om 10 år...

Vi har lekt denne leken siden vi var små, hvor er jeg om 10 år? 
Hva gjør jeg om 10 år?
Eller som unge voksne, hvis vi ikke er gift om 10 år-pakter, så gifter vi oss sant? Sa de to gode vennene, ja begge var enige i det. Men hvor mange slike ekteskap finnes idag? 
Dette har vært et spørsmål når ihvertfall da jeg vokste opp, vi hadde den gang skoledagbøker vi noterte flittig, om hverdag, om de vi var forelsket i, lærere vi ikke likte og ga dem kallenavn i boka, vi skrev ned avtaler og skrev hilsner til hverandre i disse bøkene. Så var det også spørsmålet, hvor er du om 5 år? om 10 år?

Og dette spørsmålet ble av og til også stilt av lærere, hvor er du om 10 år? Hva jobber du som? Hvor bor du? Hva med familie?

Spørsmålet har også dukket opp på fest i løpet av årene, eller i festspill "Fortell om livet ditt om 10år"

Jeg har hatt tanker og jeg har sagt hva jeg trodde jeg kom til å gjøre om 10 år opp igjennom. Og hvor riktig svaret er? Det er jo bingo.

Svaret baserer på hvor du er i livet og hvilke ønsker og interesser du har i det øyeblikket du svarer.

Jeg skal ikke uttale meg med en ekstrem selvtillit og si at nok ingen i verdenshistorien noensinne har svart riktig på dette spørsmålet, men jeg tror ikke noen har svart riktig på dette spørsmålet.

Man er så i livet hvordan det er her og nå, at man vanskelig kan forestille seg på ekte hvordan det faktisk vil bli der i fjern fremtid, om 10 år.

Ta feks Lene 16 år "hvor er du Lene når du er 26år? Hva skjer de neste 10 år?"

Lene 16 år svarte nok at om 10 år er jeg 26 år, jeg er gift, jeg har 3 barn, 2 jenter og 1 gutt, jeg har en hest, kanskje to. For om 10 år er det funnet opp en kur mot astma og allergi så da her jeg hest og sikkert en hund. Enten så jobber jeg med hester eller så er jeg jordmor"

Lene 16 år hadde ingen ide om at livet skulle slå hardt ned fra blindsonen så disse drømmene og ønskene for fremtiden ikke skulle kunne være i kikkerten engang nå Lene så ble 26 år.

Det som istedet hendte de neste 10 år som Lene 16 år aldri kunne forestilt seg, for hvordan kan vi utifra den infoen vi sitter med der og da?
Er at de viktigste tingene som skjedde var at jeg fikk en sønn da jeg var 18 år, jeg var alene med ham, Jeg fikk også diagnosen bipolar som 18 åring og livet var rimelig tøft.  Jeg ble forlovet som 20 åring, men det endte i en livsomveltende voldtekt og psykiatrisk innleggelse. Sønnen min fikk diagnosen ADHD da jeg var 22 år. Pappa fikk alvorlig hjerneblødning da jeg var 21 år og hele verden raste og jeg med.  Hva som ikke skjedde da at jeg ble gift, fikk 3 barn, jeg ble ikke jordmor, jeg ble dog frisør da jeg var 25 år. Det kom ikke en magisk kur mot astma og allergi så hest og hund og hvilket som helst annet dyr hadde jeg ikke. Bortsett fra slange, jeg hadde en slange en gang der i 20årene. 

Hvis du så spurte Lene 26 år: "hvor vil du være når du er 36 år Lene, hva jobber du som og hvor bor du?

Lene 26 år ville svart at jo, hm (klok av skade) og noe mer oppbygget hardt opptjent livserfaring, at om 10 år så vil jeg nok bo i Sandnes, kanskje er jeg hårstylist? i Team som reiser rundt i verden og underviser og utvikler nye hårfrisyrer. Og ja jeg driver med sminke, jeg sminker folk til show og kanske til musikkvideoer. Jeg har kanskje fått to jenter, hun ene skal hete Helle. Jeg leier nok leilighet eller eier en liten leilighet. Jeg er gift. Kanskje har jeg en hund? Jeg ønsker å bli jordmor, men jeg vet ikke om jeg er det om 10 år? Jeg er kanskje blitt bestemor? Mamma var jo 19 år da hun fikk meg, jeg var 18 år da jeg fikk Robin, kanskje han blir far når han er 17år?

Lene 26 år var litt mer nedtonet i tanken om fremtiden, som sagt, klok av skade, for livet spiller en stor rolle, ikke bare hva man ønsker. Og livet hadde skjedd mye i årene før. De viktigste tingene som faktisk skjedde var at jeg ihvertfall ikke ble gift, men ble samboer.Jeg flyttet dog tilbake til Sandnes fra Bergen., men ikke med mannen jeg flyttet opp med, men jeg tok med meg hjem en annen mann. Vi fikk tre gutter de neste 10 årene, det kom ingen Helle. Vi kjøpte leilighet, vi solgte den og kjlpte hus. Jeg begynte å jobbe som hårstylist og reiste rundt i et frisørteam om holdt kurs og show og utviklet nye teknikker og frisyrer. Men dette gjorde jeg såvidt, jeg ble utdannet sykepleier da jeg var 33 år. Mamma giftet seg og skilte seg. Pappa bodde alene, men klarte seg bra.  Jeg hadde opplevd store omveltende ting også  som jeg ikke skriver så mye om her, det angår søsteren min og hennes barn og mann. Jeg hadde aldri trodd at  mannen til søsteren min skulle dø, eller at søsteren min skulle bli fratatt omsorgen for ungene sine eller at jeg kutte kontakten med henne. Min eneste søster. Dette er en stor ting som skjedde, som jeg aldri så komme. 

Jeg ble heldigvis ikke bestemor. Og noe hund fikk jeg ikke, det kom aldri ila de 10 årene noen magisk medisin.

Lene 36 år, hva skjer om 10 år? Hvor er Lene 46 år? Jeg er nok bestemor, kanskje pappa har funnet seg en ny dame som han kan ha det godt med? Mamma er gjerne gift på ny? Jeg har kanskje fått et barn til, en gutt til vil jeg tro, det kommer nok ingen Helle. Jeg jobber nok som nyfødt intensivsykepleier, men ønsker å bli jordmor. Vi bor her som vi bor, men ønsker meg et større hus. Jeg er ikke gift, jeg ønsker ikke å gifte meg, men Dagfinn og jeg bor sammen. Jeg har ikke kontakt med søsteren min

Da jeg var 36år hadde jeg en litt roligere tanke om fremtiden, de store brutale hendelsene i livet mitt tilhørte fortiden, det hadde vært mange omveltninger, men ikke like store de siste 10 år, og dette preget synet mitt på fremtiden. Drømmene var der, men jeg var mer jordnær ift dem.  Ikke NATE jeg at de neste 10 årene skulle inneholde minst like store omveltninger som i 20årene, jeg ble helt tatt på senga av livet, det man ikke planlegger for, det man ikke ser komme.

De store tingene som skjedde var at morfar og mormor døde, pappa døde, svigerfar døde, alle på 1 år. Utennom mormor som døde 2 år etter. Det var brutalt, det var ikke i fremtidsutsiktene. Den sorgen og skrekken jeg skulle bære med meg etter det brutale og uventede dødsfallet av pappa preget meg minst like mye som voldtekten og slaget hans i begynnelsen av 20 årene. Covid kom, hvem, så det komme? Ikke hverdagsmannen ihvertfall. Jeg ble langtidssykemeldt, så ble jeg JORDMOR. Vi kjøpte større hus. Jeg ble gift, så ble jeg skilt. Så eigte jeg et stort hus alene. Jeg ble ikke bestemor. Jeg opptok ikke kontakten med søsteren min. Jeg fikk heller ingen hund, fordi hakk i plata, ingen magisk medisin kom nå heller.

Så, nå er jeg 47 år og hva tenker jeg vil skje om 10 år?
Før har jeg hatt så mye feil, noen småting rett også. Men det er LIVET som kommer inn og står for de største omveltningene. Så hva tenker jeg framover?

Idag er jeg singel på andre året, jeg har ikke datet noen og har heller ikke ønske om det. Jeg bor her i mitt store, gule hus, med tre gutter på 11,14 og 18 år. Jeg er jordmor, jeg jobber mye, veldig mye, og jeg elsker det. Det som er viktig nå idag, er å reise med ungene, oppleve verden, lære de om kultur og se verden. Hverdagene er viktige, vennskap er viktige, få ungene gjennom skolen er viktig, se de planlegge fremtiden er viktig. Jobben min er viktig. Her jeg er nå, er disse ting viktig.

Så fremtiden sees i lys av det som er viktig her og nå, det vet jeg, men jeg vet også at alt kan forandre seg, catch 24, alt kan skje, det som kan gå galt, går galt osv... Det har jeg lært. Og det jeg også vet at ila en 10 års periode så utvikler jeg  meg, ungene utvikler seg og nye ting blir viktige og gamle viktige ting blir totalt uviktige. Jeg spurte 11 åringen min idag om hva han tenker om 10 år. Ja da bor han med meg, det var det viktigste, for han vil aldri flytte ut. Snakket fra et barnesinn. Selvfølgelig vil han ønske å flytte ut en dag, men tanken på det er ikke utviklet enda, han har ikke rekkevidde til å se at det kan være et fremtidig ønske.

Skal jeg forsiktig ytre meg, forsiktig, så tror jeg jeg fortsatt bor i det store, gule huset. Jeg tror alle ungene har flyttet ut, og hvis han på da 21 har flyttet ut så tror jeg kanskje at jeg jobber som jordmor for en organisasjon som leger uten grenser i et katastrofeområde eller krigsherjet område. Men barnebarn da?  Ja kanksje jeg har to? Og da spørs det om hun farmor vil reise ut av landet å jobbe? Jeg har kanskje noe kontakt med søsteren min, men holder henne på avstand for hun er en av mine bipolare triggere for depresjon. Det skylder meste ungene og meg selv å holde meg så stabil jeg kan. Jeg håper og tror det ordner seg for eldstesønnen min som da er 39år, at livet blir lettere for ham, jeg er optimistisk, Jeg har fortsatt ingen hund.

Kanskje er jeg bestemor.

