Jeg leter ikke, men jeg kikker.

Nå har jeg vært singel i over 2 år, det er det lengste jeg har vært singel i hele mitt voksne liv.
Plutselig ble jeg bare forlatt etter 18år, fordi han fant noe bedre, eller annet vil jeg si, jeg vet ikke om det er bedre. Når en er forelsket så vet man jo ikke om hverdagen tross alt bli bedre når den kommer, men man vet den blir annerledes. Han ble forelsket, og han gikk til noe annet. Ok, sånn er det.

Selve det at han var forelsket og at denne nye noen var så utrolig spesiell at han måtte sette ord på det til meg, gjorde meg på ingen måte sjalu, det fantes ikke et snev i meg av det. Hvorfor? Fordi jeg vet at forelskelse ikke er lik lykke, det er ikke er en statisk tilstand av lykke og beruselse, det er forbigående. de 18 år vi hadde sammen var heller noe å være sjalu på. Jeg visste at en ny hverdag kom, og prøvelsene med det. Så 18 år er en tungvekter mot en forelskelse.

Men ja, jeg ble forlatt, og om det er ok? Hm, det er va det er. OM jeg hadde sett for meg å være alenemor som 45åring, nei, overhodet ikke. Men ila av noen minutter så ble jeg det, det var slått i stein.
Og pga slik det skjedde, så lukket han døren, men jeg låste den. Ikke fordi han fant ei annen, men hvordan han valgte å gjøre dette og formidle det til meg.

Så er spørsmålet nå, hvordan er det med ny mann/kvinne i livet? dating? Kjærligheten? Lykken ? Haha, nei jeg ler litt av det, en liten intern med meg selv der.

Ja, jeg er jo på de obligatoriske datingsforumene som man nesten er forpliktet til å joine når man er i min situasjon.
Altså Tinder.... Jeg var lykkelig uvitende en gang og tenkte at sånn skulle jo det forbli, jeg hadde ikke noe mål om å se hvordan det livet var. Men så svosj, så var jeg nå der da. Og det er et absurd kjøttmarked. Og jeg er litt skrekkslagen på hele greia. Og det er virkelig ikke min  arena.

Konklusjonen med Tinder og alle andre slike forum, jeg leter ikke, men jeg kikker.
Jeg har altfor høye krav, og det er alltid feil med noen.
Det viser bare at jeg egentlig ikke leter.

Jeg har ikke datet, jeg har ikke truffet noen, men keg leter ikke heller. Jeg har ikke tid i livet mitt til det. Ungene bor hos meg så å si 100% og de trenger også tid her, de syns også det er tøft, dette nye.
Jeg jobber mye og er med ungene, og ellers løser og fikser problemer i hverdagen.

Jeg vil ikke noen kjæreste, jeg vet ikke hvor tiden skal tas fra, jeg vil ikke flytte inn med noen, flytte fra ungenes barndomshjem når jeg har kjempet for å beholde det er uaktuelt, at noen flytter inn her er uaktuelt. Så da står jeg er, i en umulig situasjon.
Jeg savner noen, men jeg svaner ingen. Jeg leter ikke, men jeg kikker, for det er jo allikevell et etter annet savn der. 

Opptimalt skulle det vært en som bodde her, deltok i barneoppdragelse, løste problemer sammen med meg, eller løste noen problemer og jeg andre, delte økonomiske utfordringer, istedet for å leve av bare en lønning, som er tøft i dagens prisstigningssamfunn. Jeg hadde ikke hatt tid til å bli kjent, personen måte bare en dag vært her og navigert hverdagen som en pro.

Så opptimalt skulle jeg vært sammen med faren til barna, da mener jeg ikke faren som har gått, men at han jeg bodde med var far og deltok i alle de ting en far til ungene  deltar i. Så det går jo ikke.

Så jeg summerer med det slik, jeg svaner noe, noen? Men har ikke tid til å utforske dette, datingsmarkede følte jeg meg ferdig med i 20årene og kjenner meg både rusten og ikke særlig motivert til å trø inn i det igjen. Jeg klarer meg godt alene, og føler savnet etter en en partner er mer et samfunnskontruert konsept, enn et ønske.

Så her blir det vent og se.
Hvem vet, plutselig står det en på døren min og eventyret begynner.

Føkk.my.life.

 

Jeg var hos legen idag og hun satte seg tilbake og så på meg og spurte,
hvordan har du det egentlig`?
Jeg så henne i øynene og sa "for å være helt ærlig så føler jeg at det er sånn føkk my life akkurat nå".

Hva kan vi gjøre med det sa hun. Nei, sa jeg, du vet like godt som meg at det ikke er noe særlig å gjøre.

Det hele startet samme dag som jeg kom hjem fra ferien vår i Egypt, eller egentlig startet det sikkert den dagen jeg ble født, men for ordens skyld så startet det nå denne dagen, etter en fin, men krevende ferietur til Egypt, alene med ungene.

Alt var fint da vi landet, og alt var fint da vi satte oss i taxien. Det hadde egentlig startet, men jeg bare visste det ikke enda. Jeg burde ha ant det kanskje, da jeg skulle strekke meg for å åpne ytterdøren og jeg hører et stort krasj.
Det føltes som et forvarsel i ettertid, men er egentlig en rekke av hendelser, hvor dette var den minste, men den første.
Det startet der.

KRASJ! Jeg hadde ikke fått nøkkelen i døren en gang og så ned, og der lå baggen min, som jeg hadde brukt på hele turen, hver dag på shopping, som badebag, som feriebag. Nå lå den oppned på bakken og dunsten av baileys rakk akkurat å nå nesen min før jeg så putten formes under baggen. Det var krasjet, baileysen, men ikke bare det, krasjet hørtes dyrere ut, den hørtes laptoppdyr ut.
Da jeg åpnet baggen va det et salig rot av glasskår og baileys og en laptopp som dryppet av baileys.
Stemningen var til å ta og føle på, den var dårlig.

Da jeg kom inn i huset var synet som møtte meg ikke bra, den nymalte trappen min jeg jobbet på i hele mai, utallige timer med pussing, sparkling og maling, var møkkete, full av glasskår og hakk.
Eldstesønnen min hadde flyttet midlertid hjem til meg når jeg var på ferie, han er voksen, men på mange måter ikke og her ligger lag med frustrasjon, kjærlighet, og frustrasjon.
Han hadde hatt folk inne, som han ikke skulle, men jeg hadde jo ant det, så jeg hadde gjemt bilnøklene, bare som en refleks.

Jeg startet hjemkomsten med å banne og vaske trappen, og gråte en skvett for det harde arbeidet jeg hadde nedlagt i trappen som nå var opphakket av glasskår som var trødd på.

Jeg vandret gjennom huset og hadde en følelse av at ting ikke var helt ok, men enda visste jeg ikke helt hva.
Jeg gikk ut til terrassen Jeg har fått bygget ny terrassestue rett før vi dro på ferie, og hele det opplegget har vært et gnagsår av dårlig kommunikasjon og ymse arbeid, men de ble ferdig. Men lang historie kort, halveis arbeid, som nå var greit nok, men de hadde knust takstein som jeg forlangte de skulle erstatte, som seg hør og bør, men jeg fikk egentlig  beskjed om å bytte taket da det var gammelt, så dette var egentlig min feil, FØKK gasslighting! Pannene skulle på plass, og jeg regnte med de var det, da jeg kom hjem, sammen med en stige de tok med seg, eller de kom og hentet en uke etter de var ferdige med jobben, en stige som var min. Jeg regnet med dette var på plass etter 15 dager... akk s feil en kan ta. 
Så stemningen ble laber.
Jeg så også at taket, bøgeplast, bulet og det lå et basseng av vann der. FØKK! igjen.
Jeg klaget, men ingen respons.

Nei, jeg fikk dra på butikken å handle mat.
Men så rart da, instillingene i bilen var feil. Minner om at jeg er alene, det er jeg som kjører bilen.
Jeg så også at på hybriden min var det ikke strøm igjen og bensintanken var halvtom.
Selvfølgelig koblet jeg ikke, det går tregt i hodet, jeg prøver å forstå hva som har skjedd.
Jeg hadde jo gjemt bort bilnøklene, og jeg fostår bare ikke hva som har skjedd.

Jeg kjørte et stykke før det demret at  noen har jo kjørt bilen min. Så jeg bråstoppet, hoppet it av bilen min og undersøkte tilstanden, for jeg vet at om bilen er kjørt av ymse personer, så er rus i bildet og ingen kjøreerfaring og ingen sertifikat.
Jeg kom rundt hele bilen før jeg så det, ene siden var helt oppflerret FØKK!
Det var en massiv skade, en kondemneeringsskade på den relativt nte bilen min, som jeg sliter med å betale lån og forsikring på hver måned, for økonomien er stramm som singel firebarnsmor. Og penger har gått på ferie og terrasse og nå er pengekassen tom.

FØKK!

Selvfølgelig snakker jeg med eldstemann. Men la oss enkelt si, han vet ikke, han ante ikke dette. Han har sovet i depresjon, i lengre tid og venner har vært i huset, venner som har spurt om få kjøre bilen, og han har sagt nei, nei, nei, nei. Venner skulle gå, han skulle sove.
Hva som har skjedd, noen vet, men ingen sier.

Jeg gråter, jeg hyler, jeg fortviler, jeg knekker sammen, jeg bare orker ikke flere problemer, flere bekymringer. Jeg føler meg på randen. Alt dette er ting, men mye må fikses, dette er det verste med å være alene med en stabel av problemer som vokser, og en psyke som hopper opp og ned, jeg må fikse alt alene. Men det verste er og forblir bekymringen for eldstemann, som nå forverret seg betraktelig. Pga dette sviket. Det kunne blitt skrevet 1 million sider om det, men nei. Han ikke meg, selv om det er mitt også. Min bekymring, min kjærlighet, min hjertesorg, min angst og depresjon... Min sorg å bære at ting ikke ordner seg, at ting bare går i en spiral ned ned ned ned.... FØKK! Jeg klarer det ikke mer.

