Jeg leter ikke, men jeg kikker.

Nå har jeg vært singel i over 2 år, det er det lengste jeg har vært singel i hele mitt voksne liv.
Plutselig ble jeg bare forlatt etter 18år, fordi han fant noe bedre, eller annet vil jeg si, jeg vet ikke om det er bedre. Når en er forelsket så vet man jo ikke om hverdagen tross alt bli bedre når den kommer, men man vet den blir annerledes. Han ble forelsket, og han gikk til noe annet. Ok, sånn er det.

Selve det at han var forelsket og at denne nye noen var så utrolig spesiell at han måtte sette ord på det til meg, gjorde meg på ingen måte sjalu, det fantes ikke et snev i meg av det. Hvorfor? Fordi jeg vet at forelskelse ikke er lik lykke, det er ikke er en statisk tilstand av lykke og beruselse, det er forbigående. de 18 år vi hadde sammen var heller noe å være sjalu på. Jeg visste at en ny hverdag kom, og prøvelsene med det. Så 18 år er en tungvekter mot en forelskelse.

Men ja, jeg ble forlatt, og om det er ok? Hm, det er va det er. OM jeg hadde sett for meg å være alenemor som 45åring, nei, overhodet ikke. Men ila av noen minutter så ble jeg det, det var slått i stein.
Og pga slik det skjedde, så lukket han døren, men jeg låste den. Ikke fordi han fant ei annen, men hvordan han valgte å gjøre dette og formidle det til meg.

Så er spørsmålet nå, hvordan er det med ny mann/kvinne i livet? dating? Kjærligheten? Lykken ? Haha, nei jeg ler litt av det, en liten intern med meg selv der.

Ja, jeg er jo på de obligatoriske datingsforumene som man nesten er forpliktet til å joine når man er i min situasjon.
Altså Tinder.... Jeg var lykkelig uvitende en gang og tenkte at sånn skulle jo det forbli, jeg hadde ikke noe mål om å se hvordan det livet var. Men så svosj, så var jeg nå der da. Og det er et absurd kjøttmarked. Og jeg er litt skrekkslagen på hele greia. Og det er virkelig ikke min  arena.

Konklusjonen med Tinder og alle andre slike forum, jeg leter ikke, men jeg kikker.
Jeg har altfor høye krav, og det er alltid feil med noen.
Det viser bare at jeg egentlig ikke leter.

Jeg har ikke datet, jeg har ikke truffet noen, men keg leter ikke heller. Jeg har ikke tid i livet mitt til det. Ungene bor hos meg så å si 100% og de trenger også tid her, de syns også det er tøft, dette nye.
Jeg jobber mye og er med ungene, og ellers løser og fikser problemer i hverdagen.

Jeg vil ikke noen kjæreste, jeg vet ikke hvor tiden skal tas fra, jeg vil ikke flytte inn med noen, flytte fra ungenes barndomshjem når jeg har kjempet for å beholde det er uaktuelt, at noen flytter inn her er uaktuelt. Så da står jeg er, i en umulig situasjon.
Jeg savner noen, men jeg svaner ingen. Jeg leter ikke, men jeg kikker, for det er jo allikevell et etter annet savn der. 

Opptimalt skulle det vært en som bodde her, deltok i barneoppdragelse, løste problemer sammen med meg, eller løste noen problemer og jeg andre, delte økonomiske utfordringer, istedet for å leve av bare en lønning, som er tøft i dagens prisstigningssamfunn. Jeg hadde ikke hatt tid til å bli kjent, personen måte bare en dag vært her og navigert hverdagen som en pro.

Så opptimalt skulle jeg vært sammen med faren til barna, da mener jeg ikke faren som har gått, men at han jeg bodde med var far og deltok i alle de ting en far til ungene  deltar i. Så det går jo ikke.

Så jeg summerer med det slik, jeg svaner noe, noen? Men har ikke tid til å utforske dette, datingsmarkede følte jeg meg ferdig med i 20årene og kjenner meg både rusten og ikke særlig motivert til å trø inn i det igjen. Jeg klarer meg godt alene, og føler savnet etter en en partner er mer et samfunnskontruert konsept, enn et ønske.

Så her blir det vent og se.
Hvem vet, plutselig står det en på døren min og eventyret begynner.

Velge navn til gutt nr4... Mission impossible?

Det er helt latterlig vanskelig dette!

Jeg har knapt sett på et navn før vi fikk vite kjønnet til vårt kommende familiemedlem.
Å velge navn er ikke enkelt, kanskje første gangen? For noen? Jeg syns ikke det var spesielt enkelt første gang heller, hadde mange jentenavn den gang, men få guttenavn.
Det er rett og slett mer å velge mellom når det gjelder jentenavn, og da tenker jeg ikke bare på at at den listen står helt åpen for oss, nei jeg reagerte på det første gangen også, hvor mye mer det er å velge i på jentenavnfronten. For ikke å si det er flere fine navn å velge i.

Nå når jeg tråler listen over guttenavn for fjerde gang, slår det meg igjen hvor fattig denne listen er.
Og det er jammen ikke RART at mange velger å egenkomponere navn til guttebabyen.
(nei, vi skal ikke gjøre det, slapp av), jeg forstår det bare, jeg forstod det sist, og den forståelsen er ikke mindre denne gangen.

Jeg har trålt alle tenkelige og utenkelige lister, norske, engelske, amerikanske, portugisiske, franske, nederlanske (men nederlanske får være for nederlendere, Dirk-Jan?)... Jeg har til og med sett på andre lister, som "oppdiktede navn", "fantasynavn", "utenomjordiskenavn", "enda-ikke-oppfunnet-navn" og "har-du-lett-deg-ihjel-etter-guttenavn-og blir snart sprø?"listen...
Men jeg er ganske tomhent, fortsatt.

Det føles ganske mye som mission impossible dette nå, og blir litt svett med tanken på at denne gutten faktisk må ha et navn... Etterhvert.

