Da er jeg treningssenterløs...

... For igår meldte jeg meg nemlig ut av Elixia som jeg har hatt medlemskap hos i 7 år.
Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg gjorde det, for det er ikke heeelt måten å g fram når en faktisk har lagt om kosten, skal ta av noen kilo og egentlig bør på å trene så ofte som mulig.

Nei, det er nå sant det.
Men nå så jeg meg lei av å  være støttemeldlem med håp om å "snart" begynne å trene igjen, det snartet der har vært langdrøyt gitt.
I 1 helt år har jeg prøvd, men astmaen min motarbeider meg kraftig.
Jeg føler virkelig bare jeg blir dårligere, de vanlige medisinene som ellers har holdt astmaen i sjakk har i stedet gjort meg verre.
Det er nesten som om jeg har begynt å reagere på dem, for hver gang jeg har brukt dem har jeg endt opp med et anfall, det bare snører seg sammen.

Nå har jeg sett meg lei.
Både av astma og betaling for trening jeg ikke kan gå på.

Så hvorfor ikke bare fryse medlemskapet?
Fordi jeg vet ikke hvor lenge jeg vil være dårlig, det har jo dratt ut en god stund nå.
Dårlig unnskyldning kanskje.
Nei, jeg har også meldt eg ut for jeg gidder ikke de dyre prisene til Elixia lenger, støttemedlem eller aktivt medlem så ble det selv med spesial rabbater som jeg har hatt, vell drøyt.
Det har steget veldig mye de siste årene.

PLanen min er å bli bedre for så å melde meg inn i et mindre treningssenter som er mye billigere og som ligger 2 min gåavstand fra huset vårt.


Så jeg håper å kunne oppta treningen innen rimelig tid da.
Skal ihvertfall til lungespesialisten igjen neste uke, så får vi se om han klarer å finne noe som kan dempe astmen godt nok så jeg får satt i gang ed treningen da.

Dusjskrekk, på en måte

Jeg har vel en form for dusjskrekk, og selv om jeg har vannskrekk så er vannskrekken min så alvorlig at det har noe med saken og gjør.
Så jeg har ikke noe skrekk for vannet, jeg har heller ikke ablutofobi, altså fobi/skrekk for å vaske meg.

Nei, ikke vet jeg, men jeg tror det henger litt sammen med mørkredselen min, og en dyp redsel for å bli psykotisk (siden jeg har opplevd dette, for mange år siden vel å merke).

Så når jeg dusjer klarer jeg ikke å lukke øynene, får jeg shampo i øynene så får det bare være, for jeg simpelthen lukker ikke øynene når jeg dusjer.
Rart? Kanske en smule spesielt og nevrotisk? Joda, det er vel så.

Men det er vel bare sånn. Jeg kvepper til hvis noen kommer inn på badet når jeg dusjer, og jeg må (ja, dere tror nok jeg er rimelig i grenseland her nå..), jeg må se meg om når jeg står der, i dusjen.

Grunnen illustreres godt på bildet nedenfor....

I overkant virkelighetfjernt. Joda, det er nå også så, men det er nå bare sånn det er....

Et evighetsproblem

Jeg har mer eller mindre innfunnet meg med at dette er og forblir et evighetsproblem...

Pga en enorm tilstrømning med skitne klær, HELE TIDEN, så må det nesten stoppe en plass.

Og siden jeg føler at jeg ikke gjør annet enn å vaske klær, så er det ikke der det stopper, ikke på vei til tørketrommelen heller (takk hellige marsmallow for at vi tørketrommel!), men snarere på vei ut.

Alle som har vært hos meg vet at det ser ut som på bildet nede på badet hos meg.

Og gjengangerne kan bekrefta at jo, det ER blitt et kronisk problem.

Men haugen med klær er ikke konstant, utenom konstant i endring.

Uansett hvor mye jeg bretter, så tar det aldri slutt.

Og er jeg ferdig, så ser jeg at det er fult med klær i tørketrommelen.

... Sukk....

Heldigvis er det bare de reine klærne som ligger sånn, strødd og klar til å bli brettet.

Det er helt fælt å se hvor store mengder klær det er i omløp hos en familie på 5.

Fytti kattegrisen jeg slukke ønske at haugen bare en dag forduftet.

Så var jeg mobiløs...Igjen!

