En lang, lang vei. Men tenk, jeg ble jordmor.

 

Hele livet har jeg ønsket å bli jordmor, ihvertfall siden jeg var 7 år.
Før det ønsket jeg å bli arkeolog, nærmere bestemt egyptolog. Det tiltrakk meg veldig da jeg var liten.
Men dette forandret seg en dag da jeg var 7 år og kikket gjennom familiens samling av leksikon.
Jeg kom over et bilde i svart hvit som jeg ikke forstod hva var. Jeg forstod ingenting av det, da hele bilde var ukjent. Jeg spurte min mor hva bilde viste, og hun fortalte, jeg vet ikke om hun nølte eller hva hun tenkte når hun forklarte, men jeg fikk ihvertfall vite hva som var på bildet og hvorfor det var så ukjent for en jente på 7 år.
Det var bildet av et kvinnelig underliv hvor hode på baby såvidt titter fram og det gjøres klart til å legge et klipp, en episiotomi, på fagspråk, for av ukjent grunn å hjelpe baby ut.
Dette åpnet en helt ny verden for meg og jeg var et nysgjerrig barn så spørsmålene haglet. Hvorfor kom baby ut der? hvorfor måtte det klippes? Hvem hjalp med dette? Var det alltid sånn? Jeg husker bildet tydelig for meg. Usikker om min mor husker dette med samme åpenbaring som meg.
Men den dagen ble et ganske så stort frø sådd, først og fremst ville jeg har 100 barn så var det dette med jordmor da, DET ville jeg bli. 
Av dette så er det vell unødig å fortelle t ingenting av av dette var avskrekkende på meg.

Jeg har visst delt dette ønske med mange gjennom barndommen og mens jeg vokste opp, for det var ikke ukjent at jeg ønsket mest av alt å bli jordmor. Og ønske om noe er en drivkraft i seg selv.

Men da jeg ble ungdom og fikk ungdomstanker og ungdomsvenner om enn flyktige venner til tider, så ble denne drømmen noe undertrykt av hva andre tenkte var viktig å bli i livet. Hva andre tenkte var kult eller lamt. Men før den tid, allerede på ungdomsskolen hadde jeg lyst på gå på det som den gang het tegning, form og farge, som var 3årig og ga studiekompetanse, som trengtes til å gå videre på sykepleieutdanning for så å ta jordmorutdanning.
Men denne veien virket lang, selv om drømmen var der, stor og skinnende, så ble livet, ungdomslivet så veldig sterkt, og det som skjedde der og da var mye sterkere enn en drøm fremme i det fjerne.
Jeg kom inn på tegning, form og farge, på førstevalget av skole. Jeg stortrivdes. Jeg har alltid hatt en kunstnerisk spire, og få lov å holde på med disse tingene hver dag var simpelthen magisk. Jeg hadde gode karakterer, men orden og oppførsel var dårlig, for jeg var en liten rebel, jeg fant venninner som ikke brydde seg stort om skolen og syns det var helt ok å skulke, så jeg i min ungdomsrus syntes dette også var helt topp. For hva hva de tenkte var viktigst der og da. Så jeg fikk både gode og ok karakterer, men fraværet var høyt. Og jeg hadde strøket i 2 fag.

Så etter første året på ungdomsskolen kom livet i veien. Ganske massivt i veien. Hun ene venninnen jeg gikk i klasse med, vi var et trekløver. Ihvertfall hun ene hadde så lyst å bli desin\gner, den drømmen hadde aldri jeg hatt, men vi planla det og planla skole, så da søkte vi på det som het SØM. Altså lære å sy, for det trengtes jo om en ville bli designer, som jeg ikke hadde noe drøm om, men som virket lurt der og da. Jeg søkte, jeg kom inn, men så viste det seg at venninna mi hadde byttet om ønskene sine og ikke lenger ville gå SØM. Så jeg følte meg dolket i ryggen, men det er klart at dette var en veldig viktig lærdom. En bør ikke være spontan i livsvalg.
Jeg begynte på søm. og HATET det. Intenst. Det var av null interesse og skoleveien var veldig lang og kronglete, men jeg gikk jo, helt til jeg sloss med symaskinen, sparket den i veggen og sluttet på flekken. Dette var på høsten.
Så ble jeg gravid med ungdomskjæresten min, og vi gikk fra hverandre, men baby fikk vi. 18 år gammel.
Jeg var hjemme i permisjon med gutten min i 1 år, så begynte jeg på videregående igjen, nå videre på tegning form og farge da jeg igjen så drømmen og ønsket studiekompetanse for å bli sykepleier.
Året gikk bra, jeg fikk både gode venner og gode karakterer. Mor min var hjemme med gutten min, så han visste jeg hadde det godt. Men det som er mest verdt å nevne for dette året er at den høsten traff jeg en mann, jeg var så forelsket som jeg aldri har vært før eller seinere, 19 år gammel. Hele livet lå for meg som en drøm, nå ville alt ordne seg. Vi ble forlovet etter 6 mndr og det var rein og skjær lykke. Det var et godt år. 

Det var ikke en god mann. Livet mitt gikk i grus høsten året etter, 3dje året på vgs. Han var utro, prøvde seg til og med på min søster. Livet gikk i grus da han forlot meg, men jeg fortsatte nå på, klok av skade, livet er ikke enkelt. Hadde vi stoppet der, hadde livet mitt gått i en annen retning og muligens resten av livet etter det hadde blitt enklere, for et brudd må vi alle unne takle vell? Men han kom tilbake, etter 3 måneder. Jeg var usikker, hadde kommet meg videre. Det kjentes feil, men jeg slapp hm inn i livet. Kort fortalt, han hadde et forhold, jeg visste ikke det. Men det endte i en alvorlig voldtekt, hvor det fysiske ikke var det verste, men å høre at jeg ikke var verdt noe og at jeg burde ta livet av meg og han kunne hjelpe meg med å gi meg kniven og at foreldrene mine ville takke ham for det, var et plan av smerte jeg ikke var klar til å håndtere. Jeg hadde nylig fått diagnose bipolar og var all over the place følelsesmessig, det visste han godt. Så det han gjorde var grusomt. Etter det gikk livet mitt i en spiral nedover nedover nedover. Noe jeg har skrevet nok om her inne, så eg går videre.

Jeg droppet ut av skolen, det bare gikk ikke. I tilegg fikk pappa hjerneslag, og livet var helt i fritt fall. Jeg begynte på skolen igjen året etter, jeg var et vrak av et menneske, men jeg måtte fullføre videregående, jeg kommer aldri til å glemme at læreren min trakk meg ut av klassen i straten av året og sa jeg burde skutte og heller gi plassen til noen andre som to det alvorlig og hadde tanker om å gjennomføre. Jeg ble ramsint! For JEG hadde tanker om å gjennomføre! Jeg trengte å gennomføre, jeg ville gjennomføre. Men jeg trengte hjelp, og hjelp er ikke lett å få når du ikke vet hva du skal lete etter og står ganske alene. Jeg klarte meg godt på studiet, til etter jul, da raste livet, jeg klarte ikke late som lenger. Og jeg ble lagt inn på psyk.
Hele livet ble satt på pause, ingenting betydde noe enn overlevelse, en dag om gangen. Jeg fullførte året, med spesialordninger. Jeg møtte aldri mer på skolen fra april av, jeg møtte kunn til eksamener. Karakterene var ræva. Men nå hadde jeg fullført, men manglet 2 fag. Disse tok jeg opp året etter og fikk bestått, ikke karakter. Så jeg var vell ferdig med vgs det året jeg var 23 år.

Livet var vanskelig, det var ikke noe hjelp, det var press fra alle kanter, og jeg falt tilslutt utenfor systemet. Jeg var for syk til å jobbe, til  å gå på sole. Jeg var så angt nede, alt jeg klarte var å ta meg av gutten min som også hadde fått ADHD diagnose. Familien min var i biter, det var ingen grunnmur under meg, ingen sikkerhetsnett. Tilslutt stoppet utbetalingene, jeg hadde ingenting. Kunne ikke lenger kjøpe mat, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så var den en klok dame på den gang trygdekontoret som sa at jeg jo kunne søke om omskolering da jeg kunne ha rett på det.

Og jeg fikk gjennomslag Jeg ville så gjerne bli jordmor, i det minste sykepleier, men livet mitt var så vanskelig, jeg visste jeg ikke ville klare å fungere på et så stort studie, hjernen min var grøt. Og skulle jeg noensinne ha sjans til p bli jordmor som er videreutdanning etter sykepleie, så måtte jeg ha gode karakterer. Jeg hadde innsikt nok til å innse det. Jeg satt med søknaden i hånden, jeg vet jeg kunne kommet inn på spesielle vilkår eller hva det heter.

 Jeg gråt da jeg rev søknaden istykker.

Istedet søkte jeg på frisørutdanning, 5 mndr utdanning, 2 år og 1 måned læretid. Det kunne jeg kanksje klare. 5 mndr skole skulle jeg får til, og læretid ga ihvertfall litt inntekt.

Jeg tok utdannelsen, og reiste til Bergen og tok læretiden der. Detter en veldig stor og innviklet historie hva som skjedde da og hvorfor jeg flyttet, bla var sønnen min igjen hos faren der jeg kom fra, Panen var at han skulle komme opp etter kun 3 måneder, men det gikk IKKE sånn. Jeg var låst i et vanskelig forhold. Så jeg måtte bite tennene sammen og bare fullføre læretiden.

Stoltheten jeg følte da jeg std med fagbrevet i hånden er noe som ikke kan beskrives. Jeg, en ingenting, hadde klart det. NÅ kunne jeg forsørge sønnen min. Den gang samboer ville ikke være med ut å spise for å feire en gang, fordi det var ikke noe å være stolt over å være frisør vell? 
Forholdet tok slutt noen måneder etterpå. Og jeg hastet inn i et nytt forhold. Det eneste som betydde noe for meg etter to vulgært dårlige forhold, var at han var snill. Og det var han, det har han alltid vært etterpå. Planen var etter bestått fagprøve at jeg skulle flytte hjem, jeg hadde en sønn hjemme. Men så fikk jeg jobb, og jeg hadde et nytt forhold, så jeg tenkte at et par måneder for å få beina under seg igjen ville være det beste. 
Jeg flyttet hjem 9 mndr etter jeg ble utdannet. 
Jeg gråt da jeg flyttet hjem, kjempegråt. Fordi jeg visste at det var her jordmorutdanningen var, det var jo det jeg ville bli. Men nå måtte jeg ta meg av sønnen min, det var helt feil å flytte han opp hitt etter 3 år, vekk fra faren og et stabilt liv der hjemme. Hadde jeg visst hva som kom for gutten min i seinere år, så hadde jeg nok heller flyttet ham opp. Men vi har ikke kunnskapen om det som skjer i framtiden.