Ikke bare det at jeg har gått gjennom listen/e 3 ganger før, (noe som har ført til at flere navn er blitt forkastet, likt, og så forkastet), men etter 3 gutter så har du kjørt deg litt inn på en stil, noe som IGJEN begrenser valget.

Foreksmpel så kan du ikke ha:

1, Truls, Jan, Olai.... Leander Mikael

2, Liam, Shan, Noah...... Bård

3, Odin, Loke, Balder.... Emilian

4, Storm, Severin, Simon.... Allan

5, Oscar, Markus, Lucas.... Optimus Prime

Såååejah.... Begrensinger, begrensinger, forkastninger og litt låst kanskje.
Og ja, så kjenner jeg flere og flere som har barn etterhvert, det setter noe begrensing det også, kan ikke like gjerne velge samme navn som gutten til en nær venninne, uansett hvor mye jeg liker navnet.

Da jeg fikk forrige mann, var jeg like fortvilet.
Jeg trålte listen/e til den forfulgte meg i drømme, men ingen navn fant jeg.
Det ente med 1 navn, og jeg sa enten blir det det navnet, eller så forblir han navnløs.
Han ble jo hetende det da.

Poenget mitt er ikke at jeg vil kikke på jentelisten, men heller at jeg sliter med guttenavn, tydeligvis av mange grunner.

MEN, jeg har nå faktisk FEM navn på listen.
Men ingen av dem står frem som "navnet", men jeg er sikker på at når faren begynner å krysse av listen, så vet jeg, for jeg vil sikkert ha det navnet han ikke vil ha.
For å gjøre det enda vanskeligere :)

Men vi får se, gutten får såklart en navn, og det blir nok ikke "fantikkenavn" eller "mineforeldre- bleikkeenige".

Neida, det blir nok et veldig fint navn, forhåpentligvis.

Om sol og pollen, og om idioti

Idag var det jammen meg litt sommer ute.
Jeg stod opp i 3-tiden til nesten full sommer.
Selvfølgelig stod jeg opp kl 3 fordi jeg hadde vært på nattevakt, den fjerde og siste for denne gang.
Men ikke så lenge til neste gang jeg skal på natt.
Anyway, sol.
Jeg våknet til en underlig varme i rommet, det var full sol, og jeg følte meg plutselig underernært på solskinn.
Så jeg tok ungene med meg og lusket opp på terrassen.

Sola er enda lav, ift til den er på sommeren, så den gikk akkurat i kanten på tretoppene, den følger tretoppkanten heleveien, fra den står opp til den går ned.
Men det var sol på halve terrassen og 20 varmegrader.
Ganske herlig.

Etter noen timer fikk jeg oppleve en av gledene med sommer og sol (ironisk), pollen.
Og som vanlig var det jo min helt egen feil.
Jeg fant ut at jeg skulle rydde opp litt i busker og trær på lekeplassen som ligger rett utfor ytterdøren vår, siden det er vår jobb, og siden vi oppholder oss der en hel god del for tiden.

Vel, jeg fant pollen.
Hadde jeg vært lur, noe jeg tydeligvis ikke er, så hadde jeg nå ventet til ETTER pollen KLUMPENE hadde forlatt trærne, men siden jeg ikke er så smart, så ventet jeg ikke...
Og der danset jeg i en stor sky av pollen.
Jeg tygget faktisk pollen, noe jeg ikke syns var veldig spennende.

Så ja, jeg ble jo dårlig, så nå sitter jeg her allergisk og småtett i lungene...Igjen.
Og det er ikke først gang, jeg gjorde jo et lignende stunt en tid tilbake, men det gikk mye verre, det endte hos legevakten (idiotien kan leses HER).

Heldigvis gikk det ikke så gale denne gang, men hallo, det er lov å bruke hodet.

Vel.. Litt humor på google+ kontoen min?

Google+ hvor ale bildene mine lagres, prøvde seg på en aprilsnarr i går.
Et halvt sekund der trodde jeg at ungene og jeg hadde hatt lunsj sammen med David Hasselhoff, men så var det bare en aprilsnarr da.
Flaks.

En kveld på byen

Igår hadde vi "julebord", vi kaller det vel heller årsbord, årsfest kanskje? Ihvertfall, vi var ute en gjeng fra gravidgjengen, vi gikk gravid sammen når jeg skulle ha sistemann.
Vi traff hverandre på barn i magen.no.
Koselig, kjekt å ha noen å gå gravid med, dele opplevelser og tanker osv...
Men uansett, igår skulle vi da ut, vi ble 6 stykker.
Vi spiste på restaurant og noen av oss gikk ut på byen etterpå.

Evy kom også en tur på byen, og det er jo alltid kjekt å vær ute på fylla med Evy.
Hihi, jeg må le når jeg tenker på hvor ENORMT barnslige og teite vi ble igår ja.

Jeg går altfor sjeldent ut merker jeg, men de gangene jeg går ut er det så kjekt at jeg helst ikke vil hjem.

Jeg klarte kunststykke å gå ut på byen med minimalt med strøm på mobilen, så det ble lite bilder.
Et par bilder tok jeg.
Det første bilde her er av det vi drakk mest av igår, B52.
De ser vel ikke heeelt ut som den de skal se ut, tre lag, kahlua, baileys og grand marneir, men de smakte nå godt.
Dama i baren ga meg et veldig langt og stygt blikk da jeg prøvde å fortelle hvordan hun skulle få til å lage tre lag, uten at de blandte seg.
Jeg bare ".... okey, jeg skal ikke si noe jeg", så stygt var blikket.

De var ihvertfall gode, og stemningen var i taket.

 Så fikk jeg tatt noen bilder på vei ut, da jeg satt i bilen.
Jeg hadde krøllet håret og var ikke intresert i at vinden skulle blåse ut krøllene før jeg i det hele tatt satte beina i sentrum, derfor har jeg stjerneskjerf rundt hodet.
Jeg pakket meg godt inn.
Fyyyyy fader så iskaldt det var ute i den vinterstormvinden.