Jeg har opplevd å bli mobilløs flere ganger i årenes løp, hvem har ikke det?
Men den ene gangen er teitere enn den andre.
Som da jeg mistet mobilen i ølen på byen, eller i vanngalsset en annen gang.
Ellerda jeg kjørte over den med bilen.
Eller alle gangen jeg har mistet den i gulvet.
Eller rett og slett la den på komfyren, og skrudde på FEIL plate, så mobilen smeltet..
Eller den jeg glemte i bilen da det var 20 minus grader.
Eller den jeg glemte litt for lenge i solsteiken.Eller den jeg mistet i do!
Eller den jeg virkelig knuste, i sinne (!)
Eller når eksen "mistet" den ut bilen, eller når jeg selv mistet den ut bilen.
Eller da jeg glemte den i taxien, eller når den ble stjålet på byen, ikke bare en gang, men TO ganger!
Eller da den på mystisk vis forsvant når jeg var ute for å kjøpe mobile til sønnen min? Ironisk, eller?
Eller da jeg la den på taket av bilen? Det var faktisk en av gangene jeg fant den igjen... snodig og svært heldig egentlig.
Det var en periode jeg mistet FIRE mobiler iløpet av 8mndr! Her snakker vi ikke affeksjonsverdi ihvertfall.
De fleste mobilene mine har ikke fått leve ut året...
NOen ganger er det fordi jeg er vims, mens andre ganger tørr jeg påså at det er uflaks

Jeg har skrevet om noen av gangene jeg ble mobilløs, og om jeg kan si det selv, så er det spennende lesning, ihvertfall noen av innleggene.
Da jeg ble frastjålet en mobil og jeg måtte få vaktene til å kaste ut en gammel mann som virkelig var ufin mot meg, kan du lese HER.
Eller da jeg var ute å kjøpte min sønns første mobil, dyr sak, så klarte jeg få min egen mobil til å forsvinne på mystisk vis.. HER.

Denne gangen er en av få ganger det ikke er min feil.
Vi var ute på tur i det fantastiske været, og da jeg skulle feste minsten i bilstolen og samboeren skulle legge vognen i bagasjerommet..Så la han mobilen på taket foran meg, og regnte med jeg så det.
Det gjorde jeg tydeligvis ikke.
Det ble en del krangling og surmuling, masse leting langs den korte strekningen vi hadde kjørt.
Flere stoppet for å spørre om jeg skulle sitte på noen plass.
Og det var jo hyggelig av dem det.
Jeg så kanskje litt fortvilet ut, eller kasnkje det var fordi jeg vimset i en rundkjøring, og var på full fart inn i en trafikkert tunnel.
Jeg vet ikke, jeg velger å tro at det var fordi jeg er så veldig bedårende søt.

Mobilen fant jeg dog ikke, og letingen måtte innstilles.
Og jeg må på ny, etter kun 4 måneders FANTASTISK bekjentskap, ut å finne ny mobil.

GOD DAMN!

Plutselig fikk jeg en overveldende følelse av avmakt

Og det av noe som høres så enkelt ut, nemlig barnehagesituasjonen.
Men for mg er det ikke enkelt, nemlig tvert om, og det er heller ikke en vanlig situasjon å havne i.
Det er ikke de vanlige problemene, med ikke å få plass, og søsken blir splittet osv.
Selv om dette er en del av det også.

Hele denne barnehagesituasjonen har slitt på meg helt siden 2010, noen ganger har jeg følt avmakt, og akkurat nå er vist en av de gangene.. Jeg har tenkt mye nå, distansert meg litt fø jeg skriver, for jeg ønsker ikke et hysterisk innlegg fra min side.

Det hele begynte som nevnt i 2010, eller grunnlaget ble lagt for enda lengre siden.
Jeg har ikke lyst å fortelle om den situasjonen nå, hva som hendte, men du kan lese om den HER.
Det blir for langt, og jeg orker ikke rippe opp i de følelsene akkurat nå, jeg prøver jo fortsatt å roe meg ned.

Jeg tar videre utgangspunkt i at du vet om situasjonen.

Jeg har aldri ønsket å tenke på meg selv som et offer i denne situasjonen, men noen ganger så slår det over meg, hvor urettferdig det er at det alltid er den som opplever denne urettfedigheten i slike saker, som skal måte lide i ettertid også.
Og til og med i noe så fredelig som en barnehagehverdag, føler jeg noen ganger på denne avmakten i situasjonen,  jeg syns det er vanskelig til tider. Mens andre ganger går det greit.
Men det er alltid der, alltid,verst er det i bringe og hentesituasjoner i barnehagen.