Vi flyttet hjem, og jeg le vips gravid. Oj, ville jeg dette? Men sånn ble det.
Jeg fikk noe forskudd på arv av pappa, og kjøpte leilighet. Vi fikk baby. Og alt var bra det.
Til jeg møtte veggen i slutten av permisjonstiden. Psyken min var ikke bra, jeg slet enormt med depresjoner, og jeg hadde fått en skulder ødelagt at statisk arbeid som frisør. Nå mange mange år etter er den fortsatt ikke god. Jeg ble igjen henvist til å søke omskolereing.
Så jeg gjorde det. Dette var rett før fristen for studier der året gikk ut. Jeg visste jeg ville gå sykepleie, så jeg søkte på sykeleie og lærer på andre valget. Jeg fikk innvilget omskolering, men veileder var ikke fornøyd med at jeg søkte sykepleie, hva med den dårlige skulderen? Tenk om jeg ikke kunne jobbe som sykepleier? Jeg burde bli lærer heller. Men jeg kom inn på sykepleie, jeg var overlykkelig, ubeskrivelig overlykkelig. Og NAV godkjente studiet. 

Så jeg startet på sykepleie det året jeg var 30 år, omskolering ga 66% av lønnen jeg hadde hatt, og som frisør så var ikke lønnen høy den gang. Vi hadde ikke mye å leve av da samboeren min studerte selv uten rett på lån og stipend. Han hadde en helgestilling, så jeg forsørget oss to voksne, minstegutt og så var det eldstegutt også, men han var 50% hos faren.

Det var 3 tøffe år. Lite penger, syke barn, ungdomstiden som kom som et brak for eldstegutten, og han var lang over middels utfordrende ungdom. Hvor jeg måtte avblåse eksamenslesning på skolen for å hente ham hos politiet feks. Minsten var mye syks og drev med nattamming første året.
Jeg fant fort ut at jeg måtte nøye meg med 4 timer søvn til natten, da gikk hverdagen rundt.
Jeg skulle ikke bare fullføre studie, jeg skulle ha gode karakterer også, hvis jeg skulle bli jordmor va det viktig. Og for meg var det viktig. Jeg kom meg gjennom, på håret. For livet det siste året av studiet var virkelig en prøvelse. Jeg var gravid med ekstrem svangerskapskvalme, søsteren min mistet omsorgen fro barna sine, så barnevernet poppet opp innimellom, gjerne rett før eksamen, med ungene på slep som jeg måtte passe på. Og de trengte mye omsorg, så da slapp jeg hva jeg hadde og tok meg av dem. Det var et tøft åt.

Jeg kom gjennom, med gode karakterer.

Så gikk livet videre. Jeg var blitt sykepleier, gi kor stolt jeg var. For jeg visste veldig godt selv hvor vanskelig det hadde vært, det hadde kostet, men det betalte igjen i monn. Jeg undersøkte kjapt hvordan muligheten var på jordmorstudiet i Bergen for å komme inn, hva måtte til. Jo de sa jeg nok kom inn, men jeg måtte jobbe som sykepleier 1 minst 1 år 100% eller to år 50%, og det var et veldig vanskelig studie å pendle til, så det ble sterkt anbefalt å flytte til studiet.
Ingenting av dette var lett, jeg jobbet 50% som nattevakt, så jeg måtte jobbe 2 år. ok greit. Inn kom jeg om jeg søkte. Men pendlingen ble vanskelig og vi var sterkt avhengig av min inntekt, vi hadde nå kjøpt hus og måtte ha to inntekter. Så om jeg skulle pendle krevde det at jeg ikke jobbet, pluss jeg måtte betale for bo der oppe når jeg var der. Det var IKKE et alternativ å flytte til Bergen igjen, pga ungene. Eldstegutt hadde det vanskelig, og jeg kunne ikke gjøre dette mot ham.

Jeg laget en plan for meg selv, innen jeg var 40 år måtte jeg ha en plan om hvordan jeg skulle få til å bli jordmor og hvis det ikke var noe plan klar til da måtte jeg grundig bearbeide meg selv på at drømmen gjerne ikke gikk an å gjennomføre og kanskje da heller bli nyfødt sykepleier. Jeg var simpelthen ikke villig til å flytte pga ungene, det sies at barn takler dette veldig godt, men jeg klok av skade som har blitt flyttet på selv som barn og har slitt med det, og eldstemannen som virkelig ikke hadde godt av det, så var jeg mor først og fremst og dette skulle ikke gjøre dem til tapere.

LIvet kom igjen i veien, som jeg har delt her. Det vanskeligste var jo at pappa døde i 2016. Det tok 3 år før jeg kom meg. Det endte jo i langtidsykemelding etter at jeg traff veggen så det sang. Jeg så helt ærlig ingen utvei på å bli bedre. Ikke fikk jeg særlig hjelp og jeg var enormt bekymret for meg selv. Jeg visste jeg var utbrent som sykepleier, omsorgsfatigen var for intens. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg så ingenløsning.

Så det året jeg ble 40 og var i sykemelding, så kom endelig det etterlengtede jordmorstudiet til Stavanger universitet. Det var jo ikke spørsmål om tvil på at jeg sulle søke. Så jeg søkte. Og jeg kom inn. 600 søkere, 20 plasser. Jeg var en av dem. Helt ærlig, jeg har aldri i hele mitt liv, aldri, aldri, vært så lykkelig som da jeg leste smsen om at jeg hadde fått studieplass. Aldri. Jeg hadde jobbet mot dette i 33år, veien hadde vært så tøff og så lang, jeg trodde det bare ikke ville gå. Jeg knakk sammen og krampegråt. Jeg gråter nå nå jeg skriver det, for det er ennå så uendelig uvirkelig, 7 år etter. Det hender at jeg gråter for dette enda, fordi jeg er så lykkelig at jeg fikk det til, jeg en ingen, som klatret meg opp gjennom motgang,og kom meg opp. 

Det var jo aldri noen tvil, jeg aksepterte på sekundet. Den dagen hadde jeg bursdagselskap for 3dje gutten min, han var førsteklassing, jeg hadde ved en feiltagelse invitert hele klassen hjem, ikke bare guttene. Jeg anbefaler det ikke. Jeg stod og gråt av glede i billedeigen så i den var det må jeg si noen gledestårer, jeg klarte bare ikke stoppe. I flere timer gråt jeg, jeg var utrøstelig, på en god måte. 
Bursdagen ble vellykket den, hvordan kunne den ikke?

Men jeg var i sykemelding, jeg hadde gitt sterk beskjed om at det kom til å vare, men jeg kunne ikke starte et studie som sykemeldt. Og det var ikke noe alternativ å si opp jobbe for vi var helt avhengige av lønnen min. Så jeg startet å jobbe 50% redusert i 1 måned, så trappet jeg fort opp. Så den dagen jeg startet på jordmorstudiet startet jeg tilbake i full stilling, eller det vil si min 65% nattstilling.

Første dag på jordmorstudiet 

Det var en stor dag, først dag på studiet. Det virket nesten som alle var som meg, alle var selvfølgelig sykepleiere, og alle hadde hatt en jordmorspire i magen. Alle , bortsett fra 2, hadde ønsket dette fra så langt tilbake de kunne tenke. Og det var så uendelig godt å samles seg på denne måten med likesinnede. Vi var jevnt fordelt på dette første kullet i Stavanger, mellom voksne og unge voksne som alle ønsket å bli jordmødre. De "voksne" hadde blitt sykepleiere for å bli jordmor og bare satt og ventet på studiet. Men de yngre hadde også mange av de et sterkt ønske, og jeg må jo si at jeg tenkte hvor heldige de var så kunne bli det fort etter endt sykepleierstudiet uten å måtte vurdere x antall løsninger for å bli det. Selvfølgeig var det en misunnelse der fra min side, men den forduftet den fort. Det hadde ingenting å si, mentalt var jeg nok ikke klar før nå akkurat denne stund, det hadde vært for tøft, for mange utfordringer, og jeg visste nå så godt, at NÅ ble jeg jordmor. Og jeg må si, for en fantastisk samling av jordmorspirer vi var, dette første kullet i Stavanger. For noen nydelige mennesker, og for noen dyktige jordmødre vi ble. Jeg er stolt av hva vi fikk til. Vi var studenter i covid-tid. Og alle vet hva det kostet enhver, for meg tror jeg det kostet familien. Jeg tros spiren til bruddet mellom meg og mannen for alvor begynte når han hadde hjemmekontor, barna hadde hjemmeskole og barnehage, jeg måtte jobbe for inntekt samt jeg MÅTTE i jordmorpraksis ellers strøk jeg. Jeg tror det ble tøft, og jeg tror ikke vi kom oss.
Det er jo et annet kapittel.

Men som lederen min sa da jeg medelte at jeg var litt pjusk på jobb pga skillsmisse utav det blå.
"Tenk Lene så heldig du er som ihvertfal etter all den tiden er blitt jordmor ihvertfall, så du klarer deg du". Og hun har helt rett.
Jeg er blitt jordmor, jeg har vært jordmor i 5 år nå neste måned. Jeg tåler litt mer av livet etter det, jeg har nådd målet, det har vært en lang vei, en svært vanskelig vei, men det gjør noe  med en som menneske å nå et så stort og viktig mål i livet. 

5 år som jordmor, og jeg jobber fletta av meg, for er det noe en kan si om jordmoryrke, er at det er an tung, krevende, men en innmari givende jobb. Og nå i sommer når resten av Norge tar ferie, ja da skal jeg jobbe, for er det noen som trengs på sommeren, så er det dyktige jordmødre på jobb. For mens resten av Norge har ferie, så er det fødselstopp i Norge. Så i sommer finner du meg på jobb. Og jeg elsker det.