Kanskje jobber jeg i et katastrofeområde.

Kanskje bor jeg i det store gule huset, eller

kanskje bor jeg i en leilighet.

Kanskje har alle ungene flyttet ut.

Kanskje har jeg en hund.

Å planlegge 10 år fram i tid er helt umulig. Som barn er er det noen magisk ved det å tenke hva man er, hvor man er om 10 år. Det er så mye potensiale, så mange drømmer og ønsker og tanker. Det er det jo alltid, men livserfaring spiller en rolle på hvordan vi ser fremtiden, for man vet at er det noe vi ikke kan planlegge for er det hvordan utviklingen blir og hva livet har å si for planene våre.

 

En lang, lang vei. Men tenk, jeg ble jordmor.

 

Hele livet har jeg ønsket å bli jordmor, ihvertfall siden jeg var 7 år.
Før det ønsket jeg å bli arkeolog, nærmere bestemt egyptolog. Det tiltrakk meg veldig da jeg var liten.
Men dette forandret seg en dag da jeg var 7 år og kikket gjennom familiens samling av leksikon.
Jeg kom over et bilde i svart hvit som jeg ikke forstod hva var. Jeg forstod ingenting av det, da hele bilde var ukjent. Jeg spurte min mor hva bilde viste, og hun fortalte, jeg vet ikke om hun nølte eller hva hun tenkte når hun forklarte, men jeg fikk ihvertfall vite hva som var på bildet og hvorfor det var så ukjent for en jente på 7 år.
Det var bildet av et kvinnelig underliv hvor hode på baby såvidt titter fram og det gjøres klart til å legge et klipp, en episiotomi, på fagspråk, for av ukjent grunn å hjelpe baby ut.
Dette åpnet en helt ny verden for meg og jeg var et nysgjerrig barn så spørsmålene haglet. Hvorfor kom baby ut der? hvorfor måtte det klippes? Hvem hjalp med dette? Var det alltid sånn? Jeg husker bildet tydelig for meg. Usikker om min mor husker dette med samme åpenbaring som meg.
Men den dagen ble et ganske så stort frø sådd, først og fremst ville jeg har 100 barn så var det dette med jordmor da, DET ville jeg bli. 
Av dette så er det vell unødig å fortelle t ingenting av av dette var avskrekkende på meg.

Jeg har visst delt dette ønske med mange gjennom barndommen og mens jeg vokste opp, for det var ikke ukjent at jeg ønsket mest av alt å bli jordmor. Og ønske om noe er en drivkraft i seg selv.

Men da jeg ble ungdom og fikk ungdomstanker og ungdomsvenner om enn flyktige venner til tider, så ble denne drømmen noe undertrykt av hva andre tenkte var viktig å bli i livet. Hva andre tenkte var kult eller lamt. Men før den tid, allerede på ungdomsskolen hadde jeg lyst på gå på det som den gang het tegning, form og farge, som var 3årig og ga studiekompetanse, som trengtes til å gå videre på sykepleieutdanning for så å ta jordmorutdanning.
Men denne veien virket lang, selv om drømmen var der, stor og skinnende, så ble livet, ungdomslivet så veldig sterkt, og det som skjedde der og da var mye sterkere enn en drøm fremme i det fjerne.
Jeg kom inn på tegning, form og farge, på førstevalget av skole. Jeg stortrivdes. Jeg har alltid hatt en kunstnerisk spire, og få lov å holde på med disse tingene hver dag var simpelthen magisk. Jeg hadde gode karakterer, men orden og oppførsel var dårlig, for jeg var en liten rebel, jeg fant venninner som ikke brydde seg stort om skolen og syns det var helt ok å skulke, så jeg i min ungdomsrus syntes dette også var helt topp. For hva hva de tenkte var viktigst der og da. Så jeg fikk både gode og ok karakterer, men fraværet var høyt. Og jeg hadde strøket i 2 fag.

Så etter første året på ungdomsskolen kom livet i veien. Ganske massivt i veien. Hun ene venninnen jeg gikk i klasse med, vi var et trekløver. Ihvertfall hun ene hadde så lyst å bli desin\gner, den drømmen hadde aldri jeg hatt, men vi planla det og planla skole, så da søkte vi på det som het SØM. Altså lære å sy, for det trengtes jo om en ville bli designer, som jeg ikke hadde noe drøm om, men som virket lurt der og da. Jeg søkte, jeg kom inn, men så viste det seg at venninna mi hadde byttet om ønskene sine og ikke lenger ville gå SØM. Så jeg følte meg dolket i ryggen, men det er klart at dette var en veldig viktig lærdom. En bør ikke være spontan i livsvalg.
Jeg begynte på søm. og HATET det. Intenst. Det var av null interesse og skoleveien var veldig lang og kronglete, men jeg gikk jo, helt til jeg sloss med symaskinen, sparket den i veggen og sluttet på flekken. Dette var på høsten.
Så ble jeg gravid med ungdomskjæresten min, og vi gikk fra hverandre, men baby fikk vi. 18 år gammel.
Jeg var hjemme i permisjon med gutten min i 1 år, så begynte jeg på videregående igjen, nå videre på tegning form og farge da jeg igjen så drømmen og ønsket studiekompetanse for å bli sykepleier.
Året gikk bra, jeg fikk både gode venner og gode karakterer. Mor min var hjemme med gutten min, så han visste jeg hadde det godt. Men det som er mest verdt å nevne for dette året er at den høsten traff jeg en mann, jeg var så forelsket som jeg aldri har vært før eller seinere, 19 år gammel. Hele livet lå for meg som en drøm, nå ville alt ordne seg. Vi ble forlovet etter 6 mndr og det var rein og skjær lykke. Det var et godt år. 

Det var ikke en god mann. Livet mitt gikk i grus høsten året etter, 3dje året på vgs. Han var utro, prøvde seg til og med på min søster. Livet gikk i grus da han forlot meg, men jeg fortsatte nå på, klok av skade, livet er ikke enkelt. Hadde vi stoppet der, hadde livet mitt gått i en annen retning og muligens resten av livet etter det hadde blitt enklere, for et brudd må vi alle unne takle vell? Men han kom tilbake, etter 3 måneder. Jeg var usikker, hadde kommet meg videre. Det kjentes feil, men jeg slapp hm inn i livet. Kort fortalt, han hadde et forhold, jeg visste ikke det. Men det endte i en alvorlig voldtekt, hvor det fysiske ikke var det verste, men å høre at jeg ikke var verdt noe og at jeg burde ta livet av meg og han kunne hjelpe meg med å gi meg kniven og at foreldrene mine ville takke ham for det, var et plan av smerte jeg ikke var klar til å håndtere. Jeg hadde nylig fått diagnose bipolar og var all over the place følelsesmessig, det visste han godt. Så det han gjorde var grusomt. Etter det gikk livet mitt i en spiral nedover nedover nedover. Noe jeg har skrevet nok om her inne, så eg går videre.

Jeg droppet ut av skolen, det bare gikk ikke. I tilegg fikk pappa hjerneslag, og livet var helt i fritt fall. Jeg begynte på skolen igjen året etter, jeg var et vrak av et menneske, men jeg måtte fullføre videregående, jeg kommer aldri til å glemme at læreren min trakk meg ut av klassen i straten av året og sa jeg burde skutte og heller gi plassen til noen andre som to det alvorlig og hadde tanker om å gjennomføre. Jeg ble ramsint! For JEG hadde tanker om å gjennomføre! Jeg trengte å gennomføre, jeg ville gjennomføre. Men jeg trengte hjelp, og hjelp er ikke lett å få når du ikke vet hva du skal lete etter og står ganske alene. Jeg klarte meg godt på studiet, til etter jul, da raste livet, jeg klarte ikke late som lenger. Og jeg ble lagt inn på psyk.
Hele livet ble satt på pause, ingenting betydde noe enn overlevelse, en dag om gangen. Jeg fullførte året, med spesialordninger. Jeg møtte aldri mer på skolen fra april av, jeg møtte kunn til eksamener. Karakterene var ræva. Men nå hadde jeg fullført, men manglet 2 fag. Disse tok jeg opp året etter og fikk bestått, ikke karakter. Så jeg var vell ferdig med vgs det året jeg var 23 år.

Livet var vanskelig, det var ikke noe hjelp, det var press fra alle kanter, og jeg falt tilslutt utenfor systemet. Jeg var for syk til å jobbe, til  å gå på sole. Jeg var så angt nede, alt jeg klarte var å ta meg av gutten min som også hadde fått ADHD diagnose. Familien min var i biter, det var ingen grunnmur under meg, ingen sikkerhetsnett. Tilslutt stoppet utbetalingene, jeg hadde ingenting. Kunne ikke lenger kjøpe mat, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så var den en klok dame på den gang trygdekontoret som sa at jeg jo kunne søke om omskolering da jeg kunne ha rett på det.

Og jeg fikk gjennomslag Jeg ville så gjerne bli jordmor, i det minste sykepleier, men livet mitt var så vanskelig, jeg visste jeg ikke ville klare å fungere på et så stort studie, hjernen min var grøt. Og skulle jeg noensinne ha sjans til p bli jordmor som er videreutdanning etter sykepleie, så måtte jeg ha gode karakterer. Jeg hadde innsikt nok til å innse det. Jeg satt med søknaden i hånden, jeg vet jeg kunne kommet inn på spesielle vilkår eller hva det heter.

 Jeg gråt da jeg rev søknaden istykker.

Istedet søkte jeg på frisørutdanning, 5 mndr utdanning, 2 år og 1 måned læretid. Det kunne jeg kanksje klare. 5 mndr skole skulle jeg får til, og læretid ga ihvertfall litt inntekt.

Jeg tok utdannelsen, og reiste til Bergen og tok læretiden der. Detter en veldig stor og innviklet historie hva som skjedde da og hvorfor jeg flyttet, bla var sønnen min igjen hos faren der jeg kom fra, Panen var at han skulle komme opp etter kun 3 måneder, men det gikk IKKE sånn. Jeg var låst i et vanskelig forhold. Så jeg måtte bite tennene sammen og bare fullføre læretiden.

