lukter tilknyttet den gitte opplevelsen.

Lukt er viktig, men lukt kan ikke lagres i minne. 

Når du tenker på roser, så vet du jo hvordan roser lukter, men du klarer ikke lukte det, og du klarer ikke forklare det, godt nok. Det lukter søtt, og blomsteraktig og friskt, og for meg kjempegodt, da det er en av de beste luktene jeg vet om. Jeg blir glad når jeg lukter roser, jeg elsker lukten av roser.

Lukt kan ikke lagres i minne, noe jeg melankolsk har tenkt på når jeg har luktet på mine små babyer, alle har luktet forskjellig, og alle like godt.

Jeg syns det er så trist at lukten en dag forsvinner og plutselig husker jeg ikke lenger hvordan de luktet som små, herlige skapninger.

Vi har alle forskjellig kroppslukt.

Og lukten av pappa var for meg da jeg var liten, trygghet.

Jeg husker da han fulgte meg til skolen da jeg var liten, fransk skole på den tiden jeg ikke kunne fransk, det var egentlig ganske skummelt for lille meg.

Det var vanskelig å slippe hånden til pappa, for det var skummelt og vondt og, jeg følte meg så forlatt da han gikk.

Noen ganger gråt jeg og han tørket tårene mine med lommetørkleet han alltid hadde i lommen.

Etter at han hadde tørket tårene  mine, fikk jeg med meg lommetørkleet, og det gjorde ting mye lettere.

For det luktet av pappa, det var en trygg lukt.

Da jeg var liten, fikk jeg ofte sovne i mamma og pappas seng.

Putene deres luktet av dem, ikke parfyme, men dem.

Veldig forskjellige lukter, men begge veldig trygge.

Så jeg som var så mørkredd da jeg var liten, fant trygghet i å sovne i luktene til mamma og pappa.

Spesielt pappa sin lukt, det var sikkert knyttet til opplevelsen av skolen.

Men dette visste jeg lite om da jeg var liten, jeg bare følte og dvelte ikke så mye ved det.

Nå da vi har holdt på i leiligheten til pappa, så har det luktet veldig pappa.

Mye av lukten hang i klærne til pappa, og det var greit at Evy pakket de ned i poser til fretex, for jeg vet ikke om jeg hadde følt meg så vell med den oppgaven. Jeg hadde nok tenkt for mye, og blitt en liten pøl av tårer.

Til å begynne med luktet leiligheten veldig sterkt av pappa, og ihvertfall jeg har følt at han ikke har vært helt borte når jeg har vært der.

Men ettersom vi tømte leiligheten for ting, forsvant lukten litt og litt, til den plutselig en dag var borte.

Jeg husker veldig godt den dagen jeg kom inn i leiligheten og den ikke lenger luktet av pappa, det føltes fremmed å være der. Noe manglet.

Jeg har en ting hjemme som fortsatt lukter veldig sterkt av pappa, det er en vinterdress han brukte, og det er det siste jeg så han i da han kjørte fra huset vårt den 13mars i år, etter en veldig fin bursdagfeiring.

Han fikk med kake hjem, men glemte kakeboksen inne og han ropte inn at han hadde glemt den. Da sendte jeg sønnen min på 8år ut med den.

Jeg kikket ut på dem gjennom vinduet, jeg tror det er første gang jeg har sett etter ham da han kjørte avgårde, og det var det siste jeg så til ham... Og han hadde på seg den dressen.

Den jeg nå har, den som lukter så sterkt av pappa, enda.

Idag skal det komme en mann å hente dressen, og med den forsvinner lukten, og minne av tryggheten av pappa vil forsvinne med den. Jeg vet jo hvordan det er med lukter.

Men jeg kan uansett ikke ha en stor vinterdress hengende hjemme, en dag vil uasnett lukten være borte derfra også, det er ikke vits og jeg tror ikke det vil gjøre noe bedre.

Så i dag var siste gang jeg luktet lukten av pappa, for ingen luktet som ham.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne lagre minne av lukt og hente det fram når vi ville, akkurat som andre opplevelser.

Men det kan vi ikke.

Babyshower, for min fantastiske svigerinne og venninne

Først må jeg si hvor utrolig fantastisk det er å snart bli tante!

Det er like om hjørne nå, og jeg gleder meg umåtelig!
Evy og Endre skal få sitt første barn, og selv om det er gjerne klisje å si det, så finnes det ikke ord for hvor glad jeg er for det, tenk, min egen bror skal bli far, nesten litt surrealistisk, og jeg skal få bli tante ( selv om jeg er det fra før, så er det ikke mye tante jeg får være).

