En lang, lang vei. Men tenk, jeg ble jordmor.

 

Hele livet har jeg ønsket å bli jordmor, ihvertfall siden jeg var 7 år.
Før det ønsket jeg å bli arkeolog, nærmere bestemt egyptolog. Det tiltrakk meg veldig da jeg var liten.
Men dette forandret seg en dag da jeg var 7 år og kikket gjennom familiens samling av leksikon.
Jeg kom over et bilde i svart hvit som jeg ikke forstod hva var. Jeg forstod ingenting av det, da hele bilde var ukjent. Jeg spurte min mor hva bilde viste, og hun fortalte, jeg vet ikke om hun nølte eller hva hun tenkte når hun forklarte, men jeg fikk ihvertfall vite hva som var på bildet og hvorfor det var så ukjent for en jente på 7 år.
Det var bildet av et kvinnelig underliv hvor hode på baby såvidt titter fram og det gjøres klart til å legge et klipp, en episiotomi, på fagspråk, for av ukjent grunn å hjelpe baby ut.
Dette åpnet en helt ny verden for meg og jeg var et nysgjerrig barn så spørsmålene haglet. Hvorfor kom baby ut der? hvorfor måtte det klippes? Hvem hjalp med dette? Var det alltid sånn? Jeg husker bildet tydelig for meg. Usikker om min mor husker dette med samme åpenbaring som meg.
Men den dagen ble et ganske så stort frø sådd, først og fremst ville jeg har 100 barn så var det dette med jordmor da, DET ville jeg bli. 
Av dette så er det vell unødig å fortelle t ingenting av av dette var avskrekkende på meg.

Jeg har visst delt dette ønske med mange gjennom barndommen og mens jeg vokste opp, for det var ikke ukjent at jeg ønsket mest av alt å bli jordmor. Og ønske om noe er en drivkraft i seg selv.

Men da jeg ble ungdom og fikk ungdomstanker og ungdomsvenner om enn flyktige venner til tider, så ble denne drømmen noe undertrykt av hva andre tenkte var viktig å bli i livet. Hva andre tenkte var kult eller lamt. Men før den tid, allerede på ungdomsskolen hadde jeg lyst på gå på det som den gang het tegning, form og farge, som var 3årig og ga studiekompetanse, som trengtes til å gå videre på sykepleieutdanning for så å ta jordmorutdanning.
Men denne veien virket lang, selv om drømmen var der, stor og skinnende, så ble livet, ungdomslivet så veldig sterkt, og det som skjedde der og da var mye sterkere enn en drøm fremme i det fjerne.
Jeg kom inn på tegning, form og farge, på førstevalget av skole. Jeg stortrivdes. Jeg har alltid hatt en kunstnerisk spire, og få lov å holde på med disse tingene hver dag var simpelthen magisk. Jeg hadde gode karakterer, men orden og oppførsel var dårlig, for jeg var en liten rebel, jeg fant venninner som ikke brydde seg stort om skolen og syns det var helt ok å skulke, så jeg i min ungdomsrus syntes dette også var helt topp. For hva hva de tenkte var viktigst der og da. Så jeg fikk både gode og ok karakterer, men fraværet var høyt. Og jeg hadde strøket i 2 fag.

Så etter første året på ungdomsskolen kom livet i veien. Ganske massivt i veien. Hun ene venninnen jeg gikk i klasse med, vi var et trekløver. Ihvertfall hun ene hadde så lyst å bli desin\gner, den drømmen hadde aldri jeg hatt, men vi planla det og planla skole, så da søkte vi på det som het SØM. Altså lære å sy, for det trengtes jo om en ville bli designer, som jeg ikke hadde noe drøm om, men som virket lurt der og da. Jeg søkte, jeg kom inn, men så viste det seg at venninna mi hadde byttet om ønskene sine og ikke lenger ville gå SØM. Så jeg følte meg dolket i ryggen, men det er klart at dette var en veldig viktig lærdom. En bør ikke være spontan i livsvalg.
Jeg begynte på søm. og HATET det. Intenst. Det var av null interesse og skoleveien var veldig lang og kronglete, men jeg gikk jo, helt til jeg sloss med symaskinen, sparket den i veggen og sluttet på flekken. Dette var på høsten.
Så ble jeg gravid med ungdomskjæresten min, og vi gikk fra hverandre, men baby fikk vi. 18 år gammel.
Jeg var hjemme i permisjon med gutten min i 1 år, så begynte jeg på videregående igjen, nå videre på tegning form og farge da jeg igjen så drømmen og ønsket studiekompetanse for å bli sykepleier.
Året gikk bra, jeg fikk både gode venner og gode karakterer. Mor min var hjemme med gutten min, så han visste jeg hadde det godt. Men det som er mest verdt å nevne for dette året er at den høsten traff jeg en mann, jeg var så forelsket som jeg aldri har vært før eller seinere, 19 år gammel. Hele livet lå for meg som en drøm, nå ville alt ordne seg. Vi ble forlovet etter 6 mndr og det var rein og skjær lykke. Det var et godt år. 

Det var ikke en god mann. Livet mitt gikk i grus høsten året etter, 3dje året på vgs. Han var utro, prøvde seg til og med på min søster. Livet gikk i grus da han forlot meg, men jeg fortsatte nå på, klok av skade, livet er ikke enkelt. Hadde vi stoppet der, hadde livet mitt gått i en annen retning og muligens resten av livet etter det hadde blitt enklere, for et brudd må vi alle unne takle vell? Men han kom tilbake, etter 3 måneder. Jeg var usikker, hadde kommet meg videre. Det kjentes feil, men jeg slapp hm inn i livet. Kort fortalt, han hadde et forhold, jeg visste ikke det. Men det endte i en alvorlig voldtekt, hvor det fysiske ikke var det verste, men å høre at jeg ikke var verdt noe og at jeg burde ta livet av meg og han kunne hjelpe meg med å gi meg kniven og at foreldrene mine ville takke ham for det, var et plan av smerte jeg ikke var klar til å håndtere. Jeg hadde nylig fått diagnose bipolar og var all over the place følelsesmessig, det visste han godt. Så det han gjorde var grusomt. Etter det gikk livet mitt i en spiral nedover nedover nedover. Noe jeg har skrevet nok om her inne, så eg går videre.

Jeg droppet ut av skolen, det bare gikk ikke. I tilegg fikk pappa hjerneslag, og livet var helt i fritt fall. Jeg begynte på skolen igjen året etter, jeg var et vrak av et menneske, men jeg måtte fullføre videregående, jeg kommer aldri til å glemme at læreren min trakk meg ut av klassen i straten av året og sa jeg burde skutte og heller gi plassen til noen andre som to det alvorlig og hadde tanker om å gjennomføre. Jeg ble ramsint! For JEG hadde tanker om å gjennomføre! Jeg trengte å gennomføre, jeg ville gjennomføre. Men jeg trengte hjelp, og hjelp er ikke lett å få når du ikke vet hva du skal lete etter og står ganske alene. Jeg klarte meg godt på studiet, til etter jul, da raste livet, jeg klarte ikke late som lenger. Og jeg ble lagt inn på psyk.
Hele livet ble satt på pause, ingenting betydde noe enn overlevelse, en dag om gangen. Jeg fullførte året, med spesialordninger. Jeg møtte aldri mer på skolen fra april av, jeg møtte kunn til eksamener. Karakterene var ræva. Men nå hadde jeg fullført, men manglet 2 fag. Disse tok jeg opp året etter og fikk bestått, ikke karakter. Så jeg var vell ferdig med vgs det året jeg var 23 år.

