om 10 år...

Vi har lekt denne leken siden vi var små, hvor er jeg om 10 år? 
Hva gjør jeg om 10 år?
Eller som unge voksne, hvis vi ikke er gift om 10 år-pakter, så gifter vi oss sant? Sa de to gode vennene, ja begge var enige i det. Men hvor mange slike ekteskap finnes idag? 
Dette har vært et spørsmål når ihvertfall da jeg vokste opp, vi hadde den gang skoledagbøker vi noterte flittig, om hverdag, om de vi var forelsket i, lærere vi ikke likte og ga dem kallenavn i boka, vi skrev ned avtaler og skrev hilsner til hverandre i disse bøkene. Så var det også spørsmålet, hvor er du om 5 år? om 10 år?

Og dette spørsmålet ble av og til også stilt av lærere, hvor er du om 10 år? Hva jobber du som? Hvor bor du? Hva med familie?

Spørsmålet har også dukket opp på fest i løpet av årene, eller i festspill "Fortell om livet ditt om 10år"

Jeg har hatt tanker og jeg har sagt hva jeg trodde jeg kom til å gjøre om 10 år opp igjennom. Og hvor riktig svaret er? Det er jo bingo.

Svaret baserer på hvor du er i livet og hvilke ønsker og interesser du har i det øyeblikket du svarer.

Jeg skal ikke uttale meg med en ekstrem selvtillit og si at nok ingen i verdenshistorien noensinne har svart riktig på dette spørsmålet, men jeg tror ikke noen har svart riktig på dette spørsmålet.

Man er så i livet hvordan det er her og nå, at man vanskelig kan forestille seg på ekte hvordan det faktisk vil bli der i fjern fremtid, om 10 år.

Ta feks Lene 16 år "hvor er du Lene når du er 26år? Hva skjer de neste 10 år?"

Lene 16 år svarte nok at om 10 år er jeg 26 år, jeg er gift, jeg har 3 barn, 2 jenter og 1 gutt, jeg har en hest, kanskje to. For om 10 år er det funnet opp en kur mot astma og allergi så da her jeg hest og sikkert en hund. Enten så jobber jeg med hester eller så er jeg jordmor"

Lene 16 år hadde ingen ide om at livet skulle slå hardt ned fra blindsonen så disse drømmene og ønskene for fremtiden ikke skulle kunne være i kikkerten engang nå Lene så ble 26 år.

Det som istedet hendte de neste 10 år som Lene 16 år aldri kunne forestilt seg, for hvordan kan vi utifra den infoen vi sitter med der og da?
Er at de viktigste tingene som skjedde var at jeg fikk en sønn da jeg var 18 år, jeg var alene med ham, Jeg fikk også diagnosen bipolar som 18 åring og livet var rimelig tøft.  Jeg ble forlovet som 20 åring, men det endte i en livsomveltende voldtekt og psykiatrisk innleggelse. Sønnen min fikk diagnosen ADHD da jeg var 22 år. Pappa fikk alvorlig hjerneblødning da jeg var 21 år og hele verden raste og jeg med.  Hva som ikke skjedde da at jeg ble gift, fikk 3 barn, jeg ble ikke jordmor, jeg ble dog frisør da jeg var 25 år. Det kom ikke en magisk kur mot astma og allergi så hest og hund og hvilket som helst annet dyr hadde jeg ikke. Bortsett fra slange, jeg hadde en slange en gang der i 20årene. 

Hvis du så spurte Lene 26 år: "hvor vil du være når du er 36 år Lene, hva jobber du som og hvor bor du?

Lene 26 år ville svart at jo, hm (klok av skade) og noe mer oppbygget hardt opptjent livserfaring, at om 10 år så vil jeg nok bo i Sandnes, kanskje er jeg hårstylist? i Team som reiser rundt i verden og underviser og utvikler nye hårfrisyrer. Og ja jeg driver med sminke, jeg sminker folk til show og kanske til musikkvideoer. Jeg har kanskje fått to jenter, hun ene skal hete Helle. Jeg leier nok leilighet eller eier en liten leilighet. Jeg er gift. Kanskje har jeg en hund? Jeg ønsker å bli jordmor, men jeg vet ikke om jeg er det om 10 år? Jeg er kanskje blitt bestemor? Mamma var jo 19 år da hun fikk meg, jeg var 18 år da jeg fikk Robin, kanskje han blir far når han er 17år?

Lene 26 år var litt mer nedtonet i tanken om fremtiden, som sagt, klok av skade, for livet spiller en stor rolle, ikke bare hva man ønsker. Og livet hadde skjedd mye i årene før. De viktigste tingene som faktisk skjedde var at jeg ihvertfall ikke ble gift, men ble samboer.Jeg flyttet dog tilbake til Sandnes fra Bergen., men ikke med mannen jeg flyttet opp med, men jeg tok med meg hjem en annen mann. Vi fikk tre gutter de neste 10 årene, det kom ingen Helle. Vi kjøpte leilighet, vi solgte den og kjlpte hus. Jeg begynte å jobbe som hårstylist og reiste rundt i et frisørteam om holdt kurs og show og utviklet nye teknikker og frisyrer. Men dette gjorde jeg såvidt, jeg ble utdannet sykepleier da jeg var 33 år. Mamma giftet seg og skilte seg. Pappa bodde alene, men klarte seg bra.  Jeg hadde opplevd store omveltende ting også  som jeg ikke skriver så mye om her, det angår søsteren min og hennes barn og mann. Jeg hadde aldri trodd at  mannen til søsteren min skulle dø, eller at søsteren min skulle bli fratatt omsorgen for ungene sine eller at jeg kutte kontakten med henne. Min eneste søster. Dette er en stor ting som skjedde, som jeg aldri så komme. 