Så er jeg så utrolig glad for at den han få barn med er Evy, min fantastiske svigerinne to-be, og en av mine aller nærmeste og kjæreste venninner.

Så ja, veldig,veldig kjekt, men jeg skal love dere at vi trenger noen solide doser med gode, kjekke, fine opplevelser og hendelser i familien, så dette er jo bare fantastisk.

Så var det babyshoweren da, som vi arrangerte nylig.

Det var ikke så lett å stelle i stand en "ikke-rosa" babyshower, for ALT rettet mot babyshower og nyfødt jente er jo pokker meg lyserosa.

Men vi greide.

Jeg laget i stand en bleiekake, i lilla, med trykk-knapper på bandene og lilla sommerfugler og "diamanter".
Veldig kjekt å lage, tar tid, men veldig kjekt, kanskje jeg skulle strate profesjonelt med det? :P

Bleiekaken tar form

Prikken over i'en

Ferdig innpakket

Babyshoweren var nøye planlagt, og skulle være hos Evy selv.
Vi hadde avtalt med Endre at han skulle te Evy med ut, men han måtte gjøre det på en måte som gjorde at hun ikke mistenkte noe.
Han klarte jo gjøre det på en slik måte at hun trodde hun styrte dagen selv.
Så da de kom hjem, ante hun fred og ingen fare og vi greide jammen å overaske henne.

Etter det hun selv har fortalt, var hun veldig fornøyd med opplegget, og hun og pappaen og baby fikk mye fint.
Vi hadde quiz (som pappen vant) og vi gjettet på når baby skule bli født, hvor lang og tung osv.
Veldig hyggelig gjeng.
Veldig hyggelig dag.

Den overraskede, vordende mor.

Pynt og gaver

Åpning av gaver

Da har endelig lillebror fått navn

Ja da var vi endelig kommet i mål med navn.

Navnet er nå offisielt godkjent av skatteetaten (siden det er de som tydeligvis styrer med det), og fødselsattest er rett rundt hjørnet.

Men før jeg deler navnet, så vil jeg bare si at det var så vanskelig, SÅ vanskelig å finne navn til gutt nummer 4. (skrevet om det tidligere HER).

Og jeg satt i mange måneder å trålte nærmest alle navnesider som finnes på internett, Norske, engelske, amerikanske, spanske, portugisiske, franske osv osv etc etc...
Jeg begynte ikke å se på navn før vi visste kjønn, det er et herk, så lenge man ikke vet navnet fast bestemt, så er det et herk, aldri noe jeg har syns har vært greit ihvertfall.
Vanskelig, til førstemann, og verre for hvert barn.
Kanskje hadde det vært lettere hvis det hadde vært jente? Jeg vet ikke og kan ikke annet enn å spekulere, siden jeg aldri har sett på jentenavn.

Jeg laget meg en liten liste, men den var veldig liten, og egentlig ikke noen navn der kunne jeg virkelig tenkt meg å kalle den lille.

Med unntak av et navn, men jeg ønsket å finne minst ET alternativ. 

Listen la jeg fint vekk og kikket på den inni mellom, for å se om noen av navnene vokste på meg.
Ikke misforstå, alle navna på listen likte jeg, jeg hadde jo funnet dem, men jeg ble ikke helt fortrolig med dem, ikke nok til å ønske å bruke dem (eller minst et av dem da).
For selv om man syns et navn er fantastisk, så betyr ikke det at man faktisk vil bruke det.
Navn jeg har likt før, som jeg hadde på listen til de andre guttene, ja de har jeg "likt"  istykker, jeg har allerede brukt dem opp, uten å i det heletatt kalle ungene det. De ble bare brukt opp av å stå på listen...

Så listen var ikke lang, et navn, med noen potensielle navn, hvis Dagfinn likte noen av dem... Eller hvis et av dem bare plutselig viste seg å være "navnet", for det kan skje, kikker du bare på listen mange nok ganger.

Men Dagfinn var aldri helt enig, vi liker tydeligvis ikke de samme navnene, men jeg vet ikke helt hvilke navn han liker, da han aldri har vist meg noen eksempler, langt mindre noen navneliste.

Så en dag, da jeg seriøst trålte 

Most Popular Names for Births in the United States 2014... 