Livet var vanskelig, det var ikke noe hjelp, det var press fra alle kanter, og jeg falt tilslutt utenfor systemet. Jeg var for syk til å jobbe, til  å gå på sole. Jeg var så angt nede, alt jeg klarte var å ta meg av gutten min som også hadde fått ADHD diagnose. Familien min var i biter, det var ingen grunnmur under meg, ingen sikkerhetsnett. Tilslutt stoppet utbetalingene, jeg hadde ingenting. Kunne ikke lenger kjøpe mat, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så var den en klok dame på den gang trygdekontoret som sa at jeg jo kunne søke om omskolering da jeg kunne ha rett på det.

Og jeg fikk gjennomslag Jeg ville så gjerne bli jordmor, i det minste sykepleier, men livet mitt var så vanskelig, jeg visste jeg ikke ville klare å fungere på et så stort studie, hjernen min var grøt. Og skulle jeg noensinne ha sjans til p bli jordmor som er videreutdanning etter sykepleie, så måtte jeg ha gode karakterer. Jeg hadde innsikt nok til å innse det. Jeg satt med søknaden i hånden, jeg vet jeg kunne kommet inn på spesielle vilkår eller hva det heter.

 Jeg gråt da jeg rev søknaden istykker.

Istedet søkte jeg på frisørutdanning, 5 mndr utdanning, 2 år og 1 måned læretid. Det kunne jeg kanksje klare. 5 mndr skole skulle jeg får til, og læretid ga ihvertfall litt inntekt.

Jeg tok utdannelsen, og reiste til Bergen og tok læretiden der. Detter en veldig stor og innviklet historie hva som skjedde da og hvorfor jeg flyttet, bla var sønnen min igjen hos faren der jeg kom fra, Panen var at han skulle komme opp etter kun 3 måneder, men det gikk IKKE sånn. Jeg var låst i et vanskelig forhold. Så jeg måtte bite tennene sammen og bare fullføre læretiden.

Stoltheten jeg følte da jeg std med fagbrevet i hånden er noe som ikke kan beskrives. Jeg, en ingenting, hadde klart det. NÅ kunne jeg forsørge sønnen min. Den gang samboer ville ikke være med ut å spise for å feire en gang, fordi det var ikke noe å være stolt over å være frisør vell? 
Forholdet tok slutt noen måneder etterpå. Og jeg hastet inn i et nytt forhold. Det eneste som betydde noe for meg etter to vulgært dårlige forhold, var at han var snill. Og det var han, det har han alltid vært etterpå. Planen var etter bestått fagprøve at jeg skulle flytte hjem, jeg hadde en sønn hjemme. Men så fikk jeg jobb, og jeg hadde et nytt forhold, så jeg tenkte at et par måneder for å få beina under seg igjen ville være det beste. 
Jeg flyttet hjem 9 mndr etter jeg ble utdannet. 
Jeg gråt da jeg flyttet hjem, kjempegråt. Fordi jeg visste at det var her jordmorutdanningen var, det var jo det jeg ville bli. Men nå måtte jeg ta meg av sønnen min, det var helt feil å flytte han opp hitt etter 3 år, vekk fra faren og et stabilt liv der hjemme. Hadde jeg visst hva som kom for gutten min i seinere år, så hadde jeg nok heller flyttet ham opp. Men vi har ikke kunnskapen om det som skjer i framtiden.

Vi flyttet hjem, og jeg le vips gravid. Oj, ville jeg dette? Men sånn ble det.
Jeg fikk noe forskudd på arv av pappa, og kjøpte leilighet. Vi fikk baby. Og alt var bra det.
Til jeg møtte veggen i slutten av permisjonstiden. Psyken min var ikke bra, jeg slet enormt med depresjoner, og jeg hadde fått en skulder ødelagt at statisk arbeid som frisør. Nå mange mange år etter er den fortsatt ikke god. Jeg ble igjen henvist til å søke omskolereing.
Så jeg gjorde det. Dette var rett før fristen for studier der året gikk ut. Jeg visste jeg ville gå sykepleie, så jeg søkte på sykeleie og lærer på andre valget. Jeg fikk innvilget omskolering, men veileder var ikke fornøyd med at jeg søkte sykepleie, hva med den dårlige skulderen? Tenk om jeg ikke kunne jobbe som sykepleier? Jeg burde bli lærer heller. Men jeg kom inn på sykepleie, jeg var overlykkelig, ubeskrivelig overlykkelig. Og NAV godkjente studiet. 

Så jeg startet på sykepleie det året jeg var 30 år, omskolering ga 66% av lønnen jeg hadde hatt, og som frisør så var ikke lønnen høy den gang. Vi hadde ikke mye å leve av da samboeren min studerte selv uten rett på lån og stipend. Han hadde en helgestilling, så jeg forsørget oss to voksne, minstegutt og så var det eldstegutt også, men han var 50% hos faren.

Det var 3 tøffe år. Lite penger, syke barn, ungdomstiden som kom som et brak for eldstegutten, og han var lang over middels utfordrende ungdom. Hvor jeg måtte avblåse eksamenslesning på skolen for å hente ham hos politiet feks. Minsten var mye syks og drev med nattamming første året.
Jeg fant fort ut at jeg måtte nøye meg med 4 timer søvn til natten, da gikk hverdagen rundt.
Jeg skulle ikke bare fullføre studie, jeg skulle ha gode karakterer også, hvis jeg skulle bli jordmor va det viktig. Og for meg var det viktig. Jeg kom meg gjennom, på håret. For livet det siste året av studiet var virkelig en prøvelse. Jeg var gravid med ekstrem svangerskapskvalme, søsteren min mistet omsorgen fro barna sine, så barnevernet poppet opp innimellom, gjerne rett før eksamen, med ungene på slep som jeg måtte passe på. Og de trengte mye omsorg, så da slapp jeg hva jeg hadde og tok meg av dem. Det var et tøft åt.

Jeg kom gjennom, med gode karakterer.

Så gikk livet videre. Jeg var blitt sykepleier, gi kor stolt jeg var. For jeg visste veldig godt selv hvor vanskelig det hadde vært, det hadde kostet, men det betalte igjen i monn. Jeg undersøkte kjapt hvordan muligheten var på jordmorstudiet i Bergen for å komme inn, hva måtte til. Jo de sa jeg nok kom inn, men jeg måtte jobbe som sykepleier 1 minst 1 år 100% eller to år 50%, og det var et veldig vanskelig studie å pendle til, så det ble sterkt anbefalt å flytte til studiet.
Ingenting av dette var lett, jeg jobbet 50% som nattevakt, så jeg måtte jobbe 2 år. ok greit. Inn kom jeg om jeg søkte. Men pendlingen ble vanskelig og vi var sterkt avhengig av min inntekt, vi hadde nå kjøpt hus og måtte ha to inntekter. Så om jeg skulle pendle krevde det at jeg ikke jobbet, pluss jeg måtte betale for bo der oppe når jeg var der. Det var IKKE et alternativ å flytte til Bergen igjen, pga ungene. Eldstegutt hadde det vanskelig, og jeg kunne ikke gjøre dette mot ham.