Jeg ringer politiet, jeg ringer legevakten, jeg forlanger at vi kommer til, her må vi ha hjelp.
Ingen kan hjelpe, det evige svaret, ingen kan hjelpe.

Ingen
kan
hjelpe

Vi må ordne selv.
Men det føles etter lang tid som en evig nedadgående spiral og benket mellom to stoler og ingen hjelp for rus og psykiatri er noe man må ville ha hjelp til i Norge for å få det, og selv om om man vil ha hjelp, så kommer ikke alltid hjelpen.

FØKK!

Detter komplisert, kan du tenke det, har jeg prøvd det. Kan du tenke det, så er det verre, så mye mye verre. Det er så mye verre. Og jeg føler meg så liten. Men jeg må være så sterk.

Etter dette så ligger nå panikkangsten konstant et pust unna, Jeg kjenner den lusker i magen.
Jeg er ikke deprimert, men jeg føler på en tyngde i hverdagen og finner ikke noen vei utav det.

Jeg har skaffet ny laptopp. Unødig dyrt, lite hjelp fra forsikring.
Anmeldingen av bilen og tyveri fra huset (for ting ble stjålet, giftering, parfymer, penger osv) er henlagt.
Terraseproblemet er større enn anntat, taket lekker som en sil selskapet nekter å forholde seg til feilbygg, stjålet stige og takpanner. Saken er nå videre hos forbrukertilsynet.
Dette er ting, men det krever mye å fikse, og energien er ikke der.
Jeg fikser jeg.

Men det jeg aller mest vil fikse, er barnet mitt.
Men jeg kan ikke.
Han må.

Videre hos legen idag når hun spørr hva vi skal gjøre, så kjenner jeg tårene kommer, men de skal ikke få renne fritt. Jeg blinker dem hissig vekk og sier:

"kan du sykemelde meg fra livet mitt?"

Hun tilbyr sykemelding fra jobb, som hun gjør hver gag, hun vet hva jeg har i livet, hun vet jeg sliter ned depresjoner, med ting som ikke kan fikses.
Men som alltid sier jeg ikke bare nei til sykemelding, men nei takk, det vil jeg virkelig ikke ha.
Hun vil sykemelde gradert. Jeg ser på henne og sier, nei takk, det blir bare verre av å være hjemme, da er jeg omgitt av problemer jeg ikke kan fikse.
På jobb fikser jeg, jeg ordner, jeg står i, jeg hjelper liv til verden, jeg står i akutsituasjoner, oog jeg gjør det godt. Jeg er en resurs. PÅ jobb er det fokk der om det er et problem, en krise.

Hjemme er det bare meg, og livet mitt er for øyeblikket for tungt. Jeg holder meg i jobb for det holder meg normal og psykisk stabil, nok.

Men jeg trenger en pause, jeg trenger hjelpe, men det er ikke noe hjelp å få.
Men jeg er voksen og har vært ute en vinternatt og fem og bretter opp ermene og går på.'

FØKK

En lang, lang vei. Men tenk, jeg ble jordmor.

 

Hele livet har jeg ønsket å bli jordmor, ihvertfall siden jeg var 7 år.
Før det ønsket jeg å bli arkeolog, nærmere bestemt egyptolog. Det tiltrakk meg veldig da jeg var liten.
Men dette forandret seg en dag da jeg var 7 år og kikket gjennom familiens samling av leksikon.
Jeg kom over et bilde i svart hvit som jeg ikke forstod hva var. Jeg forstod ingenting av det, da hele bilde var ukjent. Jeg spurte min mor hva bilde viste, og hun fortalte, jeg vet ikke om hun nølte eller hva hun tenkte når hun forklarte, men jeg fikk ihvertfall vite hva som var på bildet og hvorfor det var så ukjent for en jente på 7 år.
Det var bildet av et kvinnelig underliv hvor hode på baby såvidt titter fram og det gjøres klart til å legge et klipp, en episiotomi, på fagspråk, for av ukjent grunn å hjelpe baby ut.
Dette åpnet en helt ny verden for meg og jeg var et nysgjerrig barn så spørsmålene haglet. Hvorfor kom baby ut der? hvorfor måtte det klippes? Hvem hjalp med dette? Var det alltid sånn? Jeg husker bildet tydelig for meg. Usikker om min mor husker dette med samme åpenbaring som meg.
Men den dagen ble et ganske så stort frø sådd, først og fremst ville jeg har 100 barn så var det dette med jordmor da, DET ville jeg bli. 
Av dette så er det vell unødig å fortelle t ingenting av av dette var avskrekkende på meg.

Jeg har visst delt dette ønske med mange gjennom barndommen og mens jeg vokste opp, for det var ikke ukjent at jeg ønsket mest av alt å bli jordmor. Og ønske om noe er en drivkraft i seg selv.

Men da jeg ble ungdom og fikk ungdomstanker og ungdomsvenner om enn flyktige venner til tider, så ble denne drømmen noe undertrykt av hva andre tenkte var viktig å bli i livet. Hva andre tenkte var kult eller lamt. Men før den tid, allerede på ungdomsskolen hadde jeg lyst på gå på det som den gang het tegning, form og farge, som var 3årig og ga studiekompetanse, som trengtes til å gå videre på sykepleieutdanning for så å ta jordmorutdanning.
Men denne veien virket lang, selv om drømmen var der, stor og skinnende, så ble livet, ungdomslivet så veldig sterkt, og det som skjedde der og da var mye sterkere enn en drøm fremme i det fjerne.
Jeg kom inn på tegning, form og farge, på førstevalget av skole. Jeg stortrivdes. Jeg har alltid hatt en kunstnerisk spire, og få lov å holde på med disse tingene hver dag var simpelthen magisk. Jeg hadde gode karakterer, men orden og oppførsel var dårlig, for jeg var en liten rebel, jeg fant venninner som ikke brydde seg stort om skolen og syns det var helt ok å skulke, så jeg i min ungdomsrus syntes dette også var helt topp. For hva hva de tenkte var viktigst der og da. Så jeg fikk både gode og ok karakterer, men fraværet var høyt. Og jeg hadde strøket i 2 fag.

Så etter første året på ungdomsskolen kom livet i veien. Ganske massivt i veien. Hun ene venninnen jeg gikk i klasse med, vi var et trekløver. Ihvertfall hun ene hadde så lyst å bli desin\gner, den drømmen hadde aldri jeg hatt, men vi planla det og planla skole, så da søkte vi på det som het SØM. Altså lære å sy, for det trengtes jo om en ville bli designer, som jeg ikke hadde noe drøm om, men som virket lurt der og da. Jeg søkte, jeg kom inn, men så viste det seg at venninna mi hadde byttet om ønskene sine og ikke lenger ville gå SØM. Så jeg følte meg dolket i ryggen, men det er klart at dette var en veldig viktig lærdom. En bør ikke være spontan i livsvalg.
Jeg begynte på søm. og HATET det. Intenst. Det var av null interesse og skoleveien var veldig lang og kronglete, men jeg gikk jo, helt til jeg sloss med symaskinen, sparket den i veggen og sluttet på flekken. Dette var på høsten.
Så ble jeg gravid med ungdomskjæresten min, og vi gikk fra hverandre, men baby fikk vi. 18 år gammel.
Jeg var hjemme i permisjon med gutten min i 1 år, så begynte jeg på videregående igjen, nå videre på tegning form og farge da jeg igjen så drømmen og ønsket studiekompetanse for å bli sykepleier.
Året gikk bra, jeg fikk både gode venner og gode karakterer. Mor min var hjemme med gutten min, så han visste jeg hadde det godt. Men det som er mest verdt å nevne for dette året er at den høsten traff jeg en mann, jeg var så forelsket som jeg aldri har vært før eller seinere, 19 år gammel. Hele livet lå for meg som en drøm, nå ville alt ordne seg. Vi ble forlovet etter 6 mndr og det var rein og skjær lykke. Det var et godt år. 

Det var ikke en god mann. Livet mitt gikk i grus høsten året etter, 3dje året på vgs. Han var utro, prøvde seg til og med på min søster. Livet gikk i grus da han forlot meg, men jeg fortsatte nå på, klok av skade, livet er ikke enkelt. Hadde vi stoppet der, hadde livet mitt gått i en annen retning og muligens resten av livet etter det hadde blitt enklere, for et brudd må vi alle unne takle vell? Men han kom tilbake, etter 3 måneder. Jeg var usikker, hadde kommet meg videre. Det kjentes feil, men jeg slapp hm inn i livet. Kort fortalt, han hadde et forhold, jeg visste ikke det. Men det endte i en alvorlig voldtekt, hvor det fysiske ikke var det verste, men å høre at jeg ikke var verdt noe og at jeg burde ta livet av meg og han kunne hjelpe meg med å gi meg kniven og at foreldrene mine ville takke ham for det, var et plan av smerte jeg ikke var klar til å håndtere. Jeg hadde nylig fått diagnose bipolar og var all over the place følelsesmessig, det visste han godt. Så det han gjorde var grusomt. Etter det gikk livet mitt i en spiral nedover nedover nedover. Noe jeg har skrevet nok om her inne, så eg går videre.