Pga at denne situasjonen har vært så vanskelig, så bestemte vi oss for å prøve å bytte barnehage da vi flyttet.
Og da lillebror ble født, søkte vi også ham i samme barnehager som vi hadde søkt storebror inn i (Men som han fortsatt ikke hadde kommet inn i).
Og jeg ble oppfordret av de som jobber med barnehage innen kommunen til å gjøre det nettopp slik.
De nevnte ikke med et ord, hvor vanskelig det var å få barnehageplass nettopp i det område vi søkte. Og at det mest sannsynlig ikke ville gå.

Min egne feil, men jeg ønsket bare å slippe hele situasjonen, jeg følte at jeg hadde møtt mine spøkelser lenge nok.
Det har gått bedre enn forventet, men dog.
Jeg har aldri bedt om  få den vonde opplevelsen rett i fjeset hver pokkers bidige ukedag.

Vi fikk ingen av dem inn i barnehage her, men vi fikk tilslutt en plass til minstemann, i en helt annen barnehage en broren, selvfølgelig.
Men barnehagene er virkelig langt fra hverandre.
Hadde det ikke vært for situasjonen som den er, så hadde jeg søkt mini inn i samme barnehage som broren. Men det var uaktuelt, da denne personen det gjelder har en liten selv som har begynt på småbarnsavdeling i den barnehagen.
UAKTUELT å gå i samme situasjon i flere år til.
Så vi tenkte at når minstemann endelig fikk en plass, så fikk vi bare søke inn han eldste i samme barnehage. Og det virket ikke til å være så vanskelig, når jeg snakket med "barnahgekontoret" i kommunen for en liten stund siden. Vi måtte bare vente til vi fikk en plass å søke...

Så over til det som har vært så vanskelig i dag.
Siden vi nå har fått en plass, så ringte jeg IGJEN kommunen for å hører om hvordan jeg skulle gå fram for å bytte barnehage.
Og det er jo her dråpen rant over.
Hun som svarte i andre enden i dag, nektet å sette meg over til de som har med barnehage å gjøre. Og i stedet kom hun med masse svada og var så frekk og sur at jeg måtte jobbe iherdig med meg selv for å ikke gråte, eller rett å slett å bli ufin. Og er det noe jeg ikke blir når jeg snakker med uhøflige mennesker på telefonen, så er det ufin selv, men gir beskjed at vedkommende ikke har noen grunn til å være uhøflig.
Men situasjonen er så slitsom at det var vanskelig i dag.
Hun var uhøflig, sur og tverr, og svært lite behjelpelig, og det var tydelig at hun prøvde å sette meg på plass i en sak hun ikke hadde nok kunnskap om. Altså barnehage.
Hun kom bare med masse svada og sa nesten rett ut at jeg egentlig kunne glemme en overføring av eldre søsken.
Noe barnehagedama mente gjerne lot seg gjøre, ved å bruke søskenprioritering iom at minstemann skulle begynne der.

Så jeg fikk altså ikke greie på hvordan jeg skulle gå fram for å prøve å få dette til.
Istedet ble jeg nesten skjelt ut og fortalt at jeg som hadde en barnehageplass allerede måtte forstå at de som IKKE hadde plass kom først i køen.
Men jeg fikk tilnøds en emailadresse, for å sende en email med forespørsel om å endre (og dette var omtrent det mest nyttige hun sa), dama som ikke hadde peiling.
Så avsluttet hun like greit med å si "du kan jo sende enmail, hvis du føler du er så mye viktigere enn ALLE andre som står i kø, ha en god dag videre".

Så derfor følte jeg litt avmakt en stund der på morgenkvisten.
Men det går bedre nå.
Men jeg lurer litt på hva som feilte hun i andre enden ...

Æsj, har en bitter smak i munnen

Og da mener jeg det bokstavlig.
Jeg har en vannvittig bitter smak i munnen som jeg føler kommer fra bakerst mot ganen/halsen.
Slik har det vært i ca 1 mnds tid nå og det er VIRKELIG så veeldig plagsomt.
Smaken minner om hårspray eller som at jeg har tygget en på en løvetann.
Det smaker bitter hele tiden, også når jeg spiser, den overdøver andre smaker. Verst er det når jeg drikker kaffe, for kaffesmaken bare forsterker det.
I tilegg til denne smaken så har jeg slim bak i halsen, slim som hverken vil opp eller ned, det er skikkelig gjenstridig, jeg svelger og svelger og hoster og harker. Føler meg som en katt som harker hårballer.... Vet ikke hva som er verst, smaken eller slimet.