Jeg laget en plan for meg selv, innen jeg var 40 år måtte jeg ha en plan om hvordan jeg skulle få til å bli jordmor og hvis det ikke var noe plan klar til da måtte jeg grundig bearbeide meg selv på at drømmen gjerne ikke gikk an å gjennomføre og kanskje da heller bli nyfødt sykepleier. Jeg var simpelthen ikke villig til å flytte pga ungene, det sies at barn takler dette veldig godt, men jeg klok av skade som har blitt flyttet på selv som barn og har slitt med det, og eldstemannen som virkelig ikke hadde godt av det, så var jeg mor først og fremst og dette skulle ikke gjøre dem til tapere.

LIvet kom igjen i veien, som jeg har delt her. Det vanskeligste var jo at pappa døde i 2016. Det tok 3 år før jeg kom meg. Det endte jo i langtidsykemelding etter at jeg traff veggen så det sang. Jeg så helt ærlig ingen utvei på å bli bedre. Ikke fikk jeg særlig hjelp og jeg var enormt bekymret for meg selv. Jeg visste jeg var utbrent som sykepleier, omsorgsfatigen var for intens. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg så ingenløsning.

Så det året jeg ble 40 og var i sykemelding, så kom endelig det etterlengtede jordmorstudiet til Stavanger universitet. Det var jo ikke spørsmål om tvil på at jeg sulle søke. Så jeg søkte. Og jeg kom inn. 600 søkere, 20 plasser. Jeg var en av dem. Helt ærlig, jeg har aldri i hele mitt liv, aldri, aldri, vært så lykkelig som da jeg leste smsen om at jeg hadde fått studieplass. Aldri. Jeg hadde jobbet mot dette i 33år, veien hadde vært så tøff og så lang, jeg trodde det bare ikke ville gå. Jeg knakk sammen og krampegråt. Jeg gråter nå nå jeg skriver det, for det er ennå så uendelig uvirkelig, 7 år etter. Det hender at jeg gråter for dette enda, fordi jeg er så lykkelig at jeg fikk det til, jeg en ingen, som klatret meg opp gjennom motgang,og kom meg opp. 

Det var jo aldri noen tvil, jeg aksepterte på sekundet. Den dagen hadde jeg bursdagselskap for 3dje gutten min, han var førsteklassing, jeg hadde ved en feiltagelse invitert hele klassen hjem, ikke bare guttene. Jeg anbefaler det ikke. Jeg stod og gråt av glede i billedeigen så i den var det må jeg si noen gledestårer, jeg klarte bare ikke stoppe. I flere timer gråt jeg, jeg var utrøstelig, på en god måte. 
Bursdagen ble vellykket den, hvordan kunne den ikke?

Men jeg var i sykemelding, jeg hadde gitt sterk beskjed om at det kom til å vare, men jeg kunne ikke starte et studie som sykemeldt. Og det var ikke noe alternativ å si opp jobbe for vi var helt avhengige av lønnen min. Så jeg startet å jobbe 50% redusert i 1 måned, så trappet jeg fort opp. Så den dagen jeg startet på jordmorstudiet startet jeg tilbake i full stilling, eller det vil si min 65% nattstilling.

Første dag på jordmorstudiet 

Det var en stor dag, først dag på studiet. Det virket nesten som alle var som meg, alle var selvfølgelig sykepleiere, og alle hadde hatt en jordmorspire i magen. Alle , bortsett fra 2, hadde ønsket dette fra så langt tilbake de kunne tenke. Og det var så uendelig godt å samles seg på denne måten med likesinnede. Vi var jevnt fordelt på dette første kullet i Stavanger, mellom voksne og unge voksne som alle ønsket å bli jordmødre. De "voksne" hadde blitt sykepleiere for å bli jordmor og bare satt og ventet på studiet. Men de yngre hadde også mange av de et sterkt ønske, og jeg må jo si at jeg tenkte hvor heldige de var så kunne bli det fort etter endt sykepleierstudiet uten å måtte vurdere x antall løsninger for å bli det. Selvfølgeig var det en misunnelse der fra min side, men den forduftet den fort. Det hadde ingenting å si, mentalt var jeg nok ikke klar før nå akkurat denne stund, det hadde vært for tøft, for mange utfordringer, og jeg visste nå så godt, at NÅ ble jeg jordmor. Og jeg må si, for en fantastisk samling av jordmorspirer vi var, dette første kullet i Stavanger. For noen nydelige mennesker, og for noen dyktige jordmødre vi ble. Jeg er stolt av hva vi fikk til. Vi var studenter i covid-tid. Og alle vet hva det kostet enhver, for meg tror jeg det kostet familien. Jeg tros spiren til bruddet mellom meg og mannen for alvor begynte når han hadde hjemmekontor, barna hadde hjemmeskole og barnehage, jeg måtte jobbe for inntekt samt jeg MÅTTE i jordmorpraksis ellers strøk jeg. Jeg tror det ble tøft, og jeg tror ikke vi kom oss.
Det er jo et annet kapittel.

Men som lederen min sa da jeg medelte at jeg var litt pjusk på jobb pga skillsmisse utav det blå.
"Tenk Lene så heldig du er som ihvertfal etter all den tiden er blitt jordmor ihvertfall, så du klarer deg du". Og hun har helt rett.
Jeg er blitt jordmor, jeg har vært jordmor i 5 år nå neste måned. Jeg tåler litt mer av livet etter det, jeg har nådd målet, det har vært en lang vei, en svært vanskelig vei, men det gjør noe  med en som menneske å nå et så stort og viktig mål i livet. 

5 år som jordmor, og jeg jobber fletta av meg, for er det noe en kan si om jordmoryrke, er at det er an tung, krevende, men en innmari givende jobb. Og nå i sommer når resten av Norge tar ferie, ja da skal jeg jobbe, for er det noen som trengs på sommeren, så er det dyktige jordmødre på jobb. For mens resten av Norge har ferie, så er det fødselstopp i Norge. Så i sommer finner du meg på jobb. Og jeg elsker det.

Jeg ELSKER å være jordmor, jeg har virkelig funnet meg selv.

Babyshower, for min fantastiske svigerinne og venninne

Først må jeg si hvor utrolig fantastisk det er å snart bli tante!

Det er like om hjørne nå, og jeg gleder meg umåtelig!
Evy og Endre skal få sitt første barn, og selv om det er gjerne klisje å si det, så finnes det ikke ord for hvor glad jeg er for det, tenk, min egen bror skal bli far, nesten litt surrealistisk, og jeg skal få bli tante ( selv om jeg er det fra før, så er det ikke mye tante jeg får være).

Så er jeg så utrolig glad for at den han få barn med er Evy, min fantastiske svigerinne to-be, og en av mine aller nærmeste og kjæreste venninner.

Så ja, veldig,veldig kjekt, men jeg skal love dere at vi trenger noen solide doser med gode, kjekke, fine opplevelser og hendelser i familien, så dette er jo bare fantastisk.

Så var det babyshoweren da, som vi arrangerte nylig.

Det var ikke så lett å stelle i stand en "ikke-rosa" babyshower, for ALT rettet mot babyshower og nyfødt jente er jo pokker meg lyserosa.

Men vi greide.