 Jo..Så når jeg kom hjem satte jeg mobilen til lading, før jeg tydeligvis satte meg ned på dataen å spilte på candy crush. Jaja, jeg fant det ut da jeg stod opp og ikke kunne forstå hvorfor jeg plutselig hadde kommet flere leveler videre.
Så spennende liv har jeg at jeg spille candy crush når jeg kommer hjem høyst beruset fra byen.

Jeg klarte også tydeligvis ta noen selfies før jeg fant sengen.
Flott det.
Og det var detg jeg hadde av bildedokumentasjon fra den kvelden.
Kjekt var det ihvertfall.

Dusjskrekk, på en måte

Jeg har vel en form for dusjskrekk, og selv om jeg har vannskrekk så er vannskrekken min så alvorlig at det har noe med saken og gjør.
Så jeg har ikke noe skrekk for vannet, jeg har heller ikke ablutofobi, altså fobi/skrekk for å vaske meg.

Nei, ikke vet jeg, men jeg tror det henger litt sammen med mørkredselen min, og en dyp redsel for å bli psykotisk (siden jeg har opplevd dette, for mange år siden vel å merke).

Så når jeg dusjer klarer jeg ikke å lukke øynene, får jeg shampo i øynene så får det bare være, for jeg simpelthen lukker ikke øynene når jeg dusjer.
Rart? Kanske en smule spesielt og nevrotisk? Joda, det er vel så.

Men det er vel bare sånn. Jeg kvepper til hvis noen kommer inn på badet når jeg dusjer, og jeg må (ja, dere tror nok jeg er rimelig i grenseland her nå..), jeg må se meg om når jeg står der, i dusjen.

Grunnen illustreres godt på bildet nedenfor....

I overkant virkelighetfjernt. Joda, det er nå også så, men det er nå bare sånn det er....

Selfies! Et slags oppgjør mot truttmunner, glam og en tilsminket og forskjønnet hverdag

Selfies, det nye ordet.

Men ikke et nytt fenomen.
"A selfie is a type of self-portrait photograph, typically taken with a hand-held digital camera or camera phone, and are usually taken in a slightly tilted manner" Hentet fra wikipedia".

Joda, flott det,
Jeg kan ikke si alle, men veldig mange har ihvertfall tatt en selfie...Eller 1000.
Selv har jeg noen, det skal innrømmes. 

Det jeg savner er selfies som viser det normale ansiktet, det uglamorøse, den usminkede hverdagen, den uten duckface, eller truttmunn om du vil (gaawd, jeg er så lei av duckface, hva er tingen? hoottie..Nottie).

Tenk om folk kunne vist hvordan de ser ut i hverdagen, eller bare tatt noen virkelig stygge selfies, DET hadde vært skikkelig festlig, noe man kunne le av istedet for å tenke.. "Å, enda et.."

Så her legger jeg ut noen virkelig vakre selfies.
Og det vises godt at jeg er virkelig blitzshy. Hvordan folk får til å ta selfies med blitz er meg en gåte...

Farmor vs. mormor? Mine rare tanker...

Den siste tiden har dette dukket opp i tankene mine.
Ikke bare innimellom, men det er noe jeg grubler på, så nå må jeg få det ut.
Ikke som et problem å løse, men mer en tanke å dele.

Jeg tror grunnen til at jeg har tenkt mye på dette er todelt;
jeg har en sønn som snart er like gammel som jeg var da jeg ble gravid med ham (absurd..!) (eller ikke..),
og jeg sitter her snart 35 år, med 3 gutter og det slår meg i fjeset, at jeg aldri vil bli en mormor (absurd, igjen..).
Aldri er et sterkt ord.
Det er et ord man sjeldent kan si med sikkerhet.
Så både det å si ordet ut høyt, og det å føle sannheten i det, er overveldende.
Men det er ingen sannhet enda, for en vet tross alt ikke hva framtiden bringer.

Slik det er nå, er ihvertfall utsikten for å bli mormor fraværende.
So what?!?! Tenker du sikkert.
Ihvertfall hvis du ikke har barn, eller gjerne du har små barn.. Eller kanskje er du faktisk en bestemor selv, det kan jeg ikke vite.
Men mange vil nok tenke akkurat dette.

Jeg har ingen sorg for at jeg ikke har fått noen jente, eller la oss snu det mer positivt.
Jeg kunne ikke vært stort mer fornøyd for de barna jeg har fått.
Og det, er en sannhet.
Så av den grunn har jeg aldri savnet noen jente, før nå.
Og det rare er at jeg ikke savner en datter for datterens egen skyld.
Nei, jeg savner det fordi jeg aldri vil bli en mormor.


Så til poenget her.
Farmor vs. mormor.
Nå skal jeg snakke rett fra levra og si at det første som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på disse to ordene;
Farmor, lite kontakt med barnebarn, avstand.
Mormor, kjærlig forhold til barnebarn, besøk, liten oppdragerrolle, godteri.
Den siste der slengte jeg bare på for spøk altså.
Men ja, disse følelsene ligger til bunns, men det betyr ikke at det er KUN de tankene jeg har.
Jeg ser jo,og tenker mye annet også.

Men jeg ser jo at dette er en gjenganger, og det var nettopp en avisartikkel om dette, at mormoren er vinneren og farmoren taperen når det gjelder barnebarna.
Og jeg blir faktisk veldig lei meg,  jeg kjenner på en følelse som tidligere har vært helt ukjent for meg, en følelse rettet mot framtidige barnebarn.
Som jeg håper jeg en gang får, men hest ikke før om 10 år ihvertfall.