Altså top 1000 jente og guttenavn i usa for 2014, så kom jeg over et navn.
Det var ikke det at det slo mot meg som "navnet", men jeg stoppet opp, dvelte, smakte på det, og skreiv det ned.

Så etter det, ble det to potensielle navn på listen.
2 som JEG virkelig likte best. Mange av de andre navnene sa jeg som sagt til Dagfinn, hadde han valgt et av dem, så kan det godt hende at gutten hadde fått det navet. Men ingen falt vist helt i smak.

Så da stod jeg mellom to navn.

Det som var viktig var at det passet med navnet på brødrene:

• Robin (Marcell)
• Julian
• Marco

Så ja til saken med hele innlegget.

Navnet vi til slutt valgte var Elian.

Et relativt ukjent navn, men samtdig kjent nok da det minner om Liam og Elias.

Så hvis du tenker "hm, hvordan uttales det da?" så er det ikke så fryktelig mye hokus pokus, hvordan vil du utale Elias? Eller Liam?

Det blir som det.
Elian, med trykk på iiiiiii-en.

Den amerikanske måten å utale det på er Ehl-ian, som i Elliot.

Så det var det.

Det andre navnet jeg stod mellom var Hannes, som en forkortelse av Johannes.
Det navet liker jeg skikkelig godt, og det har vokst på meg gjennom mange år, MEN jeg tror det er et navn mange må vende seg til, gjerne litt som tja, gjerne også Elian?

Andre navn på listen (for de som liker slikt) var:

Nicholas

Leo

Iben

Elijah

Det var andre navn også, men de fikk aldri helt gjennomslag.

Feks så liker jeg veldig godt Viljar og Tarald, men det passet ikke helt inn med brødrene.

En fødselshistorie- Da fjerdemann be født

Så var fjerdemann født, og det gikk IKKE helt som planlagt... Hvorvidt det går an å planlegge en fødsel er vel heller usikkert.

Han er ihvertfall født, og jeg tenkte jeg skulle dele den opplevelsen, og jeg advarer på forhånd at det ikke blir noe kort lesing.

Jeg trodde jo jeg visste litt hva jeg hadde i vente.

Jeg har jo tross alt født tre ganger før, og de fødslene har vært relativt like.

De har alle hatt det til felles at de startet med rier, og var uhyre kjappe.

Etter at jeg ble konisert (fjernet en del av livmorhalsen) merket jeg en forskjell i hvordan fødsel startet.

Jeg ble konisert mellom barn 2 og 3, og forskjellen var at fødsel startet med maserier som holdt på i flere døgn.

Dette var slitsomt og vondt og hadde lite nytte for seg. Det var arrvev etter koniseringen

som gjorde det vanskeligere for fødsel å starte.

Meeen, når fødsel først kom i gang så kom den virkelig i gang.

Alle mine fødsler har som sagt fulgt samme mønster, jeg har på en måte visst hva jeg har hatt i vente.

Raske fødsler som begynner med rier, vannavgang rett før pressrier, lange riepause før pressriene, helt rene pressrier (ingen overgangsrier...Utennom i første fødsel).. Alle fødsler har vært over termin.

4, 5 og 11 dager.

Dette forløpet var jeg innstilt på. Alt var planlagt rundt at fødsel skulle starte over termin.

Riene skulle begynne, eller maseriene som jeg var innstilt på, for jeg tenkte denne fødselen nok ble mest som nr3 pga koniseringen, det var det jeg fikk forespeilet av de forskjellige jordmødrene og gynekolog jeg forhørte meg med.

Vel... Så feil en kan ta....

(Ønsker du å lese om fødsel 1 og 2 så er det link under her).

Fødsel nr2 HER.

Fødsel nr3 HER.

-------------------------------------------------------------------------------------

Jeg har gått hjemme med ungene i noe som virker som flere uker. 

De har hatt ferie, Dagfinn har vært på jobb.

Aktivitetsnivået har vært høyt, vi har som regel vært ute på noe.

Små barn kombinert med en slabbedask i hus som skulle bli 18 år denne sommeren, har vært en real prøvelse i seg selv.

Sene kvelder på mor (for å sikre at tenåringen kom seg hjem), sammen med tidlige morgener med de minste (3 og 7 år).

Så var siste uken av ferien til ungene et faktum.

Jeg gledet meg veldig til å få en hel uke med avslapping før termin 1 august.

ALT jeg skulle gjøre, blant annet tegne ferdig kjøkken på Ikea.