Jeg droppet ut av skolen, det bare gikk ikke. I tilegg fikk pappa hjerneslag, og livet var helt i fritt fall. Jeg begynte på skolen igjen året etter, jeg var et vrak av et menneske, men jeg måtte fullføre videregående, jeg kommer aldri til å glemme at læreren min trakk meg ut av klassen i straten av året og sa jeg burde skutte og heller gi plassen til noen andre som to det alvorlig og hadde tanker om å gjennomføre. Jeg ble ramsint! For JEG hadde tanker om å gjennomføre! Jeg trengte å gennomføre, jeg ville gjennomføre. Men jeg trengte hjelp, og hjelp er ikke lett å få når du ikke vet hva du skal lete etter og står ganske alene. Jeg klarte meg godt på studiet, til etter jul, da raste livet, jeg klarte ikke late som lenger. Og jeg ble lagt inn på psyk.
Hele livet ble satt på pause, ingenting betydde noe enn overlevelse, en dag om gangen. Jeg fullførte året, med spesialordninger. Jeg møtte aldri mer på skolen fra april av, jeg møtte kunn til eksamener. Karakterene var ræva. Men nå hadde jeg fullført, men manglet 2 fag. Disse tok jeg opp året etter og fikk bestått, ikke karakter. Så jeg var vell ferdig med vgs det året jeg var 23 år.

Livet var vanskelig, det var ikke noe hjelp, det var press fra alle kanter, og jeg falt tilslutt utenfor systemet. Jeg var for syk til å jobbe, til  å gå på sole. Jeg var så angt nede, alt jeg klarte var å ta meg av gutten min som også hadde fått ADHD diagnose. Familien min var i biter, det var ingen grunnmur under meg, ingen sikkerhetsnett. Tilslutt stoppet utbetalingene, jeg hadde ingenting. Kunne ikke lenger kjøpe mat, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så var den en klok dame på den gang trygdekontoret som sa at jeg jo kunne søke om omskolering da jeg kunne ha rett på det.

Og jeg fikk gjennomslag Jeg ville så gjerne bli jordmor, i det minste sykepleier, men livet mitt var så vanskelig, jeg visste jeg ikke ville klare å fungere på et så stort studie, hjernen min var grøt. Og skulle jeg noensinne ha sjans til p bli jordmor som er videreutdanning etter sykepleie, så måtte jeg ha gode karakterer. Jeg hadde innsikt nok til å innse det. Jeg satt med søknaden i hånden, jeg vet jeg kunne kommet inn på spesielle vilkår eller hva det heter.

 Jeg gråt da jeg rev søknaden istykker.

Istedet søkte jeg på frisørutdanning, 5 mndr utdanning, 2 år og 1 måned læretid. Det kunne jeg kanksje klare. 5 mndr skole skulle jeg får til, og læretid ga ihvertfall litt inntekt.

Jeg tok utdannelsen, og reiste til Bergen og tok læretiden der. Detter en veldig stor og innviklet historie hva som skjedde da og hvorfor jeg flyttet, bla var sønnen min igjen hos faren der jeg kom fra, Panen var at han skulle komme opp etter kun 3 måneder, men det gikk IKKE sånn. Jeg var låst i et vanskelig forhold. Så jeg måtte bite tennene sammen og bare fullføre læretiden.

Stoltheten jeg følte da jeg std med fagbrevet i hånden er noe som ikke kan beskrives. Jeg, en ingenting, hadde klart det. NÅ kunne jeg forsørge sønnen min. Den gang samboer ville ikke være med ut å spise for å feire en gang, fordi det var ikke noe å være stolt over å være frisør vell? 
Forholdet tok slutt noen måneder etterpå. Og jeg hastet inn i et nytt forhold. Det eneste som betydde noe for meg etter to vulgært dårlige forhold, var at han var snill. Og det var han, det har han alltid vært etterpå. Planen var etter bestått fagprøve at jeg skulle flytte hjem, jeg hadde en sønn hjemme. Men så fikk jeg jobb, og jeg hadde et nytt forhold, så jeg tenkte at et par måneder for å få beina under seg igjen ville være det beste. 
Jeg flyttet hjem 9 mndr etter jeg ble utdannet. 
Jeg gråt da jeg flyttet hjem, kjempegråt. Fordi jeg visste at det var her jordmorutdanningen var, det var jo det jeg ville bli. Men nå måtte jeg ta meg av sønnen min, det var helt feil å flytte han opp hitt etter 3 år, vekk fra faren og et stabilt liv der hjemme. Hadde jeg visst hva som kom for gutten min i seinere år, så hadde jeg nok heller flyttet ham opp. Men vi har ikke kunnskapen om det som skjer i framtiden.

Vi flyttet hjem, og jeg le vips gravid. Oj, ville jeg dette? Men sånn ble det.
Jeg fikk noe forskudd på arv av pappa, og kjøpte leilighet. Vi fikk baby. Og alt var bra det.
Til jeg møtte veggen i slutten av permisjonstiden. Psyken min var ikke bra, jeg slet enormt med depresjoner, og jeg hadde fått en skulder ødelagt at statisk arbeid som frisør. Nå mange mange år etter er den fortsatt ikke god. Jeg ble igjen henvist til å søke omskolereing.
Så jeg gjorde det. Dette var rett før fristen for studier der året gikk ut. Jeg visste jeg ville gå sykepleie, så jeg søkte på sykeleie og lærer på andre valget. Jeg fikk innvilget omskolering, men veileder var ikke fornøyd med at jeg søkte sykepleie, hva med den dårlige skulderen? Tenk om jeg ikke kunne jobbe som sykepleier? Jeg burde bli lærer heller. Men jeg kom inn på sykepleie, jeg var overlykkelig, ubeskrivelig overlykkelig. Og NAV godkjente studiet. 

Så jeg startet på sykepleie det året jeg var 30 år, omskolering ga 66% av lønnen jeg hadde hatt, og som frisør så var ikke lønnen høy den gang. Vi hadde ikke mye å leve av da samboeren min studerte selv uten rett på lån og stipend. Han hadde en helgestilling, så jeg forsørget oss to voksne, minstegutt og så var det eldstegutt også, men han var 50% hos faren.

Det var 3 tøffe år. Lite penger, syke barn, ungdomstiden som kom som et brak for eldstegutten, og han var lang over middels utfordrende ungdom. Hvor jeg måtte avblåse eksamenslesning på skolen for å hente ham hos politiet feks. Minsten var mye syks og drev med nattamming første året.
Jeg fant fort ut at jeg måtte nøye meg med 4 timer søvn til natten, da gikk hverdagen rundt.
Jeg skulle ikke bare fullføre studie, jeg skulle ha gode karakterer også, hvis jeg skulle bli jordmor va det viktig. Og for meg var det viktig. Jeg kom meg gjennom, på håret. For livet det siste året av studiet var virkelig en prøvelse. Jeg var gravid med ekstrem svangerskapskvalme, søsteren min mistet omsorgen fro barna sine, så barnevernet poppet opp innimellom, gjerne rett før eksamen, med ungene på slep som jeg måtte passe på. Og de trengte mye omsorg, så da slapp jeg hva jeg hadde og tok meg av dem. Det var et tøft åt.

Jeg kom gjennom, med gode karakterer.

Så gikk livet videre. Jeg var blitt sykepleier, gi kor stolt jeg var. For jeg visste veldig godt selv hvor vanskelig det hadde vært, det hadde kostet, men det betalte igjen i monn. Jeg undersøkte kjapt hvordan muligheten var på jordmorstudiet i Bergen for å komme inn, hva måtte til. Jo de sa jeg nok kom inn, men jeg måtte jobbe som sykepleier 1 minst 1 år 100% eller to år 50%, og det var et veldig vanskelig studie å pendle til, så det ble sterkt anbefalt å flytte til studiet.
Ingenting av dette var lett, jeg jobbet 50% som nattevakt, så jeg måtte jobbe 2 år. ok greit. Inn kom jeg om jeg søkte. Men pendlingen ble vanskelig og vi var sterkt avhengig av min inntekt, vi hadde nå kjøpt hus og måtte ha to inntekter. Så om jeg skulle pendle krevde det at jeg ikke jobbet, pluss jeg måtte betale for bo der oppe når jeg var der. Det var IKKE et alternativ å flytte til Bergen igjen, pga ungene. Eldstegutt hadde det vanskelig, og jeg kunne ikke gjøre dette mot ham.

Jeg laget en plan for meg selv, innen jeg var 40 år måtte jeg ha en plan om hvordan jeg skulle få til å bli jordmor og hvis det ikke var noe plan klar til da måtte jeg grundig bearbeide meg selv på at drømmen gjerne ikke gikk an å gjennomføre og kanskje da heller bli nyfødt sykepleier. Jeg var simpelthen ikke villig til å flytte pga ungene, det sies at barn takler dette veldig godt, men jeg klok av skade som har blitt flyttet på selv som barn og har slitt med det, og eldstemannen som virkelig ikke hadde godt av det, så var jeg mor først og fremst og dette skulle ikke gjøre dem til tapere.

LIvet kom igjen i veien, som jeg har delt her. Det vanskeligste var jo at pappa døde i 2016. Det tok 3 år før jeg kom meg. Det endte jo i langtidsykemelding etter at jeg traff veggen så det sang. Jeg så helt ærlig ingen utvei på å bli bedre. Ikke fikk jeg særlig hjelp og jeg var enormt bekymret for meg selv. Jeg visste jeg var utbrent som sykepleier, omsorgsfatigen var for intens. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg så ingenløsning.

Så det året jeg ble 40 og var i sykemelding, så kom endelig det etterlengtede jordmorstudiet til Stavanger universitet. Det var jo ikke spørsmål om tvil på at jeg sulle søke. Så jeg søkte. Og jeg kom inn. 600 søkere, 20 plasser. Jeg var en av dem. Helt ærlig, jeg har aldri i hele mitt liv, aldri, aldri, vært så lykkelig som da jeg leste smsen om at jeg hadde fått studieplass. Aldri. Jeg hadde jobbet mot dette i 33år, veien hadde vært så tøff og så lang, jeg trodde det bare ikke ville gå. Jeg knakk sammen og krampegråt. Jeg gråter nå nå jeg skriver det, for det er ennå så uendelig uvirkelig, 7 år etter. Det hender at jeg gråter for dette enda, fordi jeg er så lykkelig at jeg fikk det til, jeg en ingen, som klatret meg opp gjennom motgang,og kom meg opp. 