Jeg laget i stand en bleiekake, i lilla, med trykk-knapper på bandene og lilla sommerfugler og "diamanter".
Veldig kjekt å lage, tar tid, men veldig kjekt, kanskje jeg skulle strate profesjonelt med det? :P

Bleiekaken tar form

Prikken over i'en

Ferdig innpakket

Babyshoweren var nøye planlagt, og skulle være hos Evy selv.
Vi hadde avtalt med Endre at han skulle te Evy med ut, men han måtte gjøre det på en måte som gjorde at hun ikke mistenkte noe.
Han klarte jo gjøre det på en slik måte at hun trodde hun styrte dagen selv.
Så da de kom hjem, ante hun fred og ingen fare og vi greide jammen å overaske henne.

Etter det hun selv har fortalt, var hun veldig fornøyd med opplegget, og hun og pappaen og baby fikk mye fint.
Vi hadde quiz (som pappen vant) og vi gjettet på når baby skule bli født, hvor lang og tung osv.
Veldig hyggelig gjeng.
Veldig hyggelig dag.

Den overraskede, vordende mor.

Pynt og gaver

Åpning av gaver

Hvordan vet man at man er ferdig eller ikke ferdig med barn?

 Ja hvordan vet man det?
Det naturlige svaret for min del på det vil være "du vet det".
Men jeg undres jo veldig.

Jeg vet jeg har spurt dette spørmålet her inne før, det er et helt eget innlegg om det etter at jeg fikk barn nummer 3, men nå lurer jeg igjen, etter barn nummer 4.

Jeg har jo både lest og hørt folk som uttaler at nå er de ferdige med å få barn og det er visst mange grunner som kommer fram...  De er fornøyd med dem de har, eller at de ikke ønsker flere, de orker ikke flere, de har ikke plass til flere, de klarer ikke følge opp flere, de har ikke helse til å gå gravid eller følge opp flere barn, de er for gamle for flere, de orker ikke flere svangerskap..Eller fødsler, de eldste er så store at de kan få barnebarn så det blir feil, mannen vil ikke ha flere, mannen KAN ikke få flere for han har "snipp snipp", så gjør de en klippe bevegelse i luften ofte, men den jeg misunner litt, det er de som sier de VET de er ferdige, de kjenner det, og så ser de skråsikre ut.
Ja jeg kjenner jeg misunner den litt.

Jeg har nemlig ingen klar følelse, ingen visshet om at jeg er ferdig.
Men det er jo flere rundt meg som påpeker at NÅ, nå må eg gjorde være ferdig med barn.
Jo, jo, jeg er vel nok gjerne det, svarer jeg...
Og jeg påpekte det rimelig kraftig etter sist fødsel ALDRI mer, men det var mer på grunn av at det var en lite hyggelig fødsel, så det ble sagt i affekt.
For mine andre fødsler har jo vært fantastiske (relativt ihvertfall).

Så nei, jeg har ikke noen sikker følelse, ingen visshet om at jeg er ferdig.
Men det kan jo være at det kommer på sikt, når ungene vokser til så kan det jo hende jeg syns det er herlig å ha ha større barn og kunne gjerne ikke tenke meg å få små barn igjen.
Vi får se. Jeg håper det.
For mannen i huset har ihvertfall sagt at nå er nok nok.
Og nå har jeg jo virkelig fire flotte barn!
Jeg føler meg virkelig heldig med det.

Da har endelig lillebror fått navn

Ja da var vi endelig kommet i mål med navn.

Navnet er nå offisielt godkjent av skatteetaten (siden det er de som tydeligvis styrer med det), og fødselsattest er rett rundt hjørnet.

Men før jeg deler navnet, så vil jeg bare si at det var så vanskelig, SÅ vanskelig å finne navn til gutt nummer 4. (skrevet om det tidligere HER).

Og jeg satt i mange måneder å trålte nærmest alle navnesider som finnes på internett, Norske, engelske, amerikanske, spanske, portugisiske, franske osv osv etc etc...
Jeg begynte ikke å se på navn før vi visste kjønn, det er et herk, så lenge man ikke vet navnet fast bestemt, så er det et herk, aldri noe jeg har syns har vært greit ihvertfall.
Vanskelig, til førstemann, og verre for hvert barn.
Kanskje hadde det vært lettere hvis det hadde vært jente? Jeg vet ikke og kan ikke annet enn å spekulere, siden jeg aldri har sett på jentenavn.

Jeg laget meg en liten liste, men den var veldig liten, og egentlig ikke noen navn der kunne jeg virkelig tenkt meg å kalle den lille.

Med unntak av et navn, men jeg ønsket å finne minst ET alternativ. 

Listen la jeg fint vekk og kikket på den inni mellom, for å se om noen av navnene vokste på meg.
Ikke misforstå, alle navna på listen likte jeg, jeg hadde jo funnet dem, men jeg ble ikke helt fortrolig med dem, ikke nok til å ønske å bruke dem (eller minst et av dem da).
For selv om man syns et navn er fantastisk, så betyr ikke det at man faktisk vil bruke det.
Navn jeg har likt før, som jeg hadde på listen til de andre guttene, ja de har jeg "likt"  istykker, jeg har allerede brukt dem opp, uten å i det heletatt kalle ungene det. De ble bare brukt opp av å stå på listen...

Så listen var ikke lang, et navn, med noen potensielle navn, hvis Dagfinn likte noen av dem... Eller hvis et av dem bare plutselig viste seg å være "navnet", for det kan skje, kikker du bare på listen mange nok ganger.

Men Dagfinn var aldri helt enig, vi liker tydeligvis ikke de samme navnene, men jeg vet ikke helt hvilke navn han liker, da han aldri har vist meg noen eksempler, langt mindre noen navneliste.

Så en dag, da jeg seriøst trålte 

Most Popular Names for Births in the United States 2014... 

Altså top 1000 jente og guttenavn i usa for 2014, så kom jeg over et navn.
Det var ikke det at det slo mot meg som "navnet", men jeg stoppet opp, dvelte, smakte på det, og skreiv det ned.

Så etter det, ble det to potensielle navn på listen.
2 som JEG virkelig likte best. Mange av de andre navnene sa jeg som sagt til Dagfinn, hadde han valgt et av dem, så kan det godt hende at gutten hadde fått det navet. Men ingen falt vist helt i smak.

Så da stod jeg mellom to navn.

Det som var viktig var at det passet med navnet på brødrene:

• Robin (Marcell)
• Julian
• Marco

Så ja til saken med hele innlegget.

Navnet vi til slutt valgte var Elian.

Et relativt ukjent navn, men samtdig kjent nok da det minner om Liam og Elias.

Så hvis du tenker "hm, hvordan uttales det da?" så er det ikke så fryktelig mye hokus pokus, hvordan vil du utale Elias? Eller Liam?

Det blir som det.
Elian, med trykk på iiiiiii-en.

Den amerikanske måten å utale det på er Ehl-ian, som i Elliot.

Så det var det.

Det andre navnet jeg stod mellom var Hannes, som en forkortelse av Johannes.
Det navet liker jeg skikkelig godt, og det har vokst på meg gjennom mange år, MEN jeg tror det er et navn mange må vende seg til, gjerne litt som tja, gjerne også Elian?

