En gjennomgang av bloggen viser at akkurat dette er det 625te innlegget mitt på en periode på snart 5år.
Det første året var det vel å merke kun et eneste innlegg, og jeg visste ikke hvor bloggen helt var på vei.
Det var først i mai 2010 jeg virkelig begynte bloggingen.
De første innleggene bærer preg av at jeg ikke helt hadde noe mål.
Jeg skrev litt om løst og fast.
Litt tips og tanker, litt interiør, litt ebayshopping og gjerne hvordan det gikk på skolen.
Siden jeg da gikk mitt første år på sykepleierstudie.
Det var ikke før onsdag 14 juli 2010 at jeg skrev det første av innleggene som for mange har preget bloggen min.
Jeg skrev om voldtekt, egenopplevd opplevelse. Noe som har preget meg lenger og mer enn jeg selv trodde.
Om det var lett å skrive om?
Langt ifra, men jeg følte det var viktig.
Det var et innlegg som ble delt opp i 3 deler, for ikke bare var det langt, men jeg følte det var naturlig å dele det slik.
Første del kan du lese
HER.
Etter dette fulgte flere slike innlegg, om voldtekt, om selvmordstanker, om selvskading og depresjon, om bipolar lidelse og hjerneslag, om sexuelt misbruk og mye mye mer som var både tungt og deprimerende.
Det var tungt å skrive om.
Jeg fikk mye tilbakemeldinger på disse innleggene.
Det var både positivt og negativt det som kom fram.
Men overvekten var positivt.
Jeg fikk tilbakemelinger fra foreldre til jenter som hadde opplevd voldtekt, som var takknemlige for et slikt innblikk i tanker og følelser som kan herje i en etter en slik opplevelse.
Jeg har også fått flere tilbakemelinger fra personer som har fått diagnosen bipolar lidelse etter å ha lest om dette på bloggen, de har kjent seg igjen i det jeg har skrevet og endelig gått til legen og satt ord på gjerne et livslangt problem.
Slike tilbakemeldinger er kjekt å få, og da vet jeg jo at det har vært nyttig, ikke bare for meg selv, for at andre kan forstå meg gjerne litt bedre.
Men det er klart jeg har fått noen ikke fullt så positive tilbakemelinger også, og som regel kommer det fra mennesker som selv er ganske reserverte og som mener jeg deler altfor mye.
Det er helt greit.
Jeg selv syns ikke det.
Alt jeg skriver er nøye gjennomtenkt.
Og tro meg, jeg skriver svært langt ifra alt det er å skrive.
Bloggen inneholder selvfølgelig ikke bare slike innlegg, det ville vært helt feil for meg, for jeg ønsker ikke å bli oppfattet som en derpesiv person som bare opplever vanskelige ting.
Jeg skriver om mange ting, så det blir jo mer eller mindre en perosnlig blogg, som viser meg som person.
Jeg skriver om interiør, om hår, om tanker og følelser, om barn, om blomster (tror jeg), om opplevelser på godt og vondt, og shopping (nettshopping vel og merke) og jeg legger også ut oppskrifter på mat.
Og egentlig det meste annet?
Det innlegget som er blitt mest lest gjennom bloggens eksistens er et innlegg som heter "Verdens beste muffins."
Og overaskende nok så er det innlegget som er lest mest siden nyttår, et innlegg som er ganske nytt.
Det er et innlegg som heter "Hair chalck, eller på norsk: Hårkritt".
Dette kan du finne
HER.
Som jeg nevnte tidlig på nyåret, så har jeg ikke tenkt å gi meg me bloggingen, men jeg har hatt ganske mye på hjertet, men mye av dette har jeg ikke kunnet nevne i en blogg.
Og i og med det farger hverdagen såpass mye, har det naturlig nok ikke blitt så mye blogging, desverre.
Jeg føler hverdagen min består av problemer, nattevakt, søvnproblemer, barn, baby, lite å skrive om med andre ord.
For jeg vil simpelthen IKKE skrive om hva jeg spiser til middag eller hva jeg har på meg eller noe annet fjaseri jeg selv ikke orker å lese om.
Jeg vil skrive om noe som betyr noe for meg.
Med noen små oppdatering innimllom, men ingen hysterisk oppdatering på hva som foregår.
Så med e ordne avslutter jeg før innlegget ender i fjåseri :)