Jeg ELSKER å være jordmor, jeg har virkelig funnet meg selv.

Jeg møtte veggen med et brak

 

For 10 år siden, 2016, var det vanskeligste året jeg noensinne har hatt. Det betyr ikke at andre år, andre opplevelser er lettere sett i lys av hva som skjedde i 2016, bare at akkurat det året var et evig mørke ku med små lysglimt. Det var vanskelig å plukke seg selv opp og fortsette, ikke som før, men som en ny meg. Det var uendelig tungt og hadde det ikke vært for ungene tror jeg jammen jeg hadde glemt hvordan det var å smile og le. Men hverdagen måtte vidder, pga de.

Jeg skal ikke gå i detaljer på 2016, selv om det kunne vært intressant nok det også, for å se på hendelsen i retrospekt med etterpåklokskap og kunnskap om hva som skjedde og mitt indre følelsesliv er noe helt annet nå, enn når det skjedde, eller året etterpå når jeg fortsatt stod midt oppi det.
Jeg har skrevet om hva som skjedde da jeg mistet pappa og hvordan det skjedde. Og  ikke at jeg har lest mye av innleggene mine fra 2016, hvor alt er godt beskrevet, men det er lett å se at det skrevet av en person i sjokk og på vei utfor kanten... eller på full fart til å treffe veggen.

Som jeg har skrevet før så er hele hendelsen, kompleks. Det er ting fra den gang jeg ikke kommer til å nevne da det for det første er en lang historie, men også så berører det mange som ikke kan forsvare seg mot hva jeg deler. Men la meg bare si at nettopp den biten gjorde alt så mye mye tyngre.
Og om noen nå tror at det er sorgen over tapet av pappa som er det store, tunge i historien så er det ikke det direkte, det var alt rundt, hvordan det skjedde og alt som skjedde etterpå.

Det fullstendig knuste meg, og omformet meg som meg. Jeg ble satt sammen, men det kjentes ikke ut som alle bitene var satt på plass riktig. Nå 10 år etter er det fortsatt noen biter som sitter skjevt, men det har jeg lært å leve med, og det er slik det blir etter en traumatisk hendelse.

Pappa døde 28-29 mars, vi er ikke helt sikre, men han ble ikke funnet før 4 april, så det er det som står som dødsdag. 4 april 2016. Men vi vet det ikke skjedde da. Det var i påsken det året, og påsken i alle år etter har vært tøffe pga det, ikke bare har vi datoen, men vi lever gjennom det hver påske.
Onsdag før påske falt han om, og ble liggende, han ble liggende gjennom hele påsken og ingen kom. I mitt hodet har han ligget der mellom bord og sofa, delvis lammet av slag som han var, og ropt, han har ropt og ropt og ingen hørte ham, ingen kom. tirsdag eller onsdag fastslo obduksjon at han døde, mandagen etter ble han funnet.
Det er kort om det som hendte.
Scenene jeg har laget i hodet mitt har forfulgt meg i alle år, at han lå der og ropte, og ingen kom. Dette er det som til slutt i en helt annen setting får meg til å dundre rett i veggen med et brak. Denne ropingen og hjelpesløsheten og at ingen kom. Hadde noen komt hadde det ikke gått som det gikk forstår vi alle.

Da dette skjedde i april 2016, var jeg helt på slutten av barselpermisjon med minste gutten min, jeg hadde 3-4uker igjen  i permisjon. Jeg skulle være tilbake i jobb i mai, og jobbe 17 mai. For meg var det helt absurd. i familien har alle alltid tenkt på 17 mai som pappa sin favoritt dag, ingen elsker den dagen som ham. Mens vi andre ikke syns dagen er helt topp, så elsket han den. Og for meg å jobbe den dagen så tett etter han døde va faktisk ikke et alternativ.
Jeg ble sykemeldt 1 måned. Men jeg kjente at det var alt for lite tid, det som svømte i hodet og kropp hadde såvidt blitt smakt på, det hadde ikke blitt fordøyd. 

17 mai 2009, meg og pappa.

4 april ble pappa funnet, 11 april fikk vi gå inn i leiligheten hans, da ble politisperre opphevet. Jeg husker Dagfinn måtte inn først, og kjenne om det luktet og hvordan var synet som møtte oss. Han sa  det var ok, kun litt lukt. Og det luktet. Har du vært så uheldig å miste en liten bit kjøtt bak kjøkkenbenken så vil den forpeste hele rommet ed bedervet lukt etter 1 uke i romtemperatur. Det var overveldende. Lukten satt i teppe, i gulvet og hadde trengt gjennom gulvet. Så lukten var der til vi fikk revet gulvet. Det er en spesiell type følelse, ikke en god en, å gå rundt og sortere ting etter en persons liv, i sjokk og i den lukten. Men for at gulvet kunne rives, måtte ting flyttes vekk, og det var min bror, jeg og Dagfinn og Evy som gjorde det. Vi visste ikke hvem andre vi kunne spørre, det var en stor jobb.

15 april ble han begravet. Jeg hulkegråt fra vi kom til vi gikk, for den midlertidige obduksjonen jeg hadde fått svar på et par dager før,  hadde fortalt om et bilde om hva som hadde skjedd som jeg som jobbet som sykepleier forstod så altfor godt. Ingen trodde meg da jeg forsøkte å si at han hadde ligget slik, alene, og sikkert ropt, og ingen kom. Folk ønsket å tro at han hadde fått et illebefinnende og falt død om. Jeg også hadde jo tenkt dette, som jo var kjempetrist. Men det er mye trøst i å vite at en person dør momentant. Det er en helt annen ting å vite at de har lidd, alene og ingen kom. Jeg visste dette, men ingen ville tror det. Det var sår det ble fortalt om, trykksår, med nekrose i, som ikke oppstår etter en person er død. Det var det som gjorde det, det var det som gjorde at jeg forstod. Og det var for sjokkerende til å snakke med alle om, det var for vanskelig for folk å høre, for absurd, for fjernt fra en virkelighet vi kjenner og kan leve med. Så jeg satt og hulegrein, ikke fordi pappa var død, som alle trodde, men fordi kunnskapen om hvordan han hadde lidd, var for mye for meg, Og nå Satt jeg rett ved siden av kisten, rett ved siden av ham, for siste gang. Og jeg føler jeg hadde sviktet så katastrofalt. Jeg klarte bare ikke håndtere det.

Denne perioden var så stressende for meg. Vi var konstant i pappa sin leilighet, i lukten, blant tingene, pakket ned, drev detektivarbeid på hva som hadde skjedd. La sammen puslespillet til vi hadde hele bildet for oss. Han falt om på onsdagen, på kvelden. Vaskehjelpen hadde vært der på dagen, og skulle komme tilbake onsdag om 14 dager. Han kledde av seg i stua for å gå i dusjen. Han dusjet alltid på kvelden, onsdag og søndag. Han hadde tatt medisinen fra ukesdosetten på onsdag morgen, ikke på onsdag kveld, det gjorde han etter han hadde dusjet. Vi fant også ut at han hadde nylig startet antibiotikakur for lungebetennelse, han hadde tatt første kapsel, jeg telte dem. Han hadde tatt en tabelett
Avisene lå stablet foran døren, vi så den første avisen som ikke var tatt inn var tirsdag etter påske, da han lå døende rett innforbi. Det var mange mange biter av puslespillet vi la sammen og kom fram til hva som hadde skjedd. Vi så at siste telefonsamtale var med vaskehjelpen, for å slippe henne inn? eller var hun forsinket? Det vet vi ikke.

Jeg var så stresset denne perioden at jeg utviklet helvetesild, på baken. Jeg så det ikke, kjente bare at det var vondt og det væsket, jeg trodde det var eksem og smørte på kortison krem. Minste gutten fikk vannkopper 18 april, da forstod jeg hva det var. Han var ikke blitt 9mndr en gang, han var for liten til å ha vannkopper. Han ble innlagt på sykehuset, han ble veldig syk. 10 Dager etter fikk de to andre guttene det, de var 4 og 9 år, de ble helt normalt vannkoppesyke. Men dette var en ekstra belastning i alt, men det var også godt å bare være mamma til syke barn, alt det andre var så tungt.

Tiden kom for at jeg skulle tilbake i jobb. Jeg gikk på jobb for å snakke om dette, at jeg nok måtte være hjemme lenger, fordi jeg virkelig ikke hadde det bra. Jeg har jo lært at det ikke nytter å være grei som ansatt, for denne snillheten blir så veldig lett brukt mot deg, ihvertfall i mitt yrke som sykepleier. Det nytter ikke å diskutere at en skal bli sykemeldt videre, i et presset yrke. Jeg burde ha snakket med legen først, ikke jobben. Men jeg hadde behov for å gå innom jobb, kjenne på noe normalt. Jeg ble møtt med å enormt lite forståelse, men gikk det nå an å forstå hva som brygget inni meg, sånn egentlig? hvor lang tid det skulle ta meg å komme tilbake til hverdagen? Jeg ante det jo ikke selv der jeg satt og snakket med lederen min. Hun sa at det var helt normalt å oppleve slike ting i livet, vi kunne ikke bare være hjemme av den grunn. Hun hadde tross alt en far med ALS og visste livet var tungt. Jeg husker frustrasjonen av sammenligningen. Hun visste ingenting om min situasjon. Hunn hadde en far med ALS, men de var 5 søstre og de var alle over 50 år, jeg vet nok det var tungt. Men de var der for hverandre, for faren. Min bror og jeg var alene, jeg var 37år og han var 32år, vi sorteret et helt liv, avbestilte på abonnementer i øst og vest, satt med en diger avansert selvangivelse som vi ikke forstod bæret av  som skulle vært inne men vi fikk utsatt et par uker,  vi satt og ordnet gjeld og regninger og intrikate, skjulte aksjekontoer i andre land og lette etter passord for alt dette i en stor fysisk korg med bittesmå lapper med passord. Han samlet på alle passord, nye, gamle, alt ble rullet sammen i en korg. Flere dage gikk vi gjennom passord, for noen måtte faktisk ha passord. Alt dette gjorde vi med viten om hva som hadde skjedd med ham der vi var og ryddet, dag etter dag i liklukt. Pluss alt som stod på utenfra og inn med selv. 
Men jeg presset meg tilbake i jobb....

