Føkk.my.life.

 

Jeg var hos legen idag og hun satte seg tilbake og så på meg og spurte,
hvordan har du det egentlig`?
Jeg så henne i øynene og sa "for å være helt ærlig så føler jeg at det er sånn føkk my life akkurat nå".

Hva kan vi gjøre med det sa hun. Nei, sa jeg, du vet like godt som meg at det ikke er noe særlig å gjøre.

Det hele startet samme dag som jeg kom hjem fra ferien vår i Egypt, eller egentlig startet det sikkert den dagen jeg ble født, men for ordens skyld så startet det nå denne dagen, etter en fin, men krevende ferietur til Egypt, alene med ungene.

Alt var fint da vi landet, og alt var fint da vi satte oss i taxien. Det hadde egentlig startet, men jeg bare visste det ikke enda. Jeg burde ha ant det kanskje, da jeg skulle strekke meg for å åpne ytterdøren og jeg hører et stort krasj.
Det føltes som et forvarsel i ettertid, men er egentlig en rekke av hendelser, hvor dette var den minste, men den første.
Det startet der.

KRASJ! Jeg hadde ikke fått nøkkelen i døren en gang og så ned, og der lå baggen min, som jeg hadde brukt på hele turen, hver dag på shopping, som badebag, som feriebag. Nå lå den oppned på bakken og dunsten av baileys rakk akkurat å nå nesen min før jeg så putten formes under baggen. Det var krasjet, baileysen, men ikke bare det, krasjet hørtes dyrere ut, den hørtes laptoppdyr ut.
Da jeg åpnet baggen va det et salig rot av glasskår og baileys og en laptopp som dryppet av baileys.
Stemningen var til å ta og føle på, den var dårlig.

Da jeg kom inn i huset var synet som møtte meg ikke bra, den nymalte trappen min jeg jobbet på i hele mai, utallige timer med pussing, sparkling og maling, var møkkete, full av glasskår og hakk.
Eldstesønnen min hadde flyttet midlertid hjem til meg når jeg var på ferie, han er voksen, men på mange måter ikke og her ligger lag med frustrasjon, kjærlighet, og frustrasjon.
Han hadde hatt folk inne, som han ikke skulle, men jeg hadde jo ant det, så jeg hadde gjemt bilnøklene, bare som en refleks.

Jeg startet hjemkomsten med å banne og vaske trappen, og gråte en skvett for det harde arbeidet jeg hadde nedlagt i trappen som nå var opphakket av glasskår som var trødd på.

Jeg vandret gjennom huset og hadde en følelse av at ting ikke var helt ok, men enda visste jeg ikke helt hva.
Jeg gikk ut til terrassen Jeg har fått bygget ny terrassestue rett før vi dro på ferie, og hele det opplegget har vært et gnagsår av dårlig kommunikasjon og ymse arbeid, men de ble ferdig. Men lang historie kort, halveis arbeid, som nå var greit nok, men de hadde knust takstein som jeg forlangte de skulle erstatte, som seg hør og bør, men jeg fikk egentlig  beskjed om å bytte taket da det var gammelt, så dette var egentlig min feil, FØKK gasslighting! Pannene skulle på plass, og jeg regnte med de var det, da jeg kom hjem, sammen med en stige de tok med seg, eller de kom og hentet en uke etter de var ferdige med jobben, en stige som var min. Jeg regnet med dette var på plass etter 15 dager... akk s feil en kan ta. 
Så stemningen ble laber.
Jeg så også at taket, bøgeplast, bulet og det lå et basseng av vann der. FØKK! igjen.
Jeg klaget, men ingen respons.

Nei, jeg fikk dra på butikken å handle mat.
Men så rart da, instillingene i bilen var feil. Minner om at jeg er alene, det er jeg som kjører bilen.
Jeg så også at på hybriden min var det ikke strøm igjen og bensintanken var halvtom.
Selvfølgelig koblet jeg ikke, det går tregt i hodet, jeg prøver å forstå hva som har skjedd.
Jeg hadde jo gjemt bort bilnøklene, og jeg fostår bare ikke hva som har skjedd.

Jeg kjørte et stykke før det demret at  noen har jo kjørt bilen min. Så jeg bråstoppet, hoppet it av bilen min og undersøkte tilstanden, for jeg vet at om bilen er kjørt av ymse personer, så er rus i bildet og ingen kjøreerfaring og ingen sertifikat.
Jeg kom rundt hele bilen før jeg så det, ene siden var helt oppflerret FØKK!
Det var en massiv skade, en kondemneeringsskade på den relativt nte bilen min, som jeg sliter med å betale lån og forsikring på hver måned, for økonomien er stramm som singel firebarnsmor. Og penger har gått på ferie og terrasse og nå er pengekassen tom.

FØKK!

Selvfølgelig snakker jeg med eldstemann. Men la oss enkelt si, han vet ikke, han ante ikke dette. Han har sovet i depresjon, i lengre tid og venner har vært i huset, venner som har spurt om få kjøre bilen, og han har sagt nei, nei, nei, nei. Venner skulle gå, han skulle sove.
Hva som har skjedd, noen vet, men ingen sier.

Jeg gråter, jeg hyler, jeg fortviler, jeg knekker sammen, jeg bare orker ikke flere problemer, flere bekymringer. Jeg føler meg på randen. Alt dette er ting, men mye må fikses, dette er det verste med å være alene med en stabel av problemer som vokser, og en psyke som hopper opp og ned, jeg må fikse alt alene. Men det verste er og forblir bekymringen for eldstemann, som nå forverret seg betraktelig. Pga dette sviket. Det kunne blitt skrevet 1 million sider om det, men nei. Han ikke meg, selv om det er mitt også. Min bekymring, min kjærlighet, min hjertesorg, min angst og depresjon... Min sorg å bære at ting ikke ordner seg, at ting bare går i en spiral ned ned ned ned.... FØKK! Jeg klarer det ikke mer.

Jeg ringer politiet, jeg ringer legevakten, jeg forlanger at vi kommer til, her må vi ha hjelp.
Ingen kan hjelpe, det evige svaret, ingen kan hjelpe.

Ingen
kan
hjelpe

Vi må ordne selv.
Men det føles etter lang tid som en evig nedadgående spiral og benket mellom to stoler og ingen hjelp for rus og psykiatri er noe man må ville ha hjelp til i Norge for å få det, og selv om om man vil ha hjelp, så kommer ikke alltid hjelpen.

FØKK!

Detter komplisert, kan du tenke det, har jeg prøvd det. Kan du tenke det, så er det verre, så mye mye verre. Det er så mye verre. Og jeg føler meg så liten. Men jeg må være så sterk.

Etter dette så ligger nå panikkangsten konstant et pust unna, Jeg kjenner den lusker i magen.
Jeg er ikke deprimert, men jeg føler på en tyngde i hverdagen og finner ikke noen vei utav det.