Stoltheten jeg følte da jeg std med fagbrevet i hånden er noe som ikke kan beskrives. Jeg, en ingenting, hadde klart det. NÅ kunne jeg forsørge sønnen min. Den gang samboer ville ikke være med ut å spise for å feire en gang, fordi det var ikke noe å være stolt over å være frisør vell? 
Forholdet tok slutt noen måneder etterpå. Og jeg hastet inn i et nytt forhold. Det eneste som betydde noe for meg etter to vulgært dårlige forhold, var at han var snill. Og det var han, det har han alltid vært etterpå. Planen var etter bestått fagprøve at jeg skulle flytte hjem, jeg hadde en sønn hjemme. Men så fikk jeg jobb, og jeg hadde et nytt forhold, så jeg tenkte at et par måneder for å få beina under seg igjen ville være det beste. 
Jeg flyttet hjem 9 mndr etter jeg ble utdannet. 
Jeg gråt da jeg flyttet hjem, kjempegråt. Fordi jeg visste at det var her jordmorutdanningen var, det var jo det jeg ville bli. Men nå måtte jeg ta meg av sønnen min, det var helt feil å flytte han opp hitt etter 3 år, vekk fra faren og et stabilt liv der hjemme. Hadde jeg visst hva som kom for gutten min i seinere år, så hadde jeg nok heller flyttet ham opp. Men vi har ikke kunnskapen om det som skjer i framtiden.

Vi flyttet hjem, og jeg le vips gravid. Oj, ville jeg dette? Men sånn ble det.
Jeg fikk noe forskudd på arv av pappa, og kjøpte leilighet. Vi fikk baby. Og alt var bra det.
Til jeg møtte veggen i slutten av permisjonstiden. Psyken min var ikke bra, jeg slet enormt med depresjoner, og jeg hadde fått en skulder ødelagt at statisk arbeid som frisør. Nå mange mange år etter er den fortsatt ikke god. Jeg ble igjen henvist til å søke omskolereing.
Så jeg gjorde det. Dette var rett før fristen for studier der året gikk ut. Jeg visste jeg ville gå sykepleie, så jeg søkte på sykeleie og lærer på andre valget. Jeg fikk innvilget omskolering, men veileder var ikke fornøyd med at jeg søkte sykepleie, hva med den dårlige skulderen? Tenk om jeg ikke kunne jobbe som sykepleier? Jeg burde bli lærer heller. Men jeg kom inn på sykepleie, jeg var overlykkelig, ubeskrivelig overlykkelig. Og NAV godkjente studiet. 

Så jeg startet på sykepleie det året jeg var 30 år, omskolering ga 66% av lønnen jeg hadde hatt, og som frisør så var ikke lønnen høy den gang. Vi hadde ikke mye å leve av da samboeren min studerte selv uten rett på lån og stipend. Han hadde en helgestilling, så jeg forsørget oss to voksne, minstegutt og så var det eldstegutt også, men han var 50% hos faren.

Det var 3 tøffe år. Lite penger, syke barn, ungdomstiden som kom som et brak for eldstegutten, og han var lang over middels utfordrende ungdom. Hvor jeg måtte avblåse eksamenslesning på skolen for å hente ham hos politiet feks. Minsten var mye syks og drev med nattamming første året.
Jeg fant fort ut at jeg måtte nøye meg med 4 timer søvn til natten, da gikk hverdagen rundt.
Jeg skulle ikke bare fullføre studie, jeg skulle ha gode karakterer også, hvis jeg skulle bli jordmor va det viktig. Og for meg var det viktig. Jeg kom meg gjennom, på håret. For livet det siste året av studiet var virkelig en prøvelse. Jeg var gravid med ekstrem svangerskapskvalme, søsteren min mistet omsorgen fro barna sine, så barnevernet poppet opp innimellom, gjerne rett før eksamen, med ungene på slep som jeg måtte passe på. Og de trengte mye omsorg, så da slapp jeg hva jeg hadde og tok meg av dem. Det var et tøft åt.

Jeg kom gjennom, med gode karakterer.

Så gikk livet videre. Jeg var blitt sykepleier, gi kor stolt jeg var. For jeg visste veldig godt selv hvor vanskelig det hadde vært, det hadde kostet, men det betalte igjen i monn. Jeg undersøkte kjapt hvordan muligheten var på jordmorstudiet i Bergen for å komme inn, hva måtte til. Jo de sa jeg nok kom inn, men jeg måtte jobbe som sykepleier 1 minst 1 år 100% eller to år 50%, og det var et veldig vanskelig studie å pendle til, så det ble sterkt anbefalt å flytte til studiet.
Ingenting av dette var lett, jeg jobbet 50% som nattevakt, så jeg måtte jobbe 2 år. ok greit. Inn kom jeg om jeg søkte. Men pendlingen ble vanskelig og vi var sterkt avhengig av min inntekt, vi hadde nå kjøpt hus og måtte ha to inntekter. Så om jeg skulle pendle krevde det at jeg ikke jobbet, pluss jeg måtte betale for bo der oppe når jeg var der. Det var IKKE et alternativ å flytte til Bergen igjen, pga ungene. Eldstegutt hadde det vanskelig, og jeg kunne ikke gjøre dette mot ham.

Jeg laget en plan for meg selv, innen jeg var 40 år måtte jeg ha en plan om hvordan jeg skulle få til å bli jordmor og hvis det ikke var noe plan klar til da måtte jeg grundig bearbeide meg selv på at drømmen gjerne ikke gikk an å gjennomføre og kanskje da heller bli nyfødt sykepleier. Jeg var simpelthen ikke villig til å flytte pga ungene, det sies at barn takler dette veldig godt, men jeg klok av skade som har blitt flyttet på selv som barn og har slitt med det, og eldstemannen som virkelig ikke hadde godt av det, så var jeg mor først og fremst og dette skulle ikke gjøre dem til tapere.

LIvet kom igjen i veien, som jeg har delt her. Det vanskeligste var jo at pappa døde i 2016. Det tok 3 år før jeg kom meg. Det endte jo i langtidsykemelding etter at jeg traff veggen så det sang. Jeg så helt ærlig ingen utvei på å bli bedre. Ikke fikk jeg særlig hjelp og jeg var enormt bekymret for meg selv. Jeg visste jeg var utbrent som sykepleier, omsorgsfatigen var for intens. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg så ingenløsning.

Så det året jeg ble 40 og var i sykemelding, så kom endelig det etterlengtede jordmorstudiet til Stavanger universitet. Det var jo ikke spørsmål om tvil på at jeg sulle søke. Så jeg søkte. Og jeg kom inn. 600 søkere, 20 plasser. Jeg var en av dem. Helt ærlig, jeg har aldri i hele mitt liv, aldri, aldri, vært så lykkelig som da jeg leste smsen om at jeg hadde fått studieplass. Aldri. Jeg hadde jobbet mot dette i 33år, veien hadde vært så tøff og så lang, jeg trodde det bare ikke ville gå. Jeg knakk sammen og krampegråt. Jeg gråter nå nå jeg skriver det, for det er ennå så uendelig uvirkelig, 7 år etter. Det hender at jeg gråter for dette enda, fordi jeg er så lykkelig at jeg fikk det til, jeg en ingen, som klatret meg opp gjennom motgang,og kom meg opp. 

Det var jo aldri noen tvil, jeg aksepterte på sekundet. Den dagen hadde jeg bursdagselskap for 3dje gutten min, han var førsteklassing, jeg hadde ved en feiltagelse invitert hele klassen hjem, ikke bare guttene. Jeg anbefaler det ikke. Jeg stod og gråt av glede i billedeigen så i den var det må jeg si noen gledestårer, jeg klarte bare ikke stoppe. I flere timer gråt jeg, jeg var utrøstelig, på en god måte. 
Bursdagen ble vellykket den, hvordan kunne den ikke?

Men jeg var i sykemelding, jeg hadde gitt sterk beskjed om at det kom til å vare, men jeg kunne ikke starte et studie som sykemeldt. Og det var ikke noe alternativ å si opp jobbe for vi var helt avhengige av lønnen min. Så jeg startet å jobbe 50% redusert i 1 måned, så trappet jeg fort opp. Så den dagen jeg startet på jordmorstudiet startet jeg tilbake i full stilling, eller det vil si min 65% nattstilling.

Første dag på jordmorstudiet 

Det var en stor dag, først dag på studiet. Det virket nesten som alle var som meg, alle var selvfølgelig sykepleiere, og alle hadde hatt en jordmorspire i magen. Alle , bortsett fra 2, hadde ønsket dette fra så langt tilbake de kunne tenke. Og det var så uendelig godt å samles seg på denne måten med likesinnede. Vi var jevnt fordelt på dette første kullet i Stavanger, mellom voksne og unge voksne som alle ønsket å bli jordmødre. De "voksne" hadde blitt sykepleiere for å bli jordmor og bare satt og ventet på studiet. Men de yngre hadde også mange av de et sterkt ønske, og jeg må jo si at jeg tenkte hvor heldige de var så kunne bli det fort etter endt sykepleierstudiet uten å måtte vurdere x antall løsninger for å bli det. Selvfølgeig var det en misunnelse der fra min side, men den forduftet den fort. Det hadde ingenting å si, mentalt var jeg nok ikke klar før nå akkurat denne stund, det hadde vært for tøft, for mange utfordringer, og jeg visste nå så godt, at NÅ ble jeg jordmor. Og jeg må si, for en fantastisk samling av jordmorspirer vi var, dette første kullet i Stavanger. For noen nydelige mennesker, og for noen dyktige jordmødre vi ble. Jeg er stolt av hva vi fikk til. Vi var studenter i covid-tid. Og alle vet hva det kostet enhver, for meg tror jeg det kostet familien. Jeg tros spiren til bruddet mellom meg og mannen for alvor begynte når han hadde hjemmekontor, barna hadde hjemmeskole og barnehage, jeg måtte jobbe for inntekt samt jeg MÅTTE i jordmorpraksis ellers strøk jeg. Jeg tror det ble tøft, og jeg tror ikke vi kom oss.
Det er jo et annet kapittel.