Det var jo aldri noen tvil, jeg aksepterte på sekundet. Den dagen hadde jeg bursdagselskap for 3dje gutten min, han var førsteklassing, jeg hadde ved en feiltagelse invitert hele klassen hjem, ikke bare guttene. Jeg anbefaler det ikke. Jeg stod og gråt av glede i billedeigen så i den var det må jeg si noen gledestårer, jeg klarte bare ikke stoppe. I flere timer gråt jeg, jeg var utrøstelig, på en god måte. 
Bursdagen ble vellykket den, hvordan kunne den ikke?

Men jeg var i sykemelding, jeg hadde gitt sterk beskjed om at det kom til å vare, men jeg kunne ikke starte et studie som sykemeldt. Og det var ikke noe alternativ å si opp jobbe for vi var helt avhengige av lønnen min. Så jeg startet å jobbe 50% redusert i 1 måned, så trappet jeg fort opp. Så den dagen jeg startet på jordmorstudiet startet jeg tilbake i full stilling, eller det vil si min 65% nattstilling.

Første dag på jordmorstudiet 

Det var en stor dag, først dag på studiet. Det virket nesten som alle var som meg, alle var selvfølgelig sykepleiere, og alle hadde hatt en jordmorspire i magen. Alle , bortsett fra 2, hadde ønsket dette fra så langt tilbake de kunne tenke. Og det var så uendelig godt å samles seg på denne måten med likesinnede. Vi var jevnt fordelt på dette første kullet i Stavanger, mellom voksne og unge voksne som alle ønsket å bli jordmødre. De "voksne" hadde blitt sykepleiere for å bli jordmor og bare satt og ventet på studiet. Men de yngre hadde også mange av de et sterkt ønske, og jeg må jo si at jeg tenkte hvor heldige de var så kunne bli det fort etter endt sykepleierstudiet uten å måtte vurdere x antall løsninger for å bli det. Selvfølgeig var det en misunnelse der fra min side, men den forduftet den fort. Det hadde ingenting å si, mentalt var jeg nok ikke klar før nå akkurat denne stund, det hadde vært for tøft, for mange utfordringer, og jeg visste nå så godt, at NÅ ble jeg jordmor. Og jeg må si, for en fantastisk samling av jordmorspirer vi var, dette første kullet i Stavanger. For noen nydelige mennesker, og for noen dyktige jordmødre vi ble. Jeg er stolt av hva vi fikk til. Vi var studenter i covid-tid. Og alle vet hva det kostet enhver, for meg tror jeg det kostet familien. Jeg tros spiren til bruddet mellom meg og mannen for alvor begynte når han hadde hjemmekontor, barna hadde hjemmeskole og barnehage, jeg måtte jobbe for inntekt samt jeg MÅTTE i jordmorpraksis ellers strøk jeg. Jeg tror det ble tøft, og jeg tror ikke vi kom oss.
Det er jo et annet kapittel.

Men som lederen min sa da jeg medelte at jeg var litt pjusk på jobb pga skillsmisse utav det blå.
"Tenk Lene så heldig du er som ihvertfal etter all den tiden er blitt jordmor ihvertfall, så du klarer deg du". Og hun har helt rett.
Jeg er blitt jordmor, jeg har vært jordmor i 5 år nå neste måned. Jeg tåler litt mer av livet etter det, jeg har nådd målet, det har vært en lang vei, en svært vanskelig vei, men det gjør noe  med en som menneske å nå et så stort og viktig mål i livet. 

5 år som jordmor, og jeg jobber fletta av meg, for er det noe en kan si om jordmoryrke, er at det er an tung, krevende, men en innmari givende jobb. Og nå i sommer når resten av Norge tar ferie, ja da skal jeg jobbe, for er det noen som trengs på sommeren, så er det dyktige jordmødre på jobb. For mens resten av Norge har ferie, så er det fødselstopp i Norge. Så i sommer finner du meg på jobb. Og jeg elsker det.

Jeg ELSKER å være jordmor, jeg har virkelig funnet meg selv.

Jeg møtte veggen med et brak

 

For 10 år siden, 2016, var det vanskeligste året jeg noensinne har hatt. Det betyr ikke at andre år, andre opplevelser er lettere sett i lys av hva som skjedde i 2016, bare at akkurat det året var et evig mørke ku med små lysglimt. Det var vanskelig å plukke seg selv opp og fortsette, ikke som før, men som en ny meg. Det var uendelig tungt og hadde det ikke vært for ungene tror jeg jammen jeg hadde glemt hvordan det var å smile og le. Men hverdagen måtte vidder, pga de.

Jeg skal ikke gå i detaljer på 2016, selv om det kunne vært intressant nok det også, for å se på hendelsen i retrospekt med etterpåklokskap og kunnskap om hva som skjedde og mitt indre følelsesliv er noe helt annet nå, enn når det skjedde, eller året etterpå når jeg fortsatt stod midt oppi det.
Jeg har skrevet om hva som skjedde da jeg mistet pappa og hvordan det skjedde. Og  ikke at jeg har lest mye av innleggene mine fra 2016, hvor alt er godt beskrevet, men det er lett å se at det skrevet av en person i sjokk og på vei utfor kanten... eller på full fart til å treffe veggen.

Som jeg har skrevet før så er hele hendelsen, kompleks. Det er ting fra den gang jeg ikke kommer til å nevne da det for det første er en lang historie, men også så berører det mange som ikke kan forsvare seg mot hva jeg deler. Men la meg bare si at nettopp den biten gjorde alt så mye mye tyngre.
Og om noen nå tror at det er sorgen over tapet av pappa som er det store, tunge i historien så er det ikke det direkte, det var alt rundt, hvordan det skjedde og alt som skjedde etterpå.

Det fullstendig knuste meg, og omformet meg som meg. Jeg ble satt sammen, men det kjentes ikke ut som alle bitene var satt på plass riktig. Nå 10 år etter er det fortsatt noen biter som sitter skjevt, men det har jeg lært å leve med, og det er slik det blir etter en traumatisk hendelse.

Pappa døde 28-29 mars, vi er ikke helt sikre, men han ble ikke funnet før 4 april, så det er det som står som dødsdag. 4 april 2016. Men vi vet det ikke skjedde da. Det var i påsken det året, og påsken i alle år etter har vært tøffe pga det, ikke bare har vi datoen, men vi lever gjennom det hver påske.
Onsdag før påske falt han om, og ble liggende, han ble liggende gjennom hele påsken og ingen kom. I mitt hodet har han ligget der mellom bord og sofa, delvis lammet av slag som han var, og ropt, han har ropt og ropt og ingen hørte ham, ingen kom. tirsdag eller onsdag fastslo obduksjon at han døde, mandagen etter ble han funnet.
Det er kort om det som hendte.
Scenene jeg har laget i hodet mitt har forfulgt meg i alle år, at han lå der og ropte, og ingen kom. Dette er det som til slutt i en helt annen setting får meg til å dundre rett i veggen med et brak. Denne ropingen og hjelpesløsheten og at ingen kom. Hadde noen komt hadde det ikke gått som det gikk forstår vi alle.

Da dette skjedde i april 2016, var jeg helt på slutten av barselpermisjon med minste gutten min, jeg hadde 3-4uker igjen  i permisjon. Jeg skulle være tilbake i jobb i mai, og jobbe 17 mai. For meg var det helt absurd. i familien har alle alltid tenkt på 17 mai som pappa sin favoritt dag, ingen elsker den dagen som ham. Mens vi andre ikke syns dagen er helt topp, så elsket han den. Og for meg å jobbe den dagen så tett etter han døde va faktisk ikke et alternativ.
Jeg ble sykemeldt 1 måned. Men jeg kjente at det var alt for lite tid, det som svømte i hodet og kropp hadde såvidt blitt smakt på, det hadde ikke blitt fordøyd. 

17 mai 2009, meg og pappa.

4 april ble pappa funnet, 11 april fikk vi gå inn i leiligheten hans, da ble politisperre opphevet. Jeg husker Dagfinn måtte inn først, og kjenne om det luktet og hvordan var synet som møtte oss. Han sa  det var ok, kun litt lukt. Og det luktet. Har du vært så uheldig å miste en liten bit kjøtt bak kjøkkenbenken så vil den forpeste hele rommet ed bedervet lukt etter 1 uke i romtemperatur. Det var overveldende. Lukten satt i teppe, i gulvet og hadde trengt gjennom gulvet. Så lukten var der til vi fikk revet gulvet. Det er en spesiell type følelse, ikke en god en, å gå rundt og sortere ting etter en persons liv, i sjokk og i den lukten. Men for at gulvet kunne rives, måtte ting flyttes vekk, og det var min bror, jeg og Dagfinn og Evy som gjorde det. Vi visste ikke hvem andre vi kunne spørre, det var en stor jobb.