Jeg har skaffet ny laptopp. Unødig dyrt, lite hjelp fra forsikring.
Anmeldingen av bilen og tyveri fra huset (for ting ble stjålet, giftering, parfymer, penger osv) er henlagt.
Terraseproblemet er større enn anntat, taket lekker som en sil selskapet nekter å forholde seg til feilbygg, stjålet stige og takpanner. Saken er nå videre hos forbrukertilsynet.
Dette er ting, men det krever mye å fikse, og energien er ikke der.
Jeg fikser jeg.

Men det jeg aller mest vil fikse, er barnet mitt.
Men jeg kan ikke.
Han må.

Videre hos legen idag når hun spørr hva vi skal gjøre, så kjenner jeg tårene kommer, men de skal ikke få renne fritt. Jeg blinker dem hissig vekk og sier:

"kan du sykemelde meg fra livet mitt?"

Hun tilbyr sykemelding fra jobb, som hun gjør hver gag, hun vet hva jeg har i livet, hun vet jeg sliter ned depresjoner, med ting som ikke kan fikses.
Men som alltid sier jeg ikke bare nei til sykemelding, men nei takk, det vil jeg virkelig ikke ha.
Hun vil sykemelde gradert. Jeg ser på henne og sier, nei takk, det blir bare verre av å være hjemme, da er jeg omgitt av problemer jeg ikke kan fikse.
På jobb fikser jeg, jeg ordner, jeg står i, jeg hjelper liv til verden, jeg står i akutsituasjoner, oog jeg gjør det godt. Jeg er en resurs. PÅ jobb er det fokk der om det er et problem, en krise.

Hjemme er det bare meg, og livet mitt er for øyeblikket for tungt. Jeg holder meg i jobb for det holder meg normal og psykisk stabil, nok.

Men jeg trenger en pause, jeg trenger hjelpe, men det er ikke noe hjelp å få.
Men jeg er voksen og har vært ute en vinternatt og fem og bretter opp ermene og går på.'

FØKK

Kairo- Da verden ble både større og mindre

 I sommer tok jeg med guttene til Kairo i 2 uker.
Kairo lurte folk på, hvorfor skal du til Kairo?
Og som mange andre så så har jeg alltid hatt en drøm bakerst i hodet om å reise til Egypt, se pyramidene, gå på det store Egyptiske musseet, men det var ikke det som gjorde det, men det var nok medvirkende. Og jeg har jo tidligere fortalt at jeg bar på en drøm om å bli egyptolog. Jeg ler jo litt av meg selv for det nå, og jeg fortelle hvorfor.

Dette er ikke et reisebrev, for å avklare det, jeg vil ikke fortelle dag 1 gjorde vi det, dag 2 gjorde vi dette. Men jeg vil dele hva vi fant der nede i sanden, blant pyramidene, i ørkensolen, markeder og blant mennesker som er ulike, men så like oss også.

Jeg er jo alene med guttene mine, 11,14 og 18 år, og å reise på ferie sammen ser jeg på noe som er noe helt spesielt, et lite magisk øyeblikk hvor vi kan oppleve verden, sammen. Jeg jobber veldig for å  få dette til, selv om jeg er alene, og det går, så absolutt, men det krever mer av meg, men det er verdt det. 

Det jeg er heldig med, er at jeg har en jobb jeg elsker, jeg bare elsker å være jordmor, noe som gjør at jeg har mye ekstra å gå på når det gjelder å jobbe, så jeg tar ekstravakter, mange av dem. Mange vil tenke at dette går utover ungene, at jeg jobber så mye, og det er jo på en måte sant det, men så jobber jeg ikke så mye. Jeg har en 65%nattstilling, altså ikke 100%, så jeg jobber egentlig mindre enn gjerne folk flest. Jeg jobber egentlig mer enn jeg vil, men så vet jeg om jeg ikke gjør det så blir det ikke ferier og andre ting i huset blir ikke fikset. Dette er jo et annet innlegg, men greit å få det med.

Ungene mine er så store nå, de er jo ungdommer, og det er så utrolig kjekt å ta dem med å oppleve verden. Det er mye lettere nå når de er så store å gjøre ting som ikke er A4 når det gjelder ferie. Jeg selv er ikke noe glad i typisk sydenferie, strandliv og sydenboder er ikke min ting. Vi har vært på slike ferier, men ungene kjeder seg fort. Ja luksusproblemer, jeg vet, men jeg vil heller bruke ferien på opplevelser som setter seg i minnet.

Når jeg planlegger ferie, så lager jeg flere turer hvor jeg undersøker fremkommelighet, pris, reisetid, hva det er å gjøre der og priser på å være der, feks spise ute, opplevelser osv, men også hvordan det er å være enslig kvinne, uten mann i landet, det er viktig, for jeg opplever dessverre ikke samme frihet somda vi reiste sammen som gift. Jeg tror egentlig jeg kunne jobbet med dette, reiseplanlegger, planlegge ferie for folk med reiseønsker et budsjett.
Jeg lager meg et budsjett, og planlegger.

I år stod jeg mellom 4 turer for oss, Kanada, Kairo/egypt, Zanzibar og Sri Lanka.
Kairo, pga opplevelser der og ikke Sharm el Sheik eller Hurghada som er populært for snorkling og all inclusive. Zanzibar var det alternativet på listen. Egypt noe annet.

Kairo ble det, men det kunne blitt hvem som helst av de 4 turene. 
Byen bød på opplevelser som vanskelig kan matches, prisene på mat og spise ute var veldig lave og reisetiden relativt kort ift de andre. Det var egentlig en klar vinner.

Ungene, med utsikt over Kairo, vi ser ikke pyramidene herfra denne dagen, da det er så disig.

Jeg Vet det er krevende som alene voksen med ungene på tur, jeg vet at ting oppstår og jeg må løse dette når det skjer, Men ungene er veldig reisevante, noe som hjelper, og eldstegutten på 18år får sine oppgaver, noe av tanken med det, er at han skal kunne være trygg å navigere verden når han selv skal reise. Så dette er vinn vinn. Hans oppgave denne turen var blant annet å ordne med transport til alle stedene vi skulle på, ved hjelp av Uber. Jeg sa hvor vi skulle, han oppgave pris og tid det tok å komme seg dit og bestilte og styrte. Veldig greit. Og Uber er tingen i Kairo, ikke TENK på taxi eller annen transport. 

Kairo er ikke et pakkeforløp, detter ikke en plass du reiser til om du ønsker alt planlagt og enkle dager. Kairo er IKKE en sydenferie, Kairo er en opplevelse. Og du må selv finne ut hva du vil gjøre. Hvis du googler hvor lenge være i Kairo, så vil svaret være 5 dager holder. Og ja absolutt, hvis du vil kun vil se pyramidene, gå på museum, se markedene, sitte på en kamel.. Så får du gjort dette på 3-4 dager om du vil. Men det var ikke dette vi ville, vi ville oppleve Kairo, hvordan er det å være der? Kjenne på byen, rytmen, menneskelivet, severdigheter, kultur, historie. Kjenne på pulsen.