Men som lederen min sa da jeg medelte at jeg var litt pjusk på jobb pga skillsmisse utav det blå.
"Tenk Lene så heldig du er som ihvertfal etter all den tiden er blitt jordmor ihvertfall, så du klarer deg du". Og hun har helt rett.
Jeg er blitt jordmor, jeg har vært jordmor i 5 år nå neste måned. Jeg tåler litt mer av livet etter det, jeg har nådd målet, det har vært en lang vei, en svært vanskelig vei, men det gjør noe  med en som menneske å nå et så stort og viktig mål i livet. 

5 år som jordmor, og jeg jobber fletta av meg, for er det noe en kan si om jordmoryrke, er at det er an tung, krevende, men en innmari givende jobb. Og nå i sommer når resten av Norge tar ferie, ja da skal jeg jobbe, for er det noen som trengs på sommeren, så er det dyktige jordmødre på jobb. For mens resten av Norge har ferie, så er det fødselstopp i Norge. Så i sommer finner du meg på jobb. Og jeg elsker det.

Jeg ELSKER å være jordmor, jeg har virkelig funnet meg selv.

Jeg møtte veggen med et brak

 

For 10 år siden, 2016, var det vanskeligste året jeg noensinne har hatt. Det betyr ikke at andre år, andre opplevelser er lettere sett i lys av hva som skjedde i 2016, bare at akkurat det året var et evig mørke ku med små lysglimt. Det var vanskelig å plukke seg selv opp og fortsette, ikke som før, men som en ny meg. Det var uendelig tungt og hadde det ikke vært for ungene tror jeg jammen jeg hadde glemt hvordan det var å smile og le. Men hverdagen måtte vidder, pga de.

Jeg skal ikke gå i detaljer på 2016, selv om det kunne vært intressant nok det også, for å se på hendelsen i retrospekt med etterpåklokskap og kunnskap om hva som skjedde og mitt indre følelsesliv er noe helt annet nå, enn når det skjedde, eller året etterpå når jeg fortsatt stod midt oppi det.
Jeg har skrevet om hva som skjedde da jeg mistet pappa og hvordan det skjedde. Og  ikke at jeg har lest mye av innleggene mine fra 2016, hvor alt er godt beskrevet, men det er lett å se at det skrevet av en person i sjokk og på vei utfor kanten... eller på full fart til å treffe veggen.

Som jeg har skrevet før så er hele hendelsen, kompleks. Det er ting fra den gang jeg ikke kommer til å nevne da det for det første er en lang historie, men også så berører det mange som ikke kan forsvare seg mot hva jeg deler. Men la meg bare si at nettopp den biten gjorde alt så mye mye tyngre.
Og om noen nå tror at det er sorgen over tapet av pappa som er det store, tunge i historien så er det ikke det direkte, det var alt rundt, hvordan det skjedde og alt som skjedde etterpå.

Det fullstendig knuste meg, og omformet meg som meg. Jeg ble satt sammen, men det kjentes ikke ut som alle bitene var satt på plass riktig. Nå 10 år etter er det fortsatt noen biter som sitter skjevt, men det har jeg lært å leve med, og det er slik det blir etter en traumatisk hendelse.

Pappa døde 28-29 mars, vi er ikke helt sikre, men han ble ikke funnet før 4 april, så det er det som står som dødsdag. 4 april 2016. Men vi vet det ikke skjedde da. Det var i påsken det året, og påsken i alle år etter har vært tøffe pga det, ikke bare har vi datoen, men vi lever gjennom det hver påske.
Onsdag før påske falt han om, og ble liggende, han ble liggende gjennom hele påsken og ingen kom. I mitt hodet har han ligget der mellom bord og sofa, delvis lammet av slag som han var, og ropt, han har ropt og ropt og ingen hørte ham, ingen kom. tirsdag eller onsdag fastslo obduksjon at han døde, mandagen etter ble han funnet.
Det er kort om det som hendte.
Scenene jeg har laget i hodet mitt har forfulgt meg i alle år, at han lå der og ropte, og ingen kom. Dette er det som til slutt i en helt annen setting får meg til å dundre rett i veggen med et brak. Denne ropingen og hjelpesløsheten og at ingen kom. Hadde noen komt hadde det ikke gått som det gikk forstår vi alle.

Da dette skjedde i april 2016, var jeg helt på slutten av barselpermisjon med minste gutten min, jeg hadde 3-4uker igjen  i permisjon. Jeg skulle være tilbake i jobb i mai, og jobbe 17 mai. For meg var det helt absurd. i familien har alle alltid tenkt på 17 mai som pappa sin favoritt dag, ingen elsker den dagen som ham. Mens vi andre ikke syns dagen er helt topp, så elsket han den. Og for meg å jobbe den dagen så tett etter han døde va faktisk ikke et alternativ.
Jeg ble sykemeldt 1 måned. Men jeg kjente at det var alt for lite tid, det som svømte i hodet og kropp hadde såvidt blitt smakt på, det hadde ikke blitt fordøyd. 

17 mai 2009, meg og pappa.

4 april ble pappa funnet, 11 april fikk vi gå inn i leiligheten hans, da ble politisperre opphevet. Jeg husker Dagfinn måtte inn først, og kjenne om det luktet og hvordan var synet som møtte oss. Han sa  det var ok, kun litt lukt. Og det luktet. Har du vært så uheldig å miste en liten bit kjøtt bak kjøkkenbenken så vil den forpeste hele rommet ed bedervet lukt etter 1 uke i romtemperatur. Det var overveldende. Lukten satt i teppe, i gulvet og hadde trengt gjennom gulvet. Så lukten var der til vi fikk revet gulvet. Det er en spesiell type følelse, ikke en god en, å gå rundt og sortere ting etter en persons liv, i sjokk og i den lukten. Men for at gulvet kunne rives, måtte ting flyttes vekk, og det var min bror, jeg og Dagfinn og Evy som gjorde det. Vi visste ikke hvem andre vi kunne spørre, det var en stor jobb.

15 april ble han begravet. Jeg hulkegråt fra vi kom til vi gikk, for den midlertidige obduksjonen jeg hadde fått svar på et par dager før,  hadde fortalt om et bilde om hva som hadde skjedd som jeg som jobbet som sykepleier forstod så altfor godt. Ingen trodde meg da jeg forsøkte å si at han hadde ligget slik, alene, og sikkert ropt, og ingen kom. Folk ønsket å tro at han hadde fått et illebefinnende og falt død om. Jeg også hadde jo tenkt dette, som jo var kjempetrist. Men det er mye trøst i å vite at en person dør momentant. Det er en helt annen ting å vite at de har lidd, alene og ingen kom. Jeg visste dette, men ingen ville tror det. Det var sår det ble fortalt om, trykksår, med nekrose i, som ikke oppstår etter en person er død. Det var det som gjorde det, det var det som gjorde at jeg forstod. Og det var for sjokkerende til å snakke med alle om, det var for vanskelig for folk å høre, for absurd, for fjernt fra en virkelighet vi kjenner og kan leve med. Så jeg satt og hulegrein, ikke fordi pappa var død, som alle trodde, men fordi kunnskapen om hvordan han hadde lidd, var for mye for meg, Og nå Satt jeg rett ved siden av kisten, rett ved siden av ham, for siste gang. Og jeg føler jeg hadde sviktet så katastrofalt. Jeg klarte bare ikke håndtere det.

Denne perioden var så stressende for meg. Vi var konstant i pappa sin leilighet, i lukten, blant tingene, pakket ned, drev detektivarbeid på hva som hadde skjedd. La sammen puslespillet til vi hadde hele bildet for oss. Han falt om på onsdagen, på kvelden. Vaskehjelpen hadde vært der på dagen, og skulle komme tilbake onsdag om 14 dager. Han kledde av seg i stua for å gå i dusjen. Han dusjet alltid på kvelden, onsdag og søndag. Han hadde tatt medisinen fra ukesdosetten på onsdag morgen, ikke på onsdag kveld, det gjorde han etter han hadde dusjet. Vi fant også ut at han hadde nylig startet antibiotikakur for lungebetennelse, han hadde tatt første kapsel, jeg telte dem. Han hadde tatt en tabelett
Avisene lå stablet foran døren, vi så den første avisen som ikke var tatt inn var tirsdag etter påske, da han lå døende rett innforbi. Det var mange mange biter av puslespillet vi la sammen og kom fram til hva som hadde skjedd. Vi så at siste telefonsamtale var med vaskehjelpen, for å slippe henne inn? eller var hun forsinket? Det vet vi ikke.

Jeg var så stresset denne perioden at jeg utviklet helvetesild, på baken. Jeg så det ikke, kjente bare at det var vondt og det væsket, jeg trodde det var eksem og smørte på kortison krem. Minste gutten fikk vannkopper 18 april, da forstod jeg hva det var. Han var ikke blitt 9mndr en gang, han var for liten til å ha vannkopper. Han ble innlagt på sykehuset, han ble veldig syk. 10 Dager etter fikk de to andre guttene det, de var 4 og 9 år, de ble helt normalt vannkoppesyke. Men dette var en ekstra belastning i alt, men det var også godt å bare være mamma til syke barn, alt det andre var så tungt.

Tiden kom for at jeg skulle tilbake i jobb. Jeg gikk på jobb for å snakke om dette, at jeg nok måtte være hjemme lenger, fordi jeg virkelig ikke hadde det bra. Jeg har jo lært at det ikke nytter å være grei som ansatt, for denne snillheten blir så veldig lett brukt mot deg, ihvertfall i mitt yrke som sykepleier. Det nytter ikke å diskutere at en skal bli sykemeldt videre, i et presset yrke. Jeg burde ha snakket med legen først, ikke jobben. Men jeg hadde behov for å gå innom jobb, kjenne på noe normalt. Jeg ble møtt med å enormt lite forståelse, men gikk det nå an å forstå hva som brygget inni meg, sånn egentlig? hvor lang tid det skulle ta meg å komme tilbake til hverdagen? Jeg ante det jo ikke selv der jeg satt og snakket med lederen min. Hun sa at det var helt normalt å oppleve slike ting i livet, vi kunne ikke bare være hjemme av den grunn. Hun hadde tross alt en far med ALS og visste livet var tungt. Jeg husker frustrasjonen av sammenligningen. Hun visste ingenting om min situasjon. Hunn hadde en far med ALS, men de var 5 søstre og de var alle over 50 år, jeg vet nok det var tungt. Men de var der for hverandre, for faren. Min bror og jeg var alene, jeg var 37år og han var 32år, vi sorteret et helt liv, avbestilte på abonnementer i øst og vest, satt med en diger avansert selvangivelse som vi ikke forstod bæret av  som skulle vært inne men vi fikk utsatt et par uker,  vi satt og ordnet gjeld og regninger og intrikate, skjulte aksjekontoer i andre land og lette etter passord for alt dette i en stor fysisk korg med bittesmå lapper med passord. Han samlet på alle passord, nye, gamle, alt ble rullet sammen i en korg. Flere dage gikk vi gjennom passord, for noen måtte faktisk ha passord. Alt dette gjorde vi med viten om hva som hadde skjedd med ham der vi var og ryddet, dag etter dag i liklukt. Pluss alt som stod på utenfra og inn med selv. 
Men jeg presset meg tilbake i jobb....