På samme tid som smaken som, var jeg så uheldig å få noe som minnet om bihulebetennelse eller tannverk.
Jeg tok affære og gikk til tannlege OG lege, fikk faktisk bekreftet begge deler. Hah, hva er odsene for det? Få begge deler?
Jeg fikk lappet på hullet i tanna. Og jeg begynte et par dager etter på rinexin for å prøve å få tømt bihulene, for å se om smaken kom fra bihulene.
Men det har ikke blitt bedre.

Selvfølgelig har jeg googlet litt da, og jeg kan da avkrefte samtlige av tingene som kan gi bitter smak i munnen/halsen, ihvertfall ifølge "doktor" google.

1. Jeg er ikke gravid. Ikke i det heletatt.
2. Jeg har ikke spist pinjekjerner på lang tid. Altså flere måneder siden. En slik smak kan komme et par dager etter inntak av pinjekjerner.
3. Jeg har ikke betennelse i tannkjøtt.
4. Jeg har heller ingen hull i tennene. Tror jeg, ikke gått å si med de dårlige tennen jeg tydeligvis har. Og ja, jeg bruker tanntråd flittig.
5. Jeg har ikke stoffskifteforstyrrelser, det er sjekket.
6. Jeg har ingen rare matvaner.
7. Jeg har ingen betennelse i halsen heller.
8. Jeg vet derimot ikke om jeg har svulst på hjernen. Tenkte å nevne det siden det også kom opp da jeg googlet.

Men google, eller "folk" har alltid så mange meninger om hva ting kan være eller ikke være.

Men en ting jeg fant ut er at jeg må bestille en ny time hos fastlegen for Gawd dette er ganske plagsomt. Så får jeg ta meg en ny time hos tannlegen, just in case.

Blah....

Etterlyser litt folkeskikk her

Vanlig folkeskikk, du vet, hvordan vi skal og ikke skal oppføre oss, det vi lærer når vi er små.
Eller ihvertfall det vi BØR lære når vi er små, det bør sitte ankret, spikret fast.
En skal ikke peke, en skal takke for seg (for tenk at ikke alle gjør det), en skal reise seg for gamle på bussen, en skal dele, en skal vente på tur (hold den tanken, for det er her skoen trykker), en skal være hyggelig og grei og en skal vise respekt.
 Fundamentalt!

Og når det kommer til å vente på tur så etterlyser jeg sterkt dette hos enkelte mennesker, ikke så rent få heller har jeg opplevd den siste tiden.
Disse observasjonene startet for min del våren 2011 da jeg var i praksis på sykehuset.
For å komme meg fram og tilbake til sykehuset kunne jeg enten ta buss eller tog. Det ble en god del togkjøring, og det var her observasjonene begynte, ikke på bussen (som jeg tok noen ganger), men på toget.
Jeg glemmer ikke den første gangen jeg opplevde det, de gangene etterpå har helst bare smeltet litt sammen.
Det skjedde i det jeg skulle gå av toget, jeg og 3 andre mennesker stod fint og ventet til toget stoppet...Så skulle vi gå av... Trodde vi. Men istedet for å gå av idet dørene åpnet seg, så ble vi presset tilbake av en mann med sykkelhjelm og sykkel som skulle på. Så vi måtte fint vente til hadde presset seg vei før vi kunne gå av.
Jeg ble stående og måpe, hva skjedde?!
Nå er det en gang sånn at toget går når alle er kommet på, ikke når alle har gått av.
Jeg trodde det var vanlig høflighet å la folk gå UT av toget UT av heisen ututUT, før en selv gikk inn.
Jeg trodde dette var vanlig folkeskikk jeg.
Og dette trodde jeg fremedeles etter denne opplevelsen, jeg trodde bare det var et engangstilfelle. Pff!
Det skulle vise seg å aldeles ikke være et engangstilfelle.

Vi må ha enkelte kjøreregler i samfunnet, ellers blir det kaos. Akkurat som trafikkregler. Folkeskikk kan vel være en form for trafikkregler.