DET skulle jeg ikke ha gjort, jeg var ikke samme sykepleier når jeg kom tilbake som da jeg gikk ut i barselpermisjon. Jeg var redd for å gjøre feil, for at noen skulle lide for at jeg ga feil medisiner, eller ga for mye smertestillende, tenk om jeg drepte noen? Det ble helt reelle ting for meg, jeg var usikker i alt jeg gjorde, jeg klarte ikke være en god sykepleier. Det aller, aller verste var når noen ropte på hjelp.
Det jeg skulle ha løpt og hjulpet, ble jeg istedet fjetret til gulvet i ren og skjær panikkangst. Bilder suste i hodet, pappa som lå på gulvet og ropte etter hjelp.
Det verste var hvis jeg hørte noen ropte på hjelp og jeg kom inn på rommet og en eldre mann med nylig amputert for lå på gulvet og ropte. Det skjedde jo ikke ofte, men demens, sykehus og stor operasjon kan gjøre mennesker deliriske og gjøre ting de ikke ville gjort til vanlig, som å prøve å gå når man akkurat har operert bort en fot eller to.
Jeg sluttet i jobben et halvt år etter og begynte i stedet på sykehjem. Jeg handlet fortsatt ut ifra mine normale tanker og en normal hverdag, jeg hadde ikke klart å akseptere at jeg ikke var den samme som før. Og heller ikke klarte jeg ta inn over meg i hvilken grad denne hendelsen med pappa hadde slukt meg med hud og hår.
Jeg er jo bipolar og har levd med mani og depresjoner i  mange, mange år. Så jeg har bygget meg opp et robust forsvar mot begge deler. Men nå kjente jeg at mestringen min glapp.

Da jeg begynte på sykehjem, noe jeg burde ha tenkt på, traff jeg mange som minnet om pappa, enten i roping, halvsidig lammelser, at de lå og gråt på hjelp, og jeg traff også på en ar som hadde samme type hjerneslag som pappa og minnet mye om ham.  Å gå inn dit var det verste jeg gjorde. Ikke fordi jeg ikke kunne gi god omsorg, men fordi jeg hadde et enormt sug i hjerte og flykt virket som det mest naturlige. Det verste var da jeg fikk ansvaret for ham påsken etter pappa døde. Jeg kjente jeg var på vei til å møte veggen. Og jeg søkte hjelp. Legen min  skrev henvisning på henvisning til DPS, men jeg fikk bare til svar at jeg hos dem var ferdigbehandlet og hadde nok mestringsstrategier til å håndtere kriser.

Jeg jobbet der i 1,5 år før jeg møtte veggen. Og nå man møter veggen nytter det ikke å plukke opp bitene å stå på videre. Jeg hadde gjort akkurat det i 2 år. Jeg lå knust igjen på gulvet. Hjernen min kortsluttet. Det som var dråpen? Mormor lå på sykehjem, hun skulle dø, og det veldig veldig snart. HUn var min siste besteforelder, hun var naturlig den neste til å dø, hun var gammel, dement og ensom etter at morfar døde januar 2016. Hennes tid var kommet. Jeg skjønte det.
Men her var jeg på jobb, som jeg ikke fungerte 100% i den gang, ikke fordi jeg ikke gjorde jeg skulle, men fordi det var en daglig kamp med meg selv om å stå opp og hjelpe folk når jeg trengte så sårt hjelp selv. Hjelp fikk jeg ikke, jeg hadde forsøkt, lenge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg har et utdrag fra dagbok jeg skrev i den perioden.
Jeg er glad når jeg ser meg i speilet og ser en rynke, jeg er glad for hvert grå hår, det forteller meg at jeg ikke skal finnes for evig, jeg eldes. Skal man ikke føle det bedre etter man har spist og ikke lenger er sulten? Eller når man drikker når man er veldig tørst? Skal man ikke føle det bedre? Skal ikke hverdagen være bedre når man våkner om morgen? Etter å ha sovet+ Skal man ikke føle glede av å se barna sine smile og le? Jeg føler ingenting, bare glad dette ikke varer evig...

På jobb rundt de tider mormor lå for døden på et annet sykehjem, var det plutselig 3 av mine pasienter som også skulle dø. Jeg husker siste vakten  min før jeg ble sykemeldt. Jeg løp mellom hver av de tre pasientene for å lindre, for å snu dem, for å berolige pårørende, for å holde i en hånd.
Jeg kjente da på at hverdagen spiste meg opp, jeg ville jo være hos mormor som døde, ikke en jeg ikke kjente.

Jeg kjente på enorm omsorgsfatigue. Jeg var på felgen og jeg krasjet, hardt.
Jeg hadde presset meg for lenge, jeg hadde ropt på hjelp, for lenge.
Jeg ble fortalt at jeg hadde ressurser i meg selv av et overbelastet system som trengte å ta seg av de som var sykere enn med selv, jeg visste jo det. Men jeg skrek aldri etter hjelp, og når jeg gjorde så var det fordi jeg ikke kunne håndtere hverdagen med de mestringsstrategier jeg hadde lært meg etter mange traumer og kriser og bearbeidelse av depresjoner. Jeg kunne jo dette, helt til jeg ikke kunne lenger.

Jeg skulle hatt hjelp før. Det skulle vært et system som fanget meg opp når jeg ropte, når legen sendte henvisning etter henvisning. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte legges inn på psyk, for jeg var ordentlig bekymret for meg selv. Jeg har ikke vært det siden 2002, det er sist gang det var så ille. 

Jeg ble sykemeldt den 18 oktober, som er min søsters bursdag. Og datoen har gjerne hatt innvirkning på at jeg ble sykemeldt den dagen. Jeg har ikke nevnt henne her, hun er en del av pakken. Den delen som ikke bli nevnt. 

Jeg ble sykemeldt oktober 2018, og så ikke syn på å komme tilbake i jobb, noen gang. Jeg hadde ikke mer å gi til noen. Men i juni 2019 forandret alt seg, og jeg så et lys i tunnelen, jeg grabbet etter lyset griskt. Som en som druknet og fant et strå og dra seg opp etter. Jeg grabbet strået. Usikkert om det ville holde meg. Med ren viljestyrke dro jeg meg i land. Det var ikke lett, og jeg måtte gjøre det selv.
Jeg kom i land.

10 år siden nå, men sorgen og savnet er der enda.

 

I år er det 10 år siden pappa døde, 10 år som har gått både fort og seint, 10 år som har inneholdt så mye han skulle fått med seg, og noen ting jeg er glad han slapp å få med seg.

Det første han skulle fått med seg og som han gledet seg stort til, var at sønnen hans skulle gifte seg, min lillebror. Han gledet seg stort til det, Han var den første som svarte at han skulle komme. Han var ivrig på sånne store hyggelige begivenheter. At pappa ikke var med, preget selvfølgelig hele bryllupet, det var ikke 1 år siden han døde en gang, han skulle ha vært der.

Han fikk ikke med seg at sønnen hans fikk en sønn, det hadde han syntes var stor stas. Og jammen kom det en datter til noen år etter. Han skulle ha fått med seg alle de flotte 10 barnebarna, og ikke de 8 han visste om. Det føles vondt å ikke dele pappa med disse nye barnebarna, for det er så fjernet for dem.

Han fikk ikke med seg at jeg etter mange, lange år med en stor drøm om å bli jordmor, endelig ble det. Det var så fjernt når han døde, det var en drøm, men i realiteten virket det ganske umulig pga livssituasjon og studiested. Men jeg ble jordmor, og jeg vet han hadde vært så innmari stolt.

Han fikk ikke med seg at jeg, eldste dattera som sa hun aldri skulle gifte seg, faktisk den dagen covidrestriksjonen opphørte, 25september 2021, ble gift. Det var stor feiring, vi kunne klemme, vi kunne danse, det var en festdag som kunne feires av så mange grunner, og han hadde nok syntes det var mest stas av alle.
Men igjen, så fikk han ikke med seg at jeg 3 år seinere ble skilt, og livet ble tøft. Det er jeg glad han ikke fikk med seg. Men festdagen ville jeg han skulle tatt del i. Han var med i brudebuketten, han hang der, bilde i et hjerte. Så han var jo litt med.

Han fikk ikke med seg at vi flyttet til et stort, gult hus med 8 soverom. Her hadde han likt seg, for her kunne han ha overnattet, fått en tv for seg selv, og bare vært i lengre perioder om gangen. Sittet på terrassen om sommeren rundt bål, med et glass vin, og bare vært stille i hverandres selskap.

Han fikk ikke med seg at min sønn nummer 2 ble 18 år og fikk sertifikatet på dagen og har egen bil. Han kunne ha kjørt og hentet ham til det gule huset og vi kunne sittet på terrassen og han kunne fortalt sine voksende barnebarn om da jeg var liten, eller da han var liten. For han som var 8 da han døde, som nå er 18, begynte jo å vise stor interesse for sin slagrammede morfar i tiden før han døde. Han gikk glipp av det båndet som kunne utviklet seg mellom dem, for av alle barnebarn, så er det 18åringen som var mest lik sin morfar. Min far. Pappa. Og han kunne gjennom den gang 8 åringen fått bli den morfaren han såvidt fikk være litt før han fikk slag som 50åring hvor eldste barnebarn var 4 år. Han hadde et sterkt bånd til min eldte sønn som var 4 den gang, 29 år idag. Men det fordampet som dugg for solen, pga hjerneslaget, når språket og motorikken forsvant. Så nå kunne han fått oppleve det igjen. Det er vondt å tenke på at han aldri fikk være den bestefaren han kunne være

Han fikk ikke med seg covid, og det er jeg glad for, det kunne vært en vanskelig tid for pappa. Vi hadde vært bekymret for ham. Hadde han blitt syk? Hadde han overlevd? Vi hadde alle nok med oss selv den gang.