Andre navn på listen (for de som liker slikt) var:

Nicholas

Leo

Iben

Elijah

Det var andre navn også, men de fikk aldri helt gjennomslag.

Feks så liker jeg veldig godt Viljar og Tarald, men det passet ikke helt inn med brødrene.

Hvem gjettet best når det gjaldt baby?

På babyshoweren for en tid tilbake bel det gjettet når baby ble født, hvor stor og lang han kom til  være og når ti på døgnet han kom til å bli født.

Det er jo veldig kjekt å dra fram i ettertid å se hvem som har gjettet mest riktig.

Jeg hadde termin 1/8, han ble født 25/7, en hel uke før termin.
Han var 3475g og var 50-51cm, det er blitt skrevet 51cm.
Klokken var 1527 nr han så dagens lys for første gang.

Den som har kommet nærmest er:

DATO- Netti som tippet den 27/7.

VEKT- Mariann som tippet 3635g, alle andre var over det.

LENGDE- Siden han var mellom 50 og 51, ble det Endre som tippet 50cm og Evy som tippet cm.

TID- Det ble meg, da jeg tippet han ble født kl 1600.

Som Mariann sa, dette svangerskapet hadde vært så annerledes i forhold til de 3 andre, at hun gikk litt mot strømmen og tippet før termin istedet for etter, og mindre baby enn større. Alle mine har jo blitt tyngre for hver gang, med 3djemann som den tyngste på 4265g,

Jeg har vært inne på tanken selv, siden svangerskapet var så annerledes kom nok fødselen også til å vær annerledes, med alt som følger med.
Og det var jo riktig det.
Men jeg så jo for meg at babyen ville være rundt Marco sin størrelse.
Han ble estimert i uke 32 til å være rundt 4kg til termin.
Marco ble estimert til å være rundt 3,2-3,3kg til termin. Sååå, ikke lett å si der.
De var litt motsatt begge to.

Ja, da var det ingen klar vinner denne gang, men en delt førsteplass på nesten alle :P

En fødselshistorie- Da fjerdemann be født

Så var fjerdemann født, og det gikk IKKE helt som planlagt... Hvorvidt det går an å planlegge en fødsel er vel heller usikkert.

Han er ihvertfall født, og jeg tenkte jeg skulle dele den opplevelsen, og jeg advarer på forhånd at det ikke blir noe kort lesing.

Jeg trodde jo jeg visste litt hva jeg hadde i vente.

Jeg har jo tross alt født tre ganger før, og de fødslene har vært relativt like.

De har alle hatt det til felles at de startet med rier, og var uhyre kjappe.

Etter at jeg ble konisert (fjernet en del av livmorhalsen) merket jeg en forskjell i hvordan fødsel startet.

Jeg ble konisert mellom barn 2 og 3, og forskjellen var at fødsel startet med maserier som holdt på i flere døgn.

Dette var slitsomt og vondt og hadde lite nytte for seg. Det var arrvev etter koniseringen

som gjorde det vanskeligere for fødsel å starte.

Meeen, når fødsel først kom i gang så kom den virkelig i gang.

Alle mine fødsler har som sagt fulgt samme mønster, jeg har på en måte visst hva jeg har hatt i vente.

Raske fødsler som begynner med rier, vannavgang rett før pressrier, lange riepause før pressriene, helt rene pressrier (ingen overgangsrier...Utennom i første fødsel).. Alle fødsler har vært over termin.

4, 5 og 11 dager.

Dette forløpet var jeg innstilt på. Alt var planlagt rundt at fødsel skulle starte over termin.

Riene skulle begynne, eller maseriene som jeg var innstilt på, for jeg tenkte denne fødselen nok ble mest som nr3 pga koniseringen, det var det jeg fikk forespeilet av de forskjellige jordmødrene og gynekolog jeg forhørte meg med.

Vel... Så feil en kan ta....

(Ønsker du å lese om fødsel 1 og 2 så er det link under her).

Fødsel nr2 HER.

Fødsel nr3 HER.

-------------------------------------------------------------------------------------

Jeg har gått hjemme med ungene i noe som virker som flere uker. 

De har hatt ferie, Dagfinn har vært på jobb.

Aktivitetsnivået har vært høyt, vi har som regel vært ute på noe.

Små barn kombinert med en slabbedask i hus som skulle bli 18 år denne sommeren, har vært en real prøvelse i seg selv.

Sene kvelder på mor (for å sikre at tenåringen kom seg hjem), sammen med tidlige morgener med de minste (3 og 7 år).

Så var siste uken av ferien til ungene et faktum.

Jeg gledet meg veldig til å få en hel uke med avslapping før termin 1 august.

ALT jeg skulle gjøre, blant annet tegne ferdig kjøkken på Ikea.

Onsdagen den siste uken av mine søte små sin ferie, rundet jeg 39 uker, og jeg kjente jeg begynte mentalt å forberede meg.

Så...

Torsdag. Jeg er 39 uker og 1 dag.

Jeg hører Dagfinn går avgårde til jobb.
Jeg slumrer. Så skjer to ting nøyaktig samtidig, minsten som ligger på siden av meg våkner, og jeg kjenner det blir varmt og vått i senga og jeg bråvåkner, for dette skal bare ikke skje.

Klokken er ganske nøyaktig halv 8, bussen til Dagfinn har akkurat tatt ham med til jobb...

Jeg går inn i en slags tilstand av panisk ro, og får minst 10 klare tanker i hodet samtidig.

Jeg må ihvertfall sjekke om det virkelig er vannet som er gått, noe jeg allerede vet det er, jeg reiser meg opp... Og ja, det renner ganske godt.

Minsten sier han går opp i stua, noe jeg rolig sier er greit mens jeg skynder meg forsiktig mot badet.

Det renner ganske godt, og jeg er litt i villrede på hva jeg skal gjøre.

Mannen er på vei til jobb, jeg har ikke pakket fødebag, vi har ikke barnevakt, vannet har gått, skitt! Blir det en styrtfødsel uten like nå da?!

Skitt... Hodet til ungen er ikke festet og ligger veldig, veldig høyt har jeg fått vite på sist kontroll.

Jeg må ringe føden.

Jeg grabber til meg en bag og kaster noen klær til meg og baby oppi, alt er i nærheten.

Vannet sildrer i varierende mengde nedover beina.... Jeg har INGEN bind av noe slag, så jeg grabbder en bleie og tenker at jeg er veldig glad at 3åringen fortsatt bruker bleie.

Jeg slegger meg i sengen og ringer føden.

Jordmor ber meg holde meg i liggende siden hodet ikke er festet og står høyt.

Jeg må virkelig ikke bevege meg. Så hun ringer en ambulanse siden hun mener dette kan gå fort og hun ikke tør gamble på at Dagfinn klarer å komme tilbake i tide (det vil ta en god time, ihvertfall).

Skitt!

Hva med ungene? Hvordan skal jeg få gitt beskjed til dem?

Jeg ringer  tenåringen som har rom i tredje etasje, men mobilen ligger på gangen utfor rommet mitt.

Skitt... 

Jeg ringer min mor og gambler på at hun ikke skal på jobb og at hun er våken og tar telefonen.

Hun svarer raskt og kaster seg i bilen. Flaks! Turen tar 10 min.

Jeg roper på ungene, men de hører ikke.