Kairo er en by som ingen annen, jeg kan prøve å forklare, men en må nesten oppleve det selv. Byen kjennes urgammel, du kjenner på historie der, samtidig som moderne liv skjer midt imellom all historien. I kairo lever de oltidshistorie ved å integrere den i nåtiden. Det er en veldig spesiell følelse. Jeg elsket byen, men var litt usikker de første dagene på hvordan skal vi navigere dette, hva gjør vi? Men turen ble til mens vi var der.

Det er ingen all inclusive hotell i Kairo, det er ingen badelandshotell der, og det er knapt nevneverdige vannparker, og de som er av standard lavere enn badeland på større hotell med badeland, så det var ikke vits. Det var få fonøyelseparker, og små, mer som omreisende tivoli, så det var ikke noe å dra til. Til gjengjeld er det kultur og historie i rikelig mon. 
Vi var på et eklusivt Flyplass/byhotell med frokost inkludert og stort, flott basseng. Og for vår del så trengtes dette bassenget, for solen er sint i Kairo. Ikke smør med mindre enn faktor 50, jeg lover, det er ikke verdt det. Vi hadde noen dager ved bassenget, men måtte vende oss til rytmen i kulturen  selv ved hotellet. Det var et internasjonalt hotell, men muslimpreget, jeg var så å si den eneste ikke muslimske kvinnen der, og det var mange blikk på meg i badedrakt og ikke tildekket hår.
Jeg hadde på forhånd selvfølgelig undersøkt hvordan jeg burde gå kledd i Kairo som er en muslimsk by, og jeg passet på å aldri ha bare skuldre eller bare knær. Reiste vi til en moske, så dekker jeg til håret og tok av skoene, som man gjør. Man må være ydmyk når man oppsøker andre kulturer og en må undersøke på forhånd, en kan ikke reise til et land å vente at folk skal tilpasse oss, vi må tilpasse oss der vi reiser. Og vi må ikke på noen måte anta at flesteparten vet hvordan jeg fra Norge pleier å ha det, hva jeg er vant med, for det vet de bare ikke. Jeg visste lite og nesten ingenting om hverdagen der som er vanlig for dem, hvordan forvente at de skal vite noe om hvordan vi har det i europa?

Vi var nå på dette hotellet, men ble ganske leie etter noen dager og valgte å leie en airbnb leilighet for 3 netter, for å bryte rytmen litt. Og det var en fantastisk opplevelse som kan anbefales. Men vi reiste tilbake til hotellet etterpå. VI trengte bare litt forandring og god wifi. 

Hotellet vårt, the guard hotell

Jeg brukte mye getyourguide i Kairo, men oppdaget fort at opplevelser der er dyre. Nå har jeg benyttet det mange steder i verden, og her var det desidert dyrest, det er mange grunner til det, en av grunnene er at på så å si alle turer har du med deg en engelsktalende egyptolog, en ekte egyptolog, høyt utdannet, dette var guidene. Men også så er prisene for turister så veldig mye høyere enn for lakalbefolkningen. Eksempel inngang på et museum (ikke det store egyptiske museumet) kostet 8 kr for en lokal og 300kr for en turist. Slik var det, og det er helt ok. Men feks en tur med jeep i ørken, heldagstur ikluderts vann og flere stopp og lunsj og middag, men ikke inkl inngangsbilett til nasjonalpraker, kunne for oss koste 6000kr. Mens lignende tur i marokko kostet rundt 1000kr. Så opplevsler var dyrt.

Det vi opplevde i Kairo var: Guidet tur til pyramidene og sfinksen, Det store egyptiske museumet, middag på båt på nilen med underholdning, Egyptian museum og civilzation (her er det mumier), atv og kameltur rundt pyramidene, guidet tur gjennom byens relgiøse historie som besøk av gamle kirker, synagoger og moskeer (disse er gamle på et helt annet nivå en det meste i europa) og vi beslkte markeder. Eller s var vi mye på kjøpesentre, og disse var bare helt rå.

Jeg opplevde av verden ble både større og mindre på turen, større fordi Kairo og historien er enorm. Det gikk fra å være en dot på kartet til å være en hel sammensatt verden, og mindre fordi uansett hvor langt du reiser så er folk folk, vi er ulike, men så like allikevell.

Det er mange fine ting med å reise på tur med ungene, det blir en oss i en stor verden, alt er ukjent, men vi en sammen. Og ungene glemmer at de ikke liker hverandre og er sammen på en annen måte. Og vi kommer hjem med felles minner og opplevelser og en verden som er blitt større men litt mindre. Jeg elsker dette, å gi ungene minner og opplevelser er det de vil ta  med seg i livet og for meg er dette viktig, utvide horisonten deres på kultur og historie. 

Kairo er en by og en opplevelse jeg virkelig anbefaler, spesielt hvis du liker å oppleve og ikke er redd å prøve noe nytt og ukjent. Jeg selv ville ikke reist der med yngre barn, det kan bli vell mye historie, da ville jeg heller reist til sherm al sheik og badet og dykket. 
Mange lurte  hvorfor Kairo, var jeg ikke redd for konflikten i midtøsten? Jeg er ikke så naiv at jeg sier blankt nei absolutt ikke, men jeg undersøkte og holdt meg oppdatert og leste meg og på hva gjøre og hva ikke gjøre. Jeg leste på anbefaling fr UDI og andre land anbefalinger, og fant det trygt å reise dit, og jeg er så glad for at vi gjorde det, for for et  MINNE for en OPPLEVELSE! 

NB: Når det kommer til drømmen om å være egyptolog så sa en klok man til meg en gang, du kan beholde interessen, men kanskje du skal satse på å bli noe annet heller som? Han fortalte at mange som fulger en drøm med en snever utdanning ofte ikke jobber med det, han kjente feks en som hadde PHD i nordisk litteratur, som jobbet som bussjåfør. Til ettertanke: Det er fint å ha drømmer, men det fine er at vi kan han mange drømmer samtidig og det er opp til oss selv å finne ut hvilke som er verdt å strekke seg etter.

Det beste som kom ut av ekteskapet mitt (det er ikke hva du tror)

 

Vi var ferdig med barn og huskjøp og utdannelse da vi giftet oss. Vi hadde levd et helt liv før vi sa ja til hverandre, ikke i hverdagene, men i fule ramme alvor etter 15 år. 15 år med livet, opp og nedturer, mye vondt og gode ting også. 3 gutter fikk vi, 4 ulike boliger var vi innom hvorav 3 av dem eigte vi selv. Vi bodde hos nor min 2 ganger, mellom huskjøpene. 
Jeg var akkurat ferdig utdannet frisør da vi traff hverandre, han så å si drev dank, hoppet av studier og  usikker på veien videre,

Vi flyttet fra Bergen og hjem til min hjemby Sandnes, han ble med på slepet.
Jeg kjøpte leilighet og jobbet, han søkte seg inn på studier, og endte som sosionom.
Vi fikk første gutten i 2008 og i 2009 startet jeg på sykepleierstudiet.
Da jeg var ferdig utdannet, sånn 10 dager etter fikk vi sønn nr 2. Vi hadde da flyttet til større bolig, en tomannsbolig. Livet skjedde hardt i årene som gikk etter det, vi mistet mange familiemedlemmer og utfordringene var store. Men vi fikk inni mellom livet her, gutt nr 3 i 2015.  Og flyttet i 2018 til en enebolig i samme området for å beholde nærområdet til ungene.