Men igjen, han fikk ikke med seg det vonde som jeg vet ville vært vondt.
Han fikk med seg at jeg 2,5 år etter han døde, totalt møtte veggen og ikke fungerte. At jeg ble langtidsykemeldt fra jobben min på sykehjem. At jeg ikke fikk sove, at jeg ville legges inn på psyk for jeg håndterte ingenting, at jeg var redd for meg selv.
Jeg hadde båret på smerten så lenge uten å ta tak i det, jeg kjente det ulmet. Så lå mormor plutselig på det siste, jeg kue ikke være der for jeg var på jobb hos beboere jeg hadde ansvar for som også plutselig var på det siste. Hvor jeg fikk panikkangst, for alt ble for nært.
Hvor jeg ikke kunne gå inn på rommet til en eldre beboer som lå å ropte hjelp på gulvet, for alt jeg så for meg var pappa som lå og ropte på gulvet i en uke, og ingen kom.
Jeg møtte veggen.
Men jeg kom meg opp igjen.
Jeg møtte veggen igjen.
Men jeg kom meg opp, igjen.

Ingenting av dette fikk han med seg, og jeg skulle ønske han var der for alt, det gode, det vonde. 
Savnet er der enda, men sjokket av hva som hendte har lagt seg. Men fortsatt våkner jeg gråtende på nettene av mareritt av pappa som dør foran meg, jeg klarer ikke redde ham, igjen.
Og når jeg våkner, alene med smerten om natten, er smerten råd og jeg er rett tilbake.
Da hulkegriner jeg for meg selv, lenge. 
For smerten er der, det som skjedde kan ikke viskes ut.
Det er lenge siden, tiden leger.
Men når jeg våkner på natten og gråter.
Da er det som om ingen tid er gått og smerten er like råd som den gang.
Selv 10 år etter.

1977

Om vonde drømmer og mareritt

 Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt. Jeg vet at dette er en ganske normal ting å gjøre for oss mennesker, noen drømmer mye, noen lite, noen husker drømmene sine, andre ikke. Noen føler de ikke drømmer særlig mens andre kan slite med at drømmer tar for stor plass.

Slik er det hos meg. Drømmene mine tar stor plass, ikke fordi de er så himla flotte og jeg ville levd i denne drømmeverden jeg drømmer om når jeg sover, tvert om, de tar plass for de presser seg på, om natten og om dagen. De gjorde ihvertfall dette i stor grad tidligere, til de tok så stor plass at jeg hadde vansker med å skille virkelighet og drøm. Drømmene mine hadde virkelig taket på meg, natt etter natt, flere ganger om natten, morgen etter morgen, våknet jeg svett, skrikende eller gråtende. Jeg klarte ikke lenger håndtere drømmene min. Vonde drømmer, invaderende drømmer har jeg hatt hele livet, men nå tok de overhånd.

Jeg oppsøkte hjelp. Jeg var utslitt og søvnkvaliteten var elendig. Fastlege som henviste til sykehuset hvor jeg utførte en søvnregistrering, alt vell ikke mye å si der, det kunne se ut som om den natten registreringen foregikk, var en bedre natt, men jeg hadde fordi om oppvåkninger og hjertebank og mye REM.søvn, lite dypsøvn. Så var det DPS for å se om jeg kunne få hjelp til å snu, og ta kontroll på drømmene mine, ufarliggjør dem. 

På DPS var det lite hjelp å få, jeg fikk med en brosjyre om hvordan behandle vonde drømmer. Men det var to typer brosyrer, behandle drømmer som kom av gamle traumer, og drømmer som kom av nye traumer. Disse ble behandlet litt motsatt av hverandre, uten at jeg nå husker helt hvordan, dette var tilbake i 2018. Så bestillingen til DPS kunne ikke møtes, behandlingen ble avsluttet. Takk for besøket og lykke til videre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg turdde ikke sove, på dette punktet var drømmene min så invasive og voldsomme at det var bedre å la være. Jeg var på dette punktet sykemeldt, over en lengre periode. Jeg bare sovnet på jobb og hjernen var ikke med. Det var selvfølgelig ikke bare drømmene sin skyld, livet mitt var fullstendig kaos. Og dette gjenspeilet seg i drømmer, bare det tok en vond situasjon og vridde den, gjorde den styggere, mer smertefull. Jeg orket det ikke, natt etter natt, dag etter dag i konstant kaos og smerte.

Jeg startet så det jeg kalte for min drømmefanger, en drømmedagbok. Noe måtte jeg gjøre, drømmene var jo der men jeg forstod dem ikke, de var overveldende. Og jeg satt igjen når jeg våknet med de vonde følelsene og det det som skremte meg mest i drømmen. Og hva det var var så forskjellig, men felles var de tunge knugende følelsene jeg hadde, som fulgte meg gjennom dagen. 

Siden jeg alikevell ikke kunne unnslippe drømme, valgte jeg nå og møte dem. Jeg skrev dem ned, tvang dem fram, jeg utviklet teknikker for å huske dem, hver morgen jeg våknet, så skrev jeg dem ned og kjente på følelsene av ubehag. Jeg ble raskt veldig god hente fram nattens drømmer, jeg sier drømmer, for det var sjeldent en jeg satt igjen med, men 3, 4,5 og mer. Noen ganger skrev jeg kun ned de som stod frem som viktigst. Jeg skal fortelle om teknikkene i et annet innlegg, for det blir for langt da dette egentlig er et veldig stort innlegg.

Etter et par måneder hadde jeg et enormt nedskrevet materiale, sjeldent leste jeg gjennom det jeg hadde skrevet ned, men når jeg gjorde så så jeg tydelig at det var noen røde tråder. Og jeg kan oppsummere de i 3 deler, gamle traumer, nye traumer og hverdag. Og dette ar uhyre nyttig for meg. Jeg fant at hver av de tre delene hadde sine symbol som gikk igjen. det var mange symbol i hver av de 3 delene, og det er her jeg endelig begynner å få en slags forståelse for hva og hvorfor jeg drømmer det jeg drømmer. Jeg HAR mange gamle traumer i sinnet mitt, og dem har jeg alltid drømt om, men jeg har ikke forstått hva jeg drømmer. og i 2016 ble drømmene mine mye mer hensynsløse etter at pappa døde og så mye vondt skjedde. Nå når jeg skriver dem ned seg jeg hvilke drømmer som er fra gamle sår og hvilke som er fra nye sår om du vil. Så har du hverdagen som også spiller inn, hva gjør jeg? Er det juletider? Studerer jeg? ordner jeg begravelse? Er det sommerferie? Alt dette blander seg inn. Jeg kan drømme om hverdag, men trenger ikke. Kan jeg kan drømme om alle disse separat, eller de kan alle 3 blande seg. Og det er greit, så lenge jeg forstår hva de reprsenterer.

Jeg skrev 7 bøker med tettskrevne sider, 1000vis av drømmer på knappe 2 år. Jeg ga meg, fordi jeg hadde oppnådd det jeg ville. Jeg hadde utviklet et drømmespråk, jeg forstod, og er ikke lenger i en kald, fast knytteneve av drømmer. Jeg drømmer minst like mye, men jeg feier dem bort, så lenge det ikke er drømmer som virkelig trenger å bli anerkjent, bli sett og forstått. Først da slipper de taket. 

Jeg måtte møte drømmene, måtte akseptere dem, skulle dem og faktisk tolke språket som var der. Fortsatt kan jeg våkne svett med tårer som renner og selv om jeg vet det bare er en drøm så sitter følelsen så veldig tvinet i sinn og kropp, og det er forferdelig å drømme at man mister alle barna, utennom et av dem, men man må velge og ungene skjønner at jeg må velge. det er grusomst, følelsene er der. Jegn kjenner på dem, men jeg lar dem gå, de er følelser knyttet til fantasi, ikke virkelighet.

Ingen skal dø alene...

Det er som en slags dyster ironi, at det er noen av de siste ordene jeg sa til pappa.
For det var nettopp det han  gjorde:
Døde alene.

Dette innlegget er veldig vanskelig å skrive, jeg har gått mange runder med meg selv. Innlegget har ligget her en stund, men jeg har ikke klart å legge det ut.
Jeg tror aldri innlegget kan bli som jeg ønsker, jeg klarer ikke dele i ord helt hva jeg føler.
Selv om ord kan vise oss så mye, det fantastiske, skremmende, utrolige, ufattelige, triste..
De kan beskrive så mye, hvis du bare klarer formulere det på en god måte.
Du kan få andre til å ta del gjennom ordene, selv om det bare blir som en tilskuer, så kan andre ihvertfall ta del og muligens forstå.


Jeg har tenkt over disse ordne jeg sa, "ingen skal dø alene", jeg har tenkt over det så mange ganger, at jeg sa dem, til han så kort tid før han døde.
Jeg sa dem, var nærmest påståelig i min sak, at nei, ingen skal måtte dø alene i Norge.
I et større bilde så snakket vi om at morfar nettopp døde, men oppi alt det triste, så var han ihvertfall ikke alene da han tok sitt siste pust.
Og det var i den sammenheng jeg sa det, ingen skal dø alene.

"Å?" sa pappa, som om han ikke helt trodde meg. Klart han ikke gjorde, for hvor enormt barnslig er vell ikke en slik uttale egentlig?

Jeg husker ikke lenger om jeg fikk fram at jeg mente dette gjaldt i helsevesenet, som de som dør på sykehus og på sykehjem eller som velger å sovne inn under relativt trygge omstendigheter, hjemme.
Planlagt. Hvor enn planlagt døden kan bli i vårt samfunn.

Jeg vet ikke om jeg fikk frem det siste, men jeg tror det, men jeg vet ikke, men det føles viktig for meg at jeg fikk fram det, nå i ettertid.

For hvor mye vi enn skulle ønske at den setningen var sann, så er den jo ikke det, på langt nær.
Folk dør, med eller uten  noen ved sin side, enten det er "planlagt" eller  ikke "planlagt".

De er heldige de som får dø med noen tilstede.
Det har også slått meg at jeg syns de som dør gamle og mette av dage er heldige, og de som plutselig bare dør uten  merke det selv. For deres del, og for de som sitter igjen og ihvertfall har den tanken at det i det minste var fritt for smerte og redsel.

Jeg har tenkt på det før, hvordan det er å sitte igjen som pårørende når noen dør på en unaturlig måte, fult av smerte og redsel. Jeg har lurt på hvordan det er å sitte igjen etter det.
Nå vet jeg.