Så jeg går faktisk ut av sengen og nærmest krabber opp trappen, stikker hodet inn og sier fra til 7 åringen som om det er helt dagligdags "ikke bli redd nå, men det kommer en sykebil å henter meg for babyen vil ut...Mormor kommer snart altså! Og Robin (eldstemann) er oppe hvis det er noe".

Jeg får akkurat ringt Dagfinn og gitt kort beskjed i det ambulansen kommer.

Vi kjører med en gang. Og min mor kommer fram rett etterpå (fikk jeg vite senere).

En liten blubb i ambulansen

Jeg ankommer fødeloftet (fødestue, mykenheten på sykehuset) kort tid etter, siden vi bor 10min unna.

Og der begynner ventingen.

Jeg blir bedt om å holde sengen pga hodet til barnet.

Det blir lagt på en CTG-måler for å måle for riaktivitet og hjertelyden til barnet.

Jeg får en ding i hånden som jeg skal trykke på hver gang barnet sparker.

Det blir en kjedelig affære, ingen rier, ikke en eneste liten antydning til noe rier.

Barnet har det bra, rolig og greit på den fronten.

Så går nå tiden. Dagfinn ankommer, og vi blir nå sittende (jeg liggende) og se på hverandre, pg vi lurer på hvordan det blir denne gang da.

Tiden går, ingenting skjer.

Jeg blir mer og mer overbevist om at kroppen min ikke er laget for å føde før termin.

Hvorfor vannet har gått er for meg et mysterium.

Når klokken nærmer seg 13, sender jeg Dagfinn hjem.

Vi vet jo ikke når dette starter, så han må hjem til ungene.

Jeg skal ringe om noe skjer, ellers så skal han komme seinere og tenåringen får rett og slett passe ungene.

Vi sliter veldig med pass til barna, så jeg blir på dette tidspunkt veldig stressa for at fødsel ikke går igang. For hvem skal ha ungene?

Tenåringen kan ikke ha dem i mange dager... Min mor MÅ på jobb dagen etter.

Nei stresset dette gir, det var ike det som var planen..

Jeg må ihvertfall holde sengen og blir koblet på CTGen innimellom og hodet blir sjekket for om det har festet seg.

Dagfinn kommer tilbake og mot kvelden får jeg vite at hodet er festet så da får jeg beskjed "Opp å gå!".

Jeg går og går.

Ingenting skjer.

Jeg sender på ny Dagfinn hjem og legger meg til å sove.

Men ingen søvn kommer, jeg er så stresset i kroppen på dette tidspunktet. Stresset for barnepass, stresset for smerten som skal komme, men heller ikke kommer, stresset for at faren kanskje ikke rekker fødsel, stresset for at jeg skal bli satt i gang på morgenen om ikke noe fødsel  kommer i gang naturlig.

Ingenting skjer....

Så er vi gang da, den store dagen hvor jeg skal settes i gang.

Det startet kl 0800 presis, jeg blir lagt på CTGen.... Igjen.

Dette gjøres med to timers mellomrom, hele dagen, og kur for å få i gang fødsel gis etter hver CTGmåling.

Min venn, CTG-maskinen

Det blir en lang dag, ingenting skjer. Dagfinn kommer en liten tur, men blir ikke lenge, vi sliter med barnevakt, jeg avtaler at jeg ringer om noe skjer.

Jordmødrene som kommer og går (jeg har mange av dem iløpet av tiden som går..) forteller at de ofte ser at fødsel så smått kommer i gang etter 3 runder med kur, gjerne det løsner på den fjerde.

Jeg får alle mine seks doser for dagen (kan ikke få mer), og lite skjer.

Jeg begynner å engste meg for keisersnitt også nå, og syns ting er rimelig kjipt, jeg har jo født så greit før, hvorfor vil det bare ikke i gang??

Trykk, trykk... Registreringsknappen for babys bevegelser

Hele tiden mens jeg ligger der på fødeloftet, kommer det fødende inn, og de føder faktisk ungene sine også! Jordmor kommer inn ved en anledning og sier med glimt i øye (FY!) "ja nå var jeg akkurat i en fødsel, en slik du pleier ha vet du...Rett inn og rett ut igjen". Jo takk for den svarer jeg, men syns jo det er litt morsomt også oppi det hele.

Jeg begynner å bli småredd for at jeg ikke skal få lystgass. Jeg ligger på et rom uten mulighet for lystgass, for en plass i hjernen min forteller meg at når fødsel setter i gang, kan det bli intenst. Jeg MÅ ha lystgassen min, det har vært ankeret mitt gjennom de andre fødslene.

Og jeg ser for meg at jeg kommer til å trenge det denne gangen.

Jeg er oppriktig bekymret fordi det er to rom med lystgass,det er fire rom tilsammen, og på denne tiden jeg har vært her er det blitt født 9 babyer, 9! Og selvfølgelog langt flere på sleveste fødeavdelingen, men det vet jeg lite om på dette tidspunktet.

Men en ting jeg vet er at det er fødselsbom over hele landet, og Stavanger er intet unntak.

Så jeg frykter ofte for lystgassen min.

Men jeg er blitt lovet lystgass, av hver jordmor som kommer på vakt... Så vi får se.

Bollemage på CTG-måleren.

I 10tiden på kvelden begynner jeg å få maserier, ikke veldig vonde, men noe skjer. Slimproppen går også. Jippi, endelig noe som skjer. Men jeg er sikker på at det enten blir lang tid med maserier, eller saker og ting kan skje rimelig fort.

For å være på den sikre siden ringer jeg Dagfinn og sier han kan komme så får tenåringen passe de små som sover uansett.

EN ting er sikkert uansett hvilken vei denne natten tar, fødsel eller ikke fødsel, søvn blir det ikke...Denne natten heller.

CTGen viser at jeg har jevne sammentrekninger, om enn ikke sterke.

Og de dabber av i 1 tiden.

I 3tiden tar de seg på ny opp, vondere denne gang, og jeg er nå sikker på at det er rier, men milde.

De kommer rimelig jevnlig hvert 5-6min.

Jeg er ikke blir undersøkt for åpning enda, siden vannet er gått kan de ikke uten videre gå inn å fikle der pga infeksjonsfare til baby.

Jeg får vite at når jeg har gode rier og fødsel er igang ja da skal de sjekke.

Jeg aner INGENTING, føler meg helt i villrede.

I 6-tiden syns jeg det gjør rimelig vondt, og føler selv at det nærmer seg slutten, slik jeg syns å minnes fra tidligere.

Det begynner å dabbe litt av, men jeg er sikker på at det er fordi kroppen går i trykkemodus snart, sidne kroppen min alltid har gått i dvale før pressriene.

Så vonde føler jeg riene har vært til nå.

Jeg har fortsatt ikke fått lystgass, men føler jo jeg har klart meg greit.

Jordmor undersøker, og det er pyton. Vondt til tusen og hun ber meg ligge i ro. Jeg gaper noe om at det ikke pleier å ta så lang tid å undersøke åpningen og at hun godt kan være litt forsiktig.

Hun svarer at det tar litt tid for det er vanskelig å komme til siden barnet ligger så høyt.

Hyyl! Hva?!

Hun kommer fram til en knapp 1cm åpning, helt umodent.

Jeg har lyst til å grine, jeg blir så oppgitt.