15 april ble han begravet. Jeg hulkegråt fra vi kom til vi gikk, for den midlertidige obduksjonen jeg hadde fått svar på et par dager før,  hadde fortalt om et bilde om hva som hadde skjedd som jeg som jobbet som sykepleier forstod så altfor godt. Ingen trodde meg da jeg forsøkte å si at han hadde ligget slik, alene, og sikkert ropt, og ingen kom. Folk ønsket å tro at han hadde fått et illebefinnende og falt død om. Jeg også hadde jo tenkt dette, som jo var kjempetrist. Men det er mye trøst i å vite at en person dør momentant. Det er en helt annen ting å vite at de har lidd, alene og ingen kom. Jeg visste dette, men ingen ville tror det. Det var sår det ble fortalt om, trykksår, med nekrose i, som ikke oppstår etter en person er død. Det var det som gjorde det, det var det som gjorde at jeg forstod. Og det var for sjokkerende til å snakke med alle om, det var for vanskelig for folk å høre, for absurd, for fjernt fra en virkelighet vi kjenner og kan leve med. Så jeg satt og hulegrein, ikke fordi pappa var død, som alle trodde, men fordi kunnskapen om hvordan han hadde lidd, var for mye for meg, Og nå Satt jeg rett ved siden av kisten, rett ved siden av ham, for siste gang. Og jeg føler jeg hadde sviktet så katastrofalt. Jeg klarte bare ikke håndtere det.

Denne perioden var så stressende for meg. Vi var konstant i pappa sin leilighet, i lukten, blant tingene, pakket ned, drev detektivarbeid på hva som hadde skjedd. La sammen puslespillet til vi hadde hele bildet for oss. Han falt om på onsdagen, på kvelden. Vaskehjelpen hadde vært der på dagen, og skulle komme tilbake onsdag om 14 dager. Han kledde av seg i stua for å gå i dusjen. Han dusjet alltid på kvelden, onsdag og søndag. Han hadde tatt medisinen fra ukesdosetten på onsdag morgen, ikke på onsdag kveld, det gjorde han etter han hadde dusjet. Vi fant også ut at han hadde nylig startet antibiotikakur for lungebetennelse, han hadde tatt første kapsel, jeg telte dem. Han hadde tatt en tabelett
Avisene lå stablet foran døren, vi så den første avisen som ikke var tatt inn var tirsdag etter påske, da han lå døende rett innforbi. Det var mange mange biter av puslespillet vi la sammen og kom fram til hva som hadde skjedd. Vi så at siste telefonsamtale var med vaskehjelpen, for å slippe henne inn? eller var hun forsinket? Det vet vi ikke.

Jeg var så stresset denne perioden at jeg utviklet helvetesild, på baken. Jeg så det ikke, kjente bare at det var vondt og det væsket, jeg trodde det var eksem og smørte på kortison krem. Minste gutten fikk vannkopper 18 april, da forstod jeg hva det var. Han var ikke blitt 9mndr en gang, han var for liten til å ha vannkopper. Han ble innlagt på sykehuset, han ble veldig syk. 10 Dager etter fikk de to andre guttene det, de var 4 og 9 år, de ble helt normalt vannkoppesyke. Men dette var en ekstra belastning i alt, men det var også godt å bare være mamma til syke barn, alt det andre var så tungt.

Tiden kom for at jeg skulle tilbake i jobb. Jeg gikk på jobb for å snakke om dette, at jeg nok måtte være hjemme lenger, fordi jeg virkelig ikke hadde det bra. Jeg har jo lært at det ikke nytter å være grei som ansatt, for denne snillheten blir så veldig lett brukt mot deg, ihvertfall i mitt yrke som sykepleier. Det nytter ikke å diskutere at en skal bli sykemeldt videre, i et presset yrke. Jeg burde ha snakket med legen først, ikke jobben. Men jeg hadde behov for å gå innom jobb, kjenne på noe normalt. Jeg ble møtt med å enormt lite forståelse, men gikk det nå an å forstå hva som brygget inni meg, sånn egentlig? hvor lang tid det skulle ta meg å komme tilbake til hverdagen? Jeg ante det jo ikke selv der jeg satt og snakket med lederen min. Hun sa at det var helt normalt å oppleve slike ting i livet, vi kunne ikke bare være hjemme av den grunn. Hun hadde tross alt en far med ALS og visste livet var tungt. Jeg husker frustrasjonen av sammenligningen. Hun visste ingenting om min situasjon. Hunn hadde en far med ALS, men de var 5 søstre og de var alle over 50 år, jeg vet nok det var tungt. Men de var der for hverandre, for faren. Min bror og jeg var alene, jeg var 37år og han var 32år, vi sorteret et helt liv, avbestilte på abonnementer i øst og vest, satt med en diger avansert selvangivelse som vi ikke forstod bæret av  som skulle vært inne men vi fikk utsatt et par uker,  vi satt og ordnet gjeld og regninger og intrikate, skjulte aksjekontoer i andre land og lette etter passord for alt dette i en stor fysisk korg med bittesmå lapper med passord. Han samlet på alle passord, nye, gamle, alt ble rullet sammen i en korg. Flere dage gikk vi gjennom passord, for noen måtte faktisk ha passord. Alt dette gjorde vi med viten om hva som hadde skjedd med ham der vi var og ryddet, dag etter dag i liklukt. Pluss alt som stod på utenfra og inn med selv. 
Men jeg presset meg tilbake i jobb....

DET skulle jeg ikke ha gjort, jeg var ikke samme sykepleier når jeg kom tilbake som da jeg gikk ut i barselpermisjon. Jeg var redd for å gjøre feil, for at noen skulle lide for at jeg ga feil medisiner, eller ga for mye smertestillende, tenk om jeg drepte noen? Det ble helt reelle ting for meg, jeg var usikker i alt jeg gjorde, jeg klarte ikke være en god sykepleier. Det aller, aller verste var når noen ropte på hjelp.
Det jeg skulle ha løpt og hjulpet, ble jeg istedet fjetret til gulvet i ren og skjær panikkangst. Bilder suste i hodet, pappa som lå på gulvet og ropte etter hjelp.
Det verste var hvis jeg hørte noen ropte på hjelp og jeg kom inn på rommet og en eldre mann med nylig amputert for lå på gulvet og ropte. Det skjedde jo ikke ofte, men demens, sykehus og stor operasjon kan gjøre mennesker deliriske og gjøre ting de ikke ville gjort til vanlig, som å prøve å gå når man akkurat har operert bort en fot eller to.
Jeg sluttet i jobben et halvt år etter og begynte i stedet på sykehjem. Jeg handlet fortsatt ut ifra mine normale tanker og en normal hverdag, jeg hadde ikke klart å akseptere at jeg ikke var den samme som før. Og heller ikke klarte jeg ta inn over meg i hvilken grad denne hendelsen med pappa hadde slukt meg med hud og hår.
Jeg er jo bipolar og har levd med mani og depresjoner i  mange, mange år. Så jeg har bygget meg opp et robust forsvar mot begge deler. Men nå kjente jeg at mestringen min glapp.

Da jeg begynte på sykehjem, noe jeg burde ha tenkt på, traff jeg mange som minnet om pappa, enten i roping, halvsidig lammelser, at de lå og gråt på hjelp, og jeg traff også på en ar som hadde samme type hjerneslag som pappa og minnet mye om ham.  Å gå inn dit var det verste jeg gjorde. Ikke fordi jeg ikke kunne gi god omsorg, men fordi jeg hadde et enormt sug i hjerte og flykt virket som det mest naturlige. Det verste var da jeg fikk ansvaret for ham påsken etter pappa døde. Jeg kjente jeg var på vei til å møte veggen. Og jeg søkte hjelp. Legen min  skrev henvisning på henvisning til DPS, men jeg fikk bare til svar at jeg hos dem var ferdigbehandlet og hadde nok mestringsstrategier til å håndtere kriser.

Jeg jobbet der i 1,5 år før jeg møtte veggen. Og nå man møter veggen nytter det ikke å plukke opp bitene å stå på videre. Jeg hadde gjort akkurat det i 2 år. Jeg lå knust igjen på gulvet. Hjernen min kortsluttet. Det som var dråpen? Mormor lå på sykehjem, hun skulle dø, og det veldig veldig snart. HUn var min siste besteforelder, hun var naturlig den neste til å dø, hun var gammel, dement og ensom etter at morfar døde januar 2016. Hennes tid var kommet. Jeg skjønte det.
Men her var jeg på jobb, som jeg ikke fungerte 100% i den gang, ikke fordi jeg ikke gjorde jeg skulle, men fordi det var en daglig kamp med meg selv om å stå opp og hjelpe folk når jeg trengte så sårt hjelp selv. Hjelp fikk jeg ikke, jeg hadde forsøkt, lenge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg har et utdrag fra dagbok jeg skrev i den perioden.
Jeg er glad når jeg ser meg i speilet og ser en rynke, jeg er glad for hvert grå hår, det forteller meg at jeg ikke skal finnes for evig, jeg eldes. Skal man ikke føle det bedre etter man har spist og ikke lenger er sulten? Eller når man drikker når man er veldig tørst? Skal man ikke føle det bedre? Skal ikke hverdagen være bedre når man våkner om morgen? Etter å ha sovet+ Skal man ikke føle glede av å se barna sine smile og le? Jeg føler ingenting, bare glad dette ikke varer evig...

På jobb rundt de tider mormor lå for døden på et annet sykehjem, var det plutselig 3 av mine pasienter som også skulle dø. Jeg husker siste vakten  min før jeg ble sykemeldt. Jeg løp mellom hver av de tre pasientene for å lindre, for å snu dem, for å berolige pårørende, for å holde i en hånd.
Jeg kjente da på at hverdagen spiste meg opp, jeg ville jo være hos mormor som døde, ikke en jeg ikke kjente.

Jeg kjente på enorm omsorgsfatigue. Jeg var på felgen og jeg krasjet, hardt.
Jeg hadde presset meg for lenge, jeg hadde ropt på hjelp, for lenge.
Jeg ble fortalt at jeg hadde ressurser i meg selv av et overbelastet system som trengte å ta seg av de som var sykere enn med selv, jeg visste jo det. Men jeg skrek aldri etter hjelp, og når jeg gjorde så var det fordi jeg ikke kunne håndtere hverdagen med de mestringsstrategier jeg hadde lært meg etter mange traumer og kriser og bearbeidelse av depresjoner. Jeg kunne jo dette, helt til jeg ikke kunne lenger.