Onsdagen den siste uken av mine søte små sin ferie, rundet jeg 39 uker, og jeg kjente jeg begynte mentalt å forberede meg.

Så...

Torsdag. Jeg er 39 uker og 1 dag.

Jeg hører Dagfinn går avgårde til jobb.
Jeg slumrer. Så skjer to ting nøyaktig samtidig, minsten som ligger på siden av meg våkner, og jeg kjenner det blir varmt og vått i senga og jeg bråvåkner, for dette skal bare ikke skje.

Klokken er ganske nøyaktig halv 8, bussen til Dagfinn har akkurat tatt ham med til jobb...

Jeg går inn i en slags tilstand av panisk ro, og får minst 10 klare tanker i hodet samtidig.

Jeg må ihvertfall sjekke om det virkelig er vannet som er gått, noe jeg allerede vet det er, jeg reiser meg opp... Og ja, det renner ganske godt.

Minsten sier han går opp i stua, noe jeg rolig sier er greit mens jeg skynder meg forsiktig mot badet.

Det renner ganske godt, og jeg er litt i villrede på hva jeg skal gjøre.

Mannen er på vei til jobb, jeg har ikke pakket fødebag, vi har ikke barnevakt, vannet har gått, skitt! Blir det en styrtfødsel uten like nå da?!

Skitt... Hodet til ungen er ikke festet og ligger veldig, veldig høyt har jeg fått vite på sist kontroll.

Jeg må ringe føden.

Jeg grabber til meg en bag og kaster noen klær til meg og baby oppi, alt er i nærheten.

Vannet sildrer i varierende mengde nedover beina.... Jeg har INGEN bind av noe slag, så jeg grabbder en bleie og tenker at jeg er veldig glad at 3åringen fortsatt bruker bleie.

Jeg slegger meg i sengen og ringer føden.

Jordmor ber meg holde meg i liggende siden hodet ikke er festet og står høyt.

Jeg må virkelig ikke bevege meg. Så hun ringer en ambulanse siden hun mener dette kan gå fort og hun ikke tør gamble på at Dagfinn klarer å komme tilbake i tide (det vil ta en god time, ihvertfall).

Skitt!

Hva med ungene? Hvordan skal jeg få gitt beskjed til dem?

Jeg ringer  tenåringen som har rom i tredje etasje, men mobilen ligger på gangen utfor rommet mitt.

Skitt... 

Jeg ringer min mor og gambler på at hun ikke skal på jobb og at hun er våken og tar telefonen.

Hun svarer raskt og kaster seg i bilen. Flaks! Turen tar 10 min.

Jeg roper på ungene, men de hører ikke.

Så jeg går faktisk ut av sengen og nærmest krabber opp trappen, stikker hodet inn og sier fra til 7 åringen som om det er helt dagligdags "ikke bli redd nå, men det kommer en sykebil å henter meg for babyen vil ut...Mormor kommer snart altså! Og Robin (eldstemann) er oppe hvis det er noe".

Jeg får akkurat ringt Dagfinn og gitt kort beskjed i det ambulansen kommer.

Vi kjører med en gang. Og min mor kommer fram rett etterpå (fikk jeg vite senere).

En liten blubb i ambulansen

Jeg ankommer fødeloftet (fødestue, mykenheten på sykehuset) kort tid etter, siden vi bor 10min unna.

Og der begynner ventingen.

Jeg blir bedt om å holde sengen pga hodet til barnet.

Det blir lagt på en CTG-måler for å måle for riaktivitet og hjertelyden til barnet.

Jeg får en ding i hånden som jeg skal trykke på hver gang barnet sparker.

Det blir en kjedelig affære, ingen rier, ikke en eneste liten antydning til noe rier.

Barnet har det bra, rolig og greit på den fronten.

Så går nå tiden. Dagfinn ankommer, og vi blir nå sittende (jeg liggende) og se på hverandre, pg vi lurer på hvordan det blir denne gang da.

Tiden går, ingenting skjer.

Jeg blir mer og mer overbevist om at kroppen min ikke er laget for å føde før termin.

Hvorfor vannet har gått er for meg et mysterium.

Når klokken nærmer seg 13, sender jeg Dagfinn hjem.

Vi vet jo ikke når dette starter, så han må hjem til ungene.

Jeg skal ringe om noe skjer, ellers så skal han komme seinere og tenåringen får rett og slett passe ungene.