For mange jenter som får barn, vil det være mest naturlig å ta kontakt med sin egen mor om det skulle være noe.
Mor går til mor. Mormor.
Noen vil kanskje gå til svigermor, men overvekten går nok til mor.
Mor er blitt oppdratt av en mor, og det vil vel være naturlig å gå dit hvis en er i tvil om noe, eller trenger støtte.
Det er også en sårbar periode, det å få barn, spesielt sitt første, man er sårbar for kritikk og det ukjente.
Og råd svigermor kommer med kan kanskje virke fjernt fra egen oppdragelse.
Noen får også en følelse av innblanding fra svigermor, og kan også søke avstand.

Det er vel en grunn til at svigermorvitsene har oppstått.

Tenk, jeg skal bli en svigermor en gang, og herremann, jeg må jo få denne jenta til å like meg, hun som skal være med gutten min, tenk om jeg ikke liker henne?
Ser dere poenget?
Jeg må jobbe for å oppnå innpass.
Alt satt på spissen, men jeg tenker på det, tydeligvis.
Sjansen er også dessverre stor for at "svigerdatter" kommer til å finne meg dominerende.
Jeg tror ingen som kjenner meg kan si noe annet.
Jeg tror ikke det er positivt i forhold til en svigerdatter som skal være mor til mine framtidige barnebarn.

Men, alt dette sagt, så er det jo også rom for individuelle forskjeller og det å skape sine nære forhold selv.
For det er jo hva man engang gjør det til.

....Og selvfølgelig, mine fremtidige svigerdøtre vil jo selvfølgelig se på meg som en god og snill, hjertevarm, snartenkt, klok svigermor som de aldri har noen tvil om kommer til å bli den beste bestemoren for nettopp deres barn.
Så egentlig er det ingen problem her i det heletatt ;)

Tanker fra en slanker

Jeg forbereder meg mentalt på omlegging av kost og fulltidstrening... Det er ikke bare bare. Men på tide å komme ut av denne husmorkroppen nå.
Jeg satt og tenkte på dette, og noen tanker falt meg inn.

- Det er veldig lett å  slanke seg, når man er mett.

- Kalorier du får i deg fra noe du ikke syns er veldig godt, teller ikke. Det er bare de veldig gode tingene som har farlige kalorier.

-  Kalorier du får i deg når ingen ser, teller ikke.

-  Hvis du er supersulten så enten A, teller ikke kaloriene du spiser, eller B, lar du være å spise, gir det nå superresultater.

-  Våkner du sulten og spiser i halvsøvne, så teller ikke kaloriene.

-  Hvis du allerede har skeiet ut og spist en sjokolade, kan du like så godt spise en til, og en til og en til, for du har jo allerede skeiet ut.

-  Det er viktig å unne seg noe godt en dag i uken, feks lørdagen, så da kan man spise hva pokker man vil hele dagen. Kroppen forstår at en dag er lov.

-  Kroppen forstår også at feirekalorier er lov og vil ikke legge disse til i regnskapet. Som feiring av fullført eksamenskalorier, feriekalorier, lørdagskalorier, bursdagskalorier, fått-igjen-på-skatten-kalorier  osv...

- Det samme gjelder "trøste"kalorier. Kroppen viser hensyn, har man det tøft og trist og ekstra vondt, kan man unne seg minst en hel boks med is. Sånn er det.

- Lar man være å spise kake i en bursdagsfeiring, gir dette ekstra uttelling, og resultate vil være deretter.

-Spiser vi derimot kake i en bursdagsfeiring ol, så oppveis dette hvis vi drikker vann til og ikke brus.

-  Hvis vi overspiser på noe veldig sundt, så teller heller ikke kaloriene.

-  Alt som er veldig godt gir masse kolorier og er fyfy, og alt som er bra for deg smaker skikkelig dritt.

-  Slanking er pining og utholdenhet og bør hedres med medalje og minst komme på CVen og telle som et ekstra pluss fordi den viser en fantastisk utholdenhet og målrettethet uten like.

Og husk, det er alltid en god dag å begynne å slanke seg imorgen...

*SPOILER ALERT* stod det....

*SPOILER ALERT*
Det kunne like godt stått *LES LES LEEES!*
For når det gjelder slike advarsler så er det som å sette fram en nybakt kake foran en unge og si "ikke spis av den" for så å forlate rommet like etterpå.
Eller en typisk en..
Du er ute med en venninne og hun sier et eller annet om en person, hvor hun avslutter "han står rett bak deg til høyre, men IKKE SE!"
Du får en naturlig vridning i nakken og prøver desperat å strekke deg naturlig eller plukke opp noe du plutselig mista på gulvet...

Jada, slik er det.
Spoiler alarm ender som oftest opp med at jeg vet ting jeg overhodet ikke skulle vist og sparker meg mental i baken, for var det virkelig nødvendig?
For jeg ville jo ikke vite.

Jeg vet ærlig talt ikke hva det er, men jeg vet at jeg ikke er alene, kanskje jeg skal starte en facebookgruppe, og den kunne het "Vi som gir blanke i "SPOILER ALERTS" eller * SPOILER ALERT er til for å overses*".

Flott, lite selvkontroll og en medfødt naturlig og til dels ervervet intens nysgjerrighet gjør at disse store advarslene bare virker som en virkelig deilig drops!

Men mentalt spark og løfte til meg selv om å aldri på tro og ære gjøre det igjen...
Helt til neste gang.
*sukk*

Jeg passer seriøst ikke inn i dette livet

Og ja, det høres mer alvorlig ut en det er ment som.
Det er bare det at jeg har to ting å påpeke:

1. Mitt døgn har altfor få timer
   ...
   og
   ...
2. bank-konten min er ikke det den skal være.

Det er enkelt og greit og kort fortalt.

Frustrasjonen er størst når det gjelder antall timer i døgnet.
Jeg har alltid følt at jeg ikke passer inn i en 24-timers-døgn-syklus.

Døgnet mitt skulle hatt mange flere timer.
Så jeg kompenserer jo for det med å sove mindre enn gjennomsnittet.

Men selv med fire timers søvn, er døgnet for kort....