Så mange tanker, så mye følelser, så mange våkne netter, så mye bekymring for ting det ikke går an å endre.
Så mange tanker jeg aldri har vært innom tanken på at jeg noensinne skulle ha en gang.
Det er tanker som former spørsmål.spørsmål som bare stilles ut i intet, for uansett hvor enn mye, lenge og inderlig de stilles, så vil det aldri finnes noe  svar.

Noen spørsmål fantes det et svar på, men den som satt med svarene er borte.
Eksempler på dette er:
"når skjønte han ut at han kom til å dø? og
"tenkte han på det jeg sa, at ingen skal dø alene?"
"ropte han? Gråt han? Hva var det siste han sa?"
"Hvor vondt hadde han det?"
"ga han opp? eller håpet han at noen kom?"

Andre spørsmål er det umulig å finne noe svar på i det hele tatt.
Jeg har lurt på hvor ille det enn høres ut, så har jeg lurt på om ikke dette må vær en av de verste måter å dø på.

Det går ikke an å svare på slike spørsmål da et svar må ta hensyn til så mye.
Fysisk og psykisk.
Smerte, redsel, ensomhet, tid osv... Og så mange andre ting.

----------------------------------------------------------------

Det er ikke lett å dele det jeg nå skal, for det føles ikke mitt å dele.
Det handler ikke om meg, men så gjør det det også.
For sorgen og smerten tar jeg med meg. Tankene er der, og følelsene av avmakt og "om hvis vi bare hadde"..Så hadde så mye sorg og smerte aldri blitt kjent.
Det føles ikke mitt, jeg føler jeg utleverer pappa på en måte, i sin tragiske hjelpesløshet.
Jeg har det ikke godt med dette, tårene renner og hendene er ikke stødige, men det føles viktig også på en måte.


Pappa var max uheldig.
Alt som kunne gå galt, gikk galt.
Han bodde alene, hadde hatt hjerneslag 14år tidligere, var så å si lammet på høyre side (som var hans dominante side). Han var ung, og klarte seg greit og hadde lite hjelp bortsett fra vaskehjelp hver 14ende dag.
Han var relativt ung, 64 år. Greide seg bra, hadde forskjellige ting å forholde seg til, som dagsenter og fysioterapi fast flere ganger i uken.
Han hadde familie.
Han hadde ikke noe hjelp og han hadde ikke tryggehetsalarm.
Noe vi tenkte på siden han tross alt begynte å eldes.

Han var max uhedig.
Det var onsdag før påske, eller inngangen til påsken.
Vaskehjelpen var der den onsdagen, det var 14 dager til neste gang.
Hva som har skjedd blir bare gjettning, men utifra det vi har sett/funnet ut og blitt fortalt, så er forløpet ihvertfall noenlunde sikkert.

Vaskehjelpen har vært der, onsdag morgen.
Når på døgnet det skjer er usikkert, men mye kan tyde på at det er mot kvelden.
Han kler av seg i stuen for å gå i dusjen.
Et eller annet går galt og han faller om og lander mellom bord og sofa.

Og slik blir han liggende mer eller mindre.
Jeg skal ikke gå i noe særlig i detaljer, men tiden går ihvertfall.

Siste gang jeg så ham var i bursdagsfeiring, og noe av det aller siste jeg sa før han gikk var at jeg skulle ringe over påske en gang.
Og jeg tenkte på å ringe både i påsken og rett over påske, men mye skjedde og vi hadde så enormt mye sykdom i hus, så det ble med tanken... Så mange ganger også.
Han ringte jo svært sjeldent selv, bare når det var bursdager, for å si gratulere med dagen og høre når det ble selskap.

Så det ble med tanken, så mange ganger.

Den 4 april er en nydelig dag, våren er virkelig kommet.
Jeg går en tur på morgenen, solen skinner, den varmer og jeg føler meg så lettet og lykkelig for at den tunge vinteren er forbi. Jeg husker alle følelser og tanker jeg hadde dem morgenen, både før og etter alt forandret seg.
Jeg tar opp telefonen for jeg får så plutselig lyst til å ringe pappa igjen, det er mandag, og jeg pleide å ringe på mandager, men tenker at jeg ringer på kvelden, så kan vi avtale middagsbeslk til helgen, det blir fint, tenker jeg.
Så tar jeg opp telefonen for å se hva klokken er. Den er 10. Jeg ser at onkelen min har ringt 10min før.
Jeg skal ringe opp, bare komme meg hjem først.

Vell hjemme 10min etter får jeg en telefon fra min bror.
Pappa har ikke møtt på dagsenter den mandagen, det har aldri skjedd, han er punktlig og gir alltid beskjed om noe kommer i veien.
Så de er bekymret.

Jeg vet nøyaktig hvor jeg står på kjøkkenet nr jeg tar telefonen, vet nøyaktig ord som blir sagt og toneleie de blir sagt i. Den underliggende bekymringen vi begge deler uten å si det i reine ord.
Jeg vet nøyaktig hvor jeg satt da jeg ringte pappa, 3 ganger og jeg vet nøyaktig hva jeg tenkte da mobilen bare gikk over til svarer eller når hustelefonen bare ringte og ringte og ringte.
Jeg vet nøyaktig når jeg bestemte meg for å ringe politiet og hva jeg skulle si og hvorfor.

Jeg hadde nøkkel til pappa, jeg kunne reist bort, men panikken og frykten jeg følte var svimlende.
Aldri har jeg kommet til telefonsvar hos pappa, aldri. Han var veldig nøye med lading. Han var veldig nøye med oppmøte, beskjed om noe kom i veien, han var veldig nøye med så mye.
Så jeg skjønte allerede at noe hadde hendt.
Hvor lang tid tok det før mobilen ble utladet? Onkelen min fortalte at han hadde prøvd  å ringe før helgen og da kom han til telefonsvar, det var mandag nå.
Hvor mange dager var det siden vi hadde sett hverandre, eller snakket sammen.
22 dager siden vi så hverandre, 21 dager siden siste melding på mobilen. 3 uker.
Hva hadde skjedd, når?

Det var ikke mange ord jeg behøvde å si til politiet, men jeg måtte ta mange telefoner. Ikke bare jeg, men bror min og onkelen min også.
Det gikk rett over 1 time fra jeg fikk telefonen til politiet ringte meg opp og fortate at de hadde tatt seg inn i leiligheten, de hadde lokalisert ham og han var død.
Jeg viste det da poltimannen ringte opp, men jeg trengte at han sa ordene.
Men ble med de ordene sendt inn i den største forvirring, uvirkelighet og total fornektig av all sund fornuft.

Ok han var dø nå, men han ville jo selvfølgelig våkne opp igjen.
En tanke jeg hadde i flere dager, selv om jeg visste at det var absurd.
Han ville jo bli den første  som ville våkne til live etter flere dager, bare vent og se.
Fornuft...
Med all den kunnskap jeg har.
Går det ikke ann å skru tiden tilbake når du bare vet hva du skal gjøre annerledes?
Hvorfor går ikke det an? det virker ji så fornuftig når jeg tenkte det,  jeg hadde jo nettopp vært med ham, han kunne jo ikke bare være borte.

Tidlig i denne fasen var min brors om min frykt at han hadde ligget lenge før han døde.
Det var også en god del forvirring og forskjellig informasjon ettersom hvem vi pratet med.
Han var blitt funnet på gulvet... Gulp.
Nei han var funnet i sengen... Å så bra.
Nei han lå på gulvet uten klær... Jesus.
Han var på gulvet med klær på... Å det var jo ihvertfall bra at han hadde klær på.

Men til syvende og sist fikk vi vite at han lå uten klær, kun iført en sokk.
Han lå på tvers under salongbordet, ingen faller om på tvers under et bord.

Vi la fort sammen at han hadde falt sammen onsdag før påske, men vi håper for guds skyld ikke at han hadde ligget slik lenge, å ikke kommet seg opp.
At han hadde fått hjertestopp eller nytt hjerneslag.
Det at han hadde død hjemme alene uten noen rundt var helt uutholdelig tanke, men tanken på at det hadde gått fort var en trøst.
Vi holdt fast på den noen dager.
Til den tidlige obduksjonsrapporten kom.
Vi fikk beskjed om at han hadde vært død ca en uke da han ble funnet, det ble sagt som en slags trøst hørte jeg, at han ikke hadde ligget død hjemme lenger. For han kunne jo ha ligget nærmere to uker.
For meg var det ingen tvil hva som hadde hendt.
Han hadde blitt liggende, uten å komme seg opp.

Såpass forstod jeg.
For hvem får vell trykksår  med skorpe, etter man er død?



Men for meg var dette en veldig vanskelig tid, av opplagte grunner ja, men også fordi ingen ville høre om dette, fordi jeg var jo så negativ og tenkte bare det verste.
For selvfølgelig var det ikke som jeg sa.

Så det ble en ganske stille fortvilelse.
Den holdt meg våken om nettene, og den ga ofte panikkangst på dagene.
Tanker svirret.
"hvor lenge lå han egentlig?
"hva tenkte han?"
"hvor vondt hadde han egentlig?"
"hvor lenge var han bevisst?"
"hva hendte?!?"
"hvorfor kom han seg ikke opp?"

Tiden gikk.
Det tar ganske lang tid å få svar på en obduksjonsrapport.
rett over 3 mndr tok det før den endelige rapporten kom.
Det var 3 grusomme måneder, å mistenke, å vite, men ikke få si noe for det var jo uhørt.

Da telefonen kom, ble jeg bare sittende å se på den en stund, mens den ringte, for jeg ville egentlig ikke vite.
Jeg hørte på damen i andre enden med en gang. Tonefallet var anstrengt og hun hørtes så utrolig lei seg ut da hun sa hei.
Hun bekreftet bare det jeg egentlig visste.
Jeg ville ikke vite så mye, det orket jeg ikke.
Dødsdato ble satt til 28 eller 29 mars.
Men han bar preg av å ha ligget en stund før døden inntraff.
Konklusjonen var at han døde av akutt lungebetendelse.

Han falt om den 23 og ble altså liggende til den 28ende eller 29ende.