Vi reiste på ferier, vi har hatt utallige kjekke ferier, noen veldig normale og noen mer uvanlige. Vi har kastet bagasje og unger i bilen og kjørt til Danmark, og seinere Tyskland, så Nederland og leid minibondegård på landet. Vi har kjørt til Polen og hjem gjennom svergie. Vi har vært i ørten fornøyelsesparker i Europa, Disneyland den som peker seg mest ut.Vi har vært på de obigatoriske sydenlandene, kreta, grand canaria, kypros, Bulgaria og fant ut at nei... Nei takk den type tur er ikke for oss. Så vi har sett litt ut i verden med feriebriller på, vi har reist 10 dager til New York, vi Har reist til Marrakesh i Marokko, vi har reist rundt i Vietnam. Så vi har prøvd Mye forskjellig. 

Hverdag har vært hverdag og ferie sammen har vært helt topp. Livet har skjedd og vi var en enhet og ihvertfall jeg syntes vi hadde det bra sammen. Og vi giftet oss som nevnt etter alt dette, etter 15 år sammen og et helt liv. Men ingenting er sikkert i dette livet, så forholdt tok slutt  en noe dramatisk vending nesten 3 år etter. Da møtte vi et veiskille hvor vi måtte gå hvert til vårt.

Slik ble det, slutt, finito, goodbye. 
THE END, 

Men vent... Vent litt, jeg har ikke fortalt om det fineste som kom ut av dette korte ekteskapet mitt/Vårt.
Siden livet var levd i store deler før vi giftet oss så ga ikke selve ekteskapet noe nytt enn endeløse hverdager, og en viss form for stabilitet da. Men denne stabiliteten er nok en illusjon, for det skjer like lett brudd i ekteskap som i hvilket som helst annet forhold.

Da jeg hadde utdrikningslag, som var en utrolig kjekk dag. En venninnedag. Det er HER magien skjedde og det beste utav ekteskapet kom til.

I gledesrus med samvær og vin og den store gledelige begivenheten som var bryllupet hengende over oss, så laget vi en pakt vi som var der. Vi skulle spare 50kr i uken hele året og for de pengene skulle vi reise, oppleve, gjøre noe kjekt sammen. Skåååååål for det! Alle syntes det var en god ide.
Men så kommer dagen derpå hvor beskjentskaper og avtaler blir sett i hverdagens lys, i en kraftig nedtonet virkelighet. Det er jo ikke alltid man ringer tilbake til den personen man lovet å ringe så inderlig når man var på byen kl 5 en lørdagskveld, eller man blir ikke bestevenn med kusinen til bror til venninnen til venninen sin. Man inviterer ikke til middag den man ikke kjente fra dagen før, men som der og da var dødsintressant. Eller kaffen man skulle ta til uka uteble... Vi er jo nordmenn, vi er en ganske nedtonet gjeng når vi ikke samles med alkohol i blodet.

Men, vi var 5 jenter, damer, vi som naturlig holder sammen, som faktisk valgte å sette denne planen ut i livet. Vi kaller oss bare for jentegjengen, gullgjengen.
Så vi sparer 50kr i ukene gjennom hele året.
Det blir ikke store beløpet så klart, det blir ikke en uke i syden. Men vi tenkte av 50kr har vi alle råd til og merker lite til, så kommer det noe så fint utav det. 

Vi har vært på 3 turer sammen, det ene året var to gravide så det gikk dårlig, og vi fikk en litt større tur året etter.
Vi forsøker å spare litt av pengene hvert år, så vi etterhvert får penger til en større tur. Tanken var New York om noen år. Men vi får se.
Slik vi gjør det er at vi trekker 2 som arrangerer, og de tre andre får kun vite dato og de får en pakkeliste når det nærmer seg. Det er veldig kjekt å planlegge og veldig kjekt å ikke vite noe.

Her er eksempel på invitasjonen,  Dette var fra fjorårets tur.

Dette er en drikkelek, alle fikk utdelt denne, og det ble ganske morsomt.

Første året leide vi en ekslusiv hytte på sørlandet. Dette var i oktober, så det var kaldt. Vi kjørte samlet ned i en bil, de tre som ikke visste noe lurte jo enormt hvor langt vi skulle kjøre.
Vi bestilte pizza på veien og spiste da vi kom fram.
Vi laget til god frokost og gikk etterhvert ut i jacuzien. 
Til lunsj hadde vi afternoon tea med blinh\gser, macroner og mye te.
Alle fikk trekke en lapp hvor det stod en farge og vips så var kveldens fest fargetema. Alle fikk utdelt en pose med parykk, leppestift, og bling. Det ble kjekt. 
Så hadde vi obligatorisk spa, det må vi ikke glemme.

Året etterpå ble det ingen tur pga graviditeter og barnefødsler.

Så vi tok det igjen året etter det.
Da ble det Londontur.

Vi leide hus litt i utkanten, null stress.
Her ble det Tur til Harry Potter Universal Studios (Magisk!)

Det ble afternonn tea med skjønnheten og udyret tema, det ble spesielle drinker på The Alcymist.
Mye god mat og noe juelgaveshopping, siden det var i oktober/november.

På flyet på vei mot London.

Siste turen var nå i fjor, turen gikk til Mandal hvor vi hadde leid et flott hus, Her ble dt mye god mat, som hjemmelaget pizza og raclette på terrassen i sommervær. Dette var i august og været var nydelig. Det ble jacuzi igjen med dagsfylla, gud hvor kjekt vi hadde det, ropte og sang og plagde sikker livskiten ut av naboene. Men vi hadde det så kjekt. Vi hadde rebusløp, eller alle fikk utdelt et visst antall konvolutter som de slulle åpne på visse tidspunkt. Det var alt fra sokker, til drikkelek, pins med jenteklubb, det var mye kjekt.
Vi avsluttet turen med rafting. Hvor mange syns det var helt topp og stakkars Mariann var skamredd, men hun ble nå med og det var kjempekjekt.

I år er turen i november og jeg har ikke peiling på hva vi skal.
Men fy søren så kjekt vi har det.

Så dette er det desidert beste som har kommet ut av ekteskapet, og det kan anbefales på det varmeste. Så lite egentlig, blir til noe så stort.
Hadde vi alle hatt litt mer penger hadde vi nok spart mer, tanken var at alle skulle klare å avse litt. Så putter vi inn ekstra om vi ønsker det.

Nei for en gjeng vi er blitt, og det gledes stort til årets tur i november.

Babyshower, for min fantastiske svigerinne og venninne

Først må jeg si hvor utrolig fantastisk det er å snart bli tante!

Det er like om hjørne nå, og jeg gleder meg umåtelig!
Evy og Endre skal få sitt første barn, og selv om det er gjerne klisje å si det, så finnes det ikke ord for hvor glad jeg er for det, tenk, min egen bror skal bli far, nesten litt surrealistisk, og jeg skal få bli tante ( selv om jeg er det fra før, så er det ikke mye tante jeg får være).