DET skulle jeg ikke ha gjort, jeg var ikke samme sykepleier når jeg kom tilbake som da jeg gikk ut i barselpermisjon. Jeg var redd for å gjøre feil, for at noen skulle lide for at jeg ga feil medisiner, eller ga for mye smertestillende, tenk om jeg drepte noen? Det ble helt reelle ting for meg, jeg var usikker i alt jeg gjorde, jeg klarte ikke være en god sykepleier. Det aller, aller verste var når noen ropte på hjelp.
Det jeg skulle ha løpt og hjulpet, ble jeg istedet fjetret til gulvet i ren og skjær panikkangst. Bilder suste i hodet, pappa som lå på gulvet og ropte etter hjelp.
Det verste var hvis jeg hørte noen ropte på hjelp og jeg kom inn på rommet og en eldre mann med nylig amputert for lå på gulvet og ropte. Det skjedde jo ikke ofte, men demens, sykehus og stor operasjon kan gjøre mennesker deliriske og gjøre ting de ikke ville gjort til vanlig, som å prøve å gå når man akkurat har operert bort en fot eller to.
Jeg sluttet i jobben et halvt år etter og begynte i stedet på sykehjem. Jeg handlet fortsatt ut ifra mine normale tanker og en normal hverdag, jeg hadde ikke klart å akseptere at jeg ikke var den samme som før. Og heller ikke klarte jeg ta inn over meg i hvilken grad denne hendelsen med pappa hadde slukt meg med hud og hår.
Jeg er jo bipolar og har levd med mani og depresjoner i  mange, mange år. Så jeg har bygget meg opp et robust forsvar mot begge deler. Men nå kjente jeg at mestringen min glapp.

Da jeg begynte på sykehjem, noe jeg burde ha tenkt på, traff jeg mange som minnet om pappa, enten i roping, halvsidig lammelser, at de lå og gråt på hjelp, og jeg traff også på en ar som hadde samme type hjerneslag som pappa og minnet mye om ham.  Å gå inn dit var det verste jeg gjorde. Ikke fordi jeg ikke kunne gi god omsorg, men fordi jeg hadde et enormt sug i hjerte og flykt virket som det mest naturlige. Det verste var da jeg fikk ansvaret for ham påsken etter pappa døde. Jeg kjente jeg var på vei til å møte veggen. Og jeg søkte hjelp. Legen min  skrev henvisning på henvisning til DPS, men jeg fikk bare til svar at jeg hos dem var ferdigbehandlet og hadde nok mestringsstrategier til å håndtere kriser.

Jeg jobbet der i 1,5 år før jeg møtte veggen. Og nå man møter veggen nytter det ikke å plukke opp bitene å stå på videre. Jeg hadde gjort akkurat det i 2 år. Jeg lå knust igjen på gulvet. Hjernen min kortsluttet. Det som var dråpen? Mormor lå på sykehjem, hun skulle dø, og det veldig veldig snart. HUn var min siste besteforelder, hun var naturlig den neste til å dø, hun var gammel, dement og ensom etter at morfar døde januar 2016. Hennes tid var kommet. Jeg skjønte det.
Men her var jeg på jobb, som jeg ikke fungerte 100% i den gang, ikke fordi jeg ikke gjorde jeg skulle, men fordi det var en daglig kamp med meg selv om å stå opp og hjelpe folk når jeg trengte så sårt hjelp selv. Hjelp fikk jeg ikke, jeg hadde forsøkt, lenge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg har et utdrag fra dagbok jeg skrev i den perioden.
Jeg er glad når jeg ser meg i speilet og ser en rynke, jeg er glad for hvert grå hår, det forteller meg at jeg ikke skal finnes for evig, jeg eldes. Skal man ikke føle det bedre etter man har spist og ikke lenger er sulten? Eller når man drikker når man er veldig tørst? Skal man ikke føle det bedre? Skal ikke hverdagen være bedre når man våkner om morgen? Etter å ha sovet+ Skal man ikke føle glede av å se barna sine smile og le? Jeg føler ingenting, bare glad dette ikke varer evig...

På jobb rundt de tider mormor lå for døden på et annet sykehjem, var det plutselig 3 av mine pasienter som også skulle dø. Jeg husker siste vakten  min før jeg ble sykemeldt. Jeg løp mellom hver av de tre pasientene for å lindre, for å snu dem, for å berolige pårørende, for å holde i en hånd.
Jeg kjente da på at hverdagen spiste meg opp, jeg ville jo være hos mormor som døde, ikke en jeg ikke kjente.

Jeg kjente på enorm omsorgsfatigue. Jeg var på felgen og jeg krasjet, hardt.
Jeg hadde presset meg for lenge, jeg hadde ropt på hjelp, for lenge.
Jeg ble fortalt at jeg hadde ressurser i meg selv av et overbelastet system som trengte å ta seg av de som var sykere enn med selv, jeg visste jo det. Men jeg skrek aldri etter hjelp, og når jeg gjorde så var det fordi jeg ikke kunne håndtere hverdagen med de mestringsstrategier jeg hadde lært meg etter mange traumer og kriser og bearbeidelse av depresjoner. Jeg kunne jo dette, helt til jeg ikke kunne lenger.

Jeg skulle hatt hjelp før. Det skulle vært et system som fanget meg opp når jeg ropte, når legen sendte henvisning etter henvisning. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte legges inn på psyk, for jeg var ordentlig bekymret for meg selv. Jeg har ikke vært det siden 2002, det er sist gang det var så ille. 

Jeg ble sykemeldt den 18 oktober, som er min søsters bursdag. Og datoen har gjerne hatt innvirkning på at jeg ble sykemeldt den dagen. Jeg har ikke nevnt henne her, hun er en del av pakken. Den delen som ikke bli nevnt. 

Jeg ble sykemeldt oktober 2018, og så ikke syn på å komme tilbake i jobb, noen gang. Jeg hadde ikke mer å gi til noen. Men i juni 2019 forandret alt seg, og jeg så et lys i tunnelen, jeg grabbet etter lyset griskt. Som en som druknet og fant et strå og dra seg opp etter. Jeg grabbet strået. Usikkert om det ville holde meg. Med ren viljestyrke dro jeg meg i land. Det var ikke lett, og jeg måtte gjøre det selv.
Jeg kom i land.

festeglade geleshots

 Jeg har en gang i bloggens historie, laget et innlegg om geleshots.
Noe som er veldig enkelt å lage, og som ingen bedre fest bør være uten (!).

Det intressante med nettopp dette innlegget, er at det er et av de mest søkte innleggene mine med flere tusen unike søk.
Dagen før nyttår for eksempel var det 788 festglade sjeler som hadde besøkt det innlegget på bloggen.

Jeg legger på ny ut oppskriften:

Så mange pakker gele du ønsker:
I en vanlig pakke Freia gele går det 5 dl vann.
Skal du blande i vodka,
bytter du ut 2 dl med vodka og resterende 3 dl blir vann.
Fremgangsmåte lag geléen som det står på pakken,
men husk at vodkaen ikke må kokes.
Hvis alkoholdige væsker kommer over 60-70 grader vil alkoholen fordampe og alt som man får ut av denne fest-"drikken" er vond gelé; og det vil man jo ikke.
Alkoholen tilsettes først etter at geléen (flytende) har kjølt seg såpass ned at alkoholen ikke blir ødelagt når den tilsettes. Hell gelevæsken i shotsglass, eller en form om du vil.
Eller du kan grave ut appelsiner og hele gele oppi, litt arbeid, men ser bra ut.
Du kan også lage dem av moste bær, eller du kan gjøre det enkelt og lækert med å tilsette et bær i hvert glass.
Engangs plast glass er fiiint :)
Jeg pleier dessuten å tilsette en ts gelatinnpulver, men det er ikke et must. De blir bare litt mer faste i formen.
La stå over natten.

2010

Jeg har overført bildene fra den gamle dataen til den jeg bruker nå, tenkte jeg skulle lage en fotobok.. Stort prosjekt. 

Bildene går tilbake til slutten av 2009, bilder før den tid er på en annen data igjen, hehe.

Det er alltid morsomt å gå gjennom gamle bilder, det blir nesten som en dagbok.

Tenkte å ta for meg et bilde fra hver måned her, å fortelle litt om det.

Januar:

Fikk det første sminkeskrinet mitt fra Ebay.

180 farger.

Jeg har brukt det myyye, og tro det eller ei... 180 farger er ikke nok, det er alltid noen farger jeg føler jeg mangler.

Så jeg har i senere tid supplert med andre slike sminkeskrin (som også har 180 farger) men litt andre farger enn dem i det første skrinet.

Jeg tok dette bildet fordi jeg hadde tenkt å klage, siden noen av fargene hadde løsnet.

Men det er litt styr å sende det i retur å få et nytt ett, og jeg kom frem til at den var lite vits. Det var så utrolig billig uansett.

 Februar:

Jeg får en bilstol av venninnen min Susanne. Det gjør livet litt lettere, for nå kan mamma hente Julian i barnehagen. Det kom godt med når det var eksamenstider og dagene på universitetet ble ekstra lange.

 Mars:

Vi reiser på den første "årlige" Amsterdamturen.

Vi har reist hver mars etter det.

Amsterdam er og blir en fantastisk by<3 div="div">

På bildet er vi i full gang med vår helt egen spa, som er en del av turen. Det blir alltid mye latter og det blir tatt mange fæle bilder.