Vel, videre. Jeg opplevde dette flere ganger da jeg skulle av toget i denne perioden.
Jeg opplevde også at flere stod og ventet til togfolkene var kommet av, før de gikk på, men det var som regel noen som presset seg fram før togfolkene var kommet av.

Jeg har vært i praksis flere ganger på sykehuset, så jeg har tatt toget mange ganger, men jeg blir aldri vant med dette. Det har motsatt effekt faktisk, jeg kjenner jeg blir mer og mer irirtert, og nå har jeg begynt å stille meg opp midt i døren,så de MÅ slippe meg ut før de selv går inn.

Jeg har ikke opplevd det samme på bussen, men så er det jo egentlig en inngang og en utgang på bussen. Problem løst. ET problem som ikke burde være et problem i utgangspunktet.

Dette "meg først" fenomenet har jeg også opplevd ved flere anledninger når jeg tar heis. og jeg blir også da stående å måpe.
Den ene gangen jeg tok heis, en liten heis vel og merke, stilte jeg meg opp i døren for å løpe ut idet dørene åpnet seg. Og hav skjer?
Jeg står MIDT i den lilleåpningen på vei ut, så kommer det en jente i 12-13 års alderen med moren på slep og datteren prøver å presse meg bakover i heisen for å komme inn. Jeg tuller ikke.
Da fikk jeg nok.
Jeg ble stående, slik at hun ikke klarte å presse seg forbi, jeg ble stående og se på henne og sa rimelig klart og tydelig og en smule ganske irritert at det er vanlig FOLKESKIKK å slippe folk AV før en selv går PÅ.
Så gikk jeg.
Idet jeg går bortover så hører jeg moren si til jenta"ja, det er faktisk vanlig folkeskikk det".

Kanskje jeg begynner å bli gammel, eller kanskje folk er mindre høflige, kanskje en blanding.
Men jeg selv har ihvertfall blir mer moden.
Jeg har alltid prøvd å oppføre meg etter vanlig folkeskikk.
Men jeg har ikke vært så flink på folkeskikken når andre mennesker bryter denne, for jeg blir da ganske paff, og jeg kan kanskje skylde på oppdragelse, eller mangel på i såfall.
For jeg har ikke lært hvordan jeg skal oppføre meg når andre mennesker rundt meg bryter med vanlig folkeskikk.
Men jeg er temmelig sikker på at når noen sniker i taxikø og er temmelig uhøflig mot deg når du konfronterer dem med det..Ja så betyr ikke det at du har rett til å gnure en bakt potet i hode på dem.
Jeg er egentlig rimelig sikker på at jeg aldri har lært at det er greit.
Men så er ikke folkeskikken alltid på topp en fuktig lørdagskveld, og jeg mener til den dag i dag at det var han som begynte....

Oppgradering av bloggen

I dag skulle jeg lage et blogginnlegg med masse bilder, men da jeg skulle laste opp bilder fikk jeg beskjed at lagringsplassen min var brukt opp!
Hyyyyl! Ja faktisk, hyl.
Hva skulle jeg gjøre nå da??
Blogg uten bilder er ikke kjekt..
Alternativet ble å "oppgradere" bloggen, oppgradere kontoen.
Med andre ord..Kjøpe abonnement.
Så nå betaler jeg $2.49 hver måned for å kunne laste opp bilder på bloggen.. Bloggene, alle bloggene.
Kanskje jeg skal begynne å jobbe med blogging? Profesjonell blogger?
...Eller, kanskje ikke.

Irriterende i en samtale...

Mange mennesker har uvaner, og noen av disse uvanene kommer fram i samtaler med andre.
Jeg mistenker at mange ikke er klar over slike uvaner selv, og det kan oppfattes svært frekt eller sårende å påpeke slike uvaner.
Uvane, fordi det er en irriterende ting, som personen stadig gjør, men som fint kunne vært unngått.
Jeg kaller det uvaner her, men om det er en uvane, er vel øye som ser.. Eller øre som hører, i denne sammenheng.
Altså, det kan være at jeg oppfatter det som en irriterende sak, men det betyr ikke at alle andre gjør det.
Og ja, jeg har nok flere slike uvaner som folk irriterer seg grønne over selv.

Noen mennesker (les: kvinner spesielt) har en irriterende måte å fortelle en historie på.
Det kan være de skal fortelle om en dag på jobb, eller DEN festen i helgen, kjolen de så i butikken, naboens katt som fikk kattunger, det kan rett og slett dukke opp i hvilken som helst historie de skal dele.