Hvor kan jeg sende inn klage?

Ikke bare det at jeg ikke føler at døgnsyklusen er feil til meg sånn indre-klokke-messig.

Men også det at jeg har ALTFOR mye jeg virkelig ønsker å få gjort. Jeg har for mange hobbyer å dyrke, og og så vil jeg jo jobbe også.

Så når døgnet er så kort som det er, så sår jeg bare og spinner og får ikke gjort alt jeg burde.
Ikke bare har du de tingene jeg ønsker å gjøre, men de tingene jeg må gjøre, og de tingene jeg absolutt burde gjøre også.

Hvor klager jeg?

Så neste punkt, ja, bankkontoen min ja.
Det er ikke det at jeg skulle hatt en bedre betalt jobb.

For jeg valgte vel vitende i voksen alder, en utdanning som ikke ville hi den store rikdommen. Det visste jeg.
Men det er nesten sånn at uansett hva jeg hadde jobbet med, så hadde det ikke vært nok.

For egentlig så passer ikke til å få lønn, på bankonten min skulle det bare stått enkelt og greit..

Ubegrenset beløp

Så enkelt.

For slik det er nå så føler jeg jo at det er til hinder for slik ting burde være, og jeg får langt ifra gjort alt jeg vil.

Det er ikke det at jeg trenger mer hus, eller mer bil enn det jeg har.

Men jeg har jo en del reising jeg ville få gjort, og noen hus jeg ville bygget i varmere strøk.

Så jeg lurer på hvor jeg skal sende inn en klage, for dette er helt feil...

11 Gode grunner til å få barn

1. Når en er gravid, kan man unnskylde seg med at "jeg er ikke feit, jeg er bare gravid", og da føles altså mye bedre, for det skal jo av igjen. (dette kan også gjelde menn)
2. Når en er gravid, kan en herse litt ekstra med gubben, "Jeg MÅ ha jordbær!", "jamen kjære... det er jo midt på natten?","Jeg MÅÅ ha jordbær NÅ!".
   Så klarer han jammen meg å oppdrive jordbær midt på natten, midt på vinteren. Pfff, hvem trenger vel jordbær midt på natten?
3. ... Og ja, du får faktisk 9 hele måneder med lovlige humørsvingninger.... + de første månedene etter fødsel kan du sippe så MYE du vil, uten å oppgi noen som helst grunn for det. Men selvfølgelig er det alltid en grunn, men vi kan fint skylde på "ingenting", det er jo fullstendig akseptert.
4. Når en føder kan en si hva en vil, og kalle gubben hva en vil...
   Og komme vekk med det...
5. Når en har fått barn har du en super god unnskyldning til å ikke bli med ut, på NOE som helst, hvis du ikke vil.
6. Du slipper å bære en eneste pose når du er ute å handler, dem slenger du bare i eller under vognene. Pass bare på at barnet får puste.
7. Når du har baby, kan du sove på dagen, uten at noen som helst vil kalle deg lat eller doven, eller umoden.
8. ...Noe som fører til at du faktisk kan late som du er en vampyr. Du sover ikke på natten, men på dagen og du blir skikkelig gusten i huden som en følge av de. Tenk, vampyr, hvor stilig er ikke det?
9. En kan gå på cafe og drikke kaffe og spise cupcakes hele dagen, mens alle andre jobber, for det er jo det barseltiden skal brukes til.
10. Du kan være så barnslig du vil, leke så mye du vil, uten at noen som helst vil heve et brun engang.
11. Du vil fullstendig slutte å bry deg om hvordan du ser ut, noe som sparer mye tid når du ikke lenger føler du kan bruke unnskyldning nr 5.

Så var jeg mobiløs...Igjen!

Jeg har opplevd å bli mobilløs flere ganger i årenes løp, hvem har ikke det?
Men den ene gangen er teitere enn den andre.
Som da jeg mistet mobilen i ølen på byen, eller i vanngalsset en annen gang.
Ellerda jeg kjørte over den med bilen.
Eller alle gangen jeg har mistet den i gulvet.
Eller rett og slett la den på komfyren, og skrudde på FEIL plate, så mobilen smeltet..
Eller den jeg glemte i bilen da det var 20 minus grader.
Eller den jeg glemte litt for lenge i solsteiken.Eller den jeg mistet i do!
Eller den jeg virkelig knuste, i sinne (!)
Eller når eksen "mistet" den ut bilen, eller når jeg selv mistet den ut bilen.
Eller da jeg glemte den i taxien, eller når den ble stjålet på byen, ikke bare en gang, men TO ganger!
Eller da den på mystisk vis forsvant når jeg var ute for å kjøpe mobile til sønnen min? Ironisk, eller?
Eller da jeg la den på taket av bilen? Det var faktisk en av gangene jeg fant den igjen... snodig og svært heldig egentlig.
Det var en periode jeg mistet FIRE mobiler iløpet av 8mndr! Her snakker vi ikke affeksjonsverdi ihvertfall.
De fleste mobilene mine har ikke fått leve ut året...
NOen ganger er det fordi jeg er vims, mens andre ganger tørr jeg påså at det er uflaks

Jeg har skrevet om noen av gangene jeg ble mobilløs, og om jeg kan si det selv, så er det spennende lesning, ihvertfall noen av innleggene.
Da jeg ble frastjålet en mobil og jeg måtte få vaktene til å kaste ut en gammel mann som virkelig var ufin mot meg, kan du lese HER.
Eller da jeg var ute å kjøpte min sønns første mobil, dyr sak, så klarte jeg få min egen mobil til å forsvinne på mystisk vis.. HER.