På dette bildet er det min søster Tonje, meg og svigerinnen min Evy.

God tur!

 April:

I april 2010 reiste jeg til Bergen i anledning Gina sitt bryllup.

Et fantastisk jente, et fantastisk bryllup og en fantastisk tur.

Det var ikke en eneste dråpe regn hele den helgen jeg var i Bergen, det var sol, sol og atter sooool.

Andreas og jeg gikk opp til Fløyen. Noe jeg aldri gjorde iløpet av de tre årene jeg bodde i Bergen..

Men jeg tok Fløybanen opp altså, jeg fikk bare aldri gått opp :)

 Mai:

I mai fikk vi et skuffeproblem.

Julian hang mye i den øverste skuffen, det var ikke lett å få ham til å slutte med det.

I mai var det tydeligvis nok for den øverste skuffen, så den bare ga opp.

Det resulterte i en slags dominoeffekt.

 Juni:

I juni 2010 var jeg på mitt første (og siste) NSF students landsmøte (NSF= norsk sykepleierforbund).

Det var fantastisk, mye jobbing, men også mye moro.

Jeg var nummer 8 som dere ser av bildet.

Vi avsluttet hele jobbehelgen med en Grand-prix, eller Eurovisionfest. Vi ble delt inn i land, og fikk utdelt en sang som vi skulle mine og danse til, så ble det gitt poeng.

Vårt bord/land vant :)

Jeg ville veldig gjerne være med året etter også, men jeg takket ja  til å jobbe på fødeavdelingen, noe som gjorde at jeg ikke fikk fri. Men det angrer jeg ikke på. Man kan ikke alltid få i pose og sekk.

Året etter det var siste gang jeg kunne være med, og selvfølgelig hadde jeg lyst! Men jeg hadde termin med minstemann den helgen det skulle være, så det sier seg selv at jeg ikke kunne dra.

 Juli:

Evy, jeg og Tonje er ute og farger byen rød..

Vi var en tur ute i Stavanger, det jeg husker best er togturen bort, og togturen hjem igjen.

 August:

Opp til Bergen igjen, bare fordi det passet så bra. Jeg føler meg jo tross alt litt bergenser etter å ha bodd der i tre år, så har jeg anledning så reiser jeg opp.

Ikke noe veldig spesielt å fortelle om fra turen, jeg bodde hos Andreas, vi hadde oss en vinkveld. Og jeg fikk vært med Hanne. Jeg ble kjent med Hanne da jeg var frisørlærling på en liten salong i Bergen. 

 September:

Klassen på sykepleierstudiet har en dags surfeundervisning, Det er IKKE en del av studiet altså, tenkte bare jeg måtte nevne det ;)

Det var godt oppmøte og jeg tror samtlige koste seg. Jeg tror ikke jeg lærte noe, men jeg hadde det veldig kjekt. Så kjekt som en med vannskrekk kan ha det...

 Oktober:

Hyttetur med noen på kullet.

Hyttetur med det som følger med, tr, kakao, god frokost, og god middag, scrable, kryssord og sudoku.

Og vin ;)

 November:

Litt vemodig dette bildet, siden farmor nettopp døde, og nå når jeg ser på bildet av henne virker nettopp det at hun er død så innmari uvirkelig.

På dette bildet er farmor og pappa, jeg har laget middag og de er nyklipte.

Hvar 5-6 uke hentet jeg farmor, reiste til pappa, begynte på middagen og klippet dem.

Da de var ferdig klippet, spiste de.

På den måten fikk de begge litt god hjemmelaget mat også, og jeg passet på at farmor fikk med seg en del med hjem. Hun orket ikke så mye mat :(

Hun var ikke så glad for at jeg tok disse bildene av henne, for hun følte seg så gammel og fæl. Men jeg ville ha noen bilder av henne, så jeg sneik til meg noen.

 Desember:

Evy og jeg lager julekaker.. Det ble ikke syv sorter, men jeg minnes at det ble tre sorter den produktive kvelden. Her lager vi mintkuler, som seinere i forløpet ble til mintøyer, jada, veldig festlig.

Og når vi lager, så må vi også smake :)

God jul..

Det var året 2010 oppsummert i et bildet per måned. Jeg skal lage et innlegg om 2011 også.

Krampeangstanfall... Et bloggprosjekt som har gitt mange gode innlegg.

For en tid tilbake var jeg med i et bloggprosjekt startet av jenta som trodde hun var gutt.
Bloggen til denne anonyme jenta førte senere til et teaterstykke.
Min rolle her, var å skrive et blogginnlegg hver søndag under innleggstittel "krampeangstanfall..Og så det jeg ønsket å kalle innlegget". Det var flere bloggere som skrev, hver søndag, og det kom veldig mange bra innlegg ut av dette prosjektet.
Nøkkelordet her var selvfølgelig angst. Det kunne være selvskading, selvmord, angst, depresjon osv.. Det var en veldig vid grense. Angst kan være så mye.
Det kunne være selvopplevd, eller andres historie (så lenge det var greit å dele den), det trengte ikke nødvendigvis være tekst, men kunne også være bilder, malerier, sanger, dikt, du vet hva de sier om at det bare er fantasien som setter grenser? Ja slik føltes det virkelig her.

Jeg måtte tenke meg nøye om før jeg ble med i prosjektet,fordi det ville kreve en god del av meg.
Hver søndag måtte jeg levere et innlegg om angstfulle temaer, angst slik jeg så det, slik jeg opplevde det.
Klart jeg hadde mye å komme med, men det krevde en dypdykk inn i tankene mine, det krevde ærlighet og åpenhet, og det å utlevere seg selv å stå naken igjen.

28 innlegg skrev jeg, og om jeg kan si det selv, så er det noen av de innleggene som er utrolig gode.
Men det krevde sin kvinne. Det var tungt, mange av innleggene var svært tunge å skrive.
Noen ganger krevde det at jeg gikk inn i meg selv, for å lete fram følelser og minner jeg hadde lagt laaangt bak meg. Mens andre innlegg ble skrevet rundt følelser jeg følte rundt den tiden jeg skrev, jeg vet ikke hva som var vondest å skrive om?
Vonde minner fra fortiden? Rive opp gamle sår..Eller utlevere seg helt ved å skrive om nuet, skrive om problemer og angst jeg kan slite med.

Så hvorfor gjorde jeg det?
For ikke å gjemme meg, for ikke å glemme,for å dele og gi videre av erfaring og opplevelser.
For å bidra og for å behandle, meg selv, for i lengden var det terapi.
Jeg ønsket å gi videre tanker, følelser, handlinger og opplevelser... Fortelle hvordan og hvorfor jeg kunne handle og tenke som jeg har gjort, utvide forståelse for hvordan noen i det hele tatt kan tenke og handle som det. Gi litt ettertanke, gi litt av meg selv. En hel god del om meg selv faktisk.

Det aller meste jeg skrev om var av aller høyeste grad, selvopplevd.
Og jeg har opplevd en del rundet temaet angst, så det var mye å ta av.
Men det er ikke utømmelig, og jeg ønsket ikke å bli i "krampenagstanfall" i all evighet, for det gjorde noe med meg. Selv om det var godt å dele, så var det også vondt å hele tiden MÅTTE skrive om de tingene.
Mulig jeg kunne skrevet i flere år til, men det holdet med 28 innlegg.

Jeg har lagt alle innleggene under HER.

Men jeg vil legge til enkeltvis noen av de jeg syns er best av de jeg har skrevet.

- Dødsønske med tidsfrist

-Når små bagateller blir til enorme, uoversiktlige problemer...

-Når dagen veier 1 tonn

- Smerte

- Venner, når en trenger dem

- Jeg er redd..

- Når alt blir meningsløst

- Når verden raser, og du med ( om å bli lagt inn på psyk)

- Psykose

- Livsangst og dødsangst

- Skjebnekveld

- En helt vanlig hverdag (panikkangst)

- Verden er farlig, livet er min fiende 

- Angst med et hint av paranoia...

Hvordan få knall rødt hår, hvor ofte farge, hva koster det?

Jeg får ofte spørsmål om hvilke farge jeg bruker, hvor ofte jeg farger håret og noen spør også hvor mye det faktisk koster meg.
Så her følger en nøye beskrivelse på alt du måtte lure på (tror jeg) om håret mitt, knallfarger, hvordan farge osv..
For å si det enkelt, hadde jeg gjort dette hos frisøren hadde det ikke blitt mange kronene jeg hadde hatt til overs iløpet av året.
Men nå gjør jeg det ikke hos frisør, ikke kjøper jeg fargen hos frisør heller..Det hadde også blitt for dyrt.
Men mere levelig.

HVILKE FARGE?
Fargen jeg bruker heter LA RICHE DIRECTIONS  (trykk linken for å se fargene).
Detter er en semi permanent farge, noe som vil si den vaskes rimelig raskt ut av håret.
Det finnes overhodet ikke noe bleking i den, det er kun fargepigmenter som legger seg utpå håret (trekker litt inn om du har bleket det litt på forhånd og vil da holde litt lenger).
Fargene jeg pleier å bruke heter PILLARBOX RED og POPPY RED, blander halvt om halvt av disse.
Jeg liker at den holder seg kald i fargen, at den heller slår over mot rosa/lilla etter noen vask, enn oransje.
Hvis du ønsker en varmere nyanse så er VERMILLION eller CORAL RED fine.
Ønsker du en dypere rød som skinner i litt lillanyanser så er RUBINE fantastisk.
Har av og til blandet RUBINE med PIALLARBOX.
Ønsker du en mørkere rød nyanse, så kan du blande LITT sort i den røde, den heter forresten EBONY.

HVOR OFTE?
Rimelig ofte. Men det har jo gått rutine i det etter flere års bruk.
Hvor ofte du trenger å farge håret avhenger ihvertfall to ting. Hvor ofte du vasker håret og hvor utvasket rødfarge syns du det er ok å gå med, eller hvor viktig er det at det er skikkelig rødt all the time...
Jeg har ikke fett hår, så jeg kan vasker håret annenhver dag, noen ganger går det tre dager mellom.
Men fargen slipper taket om du vasker håret eller ikke, den slipper bare MER om du vasker det.
Jeg farger håret ca hver 14ende dag... Det blir (og ja, jeg har virkelig regnet meg frem til dette nå) 26 ganger iløpet av et år.
Hver 6 uke, eller hver tredje gang jeg farger, tar jeg å bleiker etterveksten..Minimalt, det er bare for å få fjernet litt av mine pigmenter fra håret, og for å åpne håret slik at de nye pigmentene kan trekke litt lenger inn. Hvis ikke er hårstrået så glatt at det legger seg utpå, og blir så å si vasket av i neste vask.