Vi sliter veldig med pass til barna, så jeg blir på dette tidspunkt veldig stressa for at fødsel ikke går igang. For hvem skal ha ungene?

Tenåringen kan ikke ha dem i mange dager... Min mor MÅ på jobb dagen etter.

Nei stresset dette gir, det var ike det som var planen..

Jeg må ihvertfall holde sengen og blir koblet på CTGen innimellom og hodet blir sjekket for om det har festet seg.

Dagfinn kommer tilbake og mot kvelden får jeg vite at hodet er festet så da får jeg beskjed "Opp å gå!".

Jeg går og går.

Ingenting skjer.

Jeg sender på ny Dagfinn hjem og legger meg til å sove.

Men ingen søvn kommer, jeg er så stresset i kroppen på dette tidspunktet. Stresset for barnepass, stresset for smerten som skal komme, men heller ikke kommer, stresset for at faren kanskje ikke rekker fødsel, stresset for at jeg skal bli satt i gang på morgenen om ikke noe fødsel  kommer i gang naturlig.

Ingenting skjer....

Så er vi gang da, den store dagen hvor jeg skal settes i gang.

Det startet kl 0800 presis, jeg blir lagt på CTGen.... Igjen.

Dette gjøres med to timers mellomrom, hele dagen, og kur for å få i gang fødsel gis etter hver CTGmåling.

Min venn, CTG-maskinen

Det blir en lang dag, ingenting skjer. Dagfinn kommer en liten tur, men blir ikke lenge, vi sliter med barnevakt, jeg avtaler at jeg ringer om noe skjer.

Jordmødrene som kommer og går (jeg har mange av dem iløpet av tiden som går..) forteller at de ofte ser at fødsel så smått kommer i gang etter 3 runder med kur, gjerne det løsner på den fjerde.

Jeg får alle mine seks doser for dagen (kan ikke få mer), og lite skjer.

Jeg begynner å engste meg for keisersnitt også nå, og syns ting er rimelig kjipt, jeg har jo født så greit før, hvorfor vil det bare ikke i gang??

Trykk, trykk... Registreringsknappen for babys bevegelser

Hele tiden mens jeg ligger der på fødeloftet, kommer det fødende inn, og de føder faktisk ungene sine også! Jordmor kommer inn ved en anledning og sier med glimt i øye (FY!) "ja nå var jeg akkurat i en fødsel, en slik du pleier ha vet du...Rett inn og rett ut igjen". Jo takk for den svarer jeg, men syns jo det er litt morsomt også oppi det hele.

Jeg begynner å bli småredd for at jeg ikke skal få lystgass. Jeg ligger på et rom uten mulighet for lystgass, for en plass i hjernen min forteller meg at når fødsel setter i gang, kan det bli intenst. Jeg MÅ ha lystgassen min, det har vært ankeret mitt gjennom de andre fødslene.

Og jeg ser for meg at jeg kommer til å trenge det denne gangen.

Jeg er oppriktig bekymret fordi det er to rom med lystgass,det er fire rom tilsammen, og på denne tiden jeg har vært her er det blitt født 9 babyer, 9! Og selvfølgelog langt flere på sleveste fødeavdelingen, men det vet jeg lite om på dette tidspunktet.

Men en ting jeg vet er at det er fødselsbom over hele landet, og Stavanger er intet unntak.

Så jeg frykter ofte for lystgassen min.

Men jeg er blitt lovet lystgass, av hver jordmor som kommer på vakt... Så vi får se.

Bollemage på CTG-måleren.

I 10tiden på kvelden begynner jeg å få maserier, ikke veldig vonde, men noe skjer. Slimproppen går også. Jippi, endelig noe som skjer. Men jeg er sikker på at det enten blir lang tid med maserier, eller saker og ting kan skje rimelig fort.

For å være på den sikre siden ringer jeg Dagfinn og sier han kan komme så får tenåringen passe de små som sover uansett.

EN ting er sikkert uansett hvilken vei denne natten tar, fødsel eller ikke fødsel, søvn blir det ikke...Denne natten heller.

CTGen viser at jeg har jevne sammentrekninger, om enn ikke sterke.

Og de dabber av i 1 tiden.

I 3tiden tar de seg på ny opp, vondere denne gang, og jeg er nå sikker på at det er rier, men milde.

De kommer rimelig jevnlig hvert 5-6min.

Jeg er ikke blir undersøkt for åpning enda, siden vannet er gått kan de ikke uten videre gå inn å fikle der pga infeksjonsfare til baby.