Denne gangen er en av få ganger det ikke er min feil.
Vi var ute på tur i det fantastiske været, og da jeg skulle feste minsten i bilstolen og samboeren skulle legge vognen i bagasjerommet..Så la han mobilen på taket foran meg, og regnte med jeg så det.
Det gjorde jeg tydeligvis ikke.
Det ble en del krangling og surmuling, masse leting langs den korte strekningen vi hadde kjørt.
Flere stoppet for å spørre om jeg skulle sitte på noen plass.
Og det var jo hyggelig av dem det.
Jeg så kanskje litt fortvilet ut, eller kasnkje det var fordi jeg vimset i en rundkjøring, og var på full fart inn i en trafikkert tunnel.
Jeg vet ikke, jeg velger å tro at det var fordi jeg er så veldig bedårende søt.

Mobilen fant jeg dog ikke, og letingen måtte innstilles.
Og jeg må på ny, etter kun 4 måneders FANTASTISK bekjentskap, ut å finne ny mobil.

GOD DAMN!

En helt vanlig krokus, eller?

Er det bare meg? Eller så denne krokusløken litt over gjennomsntittet skummel ut, til å være en krokusløk, vel og merke.. Jeg tenkte litt sånn buffyish,eller gjerne litt sånn True bloddaktig.
Eller kanskje den minnet litt om noe som kunne krøpet ut av den skumle skogen bak Hoggwarts i Harry Potter filmene.
Men kanskje er det bare meg, og min overaktive fantasi.

Det var ihvertfall veldig spennende å plante krokus i dag...

En innføring i humørsvingninger? Eller noe sånt...

"Herregud! Har du ikke gått ut med søppelet? Hva har du gjort i dag da? Beina på bordet, baaare slappet av? Er du helt komplett udugelig? Du har tydelig tatt ferie fra hverdagen ihvertfall!"...
...Tusle ut med søppelet..... Og tilbake igjen....
"Jeg er såå glad i deg, nå er det strax favorittmiddagen din, det blir bra vet du..."
---------------------------------------------------

Vell, det var jo bare et eksempel. Men jeg er sikker på mange kjenner seg igjen i slike situasjoner.
Humørsvingninger satt på spissen?

I dag blir litt kort (håper jeg) om humørsvingninger, av den enkle grunn at jeg (eller min samboer) lider fryktelig under dette om dagen.
Men jeg syns det er direkte ubehagelig selv også, selv om jeg er roten til, om ikke alt ondt, så ihvertfall litt dårlig stemning. Vil jeg tro.
Selv om jeg vil påstå når svingningene er som verst, at det faktisk er "alle" andre, spesielt ham som er årsaken.
Men jeg innrømmer at det er jo egentlig sjeldent det er slik.
Det er bare meg....

Jeg skal ikke fortelle hvorfor jeg har humørsvingninger, det blir et annet innlegg.
Jeg skal fortelle litt hva som foregår i hodet mitt ihvertfall, når  jeg har det.

Det kan jo starte som en helt vanlig dag, eller en veldig dårlig.
Er det en veldig dårlig start på dagen, så er jo nesten grunnlaget for humørsvingninger allerede lagt.
Det er ofte de små tingene.
Liten tue velter stort lass, dråpen som får begeret til å renne over osv...
Det er som oftest de små tingene,men noen ganger er det store problemer som ligger til grunn, så er det de små tingene som velter den ustabile konstruksjonen, i dette tilfellet, Lene.

Men jeg skal ikke fortelle noe om grunner for humørsvingninger, selv om jeg akkurat gjorde det.
Tanken var mer å fortelle hva som skjer inni hodet når det pågår.
Irritasjon.
Det er i mitt tilfelle alltid irritasjon som ligger til grunn og gnager.
Og dette får dessverre utløp, til tider noe ukontrollert, på de nærmeste.

Noen tenker nok, "jammen, hvis du vet hvorfor det oppstår,hvorfor ikke jobbe med det?".
Svaret er enkelt, det er for stort og vanskelig.
Og jeg prøver å gjør noe med det, derfor oppstår humørsvingninger.
Jeg er rett og slett så irritert at det får utløp, for jeg føler meg som en ladet tordensky og det er så mye som irriterer da, at BANG så smeller det.
Og har jeg først fått utløp, så får jeg dårlig samvittighet og/eller ting blir litt bedre og alt blir veeeeeldig fint.
Men pga alt underliggende irritasjon, så tar det ikke lang tind før det BANG, smeller igjen, så er det på de igjen.

H U M Ø R S V G N I N G E R.

Jeg vil påstå at humørsvingning er et dårlig og feil ord egentlig.
For det er jo ikke humøret som svinger, egentlig, irritasjonen er der, det er mest den dårlige samvittigheten som letter på det.
Egentlig så kaller jeg det bare en dårlig dag, for har jeg en dårlig dag, så svinger jeg verre en en flaggstang i full storm.

Og ja, før jeg glemmer det.
Noe som fører til sinnesutbrudd er som nevnt en underliggende irritasjon, som gjerne i bunn stammer fra en dårlig dag. Så får det utløp pga SMÅ ting.
Et personlig eksempel:
Jeg syns min samboer tygger veldig høyt, altså lydnivå, altså ingen smatting, overhodet ikke (hjelpes om DET hadde vært tilfelle), det er greit, som regel.
Selv om det er noe jeg ikke nevner så ofte som jeg egentlig kunne ( for det ville vært sært og unormalt, folk må få lov å tygge), så går det virkelig ille når han setter i gang å tygge eple, OG jeg i tillegg har en dårlig dag.
Det som skjer inni hodet mitt da er som følger:

"ok, han tygger eple.... IKKE si noe, det er helt normalt å tygge eple. Dum-duum-di-dummm, tenke på noe annet. Ok, men så vannvittig HØYT han skulle tygge da! Ikke si noe, det er helt normalt å tygge.
Konsentrer deg om det du gjør heller.  Men for svarte, jeg KLARER jo ikke å konsentrere meg.
Stakkars han må jo få spise eple, og han er snart ferdig uansett. Jaja, trallala....
Ikke hør etter, Men det gå jo ikke ann å IKKE høre etter.. Men herregud  for svarte da, han vet jo godt at jeg irriterer meg grønn over det når han tygger eple, og hvorfor måtte han komme akkurat HER å tygge akkurat når han VET at jeg har en dårligg dag? Han vet jo at det ender dårlig han burde jo vite det, tross alt. Ok, herrensfred nå er det nok, hvis ikke han blir ferdig snart så flipper jeg totalt ut...!"