Jeg skulle hatt hjelp før. Det skulle vært et system som fanget meg opp når jeg ropte, når legen sendte henvisning etter henvisning. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte legges inn på psyk, for jeg var ordentlig bekymret for meg selv. Jeg har ikke vært det siden 2002, det er sist gang det var så ille. 

Jeg ble sykemeldt den 18 oktober, som er min søsters bursdag. Og datoen har gjerne hatt innvirkning på at jeg ble sykemeldt den dagen. Jeg har ikke nevnt henne her, hun er en del av pakken. Den delen som ikke bli nevnt. 

Jeg ble sykemeldt oktober 2018, og så ikke syn på å komme tilbake i jobb, noen gang. Jeg hadde ikke mer å gi til noen. Men i juni 2019 forandret alt seg, og jeg så et lys i tunnelen, jeg grabbet etter lyset griskt. Som en som druknet og fant et strå og dra seg opp etter. Jeg grabbet strået. Usikkert om det ville holde meg. Med ren viljestyrke dro jeg meg i land. Det var ikke lett, og jeg måtte gjøre det selv.
Jeg kom i land.

Drømme om traumer

 

  3 mars 2019

Alle stod og så meg. Porten var stengt. Ingen ville åpne. De visste ikke hvem jeg var.
De stod der, urørlige med tomme blikk.

Hvis du finner denne siden for første gang, hvis du ikke har lest noe her tidligere, så vet du ikke noe av det jeg har opplevd i barndommen, ungdomstiden eller som ung voksen. Jeg gjengir ikke noen historier, de er å finne, men stikkord er alvorlig sykdom og overgrep. Dette er de som utpeker seg, men mye av det er under lagene, redsel, utestegning, fremmedgjøring, dødsangst og ensomhet. 

Dette er gamle traumer, traumer og følelser jeg drømmer om enda. Følelsene er der i drømmer og hendelser, men ikke som hendelsene i seg selv, de er i drømmene forskrudde, overdrevne og ofte i symboler. Disse drømmene er restene, de er smulene, men de er der. Jeg våkner i panikk, og jeg gråter. Dette er de gamle, gamle drømmene, hvor det er mørke, støv, spindelvev, tjukt mørke, forfølgelse og utestegning.

Så er det nye traumer. Som har skapt sine egne drømmer. Nå i dag vil jeg ikke kalle det nye traumer, for de er blitt gamle etterhvert de også. Det er 10 år siden, i 2016 at pappa døde. Og jeg drømte forferdelige drømmer den gang og i noen år etterpå. Fortsatt drømmer jeg om det, men jeg forstår mer hvorfor og hva det betyr for meg å drømme dette. Det er ikke uvanlig å miste foreldre, tvert om, men omstendighetene, hvordan det skjedde, hva som skjedde før og etterpå påvirket  meg i alvorlig grad. Jeg har skrevet om det også her, så det blir ikke gjentatt, annet at det preger meg sterkt selv 10 år etter. Jeg er ikke den samme nå 10 år etter og vil aldri bli det. Som om noe av noe av lyset i verden er borte og det er en tyngde i hjertet mitt. Ikke fordi pappa er borte, men pga situasjonen vi levde gjennom. EN blir preget av slik, og det sitter.
Da jeg var oppi situasjonen drømte jeg de verste drømmene. Men det var først når støvet hadde lagt seg at drømmene virkelig kom smygende. Så ille at jeg måtte søke hjelp for å slutte å drømme, for å få sove for å få hverdagen til å gå. Men det var ikke noe hjelp å få. Jeg la ut om det i forrige innlegg. Min mareritt kunne ikke behandles da de var så blandet mellom gamle og nye traumer som tydeligvis behandles ulikt. 

Men noe måtte jeg gjøre, så jeg begynte å skrive dem ned, og så som nevnt det jeg har skrevet om over at drømmene kunne deles inn i gamle og nye traumer, og hverdag. Det har vært nyttig å finne ut av, selv om jeg før 2016 visste at marerittene mine kom fra gamle opplevelser, ønsket jeg ikke å se på drømmene, jeg ønsket ikke å tolke dem. Eller mer jeg forstod ikke at det kunne hjelpe å gjøre det. Hadde jeg visst hadde forsøkt det tidligere, men jeg tror det var nettopp hva som hendte i 2016 som gjorde det mulig for meg å forstå drømmene mine i den grad jeg gjør idag. 

Drømmene er fortsatt vonde, jeg kan fortsatt har problemer med å sovne i redsel for vonde drømmer, jeg sover fortsatt med lyset på og jeg våkner fortsatt og gråter, men sjeldnere. Men viktigst, drømmene fester seg ikke på samme måte, de er ikke med meg gjennom dagen, de opptar ikke tankene mine og farger humøret mitt.

Drømmene om pappa kan være så mye, men det er følelsene det gir meg so er det verste. Jeg kan treffe på ham og snakke med han, alt er fint i drømmen, men det er en følelse i drømmen om at noe ikke stemmer. Og når jeg våkner er ikke disse drømmene fine, de er vonde.

Jeg kan drømme at jeg dreper ham, og det er aldri vakkert. Jeg vet at disse drømmene representerer at jeg skulle ønske jeg kunne skånet ham mot det som kom.

Jeg drømmer at han er helt fin, het normal, han lever og han har ikke spor av hjerneslag, som han levde med i nesten 14 år. I drømmen er jeg så lettet, jeg er så utrolig glad at alt bare var tull. Så våkner jeg og gråter fordi sannheten er en annen.

Jeg kan drømme at jeg på en helt random plass treffer ham, gjerne han jobber på en gård, han bygger et gjerde. Og jeg går bort til ham og gråter og be om unnskyldning for at jeg ikke kunne hjelpe ham, jeg er helt knust. Han ser på meg i drømmen og sier han ikke vet hva jeg snakker om og at alt ordner seg on. Selvfølgelig er ikke dette et tegn fra pappa at jeg ikke var skyldig og at han tilgir meg, men jeg tror at i disse drømmene er det jeg selv som trøster meg selv på at det ble slik det ble og livet går videre. Men uansett hva jeg vet og hva andre sier, så vil jeg alltid kjenne på at det ikke hadde trengt å gå som det gikk, jeg kunne faktisk ha gjordt noe, om jeg bare hadde visst.

Jeg kan drømme at pappa faktisk er død, men så er han plutselig der, og jeg blir så lettet, men så dør han, brutalt i drømmen, og jeg opplever tapet på ny, avmakten, redselen.

Det er uendelig ed varianter av drømmer jeg har om pappa.

Mange ganger blander alle disse drømmene seg sammen og jeg drømmer hverdagslige ting, ting som opptar meg om dagen. Kanskje er det jul? Og vi skal feire jul, og så dukker pappa opp, alle blir glade for det, men så finner jeg ikke rommet hvor alle er, lyset går og noen er etter meg, jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kan ane det, jeg roper og roper, men det er bare mitt eget ekko jeg hører. Det lukter støv og spindelvev dras over ansiktet mitt, jeg kan ikke se det og jeg får det ikke bort. Jeg er så uendelig redd for noe er etter meg. Har pappa det bra? hvor er han? Er det ikke jul? jeg løper, men kommer ingen sted. Noen ler i det fjerne, men jeg vet ikke hem, det er en truende latter.

25 september 2019

Jeg bodde i en liten leilighet i enden av en gang. Jeg hadde fest, jeg kjente ingen av folkene på festen, ingen hadde ansikt. Jeg fikk det for meg at jeg måtte ut å finne pappa, vi hadde en slags avtale, jeg kunne bare ikke huske hva?

Om vonde drømmer og mareritt

 Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt. Jeg vet at dette er en ganske normal ting å gjøre for oss mennesker, noen drømmer mye, noen lite, noen husker drømmene sine, andre ikke. Noen føler de ikke drømmer særlig mens andre kan slite med at drømmer tar for stor plass.

Slik er det hos meg. Drømmene mine tar stor plass, ikke fordi de er så himla flotte og jeg ville levd i denne drømmeverden jeg drømmer om når jeg sover, tvert om, de tar plass for de presser seg på, om natten og om dagen. De gjorde ihvertfall dette i stor grad tidligere, til de tok så stor plass at jeg hadde vansker med å skille virkelighet og drøm. Drømmene mine hadde virkelig taket på meg, natt etter natt, flere ganger om natten, morgen etter morgen, våknet jeg svett, skrikende eller gråtende. Jeg klarte ikke lenger håndtere drømmene min. Vonde drømmer, invaderende drømmer har jeg hatt hele livet, men nå tok de overhånd.

Jeg oppsøkte hjelp. Jeg var utslitt og søvnkvaliteten var elendig. Fastlege som henviste til sykehuset hvor jeg utførte en søvnregistrering, alt vell ikke mye å si der, det kunne se ut som om den natten registreringen foregikk, var en bedre natt, men jeg hadde fordi om oppvåkninger og hjertebank og mye REM.søvn, lite dypsøvn. Så var det DPS for å se om jeg kunne få hjelp til å snu, og ta kontroll på drømmene mine, ufarliggjør dem. 

På DPS var det lite hjelp å få, jeg fikk med en brosjyre om hvordan behandle vonde drømmer. Men det var to typer brosyrer, behandle drømmer som kom av gamle traumer, og drømmer som kom av nye traumer. Disse ble behandlet litt motsatt av hverandre, uten at jeg nå husker helt hvordan, dette var tilbake i 2018. Så bestillingen til DPS kunne ikke møtes, behandlingen ble avsluttet. Takk for besøket og lykke til videre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg turdde ikke sove, på dette punktet var drømmene min så invasive og voldsomme at det var bedre å la være. Jeg var på dette punktet sykemeldt, over en lengre periode. Jeg bare sovnet på jobb og hjernen var ikke med. Det var selvfølgelig ikke bare drømmene sin skyld, livet mitt var fullstendig kaos. Og dette gjenspeilet seg i drømmer, bare det tok en vond situasjon og vridde den, gjorde den styggere, mer smertefull. Jeg orket det ikke, natt etter natt, dag etter dag i konstant kaos og smerte.