Jeg kan illustrere det med et eksempel:
(og nei, jeg opplevde ikke dette)
"I går måtte jeg hjelpe naboens katt når den fikk kattunger.4 stykker, jeg følte meg litt som en jordmor, hehe. Stakkars kreket sprang rundt der og mjauet helt vilt. Naboen bare stod og så på å visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun har forresten vært gift med en alkoholiker, han heter Kyrre. Uansett, jeg kastet meg inn i fødselskampen, og måtte rett og slett dra den første kattungen ut av moren, for hun sprang jo bare rundt og hylte. Kan tro det luktet fælt der inne, jeg tror ikke naboen kan lage mat, det luktet svidde fiskekaker. Hun skulle ha giftet seg med en kokk, stakkars, ikke en alkoholiker, kanskje forholdet hadde vart lenger?
Jaja, nok om det. De tre siste kattungene kom lettere ut, men jeg måtte hjelpe litt med den siste. Selvom jeg ikke var sikker på at det var den siste, jeg sa at Eva bare kunne ringe hvis det kom flere, ja naboen heter Eva i tilfelle du lurte. Men det kom ikke flere. Det ble jo litt blodsøl etterpå, men det ville ikke jeg tørke opp, så jeg gikk, etter at jeg hadde sagt at naboen bare fikk ringe hvis det kom flere kattunger da, jeg hallo, noe må da hun klare å ordne selv. Men hun tok vel av seg den dyre buksen før hun tørket opp blodet, jeg tror det var Prada, ja jeg er sikker på at det var det. Blaaablablaaa..."

Tilleggsopplysninger som overhodet ikke har noe som helst i nærheten av historien å gjøre er noe jeg tydelig irriterer meg over.
Hvis noen forteller en liten historie om noen jeg aldeles ikke vet hvem er, så har ikke jeg noen interresse av å vite hvem de har vært gift med, eller hvor de gikk på skole når de var barn, eller hva yndlingsretten til hunden er, eller hva yndlingsfargen på trusa til naboen til Kai er, som bor i Tvedestrand, eller var det faktisk egentlig Malmø, og det er et sommerhus faktisk?

Noen bare MÅ gi en haug med tilleggsopplysninger til historien de forteller, og ja, noen tilleggsopplysninger kan forsåvidt være greit for "spenningen" sin del, men slike oppysninger opplever jeg ofte er en av to:
1- Sladder
2- "se hvor mye jeg vet"

Noen ganger har det vært så veldig mange slike tillegsopplysninger i en historie, at jeg rett og slett har spurt vedkommende om opplysningene er nødvendig for historien sin del... Må jeg vite at hun som jobber i butikken hvor du kjøpte den rosa kjolen med dårlig søm i, heter Anki, og datet sønnen til ham som som fant opp kruttet? Virkelig??

Nesten så jeg har syns litt synd på meg selv...

Jeg visste ikke hvor sliten jeg var, før streiken satte inn for fullt.
Gjennom hele svangerskapet har jeg presset meg mer enn jeg egentlig burde, og det vet jeg,men jeg ville jo så gjerne bare bli ferdig. Men jeg så fram til to ukers permisjon før termin.
Det ble ikke 3 uker med permisjon, siden jeg måtte bli ferdig i praksis.

Så kommer pinsehelgen med nydelig vær, og det er en frys å slappe av på terrassen med ungene.
Men så kommer andre pinsedag, med kulde igjen,en mandag og fri for ungene.Ikke like kjekt å sitte inne, for minsten holdt på å gå på veggene..Jaja  tenker jeg, han får få ut litt energi i barnehagen i morgen.
Men grunnet noe tull, så blir det en meget halv dag i barnehagen, og dagen blir bare stress. Så dagene etter det tenkte jeg at da skulle jeg ihvertall slappe av, for på det tidspunktet følte jeg at jeg seriøst begynte å nærme meg den berømte felgen..All luft var gått ut.
MEN da kom streiken for fult, for både barnehagen til minsten og ungdomsskolen ble tatt ut i streik.