HVORDAN?
Er det første gangen, bør du ha en lett bleking i det, jo mørkere du er i håret, jo lysere må du bleke det..Men IKKE la det bli hvit! Da holder fargen svært dårlig, og håret blir pjusket og fortere slitt. Jo mørkere underlag, jo dypere blir rødtonen.
Jeg lysner/bleiker etterveksten hver 6 uke, med mildeste bleiking (1,9%) og det står i ca 5-10 min. Lett gulig nyanse vil jeg si det blir, ikke påskegul (jeg er mellom-mørk blond fra før).
Når jeg skyller dette ut, vasker jeg det veeldig godt, men bruker ikke balsam eller kur, IKKE BRUK DETTE NÅ,da vil ikke rødfargen sitte godt i og med at du har forseglet håret med å ha i balsam eller kur. Jeg håndkletørrer håret godt, grer gjennom det, har vaselin rundt hårfestet og på ørene, fargen smitter og sitter ektremt godt. Just sayin...
Bruk hansker! Fikk kjeft av ei engang  fordi jeg ikke hadde nevnt at hansker var lurt å bruke når man farger håret knall rødt... Noen ting tenker jeg bare er opplagt.
Jeg bruker 1 og en halv boks (langt hår) hver gang, og jeg blander som nevnt PILLARBOX og POPPY. Men du kan bruke hva du vil, de fleste av de fargene går an å blande.
Jeg bruker hendene til å gni det inn i håret, den fordeler seg godt i håndkletørt hår.
Når jeg har alt i, så har jeg på en hette, for det kan dryppe litt.Røde flekker er ikke kjekt å ha over alt, men det skal nevnes at fargen går let av på klær i vask. Men sofaen er det verre med..
Det står på pakken at det skal stå i i 20 min, den er ferdig da, men jeg har funnet ut at jo lenger den står i, jo lettere er det å skylle den ut UTEN å bli rød7rosa på hendene.

HVOR SKADELIG ER DET FOR HÅRET?

Jeg har aldri hatt så sunt hår som jeg har nå, vel bortsett fra da jeg var liten og ikke farget håret da.
For tingen er at det eneste skadelige jeg gjør er å ta etterveksten med bleiking. Og dette gjør jeg jo ca hver 6 uke. Jeg bruker en veldig skånsom/mild bleiking, og den sitter i i kort tid, max 10 min. Bare nok til å knekke vekk nok pigmenter og gjøre håret mottagelig for nye pigmenter.
Og siden jeg kun tar etterveksten, så er jo strengt tatt håret bare bleiket 1 gang, hele håret.

Så lurer sikkert du, men rødfargen da? er ikke den skadelig?
Ikke akkurat, nei.
For rødfargen er semipermanent, det vil si at den ikke skylles ut etter 1 vask, men den sitter heller ikke.
Det finnes overhode ingen lysnende effekt i den, noe som må til i hårfarge slik at den FAKTISK fargen trekker inn i håret. Og det er dette som skader.
Den røde fargen jeg påfører er kun det, pigmenter, farge, ingen skadelige stoffer.
Ihvertfall minimalt.
Håret er veldig glansfult, og overhodet ikke mer slitt enn mange andre hår.
Jeg hadde mer skadet hår da jeg jobbet som frisør,for å si det mildt. Da bleiket jeg håret mye og ofte.

HVOR MYE KOSTER DET PER GANG? I ÅRET?
For å si det sånn, går du til frisør og gjøre dette like ofte som jeg gjør det hjemme, blir det fort svært dyrt (har jobbet som friøsør).
Det vil ligge på rundt 700-2000kr gangen. ALt ettersom om du bare farger, bleker og farger og klipper og kurer osv. Vi snakker minimum 20000,- i året. Eller minimum 10000,- hvis du gjør det en gang i måneden, men jeg regner med at det hadde blitt mer, for klipp og kuring følger ikke med i minsteprisen jeg har regnet med.Kjøper du knallfarge hos frisøren, koster det minimum 3900,- (men det er hvis en boxkoster 150 kr, men tror den ligger nærmere 200) i året for kun rødfargen, bleking kommer uttennom, og da har jeg kun regnet med at det går en fargeboks hver gang, jeg hadde ihvertfall brukt 5850,-, siden jeg bruker en og en halv boks per gang.

For å kutte dette enkelt:
Jeg kjøper farge på ebay, og da betaler jeg 42,- per boks (inkl frakt).
Bleking kan også kjøpes billig på ebay. Bruker ca 300,- på bleking i året (bleiker 9 ganger i året).
Rødfarge bruker jeg 1638,- på i året, altså tilsammen bruker jeg ca 1938,- for et helt år.
Det er ikke gale!

PS: Jeg har click-on extention som jeg bruker av og til, og det koster litt å farge disse også. Farger de som regel når jeg får dem, og sjeldent flere ganger. Innlegg om hvilke extention og hvor bestille finner du HER.

Hvordan lage monsternøkkelringer- Step-by-step-

Nå er det en liten stund siden jeg har laget nøkkelringer, har rett og slett hatt alt for mye å gjøre og vært for sliten. Men en gang jeg satt her og koste meg med min lille hobby,så kom jeg på at jeg skulle lage et step-by-step-innlegg på bloggen.

Bildene ble tatt, men innlegget ble aldri laget.

Så nå kommer det :)

Du trenger litt diverse utstyr:

-Fimo leire i forskjellige farger

-En kniv

-små metalringer EKS

-Nål/syl (eller annen spiss gjenstand) Til å lage munn.

-Nøkkelringer

-Steikeovn

-Tålmodighet?

 Det første du må gjøre er å velge farge på kroppen,arbeid den varm i hendene en stund...Det kan ta litt tid.
OBS! Vær lett på hendene, prøv å ALDRI presse eller trykke for hardt,det er skikkelig bæsj om du er fornøyd så langt, for så å lage et søkk som ikke lett kan fjernes.

1- Lag den rund og jevn.
2-Hold forsiktig på den mens du drar ut en "arm", denne kan være tykk eller tynn. Men finest blir det om den er litt tykk i starten.
3- Lag en lik arm, om du vil ha to. Du kan lage flere også, eller bare en. Og ja, vær litt tålmodig, for rive og klemme gir ikke gode resultater.
4- Dra forsiktig i armene, hver sin gang, mens du holder forsiktig på kroppen..Gjerne bytt litt grep underveis. Det er ikke vanskelig,men det er en helt egen teknikk.

 1- Når armene er ok lengde, begynner du å rulle dem inn mot kroppen.
Mas på meg nå, rull forsiktig :)
2- Når du er fornøyd med armene er det virkelig nå du skal lage et hull til metallringen, dette kan du gjøre meden litt skarp kniv. (som selve nøkkelringlenken festes i seinere). Det kan selvfølgelig gjøres lenger ut i forløpet, men det kreves at du er ganske flink for ikke å ødelegge hele greia. For jo mindre det er å forholde seg til, jo lettere er det... Det må jo være ganske basic info?
3- Putt ringen ned i hullet, med åpningen på ringen ned, på den måten vil ikke lenken kunne falle av her ihvertfall.
4- Klemm/press forsiktig rundt ringen fra alle kanter. older du kun en plass vil det bli merke/søkk her.
Og ja..Pass på at ikke altfor mye av ringen er nedi leiren, det er bare dumt.

 Nå har du laget kroppen og ringen er festet. Nå er det på tide å gå over til å lage øyne.
Jeg viser litt viderekommende øyne, men det er ikke så veldig vanskelig, men du kan hoppe over noen skritt her og gjøre det enkelt med å bruke bare en eller to farger for eksempel.
Jeg har brukt tre farger, eler fire, fire lag ihvertfall.

1- Finn fram fargene du ønsker å bruke. Hvit til hviten i øyet, den går det mest av. En farge til irisen, svart til pupillen (kan bruke hvilken farge du vil), og til slutt hvit igjen for glimt i øyet. Men som sagt, du trenger ikke gjøre det så avansert.
Det viktigste er mengden farge du bruker...Kommer tilbake til det.
2- OBS! Vær helt rein på hendene nå! Ta to like store deler med hvitt og rull ut til små perler. De bør være temmelig like store. Heller for lite enn for mye, for det blir fort for tykke lag.
3- Press de hvite kulene (Med lett hånd) der du ønsker på kroppen. Du kan velge å ha dem flate, eller ha dem på som mer kule formede, eller en mellomting. Skal du ha kun hvit og sort, altså kun en svart pupill, så er det ganske stilig å beholde dem mest mulig kuleformede.
4- Irisen- Denne skal være litt mindre enn det hvite, så nå lager du to litt mindre kuler, men også her bør de være hverandre i størrelse. Press dem forsiktig på der du vil ha dem.

1- Pupillene lager du som to mye mindre kuler, og presser dem på der du vil ha dem.
2- Hvis du ønsker lyseffekt i øynene,så er det den hvite du skal bruke. Og nå må du isåfall vaske hendene, for ellers blir det bare grått og stygt.
Når du leger dette glimte i øynene, er det veldig viktig at du legger det på samme sted på begge øyne, ellers vil det bare se rart ut. Du kan ha en prikk, eller mange, jo færre jo enklere, men jo flere, jo stiligere.
Disse kulene skal være BITTESMÅ, ellers blir det bare klumpete. Selv om de er veldig små, så gjør de mye utav seg når du presser dem på..Jeg lover. Du må nesten prøve deg fram.
3- På denne valgte jeg å ha tre flekker i hvert øye.
4- Ønsker du flekker på kroppen,ruller du ut flere små kuler i ønsket farge. Du kan ha allei samme størrelse, eller du kan variere.
Trykk de lett på, jo mer du trykker, jo flatere blir de... Men det er også stilig å ha dem mer runde/kuleformede..
Til slutt kan du lage munn ved  presse inn en nål eller syl der du vil ha munn. Eller du kan lage en munn med leire.