Jeg startet så det jeg kalte for min drømmefanger, en drømmedagbok. Noe måtte jeg gjøre, drømmene var jo der men jeg forstod dem ikke, de var overveldende. Og jeg satt igjen når jeg våknet med de vonde følelsene og det det som skremte meg mest i drømmen. Og hva det var var så forskjellig, men felles var de tunge knugende følelsene jeg hadde, som fulgte meg gjennom dagen. 

Siden jeg alikevell ikke kunne unnslippe drømme, valgte jeg nå og møte dem. Jeg skrev dem ned, tvang dem fram, jeg utviklet teknikker for å huske dem, hver morgen jeg våknet, så skrev jeg dem ned og kjente på følelsene av ubehag. Jeg ble raskt veldig god hente fram nattens drømmer, jeg sier drømmer, for det var sjeldent en jeg satt igjen med, men 3, 4,5 og mer. Noen ganger skrev jeg kun ned de som stod frem som viktigst. Jeg skal fortelle om teknikkene i et annet innlegg, for det blir for langt da dette egentlig er et veldig stort innlegg.

Etter et par måneder hadde jeg et enormt nedskrevet materiale, sjeldent leste jeg gjennom det jeg hadde skrevet ned, men når jeg gjorde så så jeg tydelig at det var noen røde tråder. Og jeg kan oppsummere de i 3 deler, gamle traumer, nye traumer og hverdag. Og dette ar uhyre nyttig for meg. Jeg fant at hver av de tre delene hadde sine symbol som gikk igjen. det var mange symbol i hver av de 3 delene, og det er her jeg endelig begynner å få en slags forståelse for hva og hvorfor jeg drømmer det jeg drømmer. Jeg HAR mange gamle traumer i sinnet mitt, og dem har jeg alltid drømt om, men jeg har ikke forstått hva jeg drømmer. og i 2016 ble drømmene mine mye mer hensynsløse etter at pappa døde og så mye vondt skjedde. Nå når jeg skriver dem ned seg jeg hvilke drømmer som er fra gamle sår og hvilke som er fra nye sår om du vil. Så har du hverdagen som også spiller inn, hva gjør jeg? Er det juletider? Studerer jeg? ordner jeg begravelse? Er det sommerferie? Alt dette blander seg inn. Jeg kan drømme om hverdag, men trenger ikke. Kan jeg kan drømme om alle disse separat, eller de kan alle 3 blande seg. Og det er greit, så lenge jeg forstår hva de reprsenterer.

Jeg skrev 7 bøker med tettskrevne sider, 1000vis av drømmer på knappe 2 år. Jeg ga meg, fordi jeg hadde oppnådd det jeg ville. Jeg hadde utviklet et drømmespråk, jeg forstod, og er ikke lenger i en kald, fast knytteneve av drømmer. Jeg drømmer minst like mye, men jeg feier dem bort, så lenge det ikke er drømmer som virkelig trenger å bli anerkjent, bli sett og forstått. Først da slipper de taket. 

Jeg måtte møte drømmene, måtte akseptere dem, skulle dem og faktisk tolke språket som var der. Fortsatt kan jeg våkne svett med tårer som renner og selv om jeg vet det bare er en drøm så sitter følelsen så veldig tvinet i sinn og kropp, og det er forferdelig å drømme at man mister alle barna, utennom et av dem, men man må velge og ungene skjønner at jeg må velge. det er grusomst, følelsene er der. Jegn kjenner på dem, men jeg lar dem gå, de er følelser knyttet til fantasi, ikke virkelighet.

Jeg har så mye sorg i hjertet mitt

Snart er det mørkt i stall og i låve

- nå skal alle nissunger sove. 

Vår kjære, Milde Måne 

- skinn ned på alle dem 

som ikke har en seng 

og som ikke har et hjem. 

Må alle små i verden 

få sove denne natt. 

Må ingen av oss gråte 

og ingen bli forlatt 

Godnatt - godnatt - godnatt 

Godnatt - min skatt - godnat

Dette er en veldig fin sang, med et viktig budskap til små og større barn, verden er ikke et perfekt sted, alle har det ikke like godt som oss. Melodien er å vakker, så trist, men så fin at den fungere bra som godnatt sang, men helst etterfølgt av en lystigere sang, med lettere innhold.

Jeg pleier å synge den til ungene rundt juletider, og ellers også, men jeg bytter bare ordet nissunger med små unger (ikke småunger).

Men i år klarer jeg det ikke, jeg har altfor mye sorg i hjertet mitt.

Jeg begynner å gråte bare på tanken på sangen.

jeg har prøvd, men det går ikke.

Jeg har så mye sorg for alt og alle.

Det er så mye vakkert i verden, men det er så mye vondt også.

Noen ganger har jeg vansker med å se det vakre for alt det vonde, men slik er det ikke nå.

Vakker og trist og vondt er side om side, men alt føles bare så sterkt, sorg og glede, men jeg har så sorg for alt og alle, at tårene ofte flommer over, eller skjules i hjertet, men tårer likevell.

Som når hverdagen går sin gang, på grå dager og solfylte dager.

Som på jobb og som hjemme, som med venner og familie og personer som ellers ikke er så nære.

Sorgen er så sterk, på gode og på vonde dager, det er liten forskjell.

Jeg har lært å aksepter den, den er bare der, alltid.

Noen vil si at det går over, at det blir bedre.

Klart.

Men jeg kjenner meg selv, uendelig godt, etter mange års kamp med meg selv og mine følelser, mot tunge tider, når den indre konflikten er stor og håpet er borte, 

Når hverdagen er svart og kampen er for tung. Det har vært så mye tungt, men det har også vært så mye mestring.

Mestring jeg har fått testet ut i det fjerneste ytterpunktet dette året som nå snart er gått.

Jeg kjenner meg selv.

Jeg kjenner at noe er fundamentalt forandret, og jeg vet med sikkerhet at det ikke vil forsvinne.

Det har bare tatt bolig som nok en ting å ta med.

Og det er greit, jeg har rygg til å bære det.

Det er ikke det, 

Men sorgen i hjertet kjennes som en dump verking til enhver tid.

Ikke bare for alt som har skjedd, men for alt.

Alt tungt som har vært og alt tungt som kommer.

For alle som har det vondt og alt som er urettferdig.

Ikke bare mitt, men også ditt.

Noen ganger klarer jeg ikke skille, jeg tar på meg sorg som en tørr svamp i vann.

Men jeg tåler det.

Det er ikke det.

Jeg er ikke knekt.

Bare forandret.

Jeg er ikke lei meg, alltid.

Jeg lider ikke av kronisk tungsinn.

Jeg har bare tatt inn sorgen, og den er bare blitt en del av meg.

Jeg kjenner den har flettet seg inn i hele meg, i alle celler i kroppen,

men i hjertet mest.

Det er der det verker, mest.

Mange vil nok tro det er dette året og alle hendelser som er skyld i denne enorme sorgen i hjertet.

Men det er ikke helt sant, men det har hentet fram det som jeg iherdig har kjempet mot i alle år, sorgen for alt som har hendt.

I årenes løp har det boblet over noen ganger, og da har det blitt så sterkt, at jeg har blitt redd.

Det er bedre sånn som nå, at det er der hele tiden, side om side med alt det fine og vakre som finnes.

Jeg blir jo tross alt ikke kvitt det, det vil alltid være der.

Så selv om jeg ler å selv om du treffer meg og jeg forteller det går bra, eller mindre bra, selv om jeg er på jobb, eller med venner, feirer bursdager, baker brød, eller kake, eller leker med ungene, eller går på tur.

elv om jeg gjør alt det og alt virker bra, for det er det tross alt, så er sorgen alltid der, uansett.

Ikke bare for de tunge hendelser i året som er gått, men for alle tunge hendelser i alle  år som er gått.

Men det som er viktigst for meg når jeg deler dette, det er at alle skal vite at til tross for at det er slik, så går det bra, jeg har det fint, for ingenting er tross alt svart eller hvitt.

En mer begivenhetsrik dag skal man lete lenge etter...

I dag har vært en dag av de sjeldne.
Så mange store ting som har skjedd på en og samme dag.
Jeg tar en liten kort oppsummering, så får jeg skrive om alle hendelser separat.

I dag ble min eldste gutt 18 år, Det er 18 år siden jeg ble mor for første gang.
Tenk jeg har en voksen sønn, eller ihvertfall myndig.
Som andremann i huset spurte om med litt skepsis i stemmen "blir han voksen idag?"
Nja, å bli voksen er vel ikke noe en blir over natten, jeg tror det er noe en må lære seg, han har vært ungdom i så mange år nå og må omstille seg en del.

Andre tingen som skjedde var at baby og jeg kom hjem fra sykehuset idag, etter ca en uke der inne.
Det var fantastisk!
Så nå er jeg firebarnsmamma, til fire herlige gutter.
Det var så utrolig ubeskrivelig deilig å komme hjem, så på denne spesielle dagen i tillegg.
Lillemann er et herlig tilskudd til denne familien.
Jeg skal skrive mer om det siden, om fødsel osv.

Tredje tingen som skjedde var at badet var ferdig!
Og det var utrolig deilig at det faktisk stod ferdig når vi komme hjem.
Planen var jo at badet sulle stå ferdig dagen før termin, og det var det jo også.
Termin er imorgen.
Men lillegutt hadde det travelt å ville komme før tiden, så jeg så for meg kaos her i heimen med esker og støv over alt.
"Heldigvis" ("!") måtte vi bli så sykehuset en liten stund.
Så roen senket seg når vi kom hjem.