Det er 1 år siden nå, men fortsatt klarer jeg ikke ta innover meg savnet, fordi redselen, skrekken og for hva som har hendt er så stor og kommer i veien.
Skrekken er som en klo rundt hjertet.
Jeg savner ham, veldig mye til tider.
Noen ganger klarer jeg ikke tenke på det og er følelsesløs for det hele, for jeg blir så sliten av å tenke på det.
For det meste bare er vissheten der, det bare er der, hele tiden som en dump verking i magen og brystet.
Jeg savner ham, det er så mye han skulle fått oppleve enda.
Det skulle ikke endt slik, det hadde ikke trengt det, det var mer uflaks enn nnoen skulle oppleve.
Jeg svaner ham, men fortsatt er skrekken det første som dukker opp så jeg klarer ikke ta inn over meg savnet.

Jeg skulle ønske han hadde død akutt, momentant.
Ikke alene, kald i smerter og redsel.

Jeg skulle ønske jeg bare hadde savnet.

Jeg savner deg pappa.

Jeg har så mye sorg i hjertet mitt

Snart er det mørkt i stall og i låve

- nå skal alle nissunger sove. 

Vår kjære, Milde Måne 

- skinn ned på alle dem 

som ikke har en seng 

og som ikke har et hjem. 

Må alle små i verden 

få sove denne natt. 

Må ingen av oss gråte 

og ingen bli forlatt 

Godnatt - godnatt - godnatt 

Godnatt - min skatt - godnat

Dette er en veldig fin sang, med et viktig budskap til små og større barn, verden er ikke et perfekt sted, alle har det ikke like godt som oss. Melodien er å vakker, så trist, men så fin at den fungere bra som godnatt sang, men helst etterfølgt av en lystigere sang, med lettere innhold.

Jeg pleier å synge den til ungene rundt juletider, og ellers også, men jeg bytter bare ordet nissunger med små unger (ikke småunger).

Men i år klarer jeg det ikke, jeg har altfor mye sorg i hjertet mitt.

Jeg begynner å gråte bare på tanken på sangen.

jeg har prøvd, men det går ikke.

Jeg har så mye sorg for alt og alle.

Det er så mye vakkert i verden, men det er så mye vondt også.

Noen ganger har jeg vansker med å se det vakre for alt det vonde, men slik er det ikke nå.

Vakker og trist og vondt er side om side, men alt føles bare så sterkt, sorg og glede, men jeg har så sorg for alt og alle, at tårene ofte flommer over, eller skjules i hjertet, men tårer likevell.

Som når hverdagen går sin gang, på grå dager og solfylte dager.

Som på jobb og som hjemme, som med venner og familie og personer som ellers ikke er så nære.

Sorgen er så sterk, på gode og på vonde dager, det er liten forskjell.

Jeg har lært å aksepter den, den er bare der, alltid.

Noen vil si at det går over, at det blir bedre.

Klart.

Men jeg kjenner meg selv, uendelig godt, etter mange års kamp med meg selv og mine følelser, mot tunge tider, når den indre konflikten er stor og håpet er borte, 

Når hverdagen er svart og kampen er for tung. Det har vært så mye tungt, men det har også vært så mye mestring.

Mestring jeg har fått testet ut i det fjerneste ytterpunktet dette året som nå snart er gått.

Jeg kjenner meg selv.

Jeg kjenner at noe er fundamentalt forandret, og jeg vet med sikkerhet at det ikke vil forsvinne.

Det har bare tatt bolig som nok en ting å ta med.

Og det er greit, jeg har rygg til å bære det.

Det er ikke det, 

Men sorgen i hjertet kjennes som en dump verking til enhver tid.

Ikke bare for alt som har skjedd, men for alt.

Alt tungt som har vært og alt tungt som kommer.

For alle som har det vondt og alt som er urettferdig.

Ikke bare mitt, men også ditt.

Noen ganger klarer jeg ikke skille, jeg tar på meg sorg som en tørr svamp i vann.

Men jeg tåler det.

Det er ikke det.

Jeg er ikke knekt.

Bare forandret.

Jeg er ikke lei meg, alltid.

Jeg lider ikke av kronisk tungsinn.

Jeg har bare tatt inn sorgen, og den er bare blitt en del av meg.

Jeg kjenner den har flettet seg inn i hele meg, i alle celler i kroppen,

men i hjertet mest.

Det er der det verker, mest.

Mange vil nok tro det er dette året og alle hendelser som er skyld i denne enorme sorgen i hjertet.

Men det er ikke helt sant, men det har hentet fram det som jeg iherdig har kjempet mot i alle år, sorgen for alt som har hendt.

I årenes løp har det boblet over noen ganger, og da har det blitt så sterkt, at jeg har blitt redd.

Det er bedre sånn som nå, at det er der hele tiden, side om side med alt det fine og vakre som finnes.

Jeg blir jo tross alt ikke kvitt det, det vil alltid være der.

Så selv om jeg ler å selv om du treffer meg og jeg forteller det går bra, eller mindre bra, selv om jeg er på jobb, eller med venner, feirer bursdager, baker brød, eller kake, eller leker med ungene, eller går på tur.

elv om jeg gjør alt det og alt virker bra, for det er det tross alt, så er sorgen alltid der, uansett.

Ikke bare for de tunge hendelser i året som er gått, men for alle tunge hendelser i alle  år som er gått.

Men det som er viktigst for meg når jeg deler dette, det er at alle skal vite at til tross for at det er slik, så går det bra, jeg har det fint, for ingenting er tross alt svart eller hvitt.

I am losing myself

I just want to crawl up in a fetal position and stare at the wall, or close my eyes shut and try not to think, not a thing, nothing..
There is an invisible mountain of unfelt feelings that are fighting for space in my head.
They crawl and scratch behind my forehead and interferes with my vision... that gets all blurry.

A solid lump is aching in my chest, 10 cm below the hollow of the throat.
It radiates like a sun thru my body, a dark absorbing sun, a black hole that sucks in all emotions, 
leaving a void so huge that I just want to scream my lungs out, 
scream till my throat is sore and aching, and no sound no longer exists in me at all.

I want to rip it out! 
I want to tear it from my chest and step on it, 
I want to cry and scream at it.. 
But there is nothing I can do..

I put myself in a mental fetal position and search deep within myself for a happy mask to put on my face so no one can see, 
although I feel that tese feelings I have is like a vibrating layer on my skin, 
on my soul... 
On my very self. 
But I know that no one can see this, so I put on a mask adapted to the environment, 
a mask that does not reflect my own inner struggle.

These crawling feeling, these emotions steals all my strength, 
so I can not feel,
I can not act or do as I want to do. I am a slave to my own dark emotions.

I curl up in a mental fetal position, 
and wait.

Wait till my emotional storm pases by.
I wait...

In the meantime

I am loosing myself

I..am.. loosing.. my.. self.....

Jeg har vært redd for å gå ut døren

De siste ukene har vært ganske vonde.
Jeg har holdt meg inne, ikke snakket med noen, ikke vært med noen, ikke svart på telefonen, ikke svart på meldinger.
Jeg har rett og slett vært redd for å gå ut av mitt eget hjem.

Redd for å bli for å møte hverdagen, men mest av alt redd for å møte kjente som skal stille enkle spørsmål om hvordan jeg har det.
Jeg vil ikke ha slike spørsmål, for jeg klarer ikke svare på dem.
Jeg har ikke hatt krefter i meg til å lyve det bort å svare enkelt "det går bra".
For det gjør ikke det.
Det gjør virkelig ikke det.

Først visste jeg ikke hva det var.
Jeg var så trøtt, så uendelig trøtt, hele tiden.
Jeg sov og sov og sov og sov enda litt til.
Og når jeg ikke sov så lå jeg i sengen og stirret i veggen, eller taket og tenkte helst ingenting.
Prøvde på tenke på ingenting.
Slik har den siste måneden vært.
Jeg har sovet, og stirret i veggen.

Etter et par uker med det og min totale angst for mennesker, så forstod jeg jo at dette var et spor jeg hadde vært i før, men det er lenge siden det har vært så intenst som det har vært den siste måneden.
Håpløshet  og tomhet er det som beskriver best hvordan jeg har følt det.
Og trøtthet, eller ikke trøtthet, men sliten, jeg har vært så sliten.

For et par uker siden så slo det meg hvorfor jeg føler det slik, det opplagte er jo at jeg igjen har kommet inn i en depresjon.
Men det var så voldsomt.
Det neste var å finne ut hvorfor?
Det er alltid en grunn, men det er ikke alltid lite lett å nøste opp akkurat hva det er.

Jeg nøstet.
Og jo mer jeg åpnet opp for å finne ut hva det var, jo klarer ble det og jo klarere det ble, jo mer mening ga det.
Familien min.
Fundamentet mitt.
Mine nærmeste, det ble bare for mye.
For mye problemer, for mye av alt som ikke er bra.
Og det er for mye som er så uendelig galt også.
Men jeg visste ikke hvor mye dette gikk innpå meg, jeg/vi har jo levd med det i flere år.
Men nå var det kommet til en vegg.
Jeg ble psykisk, mentalt slått i bakken.

Ikke mine barn og min samboer, men alt som foregår rundt oss.
Det tar aldri slutt. Og uansett hvor mye jeg distanserer meg, så er det ikke langt nok.
Jeg skriver ikke dette for å fortelle hva som er de aktuelle problemene.
Jeg skriver dette bare sånn at folk vet, hva og hvorfor jeg har vært som jeg har vært den siste tiden.

Det ble ganske ille.
Jeg fungerte ikke i det heletatt, og ble enda mer deprimert for at jeg ikke klarte å fungere.
Så i desperasjon på nettopp å prøve å fungere, å rydde å vaske hjemme, så prøvde jeg nettopp på det.
Uroen i meg var så stor at det kjentes ut som jeg hadde drukket 60 redbull.
Det ente med et alvorlig astmaanfall, igjen, og sykemelding.
Heldigvis så har jeg fått forstøverapparat hjemme så jeg slapp å bli lagt inn på  sykehus med det første.
Men det var på hengende håret.
Det var ikke så alvorlig som i høst, men det kunne fort blitt det, hadde jeg ikke begynt så raskt på medisiner som jeg gjorde.