Så er jeg så utrolig glad for at den han få barn med er Evy, min fantastiske svigerinne to-be, og en av mine aller nærmeste og kjæreste venninner.

Så ja, veldig,veldig kjekt, men jeg skal love dere at vi trenger noen solide doser med gode, kjekke, fine opplevelser og hendelser i familien, så dette er jo bare fantastisk.

Så var det babyshoweren da, som vi arrangerte nylig.

Det var ikke så lett å stelle i stand en "ikke-rosa" babyshower, for ALT rettet mot babyshower og nyfødt jente er jo pokker meg lyserosa.

Men vi greide.

Jeg laget i stand en bleiekake, i lilla, med trykk-knapper på bandene og lilla sommerfugler og "diamanter".
Veldig kjekt å lage, tar tid, men veldig kjekt, kanskje jeg skulle strate profesjonelt med det? :P

Bleiekaken tar form

Prikken over i'en

Ferdig innpakket

Babyshoweren var nøye planlagt, og skulle være hos Evy selv.
Vi hadde avtalt med Endre at han skulle te Evy med ut, men han måtte gjøre det på en måte som gjorde at hun ikke mistenkte noe.
Han klarte jo gjøre det på en slik måte at hun trodde hun styrte dagen selv.
Så da de kom hjem, ante hun fred og ingen fare og vi greide jammen å overaske henne.

Etter det hun selv har fortalt, var hun veldig fornøyd med opplegget, og hun og pappaen og baby fikk mye fint.
Vi hadde quiz (som pappen vant) og vi gjettet på når baby skule bli født, hvor lang og tung osv.
Veldig hyggelig gjeng.
Veldig hyggelig dag.

Den overraskede, vordende mor.

Pynt og gaver

Åpning av gaver

En fødselshistorie- Da fjerdemann be født

Så var fjerdemann født, og det gikk IKKE helt som planlagt... Hvorvidt det går an å planlegge en fødsel er vel heller usikkert.

Han er ihvertfall født, og jeg tenkte jeg skulle dele den opplevelsen, og jeg advarer på forhånd at det ikke blir noe kort lesing.

Jeg trodde jo jeg visste litt hva jeg hadde i vente.

Jeg har jo tross alt født tre ganger før, og de fødslene har vært relativt like.

De har alle hatt det til felles at de startet med rier, og var uhyre kjappe.

Etter at jeg ble konisert (fjernet en del av livmorhalsen) merket jeg en forskjell i hvordan fødsel startet.

Jeg ble konisert mellom barn 2 og 3, og forskjellen var at fødsel startet med maserier som holdt på i flere døgn.

Dette var slitsomt og vondt og hadde lite nytte for seg. Det var arrvev etter koniseringen

som gjorde det vanskeligere for fødsel å starte.

Meeen, når fødsel først kom i gang så kom den virkelig i gang.

Alle mine fødsler har som sagt fulgt samme mønster, jeg har på en måte visst hva jeg har hatt i vente.

Raske fødsler som begynner med rier, vannavgang rett før pressrier, lange riepause før pressriene, helt rene pressrier (ingen overgangsrier...Utennom i første fødsel).. Alle fødsler har vært over termin.

4, 5 og 11 dager.

Dette forløpet var jeg innstilt på. Alt var planlagt rundt at fødsel skulle starte over termin.

Riene skulle begynne, eller maseriene som jeg var innstilt på, for jeg tenkte denne fødselen nok ble mest som nr3 pga koniseringen, det var det jeg fikk forespeilet av de forskjellige jordmødrene og gynekolog jeg forhørte meg med.

Vel... Så feil en kan ta....

(Ønsker du å lese om fødsel 1 og 2 så er det link under her).

Fødsel nr2 HER.

Fødsel nr3 HER.

-------------------------------------------------------------------------------------

Jeg har gått hjemme med ungene i noe som virker som flere uker. 

De har hatt ferie, Dagfinn har vært på jobb.

Aktivitetsnivået har vært høyt, vi har som regel vært ute på noe.

Små barn kombinert med en slabbedask i hus som skulle bli 18 år denne sommeren, har vært en real prøvelse i seg selv.

Sene kvelder på mor (for å sikre at tenåringen kom seg hjem), sammen med tidlige morgener med de minste (3 og 7 år).

Så var siste uken av ferien til ungene et faktum.

Jeg gledet meg veldig til å få en hel uke med avslapping før termin 1 august.

ALT jeg skulle gjøre, blant annet tegne ferdig kjøkken på Ikea.

Onsdagen den siste uken av mine søte små sin ferie, rundet jeg 39 uker, og jeg kjente jeg begynte mentalt å forberede meg.

Så...

Torsdag. Jeg er 39 uker og 1 dag.

Jeg hører Dagfinn går avgårde til jobb.
Jeg slumrer. Så skjer to ting nøyaktig samtidig, minsten som ligger på siden av meg våkner, og jeg kjenner det blir varmt og vått i senga og jeg bråvåkner, for dette skal bare ikke skje.

Klokken er ganske nøyaktig halv 8, bussen til Dagfinn har akkurat tatt ham med til jobb...

Jeg går inn i en slags tilstand av panisk ro, og får minst 10 klare tanker i hodet samtidig.

Jeg må ihvertfall sjekke om det virkelig er vannet som er gått, noe jeg allerede vet det er, jeg reiser meg opp... Og ja, det renner ganske godt.

Minsten sier han går opp i stua, noe jeg rolig sier er greit mens jeg skynder meg forsiktig mot badet.

Det renner ganske godt, og jeg er litt i villrede på hva jeg skal gjøre.

Mannen er på vei til jobb, jeg har ikke pakket fødebag, vi har ikke barnevakt, vannet har gått, skitt! Blir det en styrtfødsel uten like nå da?!

Skitt... Hodet til ungen er ikke festet og ligger veldig, veldig høyt har jeg fått vite på sist kontroll.

Jeg må ringe føden.

Jeg grabber til meg en bag og kaster noen klær til meg og baby oppi, alt er i nærheten.

Vannet sildrer i varierende mengde nedover beina.... Jeg har INGEN bind av noe slag, så jeg grabbder en bleie og tenker at jeg er veldig glad at 3åringen fortsatt bruker bleie.

Jeg slegger meg i sengen og ringer føden.

Jordmor ber meg holde meg i liggende siden hodet ikke er festet og står høyt.

Jeg må virkelig ikke bevege meg. Så hun ringer en ambulanse siden hun mener dette kan gå fort og hun ikke tør gamble på at Dagfinn klarer å komme tilbake i tide (det vil ta en god time, ihvertfall).

Skitt!

Hva med ungene? Hvordan skal jeg få gitt beskjed til dem?

Jeg ringer  tenåringen som har rom i tredje etasje, men mobilen ligger på gangen utfor rommet mitt.

Skitt... 

Jeg ringer min mor og gambler på at hun ikke skal på jobb og at hun er våken og tar telefonen.