Så alt det har skjedd idag, en veldig fin  dag :D

11uker? usikker på hvor lang tid som er gått?

Jeg har visst mistet telling på hvor mange uler som har gått nå, hvor lenge jeg har holdt på med denne "slankingen".

Eller, kostholdomlegging og fokusering som jeg nå heller vil kalle det.
Jeg tro med rimelig stor sikkerhet at det er 11 uker nå på mandag.

Det putrer jevnt avgårde.
planen var 17kg minus fram til midten av desember, usikker om jeg klarer det.
Skulle ha tatt av 11 kg nå, men er veldig godt fornøyd med mine 9-10kg minus.
Så det går veien ihvertfall.

Omleggingen har gått smertefritt og jeg vet nå hva jeg kan spise når og hvor mye.

Fortsatt så kan jeg ikke trene, pga lungene.

Men har vært hos lungespesialist, og sal begynne på ny medisin...Igjen.
Den andre som hadde virket så godt gjorde plutselig omvendt av hva den sulle, istedet for gjøre meg bedre, så fikke jeg jo astmaanfall hver gang jeg tok den.
Konklusjon fra legen er at jeg ikke tåler astmaspray, jeg må ha pulverform.

Sært tilfelle tydeligvis.

Men kostholdet er det kontroll på.

Jeg spiser sunt, eller mindre av det som er usunt om jeg spiser usunt.
Jeg kan skeie ut, med måte, jeg kan unne meg noe godt, når jeg syns jeg har fortjent det.

Helgene er fine til å unne seg noe godt, eller når jeg er ute og spiser med venninner.

Eller når jeg får lyst å bake med ungene.
Poenget er at jeg spiser nesten alt jeg har lyst på, men med måte.
Så lenge en er oppmerksom på hva og når og hvor mye, så går det fint.

Men orker ikke en lang oppdatering, så for å gjøre det enkelt...

...så har jeg lagt til noen bilder nedenfor.

Grønn smootie, sunt og godt

Nyfarget hår

Skillingsboller in the making

Frokosten min!

Kylling og blomkålris

Da er jeg treningssenterløs...

... For igår meldte jeg meg nemlig ut av Elixia som jeg har hatt medlemskap hos i 7 år.
Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg gjorde det, for det er ikke heeelt måten å g fram når en faktisk har lagt om kosten, skal ta av noen kilo og egentlig bør på å trene så ofte som mulig.

Nei, det er nå sant det.
Men nå så jeg meg lei av å  være støttemeldlem med håp om å "snart" begynne å trene igjen, det snartet der har vært langdrøyt gitt.
I 1 helt år har jeg prøvd, men astmaen min motarbeider meg kraftig.
Jeg føler virkelig bare jeg blir dårligere, de vanlige medisinene som ellers har holdt astmaen i sjakk har i stedet gjort meg verre.
Det er nesten som om jeg har begynt å reagere på dem, for hver gang jeg har brukt dem har jeg endt opp med et anfall, det bare snører seg sammen.

Nå har jeg sett meg lei.
Både av astma og betaling for trening jeg ikke kan gå på.

Så hvorfor ikke bare fryse medlemskapet?
Fordi jeg vet ikke hvor lenge jeg vil være dårlig, det har jo dratt ut en god stund nå.
Dårlig unnskyldning kanskje.
Nei, jeg har også meldt eg ut for jeg gidder ikke de dyre prisene til Elixia lenger, støttemedlem eller aktivt medlem så ble det selv med spesial rabbater som jeg har hatt, vell drøyt.
Det har steget veldig mye de siste årene.

PLanen min er å bli bedre for så å melde meg inn i et mindre treningssenter som er mye billigere og som ligger 2 min gåavstand fra huset vårt.


Så jeg håper å kunne oppta treningen innen rimelig tid da.
Skal ihvertfall til lungespesialisten igjen neste uke, så får vi se om han klarer å finne noe som kan dempe astmen godt nok så jeg får satt i gang ed treningen da.

Tempelet er ikke hva det en gang var!

Jeg føler meg  20, jeg sverger! Eller, 19 gjerne?
Dagfinn sier at jeg er nok 17 i hodet, men jeg er ikke helt enig...

Men hav jeg føler står ikke HELT i stil til hvordan tempelet har det!
I år ble det litt krasjlanding, på en måte.
Jeg har på ingen måte noe alvorlig (utennom astmaen), men det er alt småplukket, og det begynner å hope seg opp i massevis føler jeg.
Det går jo nesten ikke en uke uten en legetime eller en tannlegetime (!).

På onsdag skal jeg på ikke mindre enn TO spesialtisttimer.
Øre,nese, hals og lungespesialist.
Jeg har nylig vært hos , hudspesialist, gynekologen og urolog.
Gastroskopi er ikke såååå lenge siden jeg to for Nte gang.
Så nå skal de inn i nesen, i bihulene, som aldeles ikke har noe med gastroskopien å gjøre...Men jeg tenker heller gastroskopi enn inn i nesen (krymper meg når jeg tenker på å få noe inn i nesen).

Jeg fikk nettopp opp et kamera i urinrøret, og heller gastroskopi enn det...Men det skal jeg jammen gjøre igjen om et par måneder. Og jeg gleder meg ikke akkurat.

La oss ikke nevne tennene da, Jeg som er så rivende flink til å passe på dem,  så det skyldes ene og alene på arv der, uten å blunke.
Skulle ønske dem bare fant ut hva som feiler tanna mi, 3 spesialister har sett på det, men ingen blir kloke.
Og det er jo ikke akkurat billig fornlyelse med disse tannalgespesialistene...
Så nå vil de trekke den! Hyyl! For de vet jo ikke hva det er som gir så veldige smerter, da er det bedre å trekke den å se om det blir bedre...
Føler dette var litt som den store "virussekken" til fastlegen... 2Nei, det er virus" :P

Nei, mange små plager og noen store blir utgjør jo litt, og jeg føler meg ikke helt i toppform.
Men heldigvis da, så går det ihvertfall bra med vektreduksjonen da, det er jo noe.

6 uker med fremgang. En liten oppdatering

Da er det litt over 6 uker siden jeg startet med prosjekt BKHK (bli kvitt husmorkroppen).
Noe som går greit.
Jeg kan fortsatt ikke trene, pga de dumme, dumme lungene  mine som bare vil fortsette å være dårlige.
Men kostene er lagt om, og holdes ved like.
Jeg trodde dette skulle bli en utfordring når jeg hadde nattevakter, å holde konstant fokus på hyppige, små og sunde måltider.
Men jeg er temmelig fokusert, så det er ikke noe problem.
Og for å bare avklare en ting, jeg er IKKE på noe lavkarbo, og det kommer jeg IKKE til å kaste meg utpå heller,
Her er det bare god gammeldags ommlegging av kosthold, og bevsisstgjøring rundt mat og spisetider.

Jeg har som må  tape rnål å tape meg  1kg i uka, eller egentlig rett under 1 kg for å nå målet mitt i desember som er - 17  kg den 14/12.2014.
Til nå er det 6,5kg mindre av meg.
Det syns jeg er fint og passer rett inn i målet mitt.

Så nå er det jo bare til å stå på videre :)

Ps: håret skal farges om to uker.

Dette er jo kjekt!

Det har vært virkelig herdlig å legge om kosten og bli bevisst hva jeg spiser.
Det eneste som er dumt er at jeg ikke har fått kommet igang med treningen pga av de dumme lungene mine.
Først astma, så infeksjon, og nå bronkitt.
SÅ det må jeg fortsatt vente med, men kosten er det ikke noe i veien med.

Jeg er så GLAD for at jeg liker å lage mat, for her er det mye nytt å prøve.
Mange matvarer er byttet ut og nye tatt inn.
Oppskrifter prøves og nye smaker har funnet veien inn i kjøkkenet vårt.
Blomkålris? Noen som kunne tenke at det var en god alternativ til ris?
Eller at spinat er veldig navennelig?
Eller at hjemmelaget knekkebrød er vanvittig enkelt og lage og det lages store porsjoner her i huset som hele husestanden elsker?
eller at grønnkålchips ikke bare enkelt å lage, men utrolig godt? Jeg visste ikke om grønnkålchips en gang...

Nei, dette syns jeg er så flott.

Jeg koser med prosjektet mitt, og det gir jo selvfølgelig resultater.
Det jeg er mest fornøyd med nå, er at jeg føler meg mer vell, med meg selv, kroppen føles mer i balanse..Hvis det går ann å froklare det på den måten.

Nå er det ikke sånn at denne familien gufler innpå med spinat, blomkålris, knekkebrød og ellers alt som er grønt, grovt og sy\undt hele tiden.
Det er bare det som sagt tidligere, enkelte matvarer er byttet ut og jeg er mer bevisst hva som kommer på bordet.
Og jammen meg er det godt jeg kan lage mat, og at jeg liker det, for mye må lages, som knekkebrød og brød og selvfølgelig middagen.

Så nå har jeg satt opp ukesmeyer ikke akkurat hva fra uke til uke.
Men jeg har satt av mandagen til suppedag og tirsdagen til fiskedag.
Onsdag er det kylling og tordag er det pasta  (selvfølgelig kan vi blande ting også), fredag er det kjøtt og lørdag er det kos og søndag, ja da er det søndagsmiddag.

Selvom det er forandringer, så er de ikke så store, bare en bevisstgjøring.

Til nå har jeg tatt av 2,5kg.
14,5kg igjen :P

Men man kan ikke ta av alt det på få uker.
Det må skje litt og litt.

Minestrone