Å være guttemamma- Det er enkelt det

 Har du barn? 4 gutter sier du? Å, da er du heldig, gutter er jo så mye enklere enn jenter... 

Denne kommentaren og uendelig med varianter av den, har jeg fått i løpet av karrieren min som guttemamma. Og la meg bare si, at dette er utrolig trist og lite gjennomtenkt. Og jeg føler jeg blir redusert til en mindreverdig mamma, fordi jeg har gutter, og der er det jo overhodet ingen utfordringer. Jeg seiler på den glade, uvitende mammabølge uten bekymringer og prøvelser. Her kommer jeg, den som ikke kjenner til utfordringer med det å ha barn.

Jeg debuterte som guttemamma for 29år siden.
Det gikk 11 år til jeg valgte å fortsette med å få barn, for det var ikke gitt.
Nei, idet var ikke fult så enkel å være mamma alltid.
Men jeg fikk en ny da etter 11 år, gutt altså.
og en ny gutt 4 år etterpå, som også kom med noen utfordinger,
og etter 3 år kom minstegutten, nå 11 åringen min. Som har sine egne, la oss si utfordinger.

Det har IKKE vært noen dans på roser.

Hvor kommer denne ideen fra at jenter er en håndfull, mens gutter er snille mammagutter?
Mange av kommentarene har omhandlet puberteten, at jenter blir så hormenelle og utfordrende, gutter er mer stabile der. 
Jeg er jente, eller var ihvertfall tenåring en gang, så jeg kan relatere til det,  for jeg VAR den jenta.
jeg var helt vemmelig, og en håndfull. Jeg stakk av, jeg protesterte, jeg drakk, men røykte ikke, jeg utfordret, men var ærlig med det, bortsett fra da jeg stakk av. Jeg var innom barnevernet og serverte de saftigste, minst troverdige løgner, jeg levde i nuet, i bruset av livet, med oppturer og nedturer... Det at jeg var bipolar, gjorde nok ikke saken bedre. Selv om jeg enda ikke visste det.

Min mor sa ofte at en dag skal du få igjen for alt dette, en dag står du selv der og river de i håret.
Mange år seinere sa hun selv, jeg vet jo at jeg sa du skulle få igjen, men jeg mente ikke at du skulle få SÅ mye igjen.
Jeg har 4 gutter, og det ble sagt fra en jentemamma.

Dette er ikke ment som en stor kritikk til noen,  jeg skjønner jo at det kan være lett å sammenligne med det en har selv. eller det en vet om. Men det er alikvell ment som en bitteliten kritikk om at det går an å tenke seg om føren utaler seg ganske påståelig og bedrevitende om andres liv.

Å være en mamma, eller foreldre til en liten flokk barn av et og samme kjønn setter oss i en særposisjon.
Man ser barna ikke utifra kjønn, men som individ.
Jeg kan hverken si at gutter er lette eller vanskelige, hvis jeg skal sette i bås, så har jeg to lette og to vanskelige, men så lett er det heller ikke, for alle har sine utfordringer som det krever sin foreldre å være med å fikse. Vi har hatt skikkelige utfordringer, og tenårene med gutter med utfordringer kan være skikkelig tøft, gutter kan også, drikke, stikke av, lyge, kjefte, snakke stygt, være pubertale og voldsomme. Dramaet er gjerne annerledes enn jentedrama, men det kan være voldsomt.

Alle fire er veldig forskjellige, så og si samme form, men helt forskjellige, forskjellig temperament, forskjellige måter å håndtere problmer og utfordringer, forskjellig væremåte osv. De er ganske så forskjellige individer. De er høylytte, de krangler, de har sterke, egne meninger, de hater hverandre, og de elsker hverandre.
Kanskje hadde dynamikken vært annerledes hadde de hatt en søster en plass  i rekken, men det kan vi ikke vite. Det kan være, men det trenger ikke være.

En ting er sikkert, jeg ville aldri kommet på å si til noen  at å jøss, du må ha det enkelt, du som har fire jenter og ikke gutter.

Men det jeg har sagt, noen ganger til feks foreldrepar med to barn, en av hver, som venter si en gutt, som sier takk og lov for at dette er en gutt, for jenten vi har en så vanskelig. Så sier jeg bare at dere vet ikke hvem dere får, om denne gutten blir rolig, eller ikke, for barn er så forskjellige.

Hilsen en guttemamma.