Jeg får vite at når jeg har gode rier og fødsel er igang ja da skal de sjekke.

Jeg aner INGENTING, føler meg helt i villrede.

I 6-tiden syns jeg det gjør rimelig vondt, og føler selv at det nærmer seg slutten, slik jeg syns å minnes fra tidligere.

Det begynner å dabbe litt av, men jeg er sikker på at det er fordi kroppen går i trykkemodus snart, sidne kroppen min alltid har gått i dvale før pressriene.

Så vonde føler jeg riene har vært til nå.

Jeg har fortsatt ikke fått lystgass, men føler jo jeg har klart meg greit.

Jordmor undersøker, og det er pyton. Vondt til tusen og hun ber meg ligge i ro. Jeg gaper noe om at det ikke pleier å ta så lang tid å undersøke åpningen og at hun godt kan være litt forsiktig.

Hun svarer at det tar litt tid for det er vanskelig å komme til siden barnet ligger så høyt.

Hyyl! Hva?!

Hun kommer fram til en knapp 1cm åpning, helt umodent.

Jeg har lyst til å grine, jeg blir så oppgitt.

Motet forsvinner som dugg for solen og jeg er sikker på at denne ungen kommer aldri ut, det er nå sikkert!

Jeg er drit fornærmet på kroppen min som svikter meg så totalt.

Men riene dabber av, og det er vel likegreit, for jeg gidder ikke ha vondt for ingenting.

En fødsel for meg virker nå helt fjernt og uvirkelig.

Men nå må jeg visst på CTGen igjen for overvåkning av babyen som tydelig er blitt stresset.

Jordmor liker ikke den hun ser, baby er stresset og jeg får nå innlagt veneflon og det blir pøset på med væske, 1 liter rett inn.

Dette gir et kraftig press og ubehag i brystet, men når den literen er gått inn, så forsvinner smertene og baby ar roet seg.

Gutter og jenter født på fødeloftet i 2015.

Dagfinn har sovet seg gjennom det hele, greit at en av oss får seg noe søvn ihvertfall for det er stressende dager for han også dette.

Jeg tar meg en vandring på gangen, ser på teppet som henger så fint på gangen på fødeloftet, en oversikt over jenter og gutter født hver dag på fødeloftet.

Hmpf... 3 unger til født i løpet av natten.

Jeg går opp og ned gangen og lurer på hvor mange bleier jeg har fosetrvanisert i løpet av denne tiden, og hvor mange flere jeg skal måtte bruke. 

Det er virkelig ubehagelig alt dette vannet som konstant renner.

Den sovende pappen

Soloppgangen den 25 juli 2015

 Jeg vekker Dagfinn og sender han hjem til ungene.
Jeg knipser et bildet av ham før jeg vekker ham, og tar et bildet av soloppgangen, litt kjekt å ha om baby faktisk velger å bli født denne dagen.

Så, pappen blir hjemsendt kl06 ca, hjem til ungene så igjen skal jeg ringe HVIS noe skjer.

Kl07 får jeg på ny en cytotek, ny runde med kur denne dagen.
Kl 08 får jeg noe som minner om rier av medium styrke som kommer hvert 10ende minutt.
Pff.. Bare tull tenker jeg nå og prøver å sove, men det gjør vondt så jeg får paracett.
Kl09 skal jeg på ny ha en cytotek, men jordmor vil se det litt ann, siden jeg har jo litt rier.
Men de begynner å dabbe av, så kl10 får jeg på ny en dose, men jordmor er skeptisk, jeg merker det.
Hun vil jeg skal ligge konstant på CTG-måling.

Kl1130 begynner riene igjen med 10minuters mellomrom, og de kjennes veldig kraftige.
Jeg spør om jeg kan få gå på do, og det er kun under tvil jeg blir koblet fra målingen,  jeg forsikrer at jeg bare på tisse og at jeg skal være rask.
Salte banan! SÅ vondt det er å sitte på do med rier! Jeg småbanner litt inni meg selv og lurer på hvorfor i H**** de ikke har noe som helst for den fødende å gripe tak i på do, det kunne MINST vært et handicaptoalett med armlener, eller noe å gripe i på veggen/e.

Jeg ser ihvertfall noe framgang, fostervannet som lekker nå, er rosa, og det drypper blod.
Det vil jo si at noe skjer, i det minste.