Motet forsvinner som dugg for solen og jeg er sikker på at denne ungen kommer aldri ut, det er nå sikkert!

Jeg er drit fornærmet på kroppen min som svikter meg så totalt.

Men riene dabber av, og det er vel likegreit, for jeg gidder ikke ha vondt for ingenting.

En fødsel for meg virker nå helt fjernt og uvirkelig.

Men nå må jeg visst på CTGen igjen for overvåkning av babyen som tydelig er blitt stresset.

Jordmor liker ikke den hun ser, baby er stresset og jeg får nå innlagt veneflon og det blir pøset på med væske, 1 liter rett inn.

Dette gir et kraftig press og ubehag i brystet, men når den literen er gått inn, så forsvinner smertene og baby ar roet seg.

Gutter og jenter født på fødeloftet i 2015.

Dagfinn har sovet seg gjennom det hele, greit at en av oss får seg noe søvn ihvertfall for det er stressende dager for han også dette.

Jeg tar meg en vandring på gangen, ser på teppet som henger så fint på gangen på fødeloftet, en oversikt over jenter og gutter født hver dag på fødeloftet.

Hmpf... 3 unger til født i løpet av natten.

Jeg går opp og ned gangen og lurer på hvor mange bleier jeg har fosetrvanisert i løpet av denne tiden, og hvor mange flere jeg skal måtte bruke. 

Det er virkelig ubehagelig alt dette vannet som konstant renner.

Den sovende pappen

Soloppgangen den 25 juli 2015

 Jeg vekker Dagfinn og sender han hjem til ungene.
Jeg knipser et bildet av ham før jeg vekker ham, og tar et bildet av soloppgangen, litt kjekt å ha om baby faktisk velger å bli født denne dagen.

Så, pappen blir hjemsendt kl06 ca, hjem til ungene så igjen skal jeg ringe HVIS noe skjer.

Kl07 får jeg på ny en cytotek, ny runde med kur denne dagen.
Kl 08 får jeg noe som minner om rier av medium styrke som kommer hvert 10ende minutt.
Pff.. Bare tull tenker jeg nå og prøver å sove, men det gjør vondt så jeg får paracett.
Kl09 skal jeg på ny ha en cytotek, men jordmor vil se det litt ann, siden jeg har jo litt rier.
Men de begynner å dabbe av, så kl10 får jeg på ny en dose, men jordmor er skeptisk, jeg merker det.
Hun vil jeg skal ligge konstant på CTG-måling.

Kl1130 begynner riene igjen med 10minuters mellomrom, og de kjennes veldig kraftige.
Jeg spør om jeg kan få gå på do, og det er kun under tvil jeg blir koblet fra målingen,  jeg forsikrer at jeg bare på tisse og at jeg skal være rask.
Salte banan! SÅ vondt det er å sitte på do med rier! Jeg småbanner litt inni meg selv og lurer på hvorfor i H**** de ikke har noe som helst for den fødende å gripe tak i på do, det kunne MINST vært et handicaptoalett med armlener, eller noe å gripe i på veggen/e.

Jeg ser ihvertfall noe framgang, fostervannet som lekker nå, er rosa, og det drypper blod.
Det vil jo si at noe skjer, i det minste.

Riene kommer fortsatt med 10 minutters mellomrom, og de er skikkelig vonde, slike vonde rier har jeg nesten aldri hatt, og tenker jo opptimistisk at de kan ikke bli stort verre, for min smerteskala hva gjelder rier stopper liksom litt her.
Så grundig feil en kan ta. Men så veldig bra man ikke vet hva som kommer.

kl 1330 finner de ut at jeg må ned på føden, fosterlyden er dårlig, barnet er stresset, jeg kan ikke lenger være på fødeloftet, jeg må ned på overvåkning.
Lysgassen må jeg bare glemme for øyeblikket, selv om jeg viiirkelig ville ha den.
Så skjer det at riene kommer litt tettere, og de gjør utrolig mye vondere.
De spør om jeg ikke vil ringe mannen min nå, for han burde virkelig komme sier de.
Jordmor kommer med en rullestol og jeg får beskjed om at jeg må ta all bagasje på fanget.
Jeg skal ikke nekte for at jeg blir mildt sagt urolig, for jeg tviler på at jeg klarer å holde fast i bagasjen når riene kommer.
Men vi suser nå avgårde, heldigvis er det ikke så langt, men vi må ha et stopp på veien, jeg vet jeg begynner å veive vilt med armene, så jordmor skjønner hun skal stoppe.
Jeg må bare puste og konsentrere meg, så er det avgårde igjen.

Da vi endelig kommer inn på fødestuen knekker jeg helt sammen og bare gråter, jeg klarer ikke la være. Jeg sender en melding til faren og ber ham komme og forklarer at jeg er nede på føden pga dårlig fosterlyd og så skriver jeg romnummeret. Mer klarer jeg ikke.

Jeg bare gråter, jeg er så sliten etter flere døgn uten søvn og så mye små og store bekymringer jeg har hatt, hele tiden. Så er jeg så utrolig sliten og lei meg fordi jeg aner ikke hvor i forløpet jeg er, jeg kjenner ikke denne fødselen, den er helt annerledes enn mine tre forrige.

Jeg vet ikke hvor tett riene kommer, men tror det er noenlunde to rier på 10 min nå, og de er så vonde. Og det føles som de varer evig.
Endelig får jeg lystgass, og verden blir et vakrere sted... i ca 10 min.
Etter det ikke fult så mye, for riene gjør et byks på smerteskalaen og det kommer nå 3 rier på 10min.
Jormor kaller det gode rier, og jeg kaller dem monsterrier, det er de riene jeg alltid har fått mot slutten av fødselen, men jeg har hatt så få av dem, sist hadde jeg en eneste.
Nå kommer de som kastet på meg og jeg føler jeg ikke få puste. Lystgassen hjelper ingenting, ikke for konsentrasjon, ingenting, smertene tar den ikke litt en gang.

Så sier jordmor at hun vil sjekke åpningen, jeg vil ikke.
Jeg vil ikke vite.
Men hun er påståelig og jeg legger meg ned i en fødeseng, blir koblet til CTG (men slipper heldigvis sparketelleren), så skal hun undersøke åpningen.Jeg er livredd for at det ikke skal være noen forandring, og jeg utbroderer min bekymring til jordmor.
Hun undersøker og sier ganske forsiktig at det var lite fremgang det var en knapp cm, men det var nok mer modent enn i natt.
Jeg var virkelig ufattelig, å ha slike monster-rier som bare flerret meg opp innvendig (det var helt seriøst slik det kjentes ut for hver gang nå), og ikke være mer en en knapp cm og lite modent.
Klokken var nå 1352.
Og jeg ante ikke hvor jeg skulle hente krefter fra.

Riene haglet på, og de var så vonde så vonde, aldri har jeg hatt så vondt.
Og for første gang i mitt liv tenkte jeg på epidural, men jeg visste med sikkerhet 2 ting.
Jeg kom aldri til å få det, for det var for lite åpning, og mest sannsynlig ville ingen rekke frem for å sette den.
For jeg visste inderst inne at det gikk fort nå.