Det gikk greit nok på onsdagen, men da torsdagen kom så klarte jeg nesten ikke stå opp. Og opp måtte jeg, for det var bachelorfremlegg på skolen... Jeg var ubeskrivelig sliten, og er du ubeskrivelig sliten er ihvertfall min lunte kort, og det passer ikke bra med å ha to energibomber hjemme hele dagen.
På fredagen var det avslutning for sykepleierne kull 2009, og det var kjempe kjekt, men det var en svært krevende dag for meg. Jeg var oppe kl0700 og var ikke hjemme før jeg anså meg som ferdig på avslutningsfesten på kvelden.

Det ble bare verre og verre. Så når streiken fortsatte på mandag og det ikke så ut til å bli noe løsning, ja da begynte jeg å bli ganske grinete.
Så for meg et senarioet fra forrige svangerskap, hvor jeg gikk 11 dager over termin, og ikke fikk sove de to siste ukene av ymse grunner..Jeg var så sliten at det ikke går an å beskrives.
Og man har gjerne lyst til å være noe uthvilt når noe så slitsomt som en fødsel endelig starter.

Streiken ble avblåst i dag,
Gratulerer alle vinnere av streiken :)  (Eller hva det heter)

Jeg har brukt dagen til å sove. Og nå føler jeg meg mer normalt.

Dårlig kjemi...?

Vi har vel alle hørt om god og dårlig kjemi mellom mennesker. En kan ha svært god kjemi med noen, og en kan ha heller dårlig kjemi med noen andre.
Noen vil si at det ikke finnes noe som hetter kjemi mellom mennesker, men det er ihvertfall en allment akseptert måte å beskrive om du går godt eller dårlig overens med en person.
For det er virkelig enorme forskjeller her.
For noen er det full klaff med det samme, mens andre sliter med å ha noe å snakke om..Noen gang.

Det er ganske lenge siden jeg fant ut at jeg selv velger de jeg ønsker å være med, det var vel omtrent den gangen jeg "Fant" meg selv en gang tidlig i dette årtusen, den gang alt forandret seg, den gang jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.
Da tok jeg et stort oppgjør med meg selv, snudde alt på hodet, og begynte å bygge opp den jeg er blitt i dag.
Selv om det er en annen historie, som jeg har laget flere innlegg om her tidligere, så vil jeg likevel dra det fram. Rett og slett  fordi det var den gang jeg innså hvor viktig denne kjemien mellom meg og andre mennesker er for min egen og andres trivsel.
Den gang innså jeg også en annen vesentlig ting, vi kan velge våre venner, men vi kan ikke alltid velge hvem vi skal måtte omgås.

Dette er noe jeg har erfart igjen og igjen, og jeg er sikker på at alle opplever dette, å måtte omgås mennesker en ikke har full så god kjemi med.
Det er ikke noe jeg opplever hver dag, tvert imot, men det hender, og det kan være ganske vanskelig til tider..
Men en vesentlig ting å tenke på er at uansett hvor enn dårlig kjemi du har med en person du forholder deg til,uansett hvor teit du måtte synes den andre er,og uansett hvor dårlig du/dere klarer å kommunisere med hverandre, så er ikke det det samme som at denne personen er et dårlig menneske.

Det kan være ubehagelig å forholde seg til de du ikke går så godt overens med, i mange situasjoner er man jo mer eller mindre tvunget til det.
Det kan være i jobbsammenheng, på skolen, i vennflokken, familien, i butikken..Ja over alt.
Det er først når du er nødt til å forholde deg til personen det blir vanskelig, det sier seg selv.
Er det dama i butikken så har det ikke like mye å si.

Hvordan det kan oppleves å ikke klaffe med et annet menneske er vel individuelt, men jeg viltro at noe går igjen.
I samtale med personen føler du deg gjerne utenfor din komfortsone. Måten du snakker på og med andre blir ikke forstått gjerne, vitsene du drar faller tungt til bakken, du føler du blir tolket på en helt annen måte en det du er vant til, du skjønner gjerne ikke helt den andre heller? Du føler ikke du kan være deg selv, som den du er. Du føler deg teit, og alt du sier blir feil.  Og det kan opstå en ganske negativ stillhet. Og vi kan dra det mye lenger enn det. Du kan bli provosert, eller den andre kan bli provosert osv..
Dette var å sette det på spissen. Jeg har opplevd det svakt noen ganger, andre ganger kan neste alle elementer være til stede,og DET er ubehagelig.

Heldigvis er ikke dette noe jeg opplever veldig ofte,som regel føler jeg selv at jeg gå godt med andre, og  det er veldig lett å være meg selv. Men alt er en tilpasning, altså på hvordan du skal være rundt andre mennesker. Men som regel går jo det veldig, veldig fint, det er bare de få unntakene som er vanskelige.