Riene kommer fortsatt med 10 minutters mellomrom, og de er skikkelig vonde, slike vonde rier har jeg nesten aldri hatt, og tenker jo opptimistisk at de kan ikke bli stort verre, for min smerteskala hva gjelder rier stopper liksom litt her.
Så grundig feil en kan ta. Men så veldig bra man ikke vet hva som kommer.

kl 1330 finner de ut at jeg må ned på føden, fosterlyden er dårlig, barnet er stresset, jeg kan ikke lenger være på fødeloftet, jeg må ned på overvåkning.
Lysgassen må jeg bare glemme for øyeblikket, selv om jeg viiirkelig ville ha den.
Så skjer det at riene kommer litt tettere, og de gjør utrolig mye vondere.
De spør om jeg ikke vil ringe mannen min nå, for han burde virkelig komme sier de.
Jordmor kommer med en rullestol og jeg får beskjed om at jeg må ta all bagasje på fanget.
Jeg skal ikke nekte for at jeg blir mildt sagt urolig, for jeg tviler på at jeg klarer å holde fast i bagasjen når riene kommer.
Men vi suser nå avgårde, heldigvis er det ikke så langt, men vi må ha et stopp på veien, jeg vet jeg begynner å veive vilt med armene, så jordmor skjønner hun skal stoppe.
Jeg må bare puste og konsentrere meg, så er det avgårde igjen.

Da vi endelig kommer inn på fødestuen knekker jeg helt sammen og bare gråter, jeg klarer ikke la være. Jeg sender en melding til faren og ber ham komme og forklarer at jeg er nede på føden pga dårlig fosterlyd og så skriver jeg romnummeret. Mer klarer jeg ikke.

Jeg bare gråter, jeg er så sliten etter flere døgn uten søvn og så mye små og store bekymringer jeg har hatt, hele tiden. Så er jeg så utrolig sliten og lei meg fordi jeg aner ikke hvor i forløpet jeg er, jeg kjenner ikke denne fødselen, den er helt annerledes enn mine tre forrige.

Jeg vet ikke hvor tett riene kommer, men tror det er noenlunde to rier på 10 min nå, og de er så vonde. Og det føles som de varer evig.
Endelig får jeg lystgass, og verden blir et vakrere sted... i ca 10 min.
Etter det ikke fult så mye, for riene gjør et byks på smerteskalaen og det kommer nå 3 rier på 10min.
Jormor kaller det gode rier, og jeg kaller dem monsterrier, det er de riene jeg alltid har fått mot slutten av fødselen, men jeg har hatt så få av dem, sist hadde jeg en eneste.
Nå kommer de som kastet på meg og jeg føler jeg ikke få puste. Lystgassen hjelper ingenting, ikke for konsentrasjon, ingenting, smertene tar den ikke litt en gang.

Så sier jordmor at hun vil sjekke åpningen, jeg vil ikke.
Jeg vil ikke vite.
Men hun er påståelig og jeg legger meg ned i en fødeseng, blir koblet til CTG (men slipper heldigvis sparketelleren), så skal hun undersøke åpningen.Jeg er livredd for at det ikke skal være noen forandring, og jeg utbroderer min bekymring til jordmor.
Hun undersøker og sier ganske forsiktig at det var lite fremgang det var en knapp cm, men det var nok mer modent enn i natt.
Jeg var virkelig ufattelig, å ha slike monster-rier som bare flerret meg opp innvendig (det var helt seriøst slik det kjentes ut for hver gang nå), og ikke være mer en en knapp cm og lite modent.
Klokken var nå 1352.
Og jeg ante ikke hvor jeg skulle hente krefter fra.

Riene haglet på, og de var så vonde så vonde, aldri har jeg hatt så vondt.
Og for første gang i mitt liv tenkte jeg på epidural, men jeg visste med sikkerhet 2 ting.
Jeg kom aldri til å få det, for det var for lite åpning, og mest sannsynlig ville ingen rekke frem for å sette den.
For jeg visste inderst inne at det gikk fort nå.

Jeg tror jeg klarte meg bra.
Jeg pustet og konsentrerte meg, jeg tok imot smerten, men det kom til et punkt på hver tredje ri ca hvor jeg bare mistet konsentrasjinen, go da var lysgassmaska så bra å ha, jeg ropte inne den, og lyden ble jo veldig dempet.
Jeg småbannet og jeg gråt.
Rundt kl14 kom Dagfinn, og han hadde ungene med seg (!).
Jeg var virkelig ikke i noe form til at de skulle se meg, så jeg sendte alle ut.
Det var veldig vanskelig og jeg mistet totalt fokus.
(Dagfinn skulle møte min mor på sykehuset, så skulle hun ta ungene... Det var bare en liten misforståelse, for Dagfinn visste tross alt ikke hvor langt jeg var kommet på dette tidspunktet).