Hun svarer raskt og kaster seg i bilen. Flaks! Turen tar 10 min.

Jeg roper på ungene, men de hører ikke.

Så jeg går faktisk ut av sengen og nærmest krabber opp trappen, stikker hodet inn og sier fra til 7 åringen som om det er helt dagligdags "ikke bli redd nå, men det kommer en sykebil å henter meg for babyen vil ut...Mormor kommer snart altså! Og Robin (eldstemann) er oppe hvis det er noe".

Jeg får akkurat ringt Dagfinn og gitt kort beskjed i det ambulansen kommer.

Vi kjører med en gang. Og min mor kommer fram rett etterpå (fikk jeg vite senere).

En liten blubb i ambulansen

Jeg ankommer fødeloftet (fødestue, mykenheten på sykehuset) kort tid etter, siden vi bor 10min unna.

Og der begynner ventingen.

Jeg blir bedt om å holde sengen pga hodet til barnet.

Det blir lagt på en CTG-måler for å måle for riaktivitet og hjertelyden til barnet.

Jeg får en ding i hånden som jeg skal trykke på hver gang barnet sparker.

Det blir en kjedelig affære, ingen rier, ikke en eneste liten antydning til noe rier.

Barnet har det bra, rolig og greit på den fronten.

Så går nå tiden. Dagfinn ankommer, og vi blir nå sittende (jeg liggende) og se på hverandre, pg vi lurer på hvordan det blir denne gang da.

Tiden går, ingenting skjer.

Jeg blir mer og mer overbevist om at kroppen min ikke er laget for å føde før termin.

Hvorfor vannet har gått er for meg et mysterium.

Når klokken nærmer seg 13, sender jeg Dagfinn hjem.

Vi vet jo ikke når dette starter, så han må hjem til ungene.

Jeg skal ringe om noe skjer, ellers så skal han komme seinere og tenåringen får rett og slett passe ungene.

Vi sliter veldig med pass til barna, så jeg blir på dette tidspunkt veldig stressa for at fødsel ikke går igang. For hvem skal ha ungene?

Tenåringen kan ikke ha dem i mange dager... Min mor MÅ på jobb dagen etter.

Nei stresset dette gir, det var ike det som var planen..

Jeg må ihvertfall holde sengen og blir koblet på CTGen innimellom og hodet blir sjekket for om det har festet seg.

Dagfinn kommer tilbake og mot kvelden får jeg vite at hodet er festet så da får jeg beskjed "Opp å gå!".

Jeg går og går.

Ingenting skjer.

Jeg sender på ny Dagfinn hjem og legger meg til å sove.

Men ingen søvn kommer, jeg er så stresset i kroppen på dette tidspunktet. Stresset for barnepass, stresset for smerten som skal komme, men heller ikke kommer, stresset for at faren kanskje ikke rekker fødsel, stresset for at jeg skal bli satt i gang på morgenen om ikke noe fødsel  kommer i gang naturlig.

Ingenting skjer....

Så er vi gang da, den store dagen hvor jeg skal settes i gang.

Det startet kl 0800 presis, jeg blir lagt på CTGen.... Igjen.

Dette gjøres med to timers mellomrom, hele dagen, og kur for å få i gang fødsel gis etter hver CTGmåling.

Min venn, CTG-maskinen

Det blir en lang dag, ingenting skjer. Dagfinn kommer en liten tur, men blir ikke lenge, vi sliter med barnevakt, jeg avtaler at jeg ringer om noe skjer.

Jordmødrene som kommer og går (jeg har mange av dem iløpet av tiden som går..) forteller at de ofte ser at fødsel så smått kommer i gang etter 3 runder med kur, gjerne det løsner på den fjerde.

Jeg får alle mine seks doser for dagen (kan ikke få mer), og lite skjer.

Jeg begynner å engste meg for keisersnitt også nå, og syns ting er rimelig kjipt, jeg har jo født så greit før, hvorfor vil det bare ikke i gang??

Trykk, trykk... Registreringsknappen for babys bevegelser

Hele tiden mens jeg ligger der på fødeloftet, kommer det fødende inn, og de føder faktisk ungene sine også! Jordmor kommer inn ved en anledning og sier med glimt i øye (FY!) "ja nå var jeg akkurat i en fødsel, en slik du pleier ha vet du...Rett inn og rett ut igjen". Jo takk for den svarer jeg, men syns jo det er litt morsomt også oppi det hele.

Jeg begynner å bli småredd for at jeg ikke skal få lystgass. Jeg ligger på et rom uten mulighet for lystgass, for en plass i hjernen min forteller meg at når fødsel setter i gang, kan det bli intenst. Jeg MÅ ha lystgassen min, det har vært ankeret mitt gjennom de andre fødslene.

Og jeg ser for meg at jeg kommer til å trenge det denne gangen.

Jeg er oppriktig bekymret fordi det er to rom med lystgass,det er fire rom tilsammen, og på denne tiden jeg har vært her er det blitt født 9 babyer, 9! Og selvfølgelog langt flere på sleveste fødeavdelingen, men det vet jeg lite om på dette tidspunktet.

Men en ting jeg vet er at det er fødselsbom over hele landet, og Stavanger er intet unntak.

Så jeg frykter ofte for lystgassen min.

Men jeg er blitt lovet lystgass, av hver jordmor som kommer på vakt... Så vi får se.

Bollemage på CTG-måleren.

I 10tiden på kvelden begynner jeg å få maserier, ikke veldig vonde, men noe skjer. Slimproppen går også. Jippi, endelig noe som skjer. Men jeg er sikker på at det enten blir lang tid med maserier, eller saker og ting kan skje rimelig fort.

For å være på den sikre siden ringer jeg Dagfinn og sier han kan komme så får tenåringen passe de små som sover uansett.

EN ting er sikkert uansett hvilken vei denne natten tar, fødsel eller ikke fødsel, søvn blir det ikke...Denne natten heller.

CTGen viser at jeg har jevne sammentrekninger, om enn ikke sterke.

Og de dabber av i 1 tiden.

I 3tiden tar de seg på ny opp, vondere denne gang, og jeg er nå sikker på at det er rier, men milde.

De kommer rimelig jevnlig hvert 5-6min.

Jeg er ikke blir undersøkt for åpning enda, siden vannet er gått kan de ikke uten videre gå inn å fikle der pga infeksjonsfare til baby.

Jeg får vite at når jeg har gode rier og fødsel er igang ja da skal de sjekke.

Jeg aner INGENTING, føler meg helt i villrede.

I 6-tiden syns jeg det gjør rimelig vondt, og føler selv at det nærmer seg slutten, slik jeg syns å minnes fra tidligere.

Det begynner å dabbe litt av, men jeg er sikker på at det er fordi kroppen går i trykkemodus snart, sidne kroppen min alltid har gått i dvale før pressriene.

Så vonde føler jeg riene har vært til nå.

Jeg har fortsatt ikke fått lystgass, men føler jo jeg har klart meg greit.