Jeg ble heldigvis ikke bestemor. Og noe hund fikk jeg ikke, det kom aldri ila de 10 årene noen magisk medisin.

Lene 36 år, hva skjer om 10 år? Hvor er Lene 46 år? Jeg er nok bestemor, kanskje pappa har funnet seg en ny dame som han kan ha det godt med? Mamma er gjerne gift på ny? Jeg har kanskje fått et barn til, en gutt til vil jeg tro, det kommer nok ingen Helle. Jeg jobber nok som nyfødt intensivsykepleier, men ønsker å bli jordmor. Vi bor her som vi bor, men ønsker meg et større hus. Jeg er ikke gift, jeg ønsker ikke å gifte meg, men Dagfinn og jeg bor sammen. Jeg har ikke kontakt med søsteren min

Da jeg var 36år hadde jeg en litt roligere tanke om fremtiden, de store brutale hendelsene i livet mitt tilhørte fortiden, det hadde vært mange omveltninger, men ikke like store de siste 10 år, og dette preget synet mitt på fremtiden. Drømmene var der, men jeg var mer jordnær ift dem.  Ikke NATE jeg at de neste 10 årene skulle inneholde minst like store omveltninger som i 20årene, jeg ble helt tatt på senga av livet, det man ikke planlegger for, det man ikke ser komme.

De store tingene som skjedde var at morfar og mormor døde, pappa døde, svigerfar døde, alle på 1 år. Utennom mormor som døde 2 år etter. Det var brutalt, det var ikke i fremtidsutsiktene. Den sorgen og skrekken jeg skulle bære med meg etter det brutale og uventede dødsfallet av pappa preget meg minst like mye som voldtekten og slaget hans i begynnelsen av 20 årene. Covid kom, hvem, så det komme? Ikke hverdagsmannen ihvertfall. Jeg ble langtidssykemeldt, så ble jeg JORDMOR. Vi kjøpte større hus. Jeg ble gift, så ble jeg skilt. Så eigte jeg et stort hus alene. Jeg ble ikke bestemor. Jeg opptok ikke kontakten med søsteren min. Jeg fikk heller ingen hund, fordi hakk i plata, ingen magisk medisin kom nå heller.

Så, nå er jeg 47 år og hva tenker jeg vil skje om 10 år?
Før har jeg hatt så mye feil, noen småting rett også. Men det er LIVET som kommer inn og står for de største omveltningene. Så hva tenker jeg framover?

Idag er jeg singel på andre året, jeg har ikke datet noen og har heller ikke ønske om det. Jeg bor her i mitt store, gule hus, med tre gutter på 11,14 og 18 år. Jeg er jordmor, jeg jobber mye, veldig mye, og jeg elsker det. Det som er viktig nå idag, er å reise med ungene, oppleve verden, lære de om kultur og se verden. Hverdagene er viktige, vennskap er viktige, få ungene gjennom skolen er viktig, se de planlegge fremtiden er viktig. Jobben min er viktig. Her jeg er nå, er disse ting viktig.

Så fremtiden sees i lys av det som er viktig her og nå, det vet jeg, men jeg vet også at alt kan forandre seg, catch 24, alt kan skje, det som kan gå galt, går galt osv... Det har jeg lært. Og det jeg også vet at ila en 10 års periode så utvikler jeg  meg, ungene utvikler seg og nye ting blir viktige og gamle viktige ting blir totalt uviktige. Jeg spurte 11 åringen min idag om hva han tenker om 10 år. Ja da bor han med meg, det var det viktigste, for han vil aldri flytte ut. Snakket fra et barnesinn. Selvfølgelig vil han ønske å flytte ut en dag, men tanken på det er ikke utviklet enda, han har ikke rekkevidde til å se at det kan være et fremtidig ønske.

Skal jeg forsiktig ytre meg, forsiktig, så tror jeg jeg fortsatt bor i det store, gule huset. Jeg tror alle ungene har flyttet ut, og hvis han på da 21 har flyttet ut så tror jeg kanskje at jeg jobber som jordmor for en organisasjon som leger uten grenser i et katastrofeområde eller krigsherjet område. Men barnebarn da?  Ja kanksje jeg har to? Og da spørs det om hun farmor vil reise ut av landet å jobbe? Jeg har kanskje noe kontakt med søsteren min, men holder henne på avstand for hun er en av mine bipolare triggere for depresjon. Det skylder meste ungene og meg selv å holde meg så stabil jeg kan. Jeg håper og tror det ordner seg for eldstesønnen min som da er 39år, at livet blir lettere for ham, jeg er optimistisk, Jeg har fortsatt ingen hund.

Kanskje er jeg bestemor.

Kanskje jobber jeg i et katastrofeområde.

Kanskje bor jeg i det store gule huset, eller

kanskje bor jeg i en leilighet.

Kanskje har alle ungene flyttet ut.

Kanskje har jeg en hund.

Å planlegge 10 år fram i tid er helt umulig. Som barn er er det noen magisk ved det å tenke hva man er, hvor man er om 10 år. Det er så mye potensiale, så mange drømmer og ønsker og tanker. Det er det jo alltid, men livserfaring spiller en rolle på hvordan vi ser fremtiden, for man vet at er det noe vi ikke kan planlegge for er det hvordan utviklingen blir og hva livet har å si for planene våre.