Den gravides mage, allemannseie?

Skjorten kan kjøpes HER

Det er en ting man ikke kommer utenom når man er gravid, noen vil ALLTID grafse deg på magen.

Det kan være kjente eller totalt ukjente mennesker, ja, faktisk, ukjente mennekser kan plutselig begynne å klemme eller stryke eller poke i magen din, alt ettersom hva som passer dem best.

Hva er det som skjer egentlig? Hva tenker folk? Jeg bare lurer..

Er virkelig en gravid mage allemannseie og fritt fram å kladde på? Isåfall hvorfor?

Hvor blir det av høflighet? Og intimsonen, hva er liksom det?

Jeg kan fortelle at min intimsone er like intakt selv om jeg er gravid, og det tror jeg gjelder de aller, aller fleste gravide, selv om jeg bare kan snakke for meg selv.

Jeg har aldri noensinne likt å bli tatt på magen, av noen, og det har ikke forandret seg for det om jeg er gravid, valken min på magen er der fortsatt, selv med en baby under.

Jeg hadde ikke bare begynt å befølt noen på magen, eller på puppene bare fordi jeg hadde lyst.

Noen som liker det kanskje? Gravid eller ikke..

For at noen skal få entre min personlige sone, min intimsone, så må de værsegod spør, om du er nær eller fjern, det gjelder ALLE.

Min egen mor hadde ikke plutselig begynt å ta meg på magen en gang..

Men når jeg tenker meg om så går det igjen at de som tar seg til rette nesten alltid er kvinner som ikke har barn selv, de som har fått barn, de spør, gutter spør også, de tar seg aldri til rette.

Kanskje de skjønner at kropp er kropp selv om du er gravid? Jeg vet ikke.

Vær så snill, spørr, alle får lov, så lenge de bare spørr, det kan være med høføige ord, eller et blikk som tydelig viser at de ønsker, men la MEG bestemme at du kan entre MIN intimsone, la MEG forberede meg på å slippe noen inn.

Det er min mage, ja for det er en m age selv med en baby inni, det er magen du tar på, ikke babyen..

Og dessuten, jeg hadde ikke latt noen plukke på den lille babyen i vognen heller uten videre, men DET er det få som gjør.

Men mage, det er allemannseie...

Just saying...

Hissig i trafikken?

Jeg er vel ikke akkurat direkte hissig i trafikken, men at jeg kan være grinete bak ratette vet jeg sånn noenlunde om.

Men igår da jeg hadde hentet min eldste gutt på skolen, fikk jeg høre nettopp dette.

Han var litt frustrert fordi han ikke hadde mer strøm igjen på ipoden sin, så han kunne ikke høre musikk der han satt.

Vi pleiere å ha rimelig gode samtaler i bilen, han og jeg, samtaler hvor vi ordner verdensproblemer og jeg pleier å fortelle om ting han ikke vet så mye om, og han spør mange rare spørsmål rundt dette, veldig koselig.

Så jeg sa at vi fikk bare snakke da, så fikk han lade ipoden hjemme.

Han sukket og stønnet masse over dette og fortalte at han ikke var i humør til det i dag, han var rett å slett ikke i humør til å høre om alt jeg hatet i trafikken.

For jeg har vist alltid noe å si når jeg kjører.

Jeg hater visst det ene og det andre, og blir vist veldig frustrert.

Jeg misliker folk som plutselig hopper i veien, folk som kjører for seint, som kjører for fort, som ikke slipper meg ut i rushen, folk som ikke kan kjøre på glatten, folk som er farlige når de kjører (det er NOK av dem), folk som ikke blinker, de som kjører HELT feil i rundkjøringer, folk som kjører for tett oppi meg, folk som sperrer vein uten grunn, eller for lenge, dårlig køkultur, folk i kø som slipper FOR mange forbi, folk som ikke slipper NOEN forbi, SYKLISTER, syklister og atter syklister...

Det er mye å gremmes over når jeg kjører tydeligvis, og jeg sier det visst høyere og oftere enn jeg tror...Og jeg tror jeg må legge av, eller ihvertfall legge om bruken av ordet hater, det er et ord jeg misbruker til stadighet, men til mitt forsvar, så banner jeg ihvertfall ikke.

Som om det har noe med denne saken å gjøre.