Jeg sliter fortsatt med dette anfallet, det vil bare ikke helt vekk.
Og nå er det ikke så mye det at jeg ikke tørr gå ut døren, det er mer at jeg ikke klarer.

Jeg har den siste tiden tenkt på om vi skulle flytte vekk, nærmere familien til samboer, for å ha noen rundt oss, men eter at Dagfinn og jeg har diskutert det, så slo jeg/vi det fra oss.
Men det frister, og det har det ikke gjort før, tanken har aldri vært der.

Etter en måned så merker jeg litt og litt at energien kommer krypende tilbake.
Ørlite om gangen.
De siste to dagene har jeg ikke sovet på dagen.
Men jeg har lagt meg kl 7 om kvelden og sovet i 9-12 timer.
Jeg har sett de første vårtegn, noe som alltid gjør meg glad langt inni margen.
Jeg har fokusert på de små tingene, som er viktig når en er deprimert.
En kan ikke se det store og det hele, for da vil det være håpløsheten som dominerer.
Jeg har konsentrert meg om å lage middag på dagene, det ar vært målet..
Jeg har grått en 10literbøtte med tårer, minst.
Og det er et godt tegn, for når jeg klarer å gråte, så er jeg i bedring.

Så beklager hvis noen føler seg forsømt eller tråkket på av min oppførsel, jeg har bare ikke hatt rom til noe.
Men igjen som alltid, det blir bedre.

Smerte av andres smerte

 Så lenge jeg kan huske, har jeg følt en enorm indre smerte i møte med andres smerte.
Ikke fysisk smerte, men smerte i form av misbruk, mishandling, sult og nød, katastrofer, tortur osv.
Noen ganger kan det kjennes så sterkt, at jeg rett og slett går inn i en tung depresjon, og i tillegg kan jeg oppleve periodevis panikkangst som følge av dette.

Da jeg for mange år siden la fram en sak for min tidligere psykolog, en sak som påvirket meg så mye,at jeg virkelig helt på kanten følelsesmessig selv.
Sa han klart og tydelig fra, fra nå av,  unger du å lese nyheter og du ungår nyheter på tv.

Så jeg gjorde.
Og det ble bedre.

Men jeg følte jeg mistet noe, jeg fikk ikke med meg hva som hendte i verden, ingenting, bare det jeg ble fortalt.
Så jeg begynte å smugkikke.
NOen ganger gikk det bra, andre ganger, da det var alvorlige saker, som jeg selvfølgelig måtte lese, ble jeg skikkelig deprimert igjen.
Men jeg turde ikke si det til psykologen.

Med årene har jeg lært meg når jeg kan se gjennom nyheter, og når jeg ikke kan.
Og når jeg er mellom disse periodene, kikker jeg lett gjennom nyheter, men lar være å lese disse sakene jeg ikke bør lese på.
Andre ganger går det ikke ann å la være.
Men som sagt, oftest vet jeg når dette er.

Da jeg kom til en ny psykolog, kan han fram til at jeg tok på meg slike nyheter, som om det var min egen smerte, jeg opplevde det så sterkt, fordi det opplevdes som om det hendte meg, og de som står meg nær.
Og det at min medfølese rett og slett er for stor.
Problematisk stor.
Til tider har slike saker satt en stopper for mine evner som omsorgsperson, slik det er når en har en alvorlig depresjon.
Så den nye psykologen ba meg om å la vær å se på nyheter, så langt jeg klarte det.

Så stilte han spørsmålet, hvordan kan jeg som tar inn over meg andres smerte på en slik måte arbeide som sykepleier?
Jo, han er ikke den eneste som lurer på det.
Og svarer er såre enkelt.

Når jeg står oppi en situasjon som hadde går veldig innpå meg hvis jeg hadde fått den slengt i tryne via media, opplevesdet ikke på samme måten.
Det er ikke det at det ikke går innpå meg, men jeg får bruke medfølelsen min utover, å ikke trekke det inn i meg selv.
Nå høres det gjerne ut som om jeg øser over av medfølelse for disse menneskene, at jeg gråter sammen med dem, og gråter for dem, men det er ikke slik jeg mener.
Situasjonen er helt annerledes om jeg opplever den på kroppen, hvis jeg ser den, hvis jeg er der.
Jeg kan bidra, jeg kan gjøre en forskjell, om så bare når jeg er sykepleier for denne pasienten.
Selv om det bare er en kort periode i personens liv, får jeg delta.

Og, jeg ser at slike saker sjelden er svart hvit.
Det er en hel skala av nyanser, sjeldent har en person det bare vondt, opplever bare urettferdighet eller sjeldent har personen ingen som er glad i ham/henne.
For det er slik med saker i media, jeg leser det som står, og fantasien min gjør resten, jeg får ikke nyansene, jeg får det som blir meg servert.
Da er saken fullstendig svart hvit.

Så jo, å være sykepleier gjør faktisk ting lettere for meg.
En annen positiv ting med å være sykepleier, gjør at jeg er flinkere med å nyansere saker jeg leser om, jeg ser ikke ting alltid som svart hvit.
Og jeg tar ikke saker like lett inn over meg som før.
Uten at dette på noen måte har gått ut over medmenneskeligheten min.

Å leve i nået...

Hvem har vel ikke hørt uttryket "å levet i nuet"?...

Liver er nå, ikke igår, ikke i går, ikke i morgen, men nå.

Livet er det som skjer når du er opptatt med å planlegge fremtiden... Eller for noen, livet er det som skjer når du er opptatt med å se tilbake...

Da hele oppstyret begynte rned søsteren min, alt kaoset, alt kjøret, alt som stjal så mye tid, tanke tid, bekymring, virkelig tid, sosial tid, familie tid, sovetid. Alt. Da alt dette hendte, var jeg gravid.
Som mange vet.

Da kjøret virkelig begynte var det rett før jeg skulle føde, under 1 måned tid termin.

Det er vanskelig å leve i nåtid når det er så mye som krever oppmerksomhet.

På den tiden, da kjøret begynte, begynte jeg også å gå til en ny psykolog, etter mange år.

Så fikk jeg en ny psykolog, rett rundt tiden fødsel skulle starte, og så en ny psykolog, to 2mndr etter fødsel.

Det gjør meg ingenting, å bytte psykolog, på ingen måte gjør det noe,jeg trenger ingen fast, bare det er den samme over to ganger så er jeg fornøyd.

Jeg har ingen problemer med å fortelle, eller sette fingeren på det som ganger, det jeg trenger å snakke om, det jeg trenger å tømme ut av meg til noen profesjonelle, profesjonelle, ikke venner, noen som høre det jeg har å si, for så å slette det etterpå, viske det ut og ikke ta det med seg.

Noen som ikke lar seg påvirke i sitt forhold til meg.

Men selv om ikke dette har noe med saken det jeg skal si nå, så har jeg etter mange samtaler med mange forskjellige, merket at det er en stor forskjell på de som har jobbet lenge med slike profesjonelle relasjoner, og de som er nye eller fortsatt går på skole.

Ikke det at nye eller ikke-ferdig-utdannede ikke er greie å snakke med, det er akkurat det samme for meg, men jeg merker at disse noen ganger viser mer følelse og bekymring enn de som har vært lenge i systemet.

Men en ting har gått igjen i det de har sagt til meg.

Og det er "lev for øyeblikket".

Se sønnen din her og nå, øyeblikket, smilet, le sammen, gråt seinere, om du må.

Og ja, selvfølgelig så har jeg gjort det.

Jeg har prøvd så hardt å ikke trekke inn vonde følelser og tanker når det gjelder mitt forhold til mine barn, jeg har prøvd så hardt å ikke la det påvirke hverdagen.

Men kveldene har vært så ille, er så ille.

Noen ganger føler jeg at alt sammen bare krasjer i en stor suppe på kvelden.

Jeg liker det ikke, jeg hater det.

Selvfølgelig ikke alltid saken i seg selv, langt ifra, men lat det har sluppet fri i meg. Eller alt jeg prøver å holde tilbake.

Det er svært vanskelig å leve i øyeblikket, jeg tror veldig mange har problemer med det.

Det er ikke bare nå det har vært vanskelig, men jevnt over.

Det er alltid noe å tenke på, fra fortiden, det er alltid noe som dras med, og det er fint om det er noe positivt.

Og fremtiden planlegges, hver dag.

Hva skal vi ha tid middag? skal vi ha middag?

Skal huset  males?

Skal huset ryddes?

Skal jeg studere? Skal jeg planlegge noe?

?

Disse tingene er slik jeg ser det, ikke feil.

Eneste er at det ofte kommer i veien for "nået".

Holder jeg på med noe, er det alltid noe annet jeg skulle ha gjort, og holder jeg på med den jeg skulle ha gjort, så er det noe annet jeg heller skulle ha gjort.

Maler jeg huset, skulle jeg heller ha ryddet, rydder jeg, skulle jeg heller gått tur med ungene, går jeg tur med ungene skulle jeg egentlig gjort noe annet da også, når jeg skal sove har jeg ikke tid å tenke at jeg skal sove, men jeg er opptatt med å planlegge fremtiden og se tilbake på hva som har skjedd tidligere. I fjor, igår, idag.

Jeg tenker for mye.

Ikke rart jeg er mentalt sliten.

Når jeg tar meg i det, så klarer jeg å være er, tilstede.

Jgg har spesielt prøvd å fokusere på det med ungene, prøve å leve nå, ikke i morgen eller igår, men nå, for tiden går så fort.

Men det er ikke alltid jeg klarer det.

Egentlig har jeg alltid hatt lettest for å leve i fortiden, ting er letter på den måten.

Det er lettere for meg å tenke over det som har skjedd, enn det som skjer eller det som skal skje.

Jeg tror det er derfor jeg ikke er spesielt glad i å reise på ferie, spesielt ikke til steder jeg ikke har vært på tidligere, men etterpå derimot, så har ferien ofte vært helt fantastisk.

Fordi jeg fordøye inntrykkene.

Jeg samler minne, opplevelser, erfaringer.

Men det er ikke alltid jeg er til stedet her, nå.

Slik føles det ihvertfall.

Men jeg jobber med det, vær her og nå.

Men her og nå er så kort, fortiden og fremtiden så stor, så mye.

Kanskje jeg skal begynne å meditere?

Jeg tror jeg må lære å slappe av.