Så koker det over og jeg begynner å kjefte.
For det HAN ikke vet, er at jeg har seriøst prøvd å tie å ikke si noe, men så har det irritert så lenge (siden han begynte å spise det dritteple) at det bare revner ut av meg. Og derfor virker det på ham som det kommer ut grunn.
Kanskje er det grunnløst syns du, er tross alt et eple.
Men ja, små ting på en dårlig dag.

Men sånn var det, det skulle være kort, så så jeg stopper nå mens det er mediumlengde.
Håper på en bedre dag i morgen :P

Den beste lukten i verden?

Vell, Jennifer Aniston kan mene hva hun vil (og mange er sikkert enige) at mannen du elsker lukter bedre enn alt annet i verden.
Kanskje fordi han lukter trygt, kanskje fordi du er gladest i ham i hele verden så alt ved ham er best, eller kanskje rett og slett fordi du har valgt parfymen han bruker.
Ikke vet jeg.
Men jeg er ikke enig.
Det er ikke den beste lukten.

Det finnes mange fantastiske lukter.
Lukten av den første snøen feks.
Eller lukten av regn etter lang tid med tørke.
Eller lukten av nyfødt baby.
Lukten av baby i det hele tatt kvalifiserer jo til medalje.
Noen syns at lukten av nye bøker er fantastisk, og ungdommen i huset elsker lukten av nye dataspill.
Lukten som følger med en ny bil, er jo helt spesiell. Det lukter nytt, og ubrukt.. Og den minner overhode ikke om alle de tusen du nettopp brant av for herligheten.
Lukten av nystrøket tøy som har hengt ute og tørket på en solfylt sommerdag, er utvilsomt en av mine favoritter. Hvem sover ikke godt den natta?
Hyttekos foran peisen med en kopp rykende varm kakao, der er det mange gode lukter.
Nyvasket hår? På din kjære?
Blomsterbuketten i ditt eget bryllup... Glemte du å lukte? Hvis du ikke er gift enda, ikke glem å lukte... Lukter tar vi med oss hele livet.
Lukten av skog, så langt øye kan se.
Eller lukten av havet, en sommerdag.
Lukten av fisketuren du aldri glemmer.
Lukten av ferie og nytt land som slår imot deg idet du trør ut flydøra.
Jeg liker lukten av nyttår, raketter. Det lukter som vennskap og en ny begynnelse.
Jeg liker også godt lukten av "clean cotton" duftlys, eller ren tøyvask i det hele tatt.. Det vil si,den lukten stod høyt på 10 på topp luktlisten min før jeg ble gravid. Nå klarer jeg ikke den lukten, jeg blir kvalmen.
Ååå, lukten på loftet til mormor, gamle roser og støv. Trygghet og gamle hemmeligheter.

Det finnes mange gode lukter, noen fantastiske lukter og noen få helt helt spesielt gode lukter.
For meg er den beste lukten (og nå kommer du til å syns jeg er rar, og det er greit), lukten av nytt kjøleskap innvendig. Om det ikke er den aller beste lukten for meg, så er det ihvertfall på 5 på topp liten min.
Jepp, det er sant. Det er en helt spesiell lukt.
Og jeg tror jeg vet grunnen til det også.
Det er ikke slik at jeg vil putte den i en flaske og lukte på den innimellom, slik jeg skulle ønske jeg kunne gjøre dem lukten til min herlige lille baby, en lukt som forsvinner og blir glemt så altfor altfor fort.
Men når vi er i en butikk som selger kjøleskap så må jeg lukte...
Ikke alle kjøleskap lukter like godt, men de aller fleste. Jeg har jo luktet på noen i årenes løp.
Nå tenker du, herre min dag den jenta er sprut gal.
Og nei, jeg har IKKE kjøleskapfetisj  (lurer du på hva det er så kan du lese om det HER).

Jeg syns bare enkelt og greit at det lukter fantastisk godt.
Grunnen er, tror jeg, at det minner meg om lukten av en maske med oksygen (slik du kan få på den på sykehuset HVIS du har behov for det).
Jeg har mange ganger sovnet med en slik maske på da jeg var barn. Etter intens kamp om å få nok luft, kunne puste, kunne leve.
Selvfølgelig var det snakk om store mengder medisiner også og ikke bare en maske med luft som gjorde susen. Men for meg ble en slik maske selve symbolet på trygghet da jeg var liten. Noe jeg ikke var klar over før jeg ble voksen, før jeg begynte å reflektere over det.
Da jeg var liten bare følte jeg.
Så helt enkelt og greit. kjøleskap minne meg om den lukten, den minner meg om tryggheten fra den gang.

Jeg elsker den lukten.

Så, hva er din beste lukt? :)

Hva som egentlig skjedde 21 desember 2012...

Jeg bare må dele dette...
Hvis du lurer på hva som egentlig hendte 21 desember 2012, da verden tydelig skulle gå under i følge Mayakalenderen.

"Mens de fleste trakk et lettelsens sukk 21. desember i år – dagen da verden skulle gå under ifølge Maya-kalenderen – er det noen som hevder det gikk mye verre enn vi fryktet..."
Slik innledes artikkelen som tar for seg at verden faktisk gikk under, men at CIA dekker over det.
Artikkelen finner du HER på 5080.no, som tydeligvis er en nettside med bare tull og fanteri fra ende til annen, men det står jo noe morsomt.

Men ganske teit egentlig.

Noen sære juleting

Det ene førte til det andre etter en intens jakt etter et stygt julebilde på verdensnettet. Så nå følte jeg meg pliktet til å dele galskapen med dere. Her kommer ihvertfall en samling virkelig stygge juleting.