Jordmor undersøker, og det er pyton. Vondt til tusen og hun ber meg ligge i ro. Jeg gaper noe om at det ikke pleier å ta så lang tid å undersøke åpningen og at hun godt kan være litt forsiktig.

Hun svarer at det tar litt tid for det er vanskelig å komme til siden barnet ligger så høyt.

Hyyl! Hva?!

Hun kommer fram til en knapp 1cm åpning, helt umodent.

Jeg har lyst til å grine, jeg blir så oppgitt.

Motet forsvinner som dugg for solen og jeg er sikker på at denne ungen kommer aldri ut, det er nå sikkert!

Jeg er drit fornærmet på kroppen min som svikter meg så totalt.

Men riene dabber av, og det er vel likegreit, for jeg gidder ikke ha vondt for ingenting.

En fødsel for meg virker nå helt fjernt og uvirkelig.

Men nå må jeg visst på CTGen igjen for overvåkning av babyen som tydelig er blitt stresset.

Jordmor liker ikke den hun ser, baby er stresset og jeg får nå innlagt veneflon og det blir pøset på med væske, 1 liter rett inn.

Dette gir et kraftig press og ubehag i brystet, men når den literen er gått inn, så forsvinner smertene og baby ar roet seg.

Gutter og jenter født på fødeloftet i 2015.

Dagfinn har sovet seg gjennom det hele, greit at en av oss får seg noe søvn ihvertfall for det er stressende dager for han også dette.

Jeg tar meg en vandring på gangen, ser på teppet som henger så fint på gangen på fødeloftet, en oversikt over jenter og gutter født hver dag på fødeloftet.

Hmpf... 3 unger til født i løpet av natten.

Jeg går opp og ned gangen og lurer på hvor mange bleier jeg har fosetrvanisert i løpet av denne tiden, og hvor mange flere jeg skal måtte bruke. 

Det er virkelig ubehagelig alt dette vannet som konstant renner.

Den sovende pappen

Soloppgangen den 25 juli 2015

 Jeg vekker Dagfinn og sender han hjem til ungene.
Jeg knipser et bildet av ham før jeg vekker ham, og tar et bildet av soloppgangen, litt kjekt å ha om baby faktisk velger å bli født denne dagen.

Så, pappen blir hjemsendt kl06 ca, hjem til ungene så igjen skal jeg ringe HVIS noe skjer.

Kl07 får jeg på ny en cytotek, ny runde med kur denne dagen.
Kl 08 får jeg noe som minner om rier av medium styrke som kommer hvert 10ende minutt.
Pff.. Bare tull tenker jeg nå og prøver å sove, men det gjør vondt så jeg får paracett.
Kl09 skal jeg på ny ha en cytotek, men jordmor vil se det litt ann, siden jeg har jo litt rier.
Men de begynner å dabbe av, så kl10 får jeg på ny en dose, men jordmor er skeptisk, jeg merker det.
Hun vil jeg skal ligge konstant på CTG-måling.

Kl1130 begynner riene igjen med 10minuters mellomrom, og de kjennes veldig kraftige.
Jeg spør om jeg kan få gå på do, og det er kun under tvil jeg blir koblet fra målingen,  jeg forsikrer at jeg bare på tisse og at jeg skal være rask.
Salte banan! SÅ vondt det er å sitte på do med rier! Jeg småbanner litt inni meg selv og lurer på hvorfor i H**** de ikke har noe som helst for den fødende å gripe tak i på do, det kunne MINST vært et handicaptoalett med armlener, eller noe å gripe i på veggen/e.

Jeg ser ihvertfall noe framgang, fostervannet som lekker nå, er rosa, og det drypper blod.
Det vil jo si at noe skjer, i det minste.

Riene kommer fortsatt med 10 minutters mellomrom, og de er skikkelig vonde, slike vonde rier har jeg nesten aldri hatt, og tenker jo opptimistisk at de kan ikke bli stort verre, for min smerteskala hva gjelder rier stopper liksom litt her.
Så grundig feil en kan ta. Men så veldig bra man ikke vet hva som kommer.

kl 1330 finner de ut at jeg må ned på føden, fosterlyden er dårlig, barnet er stresset, jeg kan ikke lenger være på fødeloftet, jeg må ned på overvåkning.
Lysgassen må jeg bare glemme for øyeblikket, selv om jeg viiirkelig ville ha den.
Så skjer det at riene kommer litt tettere, og de gjør utrolig mye vondere.
De spør om jeg ikke vil ringe mannen min nå, for han burde virkelig komme sier de.
Jordmor kommer med en rullestol og jeg får beskjed om at jeg må ta all bagasje på fanget.
Jeg skal ikke nekte for at jeg blir mildt sagt urolig, for jeg tviler på at jeg klarer å holde fast i bagasjen når riene kommer.
Men vi suser nå avgårde, heldigvis er det ikke så langt, men vi må ha et stopp på veien, jeg vet jeg begynner å veive vilt med armene, så jordmor skjønner hun skal stoppe.
Jeg må bare puste og konsentrere meg, så er det avgårde igjen.

Da vi endelig kommer inn på fødestuen knekker jeg helt sammen og bare gråter, jeg klarer ikke la være. Jeg sender en melding til faren og ber ham komme og forklarer at jeg er nede på føden pga dårlig fosterlyd og så skriver jeg romnummeret. Mer klarer jeg ikke.

Jeg bare gråter, jeg er så sliten etter flere døgn uten søvn og så mye små og store bekymringer jeg har hatt, hele tiden. Så er jeg så utrolig sliten og lei meg fordi jeg aner ikke hvor i forløpet jeg er, jeg kjenner ikke denne fødselen, den er helt annerledes enn mine tre forrige.

Jeg vet ikke hvor tett riene kommer, men tror det er noenlunde to rier på 10 min nå, og de er så vonde. Og det føles som de varer evig.
Endelig får jeg lystgass, og verden blir et vakrere sted... i ca 10 min.
Etter det ikke fult så mye, for riene gjør et byks på smerteskalaen og det kommer nå 3 rier på 10min.
Jormor kaller det gode rier, og jeg kaller dem monsterrier, det er de riene jeg alltid har fått mot slutten av fødselen, men jeg har hatt så få av dem, sist hadde jeg en eneste.
Nå kommer de som kastet på meg og jeg føler jeg ikke få puste. Lystgassen hjelper ingenting, ikke for konsentrasjon, ingenting, smertene tar den ikke litt en gang.

Så sier jordmor at hun vil sjekke åpningen, jeg vil ikke.
Jeg vil ikke vite.
Men hun er påståelig og jeg legger meg ned i en fødeseng, blir koblet til CTG (men slipper heldigvis sparketelleren), så skal hun undersøke åpningen.Jeg er livredd for at det ikke skal være noen forandring, og jeg utbroderer min bekymring til jordmor.
Hun undersøker og sier ganske forsiktig at det var lite fremgang det var en knapp cm, men det var nok mer modent enn i natt.
Jeg var virkelig ufattelig, å ha slike monster-rier som bare flerret meg opp innvendig (det var helt seriøst slik det kjentes ut for hver gang nå), og ikke være mer en en knapp cm og lite modent.
Klokken var nå 1352.
Og jeg ante ikke hvor jeg skulle hente krefter fra.