Jeg tror jeg klarte meg bra.
Jeg pustet og konsentrerte meg, jeg tok imot smerten, men det kom til et punkt på hver tredje ri ca hvor jeg bare mistet konsentrasjinen, go da var lysgassmaska så bra å ha, jeg ropte inne den, og lyden ble jo veldig dempet.
Jeg småbannet og jeg gråt.
Rundt kl14 kom Dagfinn, og han hadde ungene med seg (!).
Jeg var virkelig ikke i noe form til at de skulle se meg, så jeg sendte alle ut.
Det var veldig vanskelig og jeg mistet totalt fokus.
(Dagfinn skulle møte min mor på sykehuset, så skulle hun ta ungene... Det var bare en liten misforståelse, for Dagfinn visste tross alt ikke hvor langt jeg var kommet på dette tidspunktet).

Fra nå av hadde jeg mer enn nok med å prøve å konsentrere meg, så da en jordmor kom tilbake og lurte på om jeg ville at Dagfinn skulle komme inn så sa jeg at han fikk vente litt.
Så han satte seg på gangen rett utfor rommet.
Jeg rett og slett klarte ikke ha noen inne.

Riene var minst like intense, og jeg lurte på hvor mye smerte en kropp kan tåle.
Jordmor kom bort og begynte å maserer ryggen min og lurte på om riene satt i ryggen, men nei, alle riene konsentrerte seg hele tiden om et punkt mellom beina, jeg ser for meg at det er livmorhalsområdet, det kjennes som om jeg bare rives opp. En annen ting som var veldig spesielt med disse riene, er at dte er veldig vondt mellom riene også, det har jeg aldri opplevd tidligere. Det er en jevn rivende smerte som topper seg under riene.

Hun lurte på om hun unne få sjekke åpningen, og jeg nektet plent. Her skulle ingen sjekke noe, for uansett hvor mange cm åpning det var så ville de i mitt hodet uansett aldri være nok.
Om det var 5cm, 7 cm..Eller grøss, 1 cm, så ville det aldri være nok, jeg ville ikke vite.

Fosterlyden var fortsatt dårlig, så hun ville ha en registrering på hodet til ungen, så skulle hun ta av CTGen.
Og det hørtes jo bare herlig ut, å slippe de der vonde bånda rundt magen som presset for hver ri.
Så jeg gikk med på en sjekk.
Hun brukte litt tid, for hodet stod fortsatt på det høyeste, men det var 9cm åpning, men det var en god kant så det var ikke helt klart til å presse.
Klokken var nå 1523..
Jeg kjente at kroppen begynte så vidt å ville presse, jeg visste at det var for tidlig å presse, men jeg kunne ikke la vær, jeg MÅTTE ha denne ungen ut, jeg klarte ikke mer. Så mot bedre viten begynte jeg å presse litt, ikke bare meg, men kroppen presset også.
Jordmor begynte å finne fram det hun trengte mens hun sa at det kunne nok ta litt tid for hodet stod så høyt.
Heldigvis var det en barnepleier og en jordmor til inne på rommet, for jeg presset det jeg var god for og sa, "NÅ kommer han", og barnepleier ropte også at han kom.
Jordmor kastet seg rundt og sa at jeg måtte puste å holde igjen.
Jeg gjor det såvidt, før jeg presset det jeg kunne for å få ham ut.

Og jammen der kom han, og jeg tror med sikkerhet at det er den beste og verste følelsen jeg har hatt på samme tid noensinne.Jeg var glad og lei meg på samme tid.
Jeg var så lykkelig for å se ham, for at han hadde det bra og var ute, men smerten var ikke glemt, ikke på langt nær.
Det er aller første gang jeg har sagt "aldri mer!" etter en fødsel.
Dagfinn kom inn i det han hørte babyen skrike, og det var fint.
Jeg måtte sy 6 sting, så det var ikke gale

Han ble født kl 1527, og er den minste av mine fire gutter, med en fødselsvelt på 3475g, lengde 50/51cm og en hodeomkrets på 35cm.
Han er jo selvfølgelig helt perfekt.

Dagen etter han ble født, ble han lagt inn på nyfødt intensiv pga infeksjon.
Jeg skal ikke skrive noe mye om det, det er blot langt nok dette.
Hvorfor han fikk det er uvisst, men kan komme av den langvarige vannavgangen.
Han ble liggende der i 6 dager, og fikk både sonde og veneflon med antibiotika, så ting ble jo ikke helt som forventet.

MEN, han er ute, han er fantastisk og nå som vi er kommet hjem, nytes dagene med lillebror i hus.

Første bildet

og andre bidet

Hei verden, se hvor stor jeg er!

Liten og søt, og kald

Første kvelden

Med sonde i nesen

På vei hjem, 6 dager gammel

Siste bilde før hjemmreise

Stolte storebrødre

Godgjengen 

Største og minste, 18 år imellom

En mer begivenhetsrik dag skal man lete lenge etter...

I dag har vært en dag av de sjeldne.
Så mange store ting som har skjedd på en og samme dag.
Jeg tar en liten kort oppsummering, så får jeg skrive om alle hendelser separat.

I dag ble min eldste gutt 18 år, Det er 18 år siden jeg ble mor for første gang.
Tenk jeg har en voksen sønn, eller ihvertfall myndig.
Som andremann i huset spurte om med litt skepsis i stemmen "blir han voksen idag?"
Nja, å bli voksen er vel ikke noe en blir over natten, jeg tror det er noe en må lære seg, han har vært ungdom i så mange år nå og må omstille seg en del.

Andre tingen som skjedde var at baby og jeg kom hjem fra sykehuset idag, etter ca en uke der inne.
Det var fantastisk!
Så nå er jeg firebarnsmamma, til fire herlige gutter.
Det var så utrolig ubeskrivelig deilig å komme hjem, så på denne spesielle dagen i tillegg.
Lillemann er et herlig tilskudd til denne familien.
Jeg skal skrive mer om det siden, om fødsel osv.

Tredje tingen som skjedde var at badet var ferdig!
Og det var utrolig deilig at det faktisk stod ferdig når vi komme hjem.
Planen var jo at badet sulle stå ferdig dagen før termin, og det var det jo også.
Termin er imorgen.
Men lillegutt hadde det travelt å ville komme før tiden, så jeg så for meg kaos her i heimen med esker og støv over alt.
"Heldigvis" ("!") måtte vi bli så sykehuset en liten stund.
Så roen senket seg når vi kom hjem.

Så alt det har skjedd idag, en veldig fin  dag :D

Babyshower!

Idag skulle jeg på koselig lunsj, men jammen meg var det arrangert babyshower.

Det var bare så utrolig koselig!

En veldig fin dag i veldig koselig selskap.

Ungene var med, og jammen koste de seg også, ikke verst.

God mat, gode kaker og både baby og mammen fikk mye fint.

Bleiekaken som innholdt ting til mor og barn var jo fantastisk! Spesielt en vin som jeg gleder meg ekstra til å drikke  i godt selskap, når den tid kommer...Neste år en gang?

Det nærmer seg veldig nå, under 3 uker til termin!

Permisjon er påbegynt, nå er det ventetid...

Babyshower, en veldig, veldig koselig tilstelning.

Det gjorde godt.
Så tusen takk alle som var med å gjorde denne dagen så fin og minnerik.

poppeklar!

Pakker og bleiekake!

Fint pyntet bord med mye godt på

Så fantastisk!

Godt selskap

Søte eskene

Ungene sjekker ut gavene