Håpe ikke jeg disser noens julekjole eller juletre nå :P

Jeg begynner forsiktig, et heklet juletre..

Noe å ha i stua?

 ...Tett følgt av et juletre fra verdensrommet, eller noe mor fant i vaskeboden?

 Ja, haha :D Husker noen av dere det året juletrærne skulle henge opp ned?
Jeg syns å huske at det var julen for 5 år siden at trærne skulle snus på hode.
Jeg hørte et fantastiske intervju av en interiør-et-eller.annet på radio den julen, som var så gira på slike trær. Han snakket så varmt og energiskt om dette. Jeg lo, og tenkte, jaja, vent om noen år du når dette IKKE er blitt en tradisjon...
Det er fullstendig mulig at dere ikke husker denne juleblaffen.
Her kommer ihvertfall noen bilder av herligheten.
Og ja, det var egen kroker og stativ å få kjøpt, hvis dere lurer :P

 Og etter de fantastiske opp-ned trærne, kommer et lite stakkarslig tre, som enten kan være pyntet (og hentet) av en 4åring alene, eller, nei det tør jeg ikke tenke på.

 Så noen fantastiske juleklær.
Hvem ønsker seg ikke en jule bling-bling genser?

 Mye julefine gensere å finne. Lurer på når man egentlig bruker en slik en?

 Og under har vi "julegrabberen". Ikke så veldig stygg, ikke så fin heler, men veldig artig på sikker.

 En julekjole?

 Så en liten vri på juleklærne...

 Denne julegenser forstod jeg ikke så mye av, men den framhevet ihvertfall nissemagen.

Hvem ønsker jeg ikke et skikkelig hyggiensk juledo dekor?

 Og sist, men ikke minst. Nissen på taket.

Denne uken blir det: utsett-ALT-du-kan-til-i-morgen uke.

Denne uken går jeg strengt imot mine egne råd om IKKE å utsette til i morgen det du kan gjøre idag.
Det er helt sant, jeg er ganske streng på det, jeg har lært den harde veien om ikke å utsette til imorgen det du kan gjøre idag.
Med visse unntak selvfølgelig, de unntakene innebærer alt som har med rydding og vasking å gjøre, noe syns jeg det er helt greit å utsette, noe er greit å utsette lenger enn andre ting også.
Vi har kanskje alle sånne ting...
Bretting av klær liker jeg feks å utsette til haugen rekker opp til nesen min.
Stryking av klær liker jeg å utsette..For alltid faktisk. JA til selvstryk!

Men fra spøk til alvor ( selv om det ikke var så mye spøk egentlig).
Denne uken utsetter jeg det jeg kan.
Hvorfor?
For jeg vil ha ferie vel!
Nå har jeg vært i permisjon i et halvt år og jeg har aldri vært så sliten som nå.
Så NÅ tar jeg ferie.
Jeg skal ikke langt, faktisk bare opp av sengen og inn i stuen, og der skal jeg sitte til mosen tar meg og bare se på alt rundt meg som jeg utsetter til i morgen,les: neste uke.
Denne uken tar jeg fri fra alt som jeg ikke må gjøre akkurat nå, for jeg er rimelig sliten.
Men, så er dette dessverre en uke som veldig mye skjer på, som MÅ gjøres, så det var vel den ferien..

Lurer på om jeg skal robbe sønnen mitt sin monopol for penger å reise på en ordentlig ferie?
DA kan jeg utsette til i morgen det jeg strengt tatt burde gjort i dag :/

Ammetåka... Eller bare total idioti?

Eller kanskje en blanding av begge deler, ikke godt å si.

Nei, dette er ikke en omelett...
------------------------------------------------------------------------

For noen dager siden så tenkte jeg at det var en god ide å prøve å brenne ned huset.
Det kan i det minste virke som det var det jeg tenkte.
Men egentlig så var det vell heller fravær av tanker som var grunnen. Ammetåke og en aldri så liten dasj med idioto.

Denne morgenen satte jeg ihvertfall en hel del flasker på kok.
Og da jeg hadde satt dem på, så var de også helt tydelig glemt.
Det ble plutselig litt morgen oppstyr i heimen, og simsallabim, flaskene var glemt!
Jeg kjørte 4åingen i barnehagen, handlet, kom hjem og la Baby Marco, tok en liten minihvil selv, før jeg gikk inn på badet.
Og på vei mot badet kjenner jeg en rar lukt. Jeg kjenner jo med en gang at det lukter smeltet/sviddplast, men hodet kobler ikke hva det er med en gang. For lukten hører ikke hjemme noe sted i mitt hus denne morgenen.
Det tar ikke mange sekundene før det slår meg.. FLASKENE!
Jeg løper opp i superfart, og stuen er jo full i hvit røyk.

Jeg kan nevne at jeg har alarmangst, så der og da ble jeg mer redd for at brannalarmen skulle gå, enn at huset skulle brenne ned.

Platen stod selvfølgelig på full kok, og all vann hadde jo fordampet for lenge siden,det var bare plastikk som lå å boblet i bunnen av gryten.

Alt skjedde jo veldig fort plutselig, så på få sekund var gryten av platen, viften på fullt, alle vinduer på vidt gap... og batteriene på brannalarmen ute. Så det.

Det gikk veldig bra, huset står. Men flaskene er det verre med. Jeg klarte å redde gryten med å dra ut de smelta flaskene når de fortsatt var litt varme og myke.
Så nå lærte jeg et ting.
I disse ammetider, IKKE, gjør for mye på en gang, og IHVERTFALL IKKE gå utennom vanlige rutiner når det gjelder koking av flasker. Kok på kvelden, som alltid, når ungene sover, og jeg faktisk holder meg på kjøkkenet for å rydde.

Så det var det,så hva tror du?
Kan jeg skylde på ammetåke, eller var det egentlig bare idioti?