Riene haglet på, og de var så vonde så vonde, aldri har jeg hatt så vondt.
Og for første gang i mitt liv tenkte jeg på epidural, men jeg visste med sikkerhet 2 ting.
Jeg kom aldri til å få det, for det var for lite åpning, og mest sannsynlig ville ingen rekke frem for å sette den.
For jeg visste inderst inne at det gikk fort nå.

Jeg tror jeg klarte meg bra.
Jeg pustet og konsentrerte meg, jeg tok imot smerten, men det kom til et punkt på hver tredje ri ca hvor jeg bare mistet konsentrasjinen, go da var lysgassmaska så bra å ha, jeg ropte inne den, og lyden ble jo veldig dempet.
Jeg småbannet og jeg gråt.
Rundt kl14 kom Dagfinn, og han hadde ungene med seg (!).
Jeg var virkelig ikke i noe form til at de skulle se meg, så jeg sendte alle ut.
Det var veldig vanskelig og jeg mistet totalt fokus.
(Dagfinn skulle møte min mor på sykehuset, så skulle hun ta ungene... Det var bare en liten misforståelse, for Dagfinn visste tross alt ikke hvor langt jeg var kommet på dette tidspunktet).

Fra nå av hadde jeg mer enn nok med å prøve å konsentrere meg, så da en jordmor kom tilbake og lurte på om jeg ville at Dagfinn skulle komme inn så sa jeg at han fikk vente litt.
Så han satte seg på gangen rett utfor rommet.
Jeg rett og slett klarte ikke ha noen inne.

Riene var minst like intense, og jeg lurte på hvor mye smerte en kropp kan tåle.
Jordmor kom bort og begynte å maserer ryggen min og lurte på om riene satt i ryggen, men nei, alle riene konsentrerte seg hele tiden om et punkt mellom beina, jeg ser for meg at det er livmorhalsområdet, det kjennes som om jeg bare rives opp. En annen ting som var veldig spesielt med disse riene, er at dte er veldig vondt mellom riene også, det har jeg aldri opplevd tidligere. Det er en jevn rivende smerte som topper seg under riene.

Hun lurte på om hun unne få sjekke åpningen, og jeg nektet plent. Her skulle ingen sjekke noe, for uansett hvor mange cm åpning det var så ville de i mitt hodet uansett aldri være nok.
Om det var 5cm, 7 cm..Eller grøss, 1 cm, så ville det aldri være nok, jeg ville ikke vite.

Fosterlyden var fortsatt dårlig, så hun ville ha en registrering på hodet til ungen, så skulle hun ta av CTGen.
Og det hørtes jo bare herlig ut, å slippe de der vonde bånda rundt magen som presset for hver ri.
Så jeg gikk med på en sjekk.
Hun brukte litt tid, for hodet stod fortsatt på det høyeste, men det var 9cm åpning, men det var en god kant så det var ikke helt klart til å presse.
Klokken var nå 1523..
Jeg kjente at kroppen begynte så vidt å ville presse, jeg visste at det var for tidlig å presse, men jeg kunne ikke la vær, jeg MÅTTE ha denne ungen ut, jeg klarte ikke mer. Så mot bedre viten begynte jeg å presse litt, ikke bare meg, men kroppen presset også.
Jordmor begynte å finne fram det hun trengte mens hun sa at det kunne nok ta litt tid for hodet stod så høyt.
Heldigvis var det en barnepleier og en jordmor til inne på rommet, for jeg presset det jeg var god for og sa, "NÅ kommer han", og barnepleier ropte også at han kom.
Jordmor kastet seg rundt og sa at jeg måtte puste å holde igjen.
Jeg gjor det såvidt, før jeg presset det jeg kunne for å få ham ut.

Og jammen der kom han, og jeg tror med sikkerhet at det er den beste og verste følelsen jeg har hatt på samme tid noensinne.Jeg var glad og lei meg på samme tid.
Jeg var så lykkelig for å se ham, for at han hadde det bra og var ute, men smerten var ikke glemt, ikke på langt nær.
Det er aller første gang jeg har sagt "aldri mer!" etter en fødsel.
Dagfinn kom inn i det han hørte babyen skrike, og det var fint.
Jeg måtte sy 6 sting, så det var ikke gale

Han ble født kl 1527, og er den minste av mine fire gutter, med en fødselsvelt på 3475g, lengde 50/51cm og en hodeomkrets på 35cm.
Han er jo selvfølgelig helt perfekt.

Dagen etter han ble født, ble han lagt inn på nyfødt intensiv pga infeksjon.
Jeg skal ikke skrive noe mye om det, det er blot langt nok dette.
Hvorfor han fikk det er uvisst, men kan komme av den langvarige vannavgangen.
Han ble liggende der i 6 dager, og fikk både sonde og veneflon med antibiotika, så ting ble jo ikke helt som forventet.

MEN, han er ute, han er fantastisk og nå som vi er kommet hjem, nytes dagene med lillebror i hus.

Første bildet

og andre bidet

Hei verden, se hvor stor jeg er!

Liten og søt, og kald

Første kvelden

Med sonde i nesen

På vei hjem, 6 dager gammel

Siste bilde før hjemmreise

Stolte storebrødre

Godgjengen 

Største og minste, 18 år imellom

En mer begivenhetsrik dag skal man lete lenge etter...

I dag har vært en dag av de sjeldne.
Så mange store ting som har skjedd på en og samme dag.
Jeg tar en liten kort oppsummering, så får jeg skrive om alle hendelser separat.

I dag ble min eldste gutt 18 år, Det er 18 år siden jeg ble mor for første gang.
Tenk jeg har en voksen sønn, eller ihvertfall myndig.
Som andremann i huset spurte om med litt skepsis i stemmen "blir han voksen idag?"
Nja, å bli voksen er vel ikke noe en blir over natten, jeg tror det er noe en må lære seg, han har vært ungdom i så mange år nå og må omstille seg en del.

Andre tingen som skjedde var at baby og jeg kom hjem fra sykehuset idag, etter ca en uke der inne.
Det var fantastisk!
Så nå er jeg firebarnsmamma, til fire herlige gutter.
Det var så utrolig ubeskrivelig deilig å komme hjem, så på denne spesielle dagen i tillegg.
Lillemann er et herlig tilskudd til denne familien.
Jeg skal skrive mer om det siden, om fødsel osv.

Tredje tingen som skjedde var at badet var ferdig!
Og det var utrolig deilig at det faktisk stod ferdig når vi komme hjem.
Planen var jo at badet sulle stå ferdig dagen før termin, og det var det jo også.
Termin er imorgen.
Men lillegutt hadde det travelt å ville komme før tiden, så jeg så for meg kaos her i heimen med esker og støv over alt.
"Heldigvis" ("!") måtte vi bli så sykehuset en liten stund.
Så roen senket seg når vi kom hjem.

Så alt det har skjedd idag, en veldig fin  dag :D