For å herde den , har du den 30 min i ovnen på 110 grader.
 FERDIG!

Å slik ble resultatet! Jeg husker ikke hva navn denne fikk..For alle jeg lager få jo et navn, det er bare til å se på de under :)

Masse lykke til hvis du ønsker å prøve deg. Gi gjerne tilbakemelding om du har laget en!

Og bare kom med spørsmål, det er bare kjekt :)

Jeg er sykepleier....

"Yrket?" Hun ser på meg i det hun spør.
"jaa, student vell..?" Svarer jeg forsiktig og kikker ned.
"Du er ikke student når du skal føde vel?!" Sier jordmor og kikker på meg med noe som kjennes ut som et granskende blikk.
"Du har vel ikke planer om å føde nå?" spør hun videre, jordmora.
"Neei, hadde ikke håpet på det" innrømmet jeg rimelig kjapt.
"Jeg skriver sykepleier jeg..Du er jo ferdig utdannet en liten stund før termin ihvertfall, så da er du sykepleier da!" Hun ser på meg igjen og smiler.
Jeg kan ikke annet enn å smile hjertelig tilbake i det det går opp for meg hva hun egentlig sier.
Jeg bare smiler,og smaker på det.
Jordmora som smiler så varmt til meg, er den første i hele verden til å stadfeste dette fantastiske.
Hun sier det som om det er viktig, og det er det, hun vet bare ikke hvor viktig dette er for meg.
Jeg bare smiler.
Til tross for at jeg er inne på kontroll for om babyen og jeg har det bra.
Jeg bare smiler.
Det har vært en lang kamp.
Lengre enn de tre årene utdannelsen har tatt.
Kampen har jeg vunnet,
er det rart jeg smiler?

Den kvelden gråt jeg.
Ikke fordi jeg var lei meg, eller egentlig det også, for det er mange spøkelser som hjemsøker meg, mange gamle, slitte følelser. Følelsen av å ikke være god nok, følelsen av bunnløs sorg for ikke kunne gjøre det du har mest lyst til..Fordi skjebnen ikke tillater det, det er slik det føltes, den gang for så lenge siden.
Følelsen av å få kjepper i hjulene, gang på gang, falle og prøve å komme seg opp.
Men jeg kom meg opp, og få rundt meg vet egentlig hvilken ubestigelig fjelltopp dette har vært.
Og når realiteten treffer meg, når jeg virkelig tenker over dette fantastiske, da strømmer tårene, men smilet er der.

Det begynte som en drøm, et ønske da jeg var liten.
Men mye har hendt siden jeg var den lille jenta, og det er godt med det man ikke vet venter en.
Etter å ha fått mitt første barn som 18åring, hadde jeg en lang prat med en utdanningsveileder.
Jeg hadde målet klart, jeg SKULLE bli sykepleier.
Det ville kreve mye fortalte han, fordi karakterene mine var helt på bunn, jeg måtte ta opp mange fag og det ville bli hardt, da tenkte han spesielt på den evige depresjonen min som dro meg ned.
Men jeg SKULLE...
Mye skjedde, de to årene det skulle ta å fullføre videregående,ble til 4 år, egentlig 7 år faktisk, for jeg måtte ta opp flere fag seinere.
Oppi alt dette var det så mye tungt som skjedde, at jeg måtte velge meg en rask utdannelse, jeg valgte frisør, privatskole på 5 måneder og 2 år i lære.
Det var tungt, for jeg ville ikke det i det heletatt.
Men faktisk så måtte jeg. Jeg kunne den gang kommet inn på sykepleien, jeg sto med søknadspapirene i hånden.
Jeg tok valget om  la være fordi jeg visste at livet mitt var for tungt den gang til å klare å gjennomføre en slik krevende utdannelse.
Så jeg kastet søknaden, og det føltes som jeg spyttet meg selv i tryne.
Men det var til det beste, den gang.

Jeg ble ferdig utdannet frisør, et mål var nådd. Jeg jublet, jeg hadde fått noe til, noe fantastisk.. Jeg kunne forsørge min sønn og meg...Og jeg var dyktig også, jeg nådde langt på kort tid.
Men det var ikke det jeg ville gjøre.
Jeg ville gjøre noe som betydde en forskjell, noe viktig, jeg ville bli sykepleier.
Men jeg visste at slik livet var den gang, så var det umulig.
Det hjalp ikke på selvtilliten, at han jeg var sammen med den gang ikke følte jeg var god nok for ham..Blant annet fordi jeg hadde et så ubrukelig yrke (Mente han) Jeg var ikke god nok i hans øyne, jeg hadde ikke en utdannelse som betydde noe. Skulle jeg bety noe så burde jeg være lege, eller psykolog eller sykepleier.
Det var hans tanker, hans meninger, men det gjorde noe med meg, jeg var ikke verdt mye i hans øyne.
For han var det vanskelig å være sammen med "bare" en frisør.
Jeg selv mener ikke at folk er "bare" noe, alle yrker er viktig, og at en trives i sitt yrket er det viktigste.
Men det det gjorde med meg, var at jeg kjente igjen på hvor ubrukelig jeg var som ikke klarte å nå dit jeg ville... Heldigvis ble det slutt mellom ham og meg. Men det hadde vært deilig å vist ham at viljen min virkelig har ført meg dit jeg ønsket, jeg har klart det han mente var nærmest umulig for meg.
Jeg er sykepleier...

Jeg har alltid vært på utkikk etter muligheten til å starte på sykepleierutdannelsen.
Det blir vanskeligere og vanskeligere med årene, og har du ekstra ballast, så sier det seg selv at det er vanskeligere. Få vet hvor mye ballast jeg egentlig har hatt.
Jeg har alltid vært på utkikk,og da en mikroskopisk luke åpnet seg, så satte jeg himmel og og hav i bevegelse for å nå drømmen.
Og jeg mener det, den var mikroskopisk den luken. Jeg våknet faktisk midt en natt og fikk en slags klarhet over meg "nå Lene, NÅ må du prøve! Akkurat nå kan det gå".
Det er faktisk ganske fantastisk alt som plutselig klaffet, men jeg satset høyt den gang, men det gikk.

Det har vært knalltøft å ta disse tre årene, hadde jeg ikke vært så innbitt og målrettet, så kan det veldig godt være at det ikke hadde godt. Det har kostet meg søvn, det har kostet meg venner, det har kostet meg tid med barna... Det har gitt angst og depresjoner, jeg har grått mye..Men det har flere andre studenter også, tross alt. Men til syvende og sist så har det vært verdt det.
Veien har vært lang... Men jeg er sykepleier.
ER det RART jeg smiler :)

Virkeligheten på en post-it lapp.

Drøm- Virkelighet..

Alt føles som i en drøm, verden oppleves i en drømmetilstand.

Derfor er jeg redd for alt, jeg er redd for å se ting som ikke finnes, for i drømme kan alt skje.

Det ligger en gul post-it lapp foran meg, på denne er det skriblet ned akkurat det samme som er skrevet over. Ordene lyser mot meg mot gul bakgrunn, harde ord, slurvete-i-farten ord, skrevet ned når hverdagspoesien griper en i et øyeblikks klarhet.

Jeg har mange slike lapper.

De er viktige for meg.

De forteller meg hvem jeg er, hva jeg tenker, hva jeg tenker når jeg ikke tenker de vanlige tankene.

De forteller meg hva jeg tenker når jeg er helt på bærtur, som nå.

Jeg har lapper med tanker og jeg lapper med drømmer, vonde drømmer, mareritt? Neh, bare vonde drømmer, noen ganger mareritt.

Post-it lapp fenomenet, eller skrible ned tanker der det måtte passe fenomenet, har hjulpet meg masse opp gjennom årenes løp.

Det begynte fordi psykologen lurte på hvordan jeg hadde det.

Hvordan kan jeg fortelle hvordan jeg egentlig har det i hverdagen, når jeg har det strlende akkurat den timen jeg er hos han?

Så når virkeligheten slår meg med et øyeblikks klarhet, eller når uvirkeligheten oppleves som verst... Kald det hva du vil, det er to sider av samme sak... Da må jeg ihvertfall skrive det ned.

Sånn at jeg kan lese det seinere, slik at jeg kan fortelle med større innlevelse om mine dårlige perioder, min ulltimate berg og dalbanetur, på de dagene jeg har det helt fint.

For er det ikke slik at når dagen er på sitt lyseste så har man allerede glemt nattens vonde drømmer?

Jeg tror det er slik,og slik er det med følelser og depresjon og angst også.

De legger seg som en hinne på innsiden av huden og gir bare en annelse av det ubbehaget det gjorde da du opplevde det. Jeg kjenner at noe er ubehagelig, jeg VET at jeg har det vindt innimellom... Men jeg kan ikke forklare det om jeg ikke skriver det ned.

Egentlig burde hele leiligheten, hele bilen og hele meg vært en hel haug av gule post-it lapper nå om dagen.

Jeg har det ikke bra.

Jeg har det faktisk ganske dårlig.

Jeg har et tankekjør uten like.

Et eget lite følellsemessig fengsel, tungttungttungt er det.

Det er slike dager jeg føler avstanden til andre er som et helt verdenshav, og det blir bare verre av å omgås andre. Til og med de alle nærmeste.

Jeg vet jeg har det ikke fordi jeg er redd for å se ting som ikke finnes...

..Jeg er redd for mørket, for i mørket bor ting som ikke finnes.

Jeg er redd for mitt eget speilbilde om natten, for det kan forandre seg til noe ikke finnes.

Jeg er redd for skygger, og jeg er redd for følelser, jeg er redd for å bli avvist og jeg er redd for nærhet... Fordi normal skal det få deg til å føle, noe, noe godt? Jeg føler ingenting, derforer jeg redd for nærhet.

Men mest av alt er jeg redd for det som ikke finnes, det som bor i mørket, det som bor i natten, det som holder meg våken, det som sliter meg ut.

Jeg er redd for hvis'er og om'er, "hvis det er noe i mørket", fornuften er som blåst bort, men allikevel ikke.

Jeg omgås min største frykt om dagen... Redselen for å bli gal.

For hvis jeg ser ting som ikke finnes.... Så...