Fra nå av hadde jeg mer enn nok med å prøve å konsentrere meg, så da en jordmor kom tilbake og lurte på om jeg ville at Dagfinn skulle komme inn så sa jeg at han fikk vente litt.
Så han satte seg på gangen rett utfor rommet.
Jeg rett og slett klarte ikke ha noen inne.

Riene var minst like intense, og jeg lurte på hvor mye smerte en kropp kan tåle.
Jordmor kom bort og begynte å maserer ryggen min og lurte på om riene satt i ryggen, men nei, alle riene konsentrerte seg hele tiden om et punkt mellom beina, jeg ser for meg at det er livmorhalsområdet, det kjennes som om jeg bare rives opp. En annen ting som var veldig spesielt med disse riene, er at dte er veldig vondt mellom riene også, det har jeg aldri opplevd tidligere. Det er en jevn rivende smerte som topper seg under riene.

Hun lurte på om hun unne få sjekke åpningen, og jeg nektet plent. Her skulle ingen sjekke noe, for uansett hvor mange cm åpning det var så ville de i mitt hodet uansett aldri være nok.
Om det var 5cm, 7 cm..Eller grøss, 1 cm, så ville det aldri være nok, jeg ville ikke vite.

Fosterlyden var fortsatt dårlig, så hun ville ha en registrering på hodet til ungen, så skulle hun ta av CTGen.
Og det hørtes jo bare herlig ut, å slippe de der vonde bånda rundt magen som presset for hver ri.
Så jeg gikk med på en sjekk.
Hun brukte litt tid, for hodet stod fortsatt på det høyeste, men det var 9cm åpning, men det var en god kant så det var ikke helt klart til å presse.
Klokken var nå 1523..
Jeg kjente at kroppen begynte så vidt å ville presse, jeg visste at det var for tidlig å presse, men jeg kunne ikke la vær, jeg MÅTTE ha denne ungen ut, jeg klarte ikke mer. Så mot bedre viten begynte jeg å presse litt, ikke bare meg, men kroppen presset også.
Jordmor begynte å finne fram det hun trengte mens hun sa at det kunne nok ta litt tid for hodet stod så høyt.
Heldigvis var det en barnepleier og en jordmor til inne på rommet, for jeg presset det jeg var god for og sa, "NÅ kommer han", og barnepleier ropte også at han kom.
Jordmor kastet seg rundt og sa at jeg måtte puste å holde igjen.
Jeg gjor det såvidt, før jeg presset det jeg kunne for å få ham ut.

Og jammen der kom han, og jeg tror med sikkerhet at det er den beste og verste følelsen jeg har hatt på samme tid noensinne.Jeg var glad og lei meg på samme tid.
Jeg var så lykkelig for å se ham, for at han hadde det bra og var ute, men smerten var ikke glemt, ikke på langt nær.
Det er aller første gang jeg har sagt "aldri mer!" etter en fødsel.
Dagfinn kom inn i det han hørte babyen skrike, og det var fint.
Jeg måtte sy 6 sting, så det var ikke gale

Han ble født kl 1527, og er den minste av mine fire gutter, med en fødselsvelt på 3475g, lengde 50/51cm og en hodeomkrets på 35cm.
Han er jo selvfølgelig helt perfekt.

Dagen etter han ble født, ble han lagt inn på nyfødt intensiv pga infeksjon.
Jeg skal ikke skrive noe mye om det, det er blot langt nok dette.
Hvorfor han fikk det er uvisst, men kan komme av den langvarige vannavgangen.
Han ble liggende der i 6 dager, og fikk både sonde og veneflon med antibiotika, så ting ble jo ikke helt som forventet.

MEN, han er ute, han er fantastisk og nå som vi er kommet hjem, nytes dagene med lillebror i hus.

Første bildet

og andre bidet

Hei verden, se hvor stor jeg er!

Liten og søt, og kald

Første kvelden

Med sonde i nesen

På vei hjem, 6 dager gammel

Siste bilde før hjemmreise

Stolte storebrødre

Godgjengen 

Største og minste